Måned: februar 2017

Sex her, sex der. Sex høyt, sex lavt. Sex overalt. Hvordan påvirker det oss egentlig?

Etter programmet “Innafor” på NRK, har jeg tenkt mye. Jeg har tenkt mye på temaene som blir tatt opp, både i forhold til intimkirurgi, prestasjonsdop og salg av seksuelle tjenester. I forbindelse med tanker knyttet til egen kropp og forhold til eget kropp har jeg stilt meg selv spørsmålet om når vi egentlig skal lære. Jeg viser ikke til at vi skal lære mellom rett og galt, for det tror jeg er helt individuelt fra person til person, og til en viss grad mener jeg at det handler om valg. Jeg snakker om når vi skal innføre er real runde med seksualundervisning på skolen. Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet? 

I går stilte lillesøster meg spørsmål jeg ble knallrød i fleisen av. Heldigvis tenkte jeg at det er min oppgave som storesøster og informere, samtidig som jeg egentlig ble ganske stolt for at hun spurte. For hvem snakket egentlig jeg med? Mamma har alltid vært kul, pappa også. For min del har det vært unaturlig å snakke med pappa av naturlige årsaker, og det er ikke alt mamma heller har trengt, eller har ville vite. Men faktumet er at viktigheten av å ha noen å prate med er enorm. For alle burde ideelt sett klare å prate med barna sine om sex, uansett hvor mye svetten renner på ryggen. Det er flaut, tro meg, jeg prøvde det i går. I tillegg er det ubehagelig, samtidig så tenker jeg på hva konsekvensene egentlig kan være ved å ikke ta samtalen.
Jeg har vokst opp i en pornokultur, der mykporno er er faktum på TV-skjermene. Hvordan skal man egentlig vite hva som er rett, hva som er galt – Og ikke minst hva man vil? 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Jeg kan nemlig ikke huske at jeg har lært noe annet på skolen enn hvordan man skal håndtere prevensjon. Og er det da rart at man utvikler en usikkerhet rundt sin egen seksualitet?”
 

Jeg mener at skolen har et ansvar å lære bort, på lik linje som man underviser i matematikk og geografi. Jeg skal ikke begi meg ut på diskusjonen om hva som er viktigst, men jeg vil tørre å påstå at kunnskap rundt seksualitet er enormt viktig. Sex er nemlig så mye mer enn det vi ser på TV-skjermene og hører om, og til syvende og sist handler det vel om å prøve seg frem, men jeg tror absolutt at noen verktøy på veien hadde vært nyttig. 

For sammen med en rekke generaliserende navn min generasjon får slengt etter seg, syntes jeg ofte at “Pornogenerasjonen” er passende. Porno er skremmende tilgjengelig, det er overalt og det er enkelt. Samtidig syntes jeg det er skremmende hvis det er hovedkilden til å lære om sex. 

Jeg tror man tjener på å ha en seksualundervisning som gir et mindre trangsynt forhold til kjønn, mye fordi store deler av samfunnet skaper forventinger til hvordan kjønn skal oppføre seg, og ikke minst være. Jeg tror man tjener på å ha seksualundervisning fordi det gjør oss tryggere på grenser, det lærer oss om flere legninger, det gir en bedre opplevelse, det gir et bedre forhold til oss selv og det lærer oss mer enn å tre en kondom på en banan. 

Dagens undervisning byr ikke på det jeg vil omtalte som virkelighet og handler overhode ikke om å forebygge, informere og gi kunnskap. Seksualiseringen i samfunnet øker, og kunnskapen er altfor lav. Hvis ikke skolen tar ansvar, når skal man egentlig lære at seksualitet handler om ansvar, tillit, kroppsidealer, mobbing og menneskers forhold til hverandre? Og hvem skal man egentlig lære av? 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs

// Marty

I går kveld så jeg ferdig serien “Innafor” på NRK. En serie som virkelig har berørt meg. I en av episodene er temaet intimkirurgi, og NRK presenterer at 1 av 8 norske kvinner har vurdert dette. Dette er et tall som i mitt hode er skremmende høyt, men som samtidig ikke overrasker meg. For gjennom episoden bygges det opp følelser i meg som er oppriktig skremmende. Følelser som går på at ikke underlivet mitt er bra nok. Det heller.

I mine øyne fremmer ikke NRK de verdiene de burde, og de fikk meg til å gråte halvveis. Tårene begynte å renne da en ung jente blir intervjuet og forteller at hun hadde gjort det samme om, og om igjen. Jeg oppfatter programleder Emma Clare som dyktig, spørrende og interessant. Samtidig, så avkrefter hun ikke ovenfor meg at intimkirurgi er noe dritt – Hun bekrefter heller usikkerheten sin, noe som er med på å bygge usikkerhet hos meg også. 

I episoden presenteres vi for en rekke detaljer, blant annet hvordan det optimale underliv ser ut. I den forbindelse er jeg nødt til å spørre om hva budskapet i episoden egentlig er? For jeg oppfatter ikke at det er å presentere dette som en usunn trend, men å presentere mulighetene for å gjøre det. Legen som blir brukt i serien, konkluderer til og med at man kan operere vekk et dårlig selvbilde, noe jeg forstår at er hans egne mening og ikke minst hans inntekt. Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg forstår at man er nødt til å presentere forskjellige sider av saken, men å presentere optimalt materiale til å sammenlikne seg med og samtidig fortelle at du kan gå ut fra en kirurg med økt selvbilde på en time, skremmer meg nesten mer enn hvor ekstrem statistikken er. Jeg påstår ikke at serien ikke er viktig, men målgruppen jeg vil tro serien i utgangspunktet ønsker å treffe, er antakeligvis den mest sårbare vi har i samfunnet. Nemlig målgruppen min. 
 

“Men hvorfor sitter jeg igjen med at det er konklusjonen? At hvis du operer deg, så får du bedre selvbilde?”
 

Jeg har tidligere aldri hatt noe å sammenlikne meg med, og jeg har heller aldri vært bevisst på det. Men NRK har her klart å gi meg en mal på den perfekte vaginaen. Bevisst eller ikke, så tråkker de feil. De har lagt frem materiale bestående av haugevis av forskjellige kvinnelige underliv, altså noe de påstår er et mangfold. De har samtidig klart å påpeke at de er rangerte etter hvilken som er finest. 

Det er fullt mulig jeg er en usikker tenåring, som såvidt tåler enda en ting å forholde meg til. Men hvem er serien egentlig laget for? Jeg mener at dette ikke handler om at jeg, eller andre skal skånes for virkeligheten – For min del handler dette om hvilke følelser jeg sitter igjen med, uten å tenke på om jeg er sårbar eller ei. Jeg er redd dette er med på å moralisere, og ikke normalisere enda mer. Det er forhåpentligvis ikke hensikten. 
NRK har også fortalt om salg av seksuelle tjenester i en av de tidligere episodene, som noe av det enkleste i verden. Selv jeg, fikk lyst til å prøve. 

Linnéa Myhre har tidligere skrevet om det samme, og jeg er nødt til å støtte henne. For vi skal ikke gravlegge disse temaene, men måten vi presenterer de på er like viktige som budskapet. Jeg tror nemlig statistikken øker, hvis man ikke trår varsomt – Og det er vel akkurat det vi ikke vil? 
 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 
 

// Marty

Jeg ser meg selv i speilet. Det er lenge siden jeg har gjort det. Hvert fall sånn ordentlig. Det er lenge siden jeg har studert meg selv, lenge siden jeg har betraktet den litt skjeve nesen, de runde kinnene og de dype øynene mine. Det er lenge siden jeg har sett meg selv inn i øynene og spurt meg selv hvordan jeg har det. Jeg tror ikke jeg har turt, eller at jeg har orket. Jeg har heller ikke turt å skrive det, for jeg forteller meg selv hvordan jeg har det når jeg gjør det. For det er ikke skummelt å vite hvordan jeg har det, men prosessen i å faktisk føle på det. 

For dagene er fine, dagene er lange, korte, tøffe, fine og varme. Alt om hverandre, akkurat slik hverdagen skal være. Det er så mye jeg ikke forteller om, så mye jeg holder for meg selv. Som jeg ikke snakker med om meg selv en gang, men som jeg lukker ikke i en boks som jeg ikke vil innse at begynner å bli full.
Jeg har på en måte lukket meg litt, og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Jeg tror rett og slett jeg har blitt skremt bort av holdningen som går på at alle forteller, alle snakker og at åpenheten nesten er giftig. For er det giftig å fortelle hvordan man har det? Jeg vil si at mye ikke er et tabu lenger. Vi har blitt flinkere til å prate, og åpenheten har nådd et nytt nivå. Men samtidig som åpenheten har gjort det, så har jeg lukket meg. Kanskje falt litt tilbake til gamle rutiner? Rutinene som handler om å ikke snakke, det å klare ting selv og la være å føle på hvordan jeg har det. Rutinene som jeg var borte fra, men som jeg selv merker at sakte men sikkert henter meg inn igjen. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For min del, kan jeg ikke vise til noen psykiske lidelser, noe som av og til hadde vært behagelig. Samtidig som jeg vet at det hadde vært grusomt. Det hadde vært behagelig, nei, behagelig er helt feil ord. For en psykisk lidelse, det er ikke behagelig. Det hadde bare vært deilig å slippe og innrømme for meg selv at jeg har dårlige dager jeg også, og at jeg ikke kan klare alt, fordi jeg bare er et helt vanlig menneske. Fordi jeg har noe å vise til, noe som forklarer hvorfor jeg kan gråte ut av det blå, syntes synd på meg selv og føle meg ubrukelig, redd og skamfull. 

Noen dager klarer alt, andre dager får jeg ikke til noen ting. Det er hvert fall sånn jeg føler det, og det er hvordan jeg føler det som telles. Som gjør vondt. Som føles som en svakhet. For meg, så handler det om å føle at jeg ikke får det til, og ikke være komplett som menneske. Og være ubrukelig. Kan du tenke deg noe så latterlig? Det er skummelt å si det høyt, for jeg er redd det gjør at noen syntes synd på meg, at noen vil skåne meg og at noen skal tro jeg ikke har det bra. For det handler ikke om å ikke ha det bra, det handler om å innse at jeg også er vanlig, og ikke perfekt. Altså, i mine øyne ville jeg aldri blitt det uansett, men jeg ville til tider gjort alt for å bli det. Når jeg sier alt, så mener jeg alt. 

Jeg syntes det er for lite fokus på å være menneske, og ha det bra med seg selv handler ikke nødvendigvis lenger om å akseptere oppturer, nedturer og ting vi ser på som feil. Det å ha det bra med seg selv handler ofte om å gå milevis på ski, selvrealisering, være omringet av venner og være strukturert nok til å spise sunt, hele jævla tiden. Vi må ikke blande det å ha det bra, med det å være lykkelig. Jeg forteller meg selv, at det er viktigere å være tilfreds, enn å være lykkelig. For hvem er konstant lykkelig?

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid

// Marty

Svetten renner, jeg har kun tre minutter igjen av treningsøkten og musikken dunker i ørene mine. Telefonen ligger fremfor meg og jeg løper ekstra fort nå. Det gjør jeg alltid når det bare er litt igjen. I disse siste minuttene føler jeg meg alltid udødelig. Det er som om jeg kunne løpt sånn i en evighet. Jeg stopper likevel opp når de tre minuttene er over, og det første jeg gjør er å sjekke telefonen min. Jeg dokumenterte treningsøkten får jeg slang meg på tredemølla, og åpner nå spent svarene jeg ser har kommet inn. 

Jeg måper. Grøsser, og går rett i kjelleren. Jeg ser ned på armene mine i den gule singleten, som jeg egentlig følte meg ganske sporty i. Jeg går av tredemølla, og subber inn i garderoben. Jeg blir sittende, og lure på hva i alle dager jeg skal svare. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har summet meg litt nå, og jeg har klart å legge det bak meg. Samtidig som jeg aller helst har lyst til å kaste singleten min. Jeg lot være å svare, og det er jeg egentlig glad for. Personen ble selvfølgelig sletta, for hvem i alle dager har rett til å si noe sånt til meg? Eller til noen andre? Jeg er så lei av at vi rakker ned på andre på den måten, ser ned på andre og i det hele tatt er villige til å si sånt til andre. 

Må man være en viss størrelse for å kunne bruke singlet? Jeg kan ikke fatte at man skal le, se ned på og snakke nedlatende om mennesker som befinner seg på et treningssenter, uansett hvilken størrelse man er. Har man ikke allerede nådd et mål, når man har kommet seg over dørstokkmila med joggesko? 

Uansett, her har du et til bilde av meg og min gule singlet 🙂 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 
 

I går kom jeg over nok en artikkel der det fortelles om at ungdom bytter tjenester mot sex. Tidligere denne uken leste jeg en annen artikkel om prestasjonsdop blant unge. Jeg blir alltid trist når disse artiklene dukker opp. Statistikker og tall på hva vi ungdom gjør, hvordan vi har det og hva vi driver med. Det er skremmende, og det er skremmende fordi mye av det stemmer. 

Jeg tror det er mye foreldre ikke vet, og mye foreldre ikke ønsker å vite. Jeg tror det foregår mye fornektelse, og jeg tror mange velger å se unna. For visste du at ungdomsfestene ofte er basert på status? Visste du at jentegjenger ofte inviterer russebusser med gutter, for å få rulleplass? Og visste du at disse gutta ofte har ganske sinnsyke krav, som bygger under statistikken om sex for å få tjenester? Fordi det er kult? 

Visste du at det finnes en pille for alt? Absolutt alt? Har du vondt i hodet, tar du paracet. Men har du vondt i hodet fordi du er stressa, har sovet lite og har mye å gjøre, da tar du helt andre ting. Veldig effektivt, og veldig enkelt. Det finnes piller for å bli slankere, penere, fullere, smartere, og disse er lett tilgjengelig. 

Visste du at du kan ta en pille for å bli full? Eller rusa? Uten å legge på deg. Det er effektivt, og hos noen veldig populært. I noen miljøer er dette tabu, og veldig spennende. Det er ingen hemmelighet at det er mye kalorier i alkohol, og hvem vil vel ikke bli full uten å dukke unna for sine strenge regimer? 

Visste du at kondomer ikke er in lenger? At en angrepille er mye enklere? Ulempen er at angrepillen er litt dyr, og at det er krise hvis helsesøster ikke er på skolen før torsdag. Og man trenger den innen 72 timer. 

Visste du at det arrangeres slåsskamper for morro skyld? Der man møtes for å slåss? Det har antakeligvis foregått lenge før min tid også, så jeg skal overhode ikke skylde på en råtten ungdomskultur. Samtidig så lurer jeg på hvorfor 15 års gamle gutter finner glede i å slå ut tenner og lage blåveiser på en helt vanlig fredagskveld. 

Visste du at det arrangeres slankekonkurranser blant venninner? Der venninner konkurrerer om hvem som kan bli tynnest. 

Igjen, jeg vil ikke omtalte oss som en råtten ungdomskultur, for de såkalte statistikkene viser noe annet. Jeg vil heller si at store deler av generasjonen vår er på ville veier. Mange av oss driver med en virkelighetsflukt, og hvem har skylden for dette? 

Vi kan jo velge å si at dette, sammen med statistikkene åpner øynene våre, eller så kan vi velge å lukke de. Det mest behagelige er vel å lukke øynene. men er det lurt i lengden?

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
 

// Marty