Er det tabu å grue seg til 17.mai?

Gresset blir grønnere, luften varmere og sommerkroppen strammere. Joda, neida. Om det enda hadde vært så vel. 17.mai lusker rundt hjørnet og forbredelsene er i full gang. Vi kan tulle så mye vi vil med at tilbud på akrylnegler og vippeextension hører hjemme i disse dager sammen med dugnadsplanlegging og boble hamstring. Men sammen med alle disse tingene, tilbudene og all planleggingen så seirer vel forventingene? Forventningene som forteller oss om bunader, alkohol og venner – jævelig mange gode venner. For forventes det ikke at vi skal være glade, flotte og i lag, sammen med mange andre, i forsøk med å opprettholde den lykkelige fasaden? 

Jeg vet så godt med meg selv at det er sånn det føles, og jeg har bestemt meg for og la være å bry meg. For jeg orker ikke lenger å tenke på hva de andre gjør, hva jeg burde gjøre og hvordan jeg burde oppføre meg, for jeg lurer sånn på hvem som skaper disse forventingene – og er det egentlig noen andre enn oss selv? Samfunnet? Jeg ønsker ikke være en del av forventingene, og jeg vil delta på grunnlag av mine egne overbevisninger og ønsker; fremfor forventingene og det jævelige presset. 

For det er helt greit å grue seg til 17.mai, men det er også greit å glede seg. Jeg syntes det er greit at man syntes det er vanskelig. For det er vanskelig. Men det er jo nasjonaldagen, og det finnes vel ingen fasit på hvordan den skal feires. Oppskriften handler ikke nødvendigvis om bobler, snitter og hipphurra – for i mine øyne kan det drite og dra! 

Jeg håper dere er klare for morgendagen, om du skal feire med tog, eksamen, familien eller Netflix! 

 

– Marty

 

Siste innlegg