I vinter har vi sittet foran tven og fulgt Petter uteligger og hans venner på gata. Vi har fulgt livet på gata, livene til menneskene der og hvordan hverdagen til Petter har fungert. Vi har blitt forsøkt opplært i hvordan det er å ikke vite hvor man skal sove om natten, hvor og om man får tak i mat og hvordan det er å ikke ha et sted å dra til – og mennesker rundt seg. Dette har gjort at jeg, og antakeligvis flere av dere har tenk tanken på hvordan det hadde vært å måtte foralte hjemmene våre, måtte bo på gata, uten tilgang på seng, dusj, varme, mat og de menneskene du er glad i. I Norge har vi en lov som sier at ingen med lovlig opphold i Norge skal behøve å bo på gata, likevel ser vi disse, når vi går rundt i gatene, mennesker med forskjellig nasjonaliteter, og alle menneskene med hver sin unike historie.
Men jeg undrer. Hva med Pernille på 19 år som er bodstedsløs? Hva med Karoline på 18 år som må ha penger, slik at hun kan ha råd til mat? Hva med Kathrine på 23 år som fryser og trenger klær? Hva med Stine på 21 år som ikke har noe familie og som bor under broa på Oslo S? Hva med Silje på 16 år som prostituerer seg? Hva med Hanne på 22 år som er avhengig heroin grunnet en voldtek? Disse finnes. Og jeg møtte Pernille på 19 år, som er bostedsløs. Jeg vet hun finnes der ute i Oslos gater. Hun er beskjeden, og hun er veldig, veldig flau. Pernille unnskylder seg. Pernille er rolig. Pernille er vennlig. Pernille er snill. Pernille hører ikke hjemme på gata.
Pernille har ikke vokst opp i et omsorgsfullt hjem, og for Pernille har det stort sett alltid vært surt og kaldt. Pernille trenger mat, hun trenger varme, og hun trenger søvn. Pernille er jevngammel. Pernille og jeg burde vært på fest sammen. Pernille burde lagt ut bilder på instagram fra solveggen. Pernille burde studert og klagd på mye skolearbeid. Pernille burde sjekka opp gutter på tinder og gud vet hva Pernille ikke burde gjort.
Broren min traff på henne han også, rett før jul. Han kom løpende fra jobb og skulle møte meg, og resten av familien vår for å spise julemiddag. Hun spurte pent om han kunne hjelpe henne, gi henne noen kroner. Pernille var like redd, ensom, flau og høflig da.
Pernille hadde ingen familie, noen å spise julemiddag med, eller noen jobb å løpe fra. Jeg lurer på hvordan det er for Pernille å leve på gata. Jeg tenker mye på Pernille. Lillesøsteren min heter også Pernille, og min Pernille legger seg i en god varm seng hver kveld, mett i magen, klar for morgendagen.
Jeg syntes det er dumt at Petter uteligger ikke møtte Pernille uteligger. Jeg lurer på hvordan det er for en kvinne å leve på gata. Jeg lurer på hvordan det er å bli forlatt, og jeg tror det er stor forskjell å være mann, godt rustet, velvitende om at familien faktisk er hjemme og venter på deg, i forhold til det å være som Pernille, 19 år, ensom og forlatt.
Jeg vet ikke hvordan Pernille har det nå, og hvor Pernille befinner seg lenger. Men jeg tenker mye på henne. Jeg håper Pernille lever, at noen har funnet henne og at hun er god og varm, for jeg vil ikke glemme øynene hennes – som ba om brød, varme og vann.
Og møter du Pernille, så kanskje du kan hjelpe henne.
Om du er politiker kan du vel kanskje bruke makten din.
Om du er jevngammel kan du kanskje be på en kaffe.
Om du er en mamma eller pappa, kan du kanskje gi en klem.
Og kanskje Norge skal bruke ressursene sine på Pernille uteligger, istedet for Anders Behring Breivik som klager på sine rettigheter. For vi har da alle det, også Pernille? Kjære lille, Pernille uteligger?
Følg meg på facebook her
Følg meg på instagram her
– Marty