Pernille uteligger

 

I vinter har vi sittet foran tven og fulgt Petter uteligger og hans venner på gata. Vi har fulgt livet på gata, livene til menneskene der og hvordan hverdagen til Petter har fungert. Vi har blitt forsøkt opplært i hvordan det er å ikke vite hvor man skal sove om natten, hvor og om man får tak i mat og hvordan det er å ikke ha et sted  å dra til – og mennesker rundt seg. Dette har gjort at jeg, og antakeligvis flere av dere har tenk tanken på hvordan det hadde vært å måtte foralte hjemmene våre, måtte bo på gata, uten tilgang på seng, dusj, varme, mat og de menneskene du er glad i. I Norge har vi en lov som sier at ingen med lovlig opphold i Norge skal behøve å bo på gata, likevel ser vi disse, når vi går rundt i gatene, mennesker med forskjellig nasjonaliteter, og alle menneskene med hver sin unike historie. 

Men jeg undrer. Hva med Pernille på 19 år som er bodstedsløs? Hva med Karoline på 18 år som må ha penger, slik at hun kan ha råd til mat? Hva med Kathrine på 23 år som fryser og trenger klær? Hva med Stine på 21 år som ikke har noe familie og som bor under broa på Oslo S? Hva med Silje på 16 år som prostituerer seg? Hva med Hanne på 22 år som er avhengig heroin grunnet en voldtek? Disse finnes. Og jeg møtte Pernille på 19 år, som er bostedsløs. Jeg vet hun finnes der ute i Oslos gater. Hun er beskjeden, og hun er veldig, veldig flau. Pernille unnskylder seg. Pernille er rolig. Pernille er vennlig. Pernille er snill. Pernille hører ikke hjemme på gata. 

Pernille har ikke vokst opp i et omsorgsfullt hjem, og for Pernille har det stort sett alltid vært surt og kaldt. Pernille trenger mat, hun trenger varme, og hun trenger søvn. Pernille er jevngammel. Pernille og jeg burde vært på fest sammen. Pernille burde lagt ut bilder på instagram fra solveggen. Pernille burde studert og klagd på mye skolearbeid. Pernille burde sjekka opp gutter på tinder og gud vet hva Pernille ikke burde gjort. 

Broren min traff på henne han også, rett før jul. Han kom løpende fra jobb og skulle møte meg, og resten av familien vår for å spise julemiddag. Hun spurte pent om han kunne hjelpe henne, gi henne noen kroner. Pernille var like redd, ensom, flau og høflig da. 

Pernille hadde ingen familie, noen å spise julemiddag med, eller noen jobb å løpe fra. Jeg lurer på hvordan det er for Pernille å leve på gata. Jeg tenker mye på Pernille. Lillesøsteren min heter også Pernille, og min Pernille legger seg i en god varm seng hver kveld, mett i magen, klar for morgendagen. 

Jeg syntes det er dumt at Petter uteligger ikke møtte Pernille uteligger. Jeg lurer på hvordan det er for en kvinne å leve på gata. Jeg lurer på hvordan det er å bli forlatt, og jeg tror det er stor forskjell å være mann, godt rustet, velvitende om at familien faktisk er hjemme og venter på deg, i forhold til det å være som Pernille, 19 år, ensom og forlatt.

Jeg vet ikke hvordan Pernille har det nå, og hvor Pernille befinner seg lenger. Men jeg tenker mye på henne. Jeg håper Pernille lever, at noen har funnet henne og at hun er god og varm, for jeg vil ikke glemme øynene hennes – som ba om brød, varme og vann. 

Og møter du Pernille, så kanskje du kan hjelpe henne.

Om du er politiker kan du vel kanskje bruke makten din. 

Om du er jevngammel kan du kanskje be på en kaffe. 

Om du er en mamma eller pappa, kan du kanskje gi en klem. 

Og kanskje Norge skal bruke ressursene sine på Pernille uteligger, istedet for Anders Behring Breivik som klager på sine rettigheter. For vi har da alle det, også Pernille? Kjære lille, Pernille uteligger? 

 

bildekilde

Følg meg på facebook her

Følg meg på instagram her 

– Marty

 

Respekt for andres tid

– Da har vi en avtale da?

– Supert, da sier vi det. 

– Da fikser jeg det, så gjør du det?

Jeg undrer ofte på dette med tid, misbruk av tid og hvordan vi mennesker ser på dette med tid. Er det sant dette med at noen faktisk er født fem minutter for sent, og andre fem minutter for tidlig? For å ikke bruke tid, så vet vi vel alle hvor irriterende det er når noe som er lovet ikke blir holdt. Vi vet hvor irriterende det er å sitte og vente, hvor irriterende det er å være avhengig av andre og hvor slitsom det er. Men så er det vel rett og slett sånn samfunnet vårt er bygd opp. Vi er avhengige av samarbeid og gode relasjoner. 

Jeg lurer da på om jeg har tillatelsen til å si ifra? Har jeg tillatelse til å si ifra til min klassekamerat at hun er to uker på etterskudd nå, at hun ødelegger min karakter, at hun ødelegger snittet mitt, som igjen ødelegger studiet jeg vil inn på? Fryktelig kjipt å være avhengig av noen på denne måten. Klart jeg har har tillatelse, men jeg vil tro at nordmannintstinktet da vil slå inn, og at jeg heller lar være, og snakke om hvor håpløst det er til alle andre, i stedet for å ta tak i det reelle problemet. 

Det er skuffende når noen avlyser i siste liten. Det er frustrerende når noen ikke leverer inn oppgaven til fristen så du går glipp av karakteren du fortjener. Det er irriterende når kollegaen din ikke dukker opp til tiden, så du ikke får holdt foredraget etter planen så bonusen ryker. 

Kan vi kalle disse unnasluntrerne tidstyver? Når de stjeler vår tid, når de konstant trykker på slumringsknappen, aldri er forbredt? Vel, du kan jo si at dette ikke har noe å si for meg. Men vi er så avhengige av samfunnet rundt oss for at vår hverdag skal gå opp. Kommer ikke toget når det skal, så kommer jeg for sent. Dukker ikke medeleven min opp på foredraget uten å gi beskjed, er jeg dårlig forbredt. Og det skal jo ikke være sånn at du bevvist regner med at legen er forsinka når du er der?

Jeg tror vi alle har forståelse for at ting kan skje, at det er grunner til at toget er forsinka, at eleven kommer sent og at tiden ikke strekker til – men vi gir da beskjed. Og det er vel noe med det at det ofte er de samme som ber om utsettelse, gang på gang? 

For din tid er vel egentlig ikke verdt mer enn min?

 

 

– Marty 

 

Easy come, easy go

 

Jeg leser at betalingsanmerkningene blant unge voksne øker kraftig, samtidig som jeg hører at inkassogjelden aldri har vært større. Arbeidsledigheten er jo også på vei oppover, og arbeid er jo lik penger i lomma, på mobilen eller på et av flere kort. 

Men enten om man må jobbe for pengene, er bortskjemt, er kynisk eller rett og slett er i en situasjon som gjør at man ikke kan delta i arbeidsmarkedet så ønsker man seg vel en ny iphone, bukse, bensin til bilen, eller rett og slett invitere den fine jenta i klassen på middag. Jeg hører om folk som søker jobber i både store og små butikker, og blir avist gang på gang, de har jo faktisk ikke sjangs når det er hundre vis som søker på den samme deltidsjobben. 

Er det da vi tyr til penger vi ikke har? Fordi vi fortjener det jo, akkurat som alle andre, selvom vi ikke har pengene akkurat nå. Det finnes jo en jungel av kjøpekort fristelser som gir oss penger på en, to og tre. Så fort du har fylt 18 år, er du faktisk ikke lenger avhengig av verken mor eller far – for du er voksen, og du trenger jo faktisk ny telefon, nå. Og kortet som kom sammen med “voksenbankkortet” duger vel bra da. For dette høres jo så greit ut, og vi fortjener jo å ha litt penger akkurat nå, for telefonen er såå treig og det er så sykt lenge til bursdagen. 

Jeg vet faktisk om flere unge som umulig kan skjønne hva betalingsanmerkninger er, og hva det hindrer deg i å få senere. Så kanskje vi burde lærers enda bedre opp i at en slik anmerkning faktisk kan stoppe deg fra å få mobilabonoment, billån og etter hvert boliglån. Selv om vi faktisk hadde fortjent det? 

Tenker vi kanskje at det vil ordne seg på ett eller annet vis, og at foreldrene våre har mulighet til å hjelpe hvis det skulle bli virkelig ille? Jeg tror vel egentlig at desto lettere det er og jo mer tilgang vi har på å få penger kjapt og enkelt, jo sløvere blir vi jo kanskje? Mange av oss er jo vant med bare å få og få. For det er vel sånn med betalingsanmerkninger at de ikke forsvinner med å stikke hodet i sanden? 

Jeg syntes faktisk dette er skummelt å skrive om. Det å plutselig bli voksen gjør meg svimmel. Det er plutselig så mange forventinger og så mye vi skal lære og skjønne av oss selv. Jeg føler det er så lett å gå i felle hvis vi ikke har lesebrillene på og er nøye på å få med oss hver minste detalj. Men selvom vi ser, og leser hva som står, er det ikke nødvendigvis sikkert at vi forstår hva som står. 

Tror ingen vil eller har lyst til å havne i Luksusfellen, men mange av oss er jo vokst opp i den og da er det jo litt vanskelig den dagen vi skal klare oss selv. Tror vi unge i dag trenger litt hjelp når vi ser tallene på inkassobyråene, for vi har jo tross alt fortjent litt vi også. Det er da ikke bare vår skyld at vi virkelig må jobbe og stå på for å få en jobb i dag… Og jeg tror vel egentlig kanskje alle får en jobb hvis vi bare vil og gidder. 

Når også en del av presset vårt går på å ha nok penger, men vi ikke har tid til en jobb – så skurrer det. For det tar tid å gå på skole, trene, gå på fest, henge med venner, se på serier og være på langweekend i London – og kjære ungdom, jeg slakter deg ikke; men jeg sier kanskje at noen burde lede oss til på rett vei. 

– Marty 

 

//Annonse

Fysisk aktivitet gir meg velvære og overskudd. Etter at jeg har vært satt ut av skade og sykdom siden august føler jeg nå at jeg er på god vei tilbake. Det har vært mange tunge stunder med mye følelser, smerte og tårer. Og nå, som mars er godt i gang og det begynner å bli lysere og dagene er lengere kjenner jeg på livsglede, treningsglede og jeg føler at nå er jeg klar for å sparke fra og satse på formstigningen.

 

Og ingenting slår det å føle seg fresh – og jeg føler meg super fresh med Asan sine produkter. 

Asan har mange praktiske produkter som er godt for oss jenter og gutter som funker både på telttur og storbytur, og Asan har oppfordret meg til å skrive 10 ting som gjør at jeg føler meg ekstra fresh!

1. Når jeg har god tid om morgningen til å nyte sammen med de jeg er glad i. 

2. Når jeg våkner om morgnen og kjenner meg uthvilt. 

3. Når jeg kan legge meg i nyvasket sengetøy og puste ut.
 


 

4. Når jeg kan glede noen jeg er glad i! 

5. Når jeg kan ta på meg et nytt plagg å føle meg sikkelig smashing. 

6. Når jeg føler at sminka sitter som den skal og magefølelsen forteller meg at dette skal bli en god dag!

7. Når kroppen fungrer som den skal på trening. 

8. Når jeg kjenner sola varme og at livet smiler.

9. Når noen gir meg en kompliment! 

10. Når jeg har tid til og ta meg en lang dusj og pleie meg selv, med gode produkter – feks. Asan Fresh dusjkrem. 

 

 

 

– Marty 

Kjære ungdom, du som slanker deg og drikker deg drita full

 

Hei kjære ungdom. Hei kjære jente som slanker deg og hei kjære gutt som drikker deg drita full. Hei kjære jente som sitter alene hjemme og hei kjære gutt som ikke kommer deg på fotballturnering. 

Jeg har lyst til å skryte litt av deg jeg. Jeg vet at vi kritiseres for å være en råtten ungdomsgenrasjon, jeg vet at vi kritiseres for å drikke alkohol og ruse oss og jeg vet at vi kritiseres for å være late. Men jeg vil ikke påstå at vi er råtne ungdommer, når jeg ser at alle forskningsrapporter viser at det både er mindre alkohol og rus enn før. Jeg ser at en professor fra Bergen mener at dette representerer en generell sunnhetsprofil og at han mener dette kan vise til at ungdommer ønsker å ha kontroll på egen oppførsel. 

Jeg leser også at vi har bedre helse, tar bedre vare på oss selv og at to av fem jenter under 16 år slanker seg. Unødvendig slanking leser jeg også. For meg tenker jeg automatisk at dette er unødvendig slanking. Dette er undersøkelser gjort med barn på 11, 13, 15 og 16 år. Det er mange barn og ungdommer. Jeg leser også at det stadig kommer frem at vi undommer sliter mer med stress, press og helseplager og dette tiltross for mindre rusbruk og bedre matvaner? 

Kjære Vestkant ungdom i Oslo, dere som er mest på fylla av alle. Dere er liksom i en klasse for dere selv når dere blir sammenliknet med andre storbyer. Slapp av. Jeg slakter dere ikke. Jeg slakter dere ikke for at noen av dere bruker hundretusen på en måned av livet deres, ruser dere eller danser opp ned til sanger som ville gitt to generasjoner før oss bakoversveis. Det er ikke bare dere, dere er kanskje bare mer synlig. Det jeg stusser på er at foreldrene deres også sprenger grensene på akkurat det samme området. Men det er kanskje ikke så rart at dere tar etter mamma og pappas rus og alkoholbruk. 

Jeg ser jo helg etter helg at foreldrene deres legger ut bilder etter gårsdagensfest. At det takkes for en herlig sammenkomst og hyggelig selskap. Samtidig sendes det meldinger rundt om at de ikke kan bli med å heie på junior i dag da formen tilsier at det i dag er best å ligge på sofaen og se på skiskyting, det ble jo trossalt sent og et par glass for mye i går. Og, forresten! Så kan de ikke neste helg heller da mor skal på jentetur på fjellet, så da kan de dessverre ikke stille opp å selge kaffe og kaker på fotballturneringen den helgen, men selvfølgelig stiller de gjerne en annen gang. Så hadde vært veldig fint om junior kunne sitti på med noen andre til turneringen, siden han er alene hjemme i helgen, da mor jo er bortreist, far er på utdrikkningslag, men som sagt så klart stiller neste gang! 

For kjære ungdommer, det er jo noe med det at foreldrene våre er våre læremestere og at vi ikke gjør som de sier, men gjør som de gjør? Og det er jo faktisk ganske flaut når mamma poster et bilde småsent på lørdagskvelden, smålangt ned i rødvinsglasset, småfull og i jøss, i din nye kjole?!

Det er ganske flaut at mamma ikke stiller opp og er i kjørbarstand og det er ganske flaut at pappa aldri kan, fordi de er så opptatte, jobber så mye, fordi de fortjener å kose seg i helgene. For pappa fortjener jo så klart å være på fisketur med gutta, med jegermastern i hånda – på facebook. 

Jeg skjemmes når jeg ser at 11 åringene og kanskje til og med 13 åringene deltar på disse undersøkelsene. Det skremmer meg. Og det skremmer meg at vi roper hurra for at barn ned til 11 års alderen ikke drikker og røyker like mye som før. For hvor er disse barna og hva gjør de mens mor er på hyttetur og far er på fisketur og ingen har husket på dugnaden til fotballcupen. Vi er da bare barn, vi er da bare ungdommer? 

Jeg tror mange av oss er lei. Jeg tror mange av oss ønsker oppmerksomhet. Jeg tror mange av oss ønsker lørdagskos, skal vi danse, mamma og pappa, fremfor sprit fra barskapet til far, grøftefyll og falske instagrambilder. 

Jeg sier ikke at du som forelder ikke skal kose deg, være på hyttetur, ta deg det etterlengtete rødvinsglasset eller ta deg en dag og se på skiskyting. 
Men jeg sier at det er en grunn til at 13 åringen din slanker seg, blokkerer deg og søker annerkjennelse – et helt annet sted, enn fra deg. 

 

 

– Marty

Like mye press nå som før? 

 

Hei du, du som sier at ting ikke er noe verre nå, at det ikke er noe mer press nå og at ting var like jævelig før. 

Var det virkelig like mye press før? Nei, jeg tror deg ikke.

Jeg tror ikke du pusset tennene dine med bakepulver, at du kun drakk juice blanda med yoghurt og at du løp på tredemølla med korsett fordi du trodde det gjorde deg tynn. 

Ja, det høres ganske sykt ut når man sier det sånn ikke sant? 

Du forteller jo om da du besøkte bestemor, spiste kjøttkaker, poteter og brun saus og gjorde lekser med bestefar. 

Jeg tror ikke du frivillig satt sprøyter i fjeset for å bli vakker, satt på falskt hår med lim og at du satt på falske vipper av dyr man møter hvis man er heldig på fjelltur. Du forteller jo om da du lånte din mors leppestift, lånte hatter av tanten din og da du fant gamle sko i kottet. 

Jeg tror ikke du sto foran speilet og tok knebøy, for å tro at rumpa di vokste, at du drakk pulver for å få større muskler og tok piller for å få smalere midje. Du forteller jo om da du løp ute i frisk luft før skolen, da du lekte boksen går etter skolen og spiste gulrøtter for å få bedre syn. 

Jeg tror ikke du tok en pille for å bli full, fordi du var redd alkoholen skulle gjøre magen din oppblåst. Du forteller jo om da dere lagde hjembrent i garasjen til onkel. 

Jeg tror ikke du kasta opp når du hadde spist litt mye i en bursdag. Du forteller jo om spisekonkurransene dere hadde. 

Jeg tror ikke du satt og tenkte på hva de andre gjorde på fredagskvelden. Du forteller jo at dere ikke hadde tilgang på verken mobil, sosiale medier eller at dere brydde dere. 

Jeg tror ikke på deg når du sier at det var like ille før. Du vil sikkert benekte. Men jeg vil ikke tro deg.

 

 

 

– Marty

En firbent bæsj og en sur, snerten rompe

Jeg bøyer meg frem. Kjenner at svetten i pannen kommer sakte men sikkert. Pusten går fortere og fortere. Musklene strammer seg. Bena skriker. Det er som om hver eneste muskel spenner seg. Ryggen vil bare skyte frem, men jeg tvinger den bakover. Jeg kjenner håret kile meg i nakken, men prøver å fokusere. Rumpemusklene presses sammen, og skjelvingene i lårene mine blir bare voldsommere og voldsommere. Magen strammer seg og den rare følelsen skyter fart gjennom kroppen. Pulsen er skyhøy og det er nesten som om jeg sliter med å puste. Hjertet dunker, og jeg prøver å holde takten, fokusere. 
Svetten blir bare voldsommere og voldsommere, da jeg brått kjenner den svette, lange, tunga sleike meg lett oppover leggen, legger igjen en lang, god stripe med spytt på den nye, fancy, treningstightsen min – som jeg iherdig forsøkte å gjøre noen knebøy i. 

Nei. Jeg syntes ikke det er kult når jeg endelig har fått rumpa mi opp av sofaen, når jeg endelig har dratt på meg joggeskoa, når jeg endelig har bestemt meg for at jeg skal gjøre noe med den pusten jeg kaller forkjølelse hver gang jeg går opp en trapp, at bikkja di skal komme og sleike meg på leggen. Nei, jeg syntes ikke det. Jøss, rart syntes kanskje du?
Men nei. Jeg syntes heller ikke det er kult, når jeg prøver å drasse kroppen min opp en trapp jeg nesten snubler opp at bikkja di løper etter meg. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult når den bjeffer, og drar seg, enten fordi den også er dritt lei av å trimme forkjølelseskondisjonen din eller er hypp på den snertene rumpa mi som drar seg oppover trappene jeg så inderlig hater. Og nei, jeg syntes heller ikke det er kult å tråkke i den godt plasserte avføringen til hunden din som er så liten at du like godt kunne bært den, fordi du trodde at du var den eneste som skulle gå AKKURAT der. 

Altså, hvis du ikke klarer å passe på den snille, pliktoppfyllende hunden din så er det kanskje lurt med et lite bånd; 
Skjønner at hunden din er så snill at den aldri ville rørt noen, skadet noen eller noe som helst, men kjære vene; ta nå for svarte og hold den bikkja di i bånd. 

 

 

– Marty 

Hvem er syndebukken?

 

“Syndebukk er et menneske eller en gruppe mennesker som er tildelt skyld eller ansvar for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold eller hendelser. Objektiv skyld for forholdet spiller egentlig ingen rolle”

Jeg har jobba knallhardt. Jeg har sittet oppe til langt på natt, jeg føler meg klar. Men jeg er trøtt. Jeg er spent, men forbredt. Jeg er klar. Vanvittig klar. Det er dagen før eksamen. Natten før eksamen. Jeg våkner, magen kjennes som den er opp ned. Pulsen er høy, og jeg svetter allerede før jeg har stått opp. Men jeg har forbredt meg. Jeg har forbredt meg lenge nå. Flere år faktisk. Men når eksamen holdes, så skjer det noe. Jeg klarer det faktisk ikke. Joda, det går okei. Men ikke så bra jeg ønsker at det skal gå. Og jeg går ut derfra, deppa og sint, og skylder på at sensoren hadde en dårlig dag. Men faen heller. Hvem av oss var det som egentlig hadde en dårlig dag? 

Jeg føler noen ganger eller ganske ofte at vi mennesker er skrudd slik at hvis vi ikke lykkes eller får til noe har vi liksom lov og rett til å skylle på alle andre. At vi har et behov for å flytte fokuset vårt bort fra oss selv, og legge det over på noen andre. Er det ikke alltids noen andres feil? Jeg føler at vi aksepterer unnskyldningene om at det er greit at læreren er teit, treneren tar feil, sjefen er høy på seg selv, mamma skjønner ingenting og pappa er  håpløs. Er det greit at vi skylder på dette når vi ikke får ting til? Er det virkelig alle andres skyld fordi vi ikke klarer å prestere? 

Er det ikke sånn, at hvis ikke vi lykkes og nådde helt opp, at det er noen andre sin feil? Vi mennesker legger oss ikke flate, sier at: sorry, dette fiksa jeg ikke, dette lykkes jeg ikke med, eller her stoppet det dessverre for meg. Er vi redde for å si dette fordi er redde for å bli stempla? Bli sett på som tapere? Jeg kan se for med de små barna i barnehagen og på skolen som forsvarer seg til fingerspissene med at det: IKKE ER MIN FEIL. Når de står der med sjokolade rundt munnen og blir spurt om de har vært i godteriskapet, men svarer bestemt nei, for det har de overhode ikke vært. Men, det er vel ikke bare barna som skylder på noen andre eller benekter fakta. Hvis matteprøven har gått litt dårlig, så var det jo ikke du som leste dårlig – men læreren som hadde en dårlig gjennomgang, eller…? 

Hva med skiløperen som har trent i årevis, som har jobba fysisk og psykisk dag og natt mot et mesterskap, som på den store dagen ikke klarer å prestere. Kroppen og det mentale er ikke helt på topp akkurat denne dagen. Avisene og mediene har hauset dette opp i ukesvis at dette er dagen vi skal stå øverst på pallen og sole oss i glansen. Men så går det ikke veien, og vi må få en unnskyldning. Søren, vi som var så klare for festen. Men, så legger kanskje den største skuffelsen seg, flagget tas ned og den stakkars skismøreren titter ut av den fancy smørerbilen, han har jobba dag og natt i for å få best mulig ski – til skiløperen som ikke klarte å prestere. Han ser inn i kameraet og sier unnskyld, og forteller oss at i dag gjorde jeg et for dårlig arbeid. Og vi, vi har fått en syndebukk. En mann vi kan hate litt for at han ødela festen, og som vi kan stemple som syndebukk. Er det ikke sånn det er? Eller kanskje det bare er jeg som er blond, og kanskje det er jeg som ender opp som syndebukk selv, fordi jeg prøver å fortelle at det kanskje ikke er alle andre. For det er vel noe i det at hvis alle andre er idioter, så burde man kanskje se på seg selv. 

 

 

– Marty

 

 

Talent, treningsprodukt eller bare skryt?

 

Jeg kjenner mange mennesker som prøver, mange mennesker som satser, mange mennesker som ønsker og mange mennesker som drømmer. Jeg kjenner mange dyktige mennesker og mange som hver dag jobber for å bli det. Jeg vet at det er mange som er talentfulle, at det er haugevis av foreldre som står langs Ekebergsletta om sommeren og undrer på om barnet deres vil bli den neste, og jeg vet at det er mange som jobber knallhardt for å bli det. Noen er så heldige at de får hevde seg i talentkonkurranser, noen i skolekonkurranser og andre i idrettskonkurranser, mens andre forblir en høyre benksliter eller en på bakerste rad. 

Jeg har alltid misunnelig på de som har vært kunsteriske, intellektuelle og naturtalenter. Jeg har alltid vært misunnelig på de som har hatt et talent for å spille fiolin, forså matematikk og kjemi. Spesielt når læreren spurte meg i 9.klasse hva jeg ville bli. Spesielt når Martine, som satt med fotballdrakt klar for å løpe ut i gymmen svarte at hun ville bli fotballspiller. Spesielt når læreren svarte at hun aldri trodde at Martine ville klare det. Spesielt når Martine reiste seg opp og fortalte læreren at hun bare var sjalu, fordi hun aldri hadde klart det selv. Spesielt når Martine fikk karakter i lærerens fag. 

Helt til Martine kanskje innså, at det koster å bli god, ikke bare å bli god i fotball, men til å bli god til å spille fiolin, i matematikk, i grafiske analyser, i kjemi og kanskje til og med å bli lærer. At det krever både svette, tårer, og haugevis av ofring – samme hva du vil bli god i. Det er klart at kanskje ikke bakkeintevaller er det viktigste arbeide du legger ned hvis du skal bli en god fotograf, men det er jo klart det er en viktig del hvis du ønsker å bli en god håndballspiller. 

Jeg tror vi mennesker undervurderer hverandre. Jeg tror ikke vi unner hverandre suksess. Hvorfor skulle ikke min lærer søtte meg når jeg sa at jeg ønsket å bli fotballspiller? Læreren hadde ikke trengt å være enig, men læreren min hadde vel heller ikke trengt å dra meg ned – og fortelle meg at det overhode ikke var muligheter for Martine som satt der med Ibrahimovic drakt og med kriblinger i bena. 

For det er vel sånn at vi egentlig ikke liker å høre om venninnen vår som har vært på spinning, om naboens sønn som ble kåret til banens beste og om kollegaen vår som fikk bonus? For vi er vel alle drømmere, som forsøker å jobbe knallhardt, i håp om og danne et sluttprodukt ut ifra spinning, skryt og enda mer skryt? 

Og Martine i Ibrahimovic drakt ble kanskje ikke fotballspiller – men tro meg, at hun lærte mye av den kommentaren, karakteren og tro meg – jeg unner deg og være en god lærer, så kanskje du burde unne meg å være en god elev, fotballspiller eller hva nå jeg vil, ønsker og drømmer om? Spinning, skryt eller ei. 

 

– Marty
 

Hei kjære Norges fotballforbund. 

La meg bare minne dere på en liten ting;

John Arne Riise begynte sin seniorkarriere i Aalesund, hvor han debuterte allerede som 16-åring. Sommeren 1998 dro han, mot Nils Arne Eggen og andre eksperters råd, til den franske proffklubben Monaco. Den første proffkontrakten ble til under rådgivning fra hans agent Gunnar-Martin Kjenner. Hans mor Berit Riise, var til stede. Dette viste seg å bli starten på en av Norges mest suksessrike proffkarrierer. Allerede i sin første sesong i Monaco klarte Riise å etablere seg på A-laget, og opparbeidet seg et rykte som en hardtarbeidende offensiv back med et veldig godt skuddben. Riise ble ligamester med Monaco i 1999/00-sesongen og vant den franske super-cup’en i 2000/01-sesongen. (wikipedia

Senere fortsetter biografien til denne mannen med 234 kamper for Liverpool, 99 kamper for Roma og 87 kamper for Fullham, og ikke minst 110 kamper for det norske landslaget. Dette er en mann jeg har heiet på i både snø, regn, sol, motgang, medgang, da han fikk sin landskamp nr. 50 på Ullevaal i VM-kvalifiseringskamp mot Tsjekkia 12.november 2005 og da han mot Hellas 15. august 2012 gikk forbi selveste Thorbjørn Svenssen med 104 landskamper. 

Dette er en mann som har fungert som et forbilde, en mann som har oppnådd store ting, ting som nå kanskje hviskes ut av penger, makt og media. 
Jeg syntes kanskje det er på tide at vi lar mannen som faktisk har banet vei for norsk fotball avslutte med stil. Jeg skjønner at norsk tipping er en stor sponsor til det norske markedet og norsk sport og kultur, men Betsson ønsker vel å sponse de også, men nektes fordi norsk tipping har monopol? Og det norske oljefondet har aksjer i samme firma? Aksjer for 460 millioner? 

Men uansett, enten man er fan av John Arne Riise eller ei så tror jeg at særlig Norsk Tipping hadde scoret mange poeng om de gikk ut og sa at de fire reklamefilmene, som ble spilt inn før avtalen med deres konkurrent ble sagt opp, kunne gå som planlagt?

Dette er en mann som har tilført, som enda kan tilføre og som jeg er sikker på at kan tilføre mye – både for norsk sport og kultur, og for oss som er glad i fotball. 

Så kjære Norges Fotballforbund, kanskje vi skal la han snøre på seg skoa, spille en sesong og avslutte krigen nå? For jeg vet ikke om dere får mer penger i kassa av dette, men det er jeg rimelig sikker på at både Betsson og John Arne gjør – så la da mannen avslutte karrieren, der den startet, og jobb heller videre med kulturen internt i Norges fotballforbund – for av og til kan det kanskje være greit å feie for egen dør først? Og kanskje vi i fotball Norge skal bygge opp i stedet for å rive ned?

 

Oslo 20120813.
Landslaget trener før kampen mot Hellas på onsdag. John Arne Riise.
Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix

 

– Marty