Vi har nå vært lenge inne i en hektisk og heftig omtalt flyktingsdebatt. En debatt jeg på mange måter ikke har forstått, en debatt jeg på mange måter ikke kunnet uttale meg i, men en debatt jeg får med meg og en debatt som merkes. Og til tross for at jeg egentlig har holdt meg utenfor denne debatten, og tiltross for at jeg sikkert fortsett burde – så har jeg noen spørsmål. Noen spørsmål, som jeg egentlig uten grunnlag er nødt til å stille. For jeg forstår at dette er mennesker i nød, mennesker som virkelig trenger hjelp, at Norge skal hjelpe, og at Norge er i stand til å hjelpe. Men det er noen ting jeg ikke forstår. Lillesøsteren min på 13 år spør meg hvorfor flyktningene som er like gamle som henne, har barn? Hvorfor det er vanlig, og hvorfor det er lov? Og jeg har jo selvfølgelig ikke et godt svar til henne. For hva svarer man? Mye mulig at 13 åringene i Norge i utgangspunktet skal være godt instruert i seksualundervisning, at de skal skjønne tegninga selv og at jeg som storesøster er feig som ikke roper ut at dette i følge norske lover, i følge seksualundervisninga på hennes skole og i følge mine personlige overbevisninger – ER HELT FOR JÆVELIG, og strengt forbudt. Men jeg endte altså opp med å riste på hodet og si at jeg ikke visste. For jeg vet faktisk ikke. Og ja, jeg trenger ikke en leksjon om at det finnes andre kulturer enn lille Norges, men uansett – dette er vel feil?
Jeg blir trist. For jeg kan personlig ikke skjønne at denne 13 års gamle jenta er håpløst forelsket i mannen hun er giftet bort til og har barn med. Dette er snakk om barn, og når jeg var 13 år, var jeg opptatt av å løpe på fotballtrening, stikke hodet inn til gutta i guttegarderoben og leke med dukker. Og jeg syntes det er vanvittig skummelt å snakke om dette, for det er jo snakk om mennesker, det er jo snakk om barn, barn som ikke har et valg om de skal droppe fotballtreninga eller stikke på kino med vennene sine. Jeg vet vi diskuterer om kvinnedagen fortsatt er nødvendig å ha – og jeg mener at det er minst like viktig som før. For det er vel som de sier – at der mennesker har det vondt, har kvinner det verst?
Jeg hører om jenter som diskuterer klesmerker som er verdt mer enn matbudsjettet til familiene sine, gutter som bruker alle bursdagspengene sine på nye skjorter med hester på og om en verden som svikter. Jeg hører unge mennesker som klager over at man ikke får, fordi alle andre har. Jeg hører foreldre ble lei seg, fordi de ikke har mulighet til å gi barna de dyre jakkene de ønsker seg. Kjenner du deg igjen? Jeg gjør det. Og jeg blir flau. Jeg blir flau over at jeg av og til kan tillate meg og bli sur fordi jeg ikke kjøpte den genseren når jeg først hadde mulighet, for jeg har jo liksom ikke hundre andre gensere – som er nesten like. Jeg vet at flere, inkuldert meg selv, velger å ikke snakke om gaver de får fordi de er redde for at det ikke er bra nok. For hva forventes det? Er det kanskje ikke bra nok det vi har? Jeg tenker tilbake, på gleden jeg følte når kusinene mine trappet opp og leverte store søppelsekker med haugevis av klær til meg. Brukte klær, klær som var lekt i, klær som ikke passet lenger og klær som jeg virkelig syntes det var kult å få.
Jeg mener vi til en stor grad har blitt et samfunn basert på materialistiske gleder. Er det et kjøpepress vi føler? Føler vi at vi er nødt til å ha disse tingene? Vet vi faktisk hva vi har? Eller er vi bare dumme, og lett å påvirke? Hvorfor syntes de fleste at det ikke er kult å kjøpe brukt? Hvorfor går vi og kjøper en genser i butikken, som vi kan kjøpe av en annen ett annet sted? Det er stoff og tekstil, så hvorfor ikke gi plagget en ny mulighet – uten å kjøpe nytt? Hvorfor skal vi ikke være med å spare miljøet, og heller benytte oss av det vi har? Jenter, om klesmerkene er verdt mer en biffen på lørdagskvelden, eller bare en halvtimes jobb, så er det faktisk kult å kjøpe brukt. Det er ikke alltid det er kult å kjøpe og bruke det samme som resten er det vel? Så gutter, det er ikke alltid skjortene med hestene som er det kule, og tro meg – at du kan få de for halvparten av prisen. Gjenbruk er viktig, og jeg digger det.
Jeg er en stor gjenbruksfan og beundrer gutta som har laget appen Kaupang. Kaupang er en app som gjør det mulig å selge og kjøpe brukt, alt innenfor hjem, hage, elektronikk, og tekstil
Jeg har brukt appen selv og kjøpt denne super kule skjorta! Det var super enkelt og greit. Det tok faktisk ti minutter fra jeg la inn bud til den var solgt – til meg 🙂 Hurra!
Jeg lever i en boble. En boble der det er tilsynelatende perfekt. En boble der jeg fremstiller meg perfekt, der jeg ønsker å fremstille meg selv perfekt, en boble der jeg oppfatter alle andre perfekt. En boble som jeg ikke forstår. En boble jeg ønsker å sprekke.
Vi møter et enormt press uansett hvor vi går, store som små. Det tror jeg egentlig ingen av oss er uenige i. Et press som handler om hvordan vi skal oppføre oss, være, og ikke minst se ut. Mediene har så lenge jeg kan huske diskutert hva dette presset fører til. Vi kalles «Generasjon Prestasjon». Vi er en generasjon som er på bristepunktet psykisk, men er tilsynelatende perfekte, og mediene serverer oss konstant en analyse av denne situasjonen, vi diskuterer dette opp og ned. Vi diskuterer hva dette fører til, hva som skjer, hvor slitne vi er, men nå syntes jeg vi skal begynne å snakke om tiltak. Jeg syntes vi skal begynne å snakke løsninger – og jeg syntes kanskje vi skal slutte å peke ut syndebukker.
For hvem har skylda? Hvem er syndebukken? Finnes det én syndebukk? Hvem har skylda for at anoreksi er vanlig, for at 1/3 av vidergående elever dropper ut og at depresjon er vår nye folkesykdom? Hvem er syndebukken for disse tallene, og antakelig mørketallene som er enda større? Lurer vi oss selv ved å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på alle andre? Er det så greit for oss å legge skylda på sosiale medier, på kjendisene, på skolen, på treneren vår eller på vennen vår? Har vi utviklet en ubevvist rose-kultur som er med på å sette lista på forventingene våre? En rose-kultur som går på å fortelle at: Så bra du spilte, i stedet for å fortelle hvor gøy det var å se på?
Hva hvis vi slutter å ta oss selv så jævelig høytidlig? Hva hvis vi klarer å gi litt faen i hva gutta i klassen tenker? Hva hvis vi klarer å drite litt i hva kollegaene på jobben tenker? Hva hvis vi klarer å stå litt opp for oss selv, får det bra med oss selv og slutte å fokusere på at alt er så slitsomt og tøft? Hva hvis vi begynner å dra på trening fordi vi faktisk ønsker det selv? Jeg tror kanskje alle faktorene vi skylder på må gå sammen, og at noen må ta ansvaret. Jeg syntes ikke dere foreldre kan fraskrive dere ansvaret, for dere får skylda for vår barneoppdragelse, og det er vel noe av det samme. Jeg syntes ikke vi kan si at sosiale medier ikke har noe å si, for det vet vi at har. For det påvirker oss, det er en grunn til at plastikkbransjen skyter til værs. Og jeg tror ikke minst at vi unge kanskje må stå opp for oss selv, ta ett oppgjør – jobbe mot en gi faen kultur. Alle de voksne sier jo at vi er så pliktoppfyllende og flinke? Jeg vil ikke være pliktoppfyllende og flink, men blå ringer under øya, hodepine og en klump i halsen. De tok jo et oppgjør, så hvorfor gjør ikke vi?
Så kjære media, hvem har skylda? Kanskje dere skal hjelpe oss å gi ett tupp i rævva til de som trenger det – så vi får slutt på denne diskusjonen, om hvem som er sykest og hvem som sliter mest.
For om du er en sliten tenåring, eller 40 åring, så er jeg rimelig sikker på at du er sliten av 24 timers samfunnet og et konstant sosialt jetlag.
Hei kjære kompis, hei kjære klassekamerat, hei kjære lærer, hei kjære bror, hei kjære pappa og hei kjære du, du som ikke tok nei for et nei.
Jeg sitter og leser om nye overgrep som er begått. Igjen, tenker jeg. Faen heller. Artikler om at overgripere har vist videoer i klasserommet, artikler om at politiet kun får dekket toppen av isfjellet, og at barn og unge blir presset til nakenbilder på nett. Jeg blir sint, så vanvittig sint. Psykisk voldtekt? Overgrep over internett. Voldtekt som har blitt filmet, lagt ut og ledd av. Ledd av i klasserommet. Men i helvette tenker jeg. Jeg ser det for meg, og det undrer meg om det er samme film gutta på trikken før i dag sto å lo av når de hoiet og lo samtidig som de kommentere hvor fortjent det var og hvor håpløs hun var.
Kjære kompis, hører dette med å være jente idag? Fortjener vi å bli voldtatt? Er vi håpløse fordi vi ikke tar oss så bra ut på filmen som viser vårt største mareritt? Tror dere gutta at dere er så umotstålige, at dere kan forsyne dere når det passer dere? Kan ikke vi jenter dra på fest, eller i bursdag eller gå til bussen, uten å være redde for dette? Jeg syntes ikke det er kult at du spiller en sang med tittelen: “Alle som ikke danser er voldtektsmenn” på fest.
Kjære klassekamerat, jeg leser at foreldrene våre oppfordres til å lære oss nettvett og at foreldre våre oppfordres til å lære oss å ikke legge ut lettkledde bilder på nett. Men jeg undrer. For det første, så syntes jeg vi lever i en verden der det florerer av lettkledde bilder overalt. Og for det andre, så undrer jeg – hvorfor skal egentlig ikke jeg få gå lettkledd? Er vi jenter et lett bytte for deg, fordi vi velger å gå i de sammen kjole som du liker at de digge damene på instagram går i?
Kjære lærer, hvorfor tillater du at det spøkes med voldtekt i klasserommet? Hvorfor setter du ikke foten ned, når noen kaller en medelev for hore, og det tulles med eleven du vet hva som skjedde med i sommer?
Kjære bror, hvorfor lar du kompisen dine kalle jenta han lå med i helgen for hore? Hvorfor deler dine kompiser sexvideoer med deg på facebook av sine så kalte “trofeer”? Hvorfor forsvarer du ikke søsteren dine sine venninner når de har sagt nei, ikke bare en gang, men to?
Kjære pappa, hvorfor sier du til meg at jeg må passe meg? Hvorfor sier du ikke til gutta at de skal passe seg? Hvorfor ber du ikke de oppføre seg? Kjære pappa, hvorfor kan du ikke be de ta seg sammen, holde smekken lukka og ta nei for et nei? Hvorfor må jeg hentes, mens de kan ta buss? Kjære pappa, hvorfor kaller gutta meg for en hore?
Jeg vil kunne være på snapchat uten å få spørsmål om å sende ett nakenbilde av meg, uten at du sender ett nakenbilde av deg og la denne ballen rulle i vei. Det er ikke greit og nei er et nei.
Og kjære du, du som ikke tok nei for et nei. Har ikke du en søster, har ikke du en mor, har ikke du en tante, og har ikke du en bestemor?
Jeg sitter på en kafè og nyter synet jeg ser. Jeg ser mennesker med smil om munnene sine, glede som stråler ut av øyne som har sett, og levd og fjes som har rynker som viser tegn på at de har levd et liv. Jeg ser mennesker som drikker kaffe, spiser smultringer og prater med hverandre. Jeg blir glad når jeg ser disse menneskene.
Da jeg var liten ønsket jeg og venninnene mine å likne på mødrene våre. Vi låste oss inne på badet, rotet i skuffer og skap for å låne leppestifter, de altfor store skjørtene og de høyhelteskoene. Det var moteshow og barnelek. Nå som vi har blitt eldre, så syntes jeg vi slutter å ønske å likne på våre mødre.
Jeg tror at gjennomsnittsalderen på kvinner i Norge i dag er ca 84 år og ca 80 år for menn. Hvordan blir det for oss unge jenter når vi nærmer oss den alderen? Når jeg sitter og betraker disse flotte menneskene, med smilerynker og kaffebarter, så ser jeg spreke, freshe mennesker. Besteforeldre. Besteforeldre som aldri før har vært sprekere, freshere eller rikere. Jeg trodde det var vi i ungdomsgenerasjonen som kom til ferdig dekket dessertbord. Vi ser jo og observerer at våre flotte besteforeldres generasjon aldri har sett bedre ut og leser at de aldri har hatt det bedre.
De har så mange muligheter til å forbedre på utseende sitt i dag. Så hvorfor ikke? Mange har jo også økonomien til å gjøre det. Disse menneskene har jo arbeidet siden de var 14-15 år gamle og pensjonerer seg trenger de jo ikke, for de er jo så super spreke, freshe og oppegående. Vi kan jo nesten ikke miste dem i arbeidslivet. Er de virkelig så fulle av energi om morningen som det ser ut til? Jeg som vrir meg når klokka ringer rett over seks, burde kanskje beundre disse menneskene, som har vaska ferdig gulvet til da? Her jeg sitter ser jeg mennesker med historier. Jeg ser mennesker med historier, akkurat som deg og meg. Mennesker med historier, om død, hat, kjærlighet, forelskelse, og joda, kanskje ett par røverhistorier. Jeg ser mennesker som er opptatt av å leve livet, mennesker som tar vare på seg selv, for å få mest mulig ut av det som er igjen. Jeg ser mennesker som har hevet hodet, og som ikke har gitt opp.
Jeg tviler på at disse menneskene som sitter her på denne kafeen, slumrer alarmen til det ytterste om morran, at de sluntrer unna og at de lukker øya. Jeg ser hvertfall mennesker som ser hverandre der de sitter over bordene og deler en vaffel med krem, mobiltelefonene er ikke å se.
Når jeg inni hodet mitt tenker på en bestemor, tenker jeg på en som sitter i gyngestol og har middagen ferdig klokka ett. Men dette kommer kanskje fra eventyrbøkene jeg leste ta jeg var barn, da jeg hadde tatt av meg mammas høye heler.
Besteforeldre generasjonen i år 2016 er da så heldige og kan selvrealisere seg hvis de har vært heldige med genene, økonomien og at helsa er i god behold.
Jeg beundrer disse menneskene, som jeg ser løper på møllene på treningssentrene, som flyr på butikken, som tar vare på seg selv – men ikke minst, lever livet. Mange av de er faktisk så godt trent at jeg tror mange av mine venner hadde slitt med å holde tritt med dem!
Så jeg spurte en dame, tidlig en morgen. Jeg spurte hvordan hun klarte å holde motivasjonen oppe, og hun svarte meg så enkelt at livet er verdt å leve. At hun vil være en del av barnebarna sine sitt liv, og at hun vil leve hver dag – ikke som om hver dag var den siste, men heller forbrede de kommende. Så blunket denne flotte gamle damen og sa at alder kun er et tall.
Det skremmer meg litt at det snart er min generasjon som skal etablere seg. At det snart er vår tur til å kjøpe leilighet eller bygge oss et hus. Hvor skal vi for å få råd til det? Hytte, ferier og barn. Bestefar sa en gang at når han bygget hus på 60-70 tallet fikk de igjen momsen på husbyggingen. Bestefaren min bygde garasje for dette. Dette kan jeg ingen ting om, men det hørtes så fint ut. Lurer på hva vi får noe? Eiendomsskatt, gebyrer for å søke om ditt og datt. Er vel en million i utgifter før den første spikeren er slått.
Men uansett, så må jeg smile når jeg tenker på dagens besteforeldre generasjon. Tror de har hatt det mye gøy, kanskje med fest på lokalet med trekkspill og rock. De har liksom bare fortsatt festen de. Det ser hvertfall sånn ut for meg, der de sitter med et ønske om å leve livet. Jeg tror kanskje vi unge i dagens generasjon prestasjon får en lang vei å gå for å klare å prester sånn som de har gjort. Jeg tror hvertfall at vi må opp med hodet, se hverandre i øynene, glede oss over de viktige tingene og nyte livet. For disse menneskene kler smilerynkene sine, og jeg tror livet er verdt å leve.
Så hipp hipp hurra for besteforeldre generasjonen. Dere er mine forbilder.
D) Innerben/Lengde, må måles fra øverst i skrittet til gulvet
E) Lengde
Dette leser jeg når jeg traver rundt i butikk etter butikk på utkikk etter en ny bukse. Jeg er nesten 1.80 høy, og ja, bena er vanvittig lange. Folk sier det er flott, men som jeg sier til de fleste – du kan godt få ett par centimeter. Jeg er verken tjukk eller tynn, men heller ikke normal. Hvis normalen går etter størrelsene på buksene jeg vrenger av meg gang på gang, og hvis normalen er dama på bildet som poserer i buksa jeg så veldig gjerne vil at rumpa mi skal passe i.
Vel, jeg passer rett og slett ikke inn.
Jeg digger rosa og knæsje kule treningsklær. Og joda, det hender jeg finner noe som passer. Men med størrelse 42 i sko så kan jeg vel nesten glemme rosa fancy treningssko, som de andre jentene har. Og joda, jeg får løpesko, så jeg skal ikke klage. Jeg får sko i størrelsen min, blå, orange og grønne – ikke tenk på det.
Jeg tror jo egentlig alle mennesker trenger å føle seg litt fine og freshe en gang i blant. Og det å jobbe i klesbransjen selv, og si til en dame at jeg ikke har størrelsen hennes, har ikke hatt den og at det antakeligvis ikke produseres en gang – det er ikke kult. Så hvis vi skal klare å akseptere disse kroppene våre i disse forskjellige fargene og fasongene vi stadig klager over – så burde kanskje denne bransjen følge etter?
Denne lille gutten i Afghanistan som lagde seg en Messidrakt, han gjorde det vel for å gjøre noe spesielt, fordi det var gøy, fordi det var kult? Jeg bor i Norge, og jeg skal ikke klage. Jeg akter nesten ikke å klage. Jeg som bor her i verdens rikeste land, med penger til å kjøpe meg en Messidrakt, eller tre.
Men hva er det egentlig med klesbutikkene og denne bransjen? For jeg syntes det skrurrer når XXL er det største og jeg ofte er en XL.
Jeg kjenner mange mennesker, fantastiske mennesker, i alle størrelser og fasonger. Høye, lave, tykke, tynne, og ingen av de passer vel egentlig inn i denne berømte størrelsestabellen.
Men shit au. Jeg får vel bare ta på meg 2XU tightsen min som jeg fikk av bestefar til jul, som pappa måtte bytte to ganger fra M til XL, for at den skulle bli lengst mulig på de lange bena. Den passer overhode ikke til min rosa treningsvest og mine blå og orange mannesko. Heldigvis har selvironi vært en del av barneoppdragelsen min, for det å hele tiden kjempe for å passe inn i denne jævla størrelsestabellen – det er slitsomt.
Timene på løkka, løpeturene alene, alle berøringene og alle treningstimene som er både oppfordret til å tas og har blitt tatt – belønnes. Belønnes med en mulighet, en reise, et eventyr og en drøm, alle fotballspillere drømmer om. Det er ikke bare gutta som hermer etter Martin Ødegård, men også jentene. Jentene som legger ned like mye tid, dedikasjon og vilje. Og endelig, kanskje det viser seg at det er muligheter der også? Jeg misunner Andrea Norheim som både VG og Aftenposten skrev om at hadde tatt valget om å gå til den franske toppklubben Lyon denne uka. Jeg misunner henne som har muligheten, men jeg vet samtidig hvor viktig og ikke minst stort dette er for norsk damefotball. Jeg skulle gjerne skrevet norsk fotball, men syntes norsk fotball at dette er stort?
Jeg vet hvertfall, som jente og som utøver selv, at det er viktig. Det er viktig for de, for oss som fortsatt står på løkka, løper alene, står på kjøkkenet med ballen at man vet at det er mulig. At muligheten finnes, også for oss. For drømmen til en jentefotballspiller og en guttefotballspiller er vel ikke noe annerledes? Drømmen og målet er vel det samme, nemlig det å bli best? Svaret til Martin Ødegård og Andrea Norheim var hvertfall helt likt når de fikk spørsmål om hva de vil oppnå og hvor langt de vil nå. Nemlig å bli best. Så kanskje det ikke er så stor forskjell på jentene og gutta, så vi skal kanskje derfor omtales som fotballspillere hele gjengen.
For når står og ser jenter som er mye yngre enn meg spille fotball nå, så ser jeg jenter som vil, som liker det de driver med og som ønsker å få til noe. FOTBALLSPILLERE, som er dedikerte, som leker, ler,og drømmer. Fotballspillere som ser forbildene vise at det er muligheter, som kanskje ser at det er mulig? For kjære, jenter og kjære fotballspillere – det er mulig.
Jeg ønsker Andrea Norheim masse lykke til videre, og alle på løkka – blir kult å følge med på dere også.
