Easy come, easy go

Easy come, easy go

 

Jeg leser at betalingsanmerkningene blant unge voksne øker kraftig, samtidig som jeg hører at inkassogjelden aldri har vært større. Arbeidsledigheten er jo også på vei oppover, og arbeid er jo lik penger i lomma, på mobilen eller på et av flere kort. 

Men enten om man må jobbe for pengene, er bortskjemt, er kynisk eller rett og slett er i en situasjon som gjør at man ikke kan delta i arbeidsmarkedet så ønsker man seg vel en ny iphone, bukse, bensin til bilen, eller rett og slett invitere den fine jenta i klassen på middag. Jeg hører om folk som søker jobber i både store og små butikker, og blir avist gang på gang, de har jo faktisk ikke sjangs når det er hundre vis som søker på den samme deltidsjobben. 

Er det da vi tyr til penger vi ikke har? Fordi vi fortjener det jo, akkurat som alle andre, selvom vi ikke har pengene akkurat nå. Det finnes jo en jungel av kjøpekort fristelser som gir oss penger på en, to og tre. Så fort du har fylt 18 år, er du faktisk ikke lenger avhengig av verken mor eller far – for du er voksen, og du trenger jo faktisk ny telefon, nå. Og kortet som kom sammen med “voksenbankkortet” duger vel bra da. For dette høres jo så greit ut, og vi fortjener jo å ha litt penger akkurat nå, for telefonen er såå treig og det er så sykt lenge til bursdagen. 

Jeg vet faktisk om flere unge som umulig kan skjønne hva betalingsanmerkninger er, og hva det hindrer deg i å få senere. Så kanskje vi burde lærers enda bedre opp i at en slik anmerkning faktisk kan stoppe deg fra å få mobilabonoment, billån og etter hvert boliglån. Selv om vi faktisk hadde fortjent det? 

Tenker vi kanskje at det vil ordne seg på ett eller annet vis, og at foreldrene våre har mulighet til å hjelpe hvis det skulle bli virkelig ille? Jeg tror vel egentlig at desto lettere det er og jo mer tilgang vi har på å få penger kjapt og enkelt, jo sløvere blir vi jo kanskje? Mange av oss er jo vant med bare å få og få. For det er vel sånn med betalingsanmerkninger at de ikke forsvinner med å stikke hodet i sanden? 

Jeg syntes faktisk dette er skummelt å skrive om. Det å plutselig bli voksen gjør meg svimmel. Det er plutselig så mange forventinger og så mye vi skal lære og skjønne av oss selv. Jeg føler det er så lett å gå i felle hvis vi ikke har lesebrillene på og er nøye på å få med oss hver minste detalj. Men selvom vi ser, og leser hva som står, er det ikke nødvendigvis sikkert at vi forstår hva som står. 

Tror ingen vil eller har lyst til å havne i Luksusfellen, men mange av oss er jo vokst opp i den og da er det jo litt vanskelig den dagen vi skal klare oss selv. Tror vi unge i dag trenger litt hjelp når vi ser tallene på inkassobyråene, for vi har jo tross alt fortjent litt vi også. Det er da ikke bare vår skyld at vi virkelig må jobbe og stå på for å få en jobb i dag… Og jeg tror vel egentlig kanskje alle får en jobb hvis vi bare vil og gidder. 

Når også en del av presset vårt går på å ha nok penger, men vi ikke har tid til en jobb – så skurrer det. For det tar tid å gå på skole, trene, gå på fest, henge med venner, se på serier og være på langweekend i London – og kjære ungdom, jeg slakter deg ikke; men jeg sier kanskje at noen burde lede oss til på rett vei. 

– Marty 

 

Siste innlegg