Kategori: Tanker 💭

Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hører meg. Men jeg hører ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg. 

Jeg ønsker så gjerne å se deg, men det er så vanskelig når du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg når jeg ikke ser deg. Når du går i ett med mørket, så ser ikke jeg ditt blonde lange hår, den rosa jakken din og dine små vinterstøvler.

Jeg ønsker så gjerne å høre deg, men inne hos meg så hører jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg ønsker så veldig gjerne å ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er å treffe deg.  Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er å treffe meg også, men da må du sørge for at jeg ser deg.

Jeg forsøker å ta så mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjør din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg – til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er å miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjør vondt, det er smertefullt og det slutter aldri å gjøre vondt. Det er en hjelpeløshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det føles så unødvendig.

Jeg bruker alltid refleks, fordi det øker sjansen for å bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % større sannsynlighet for å komme hjem til middag, få feire jul og  nå ditt neste mål.

Det er mye.

Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje være like vondt å ikke bli sett, som å ikke se.

Og vi har ikke råd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker å feire jul eller score ett nytt mål på fotballbanen.

Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss – og derfor bruker jeg alltid refleks.

Det handler om en billig livsforsikring.

Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid (Krigsropet)

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

TW

“Det gjør vondt, men allikevel ikke. På en rar måte så er det godt. Det letter på trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen får utløp. Smerten renner ett lite øyeblikk ut, i små dråper. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er å finne i den skjøre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint” – anonym

Jeg har lenge ønsket å skrive om selvskading, uten helt å tørre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett å bli sint, det er lett å bli skuffet og det er lett å bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er å stå på sidelinjen. For hva gjør man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg ønsker å følge når noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, på den ene eller andre måten. Det å skade seg selv trenger ikke nødvendigvis bli gjort med kjøkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det å drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det å bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det å ikke spise en form for selvskading?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg prøver hvert fall å:

1. Ikke kjefte – Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine øyne er dumt, men det hjelper ingenting å kjefte.

2. Ikke late som du ikke vet – Stillhet leger ingen sår. Det hjelper å prate om det, så vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.

3. Ikke stirr – Ja, det er tøft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger å lage arr, i stedet for å kun bære det innvendig. Ikke se stygt på noen pågrunnlag av deres historie.

4. Ikke bli sint – Det å bli sint, og det å kjefte hører ikke nødvendigvis sammen.

5. Spør – Men bruk hodet. Ofte er personen sårbar, men vil gjerne prate om det.

6. Dette handler ikke om oppmerksomhet – Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig å utføre en slik smerte på seg selv for oppmerksomhet.

7. Personen er ikke farlig – Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sårbar, og gir utløp for det.

8. Det er ikke snakk om døden – Som regel ønsker ikke de som skader seg selv å dø. Som regel er det snakk om noe helt annet.

9. Ikke gi slipp – Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tøft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe større grunn til å slutte og elske.

10. Ikke bli skuffet – Du har ikke sviktet, så ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.

Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvorfor vi tenker, føler og gjør som vi gjør. Jeg tror heller at det er fasiten som ødelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten på hvordan det burde løses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett på som en sak, som kan løses. Jeg klarer kanskje ikke alltid å følge disse rådene, uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig så forsøker jeg å ha det i bakhodet, uansett hvor tøft det kan være. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dårlig. For vi kan ikke svare på den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig – og bein tøff. 

Jeg tror det hjelper å prate, jeg tror det hjelper å være åpne og jeg tror det hjelper å være ærlige. På den måten har jeg troen på at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe å hige etter. Og hud er hud, vi må bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som får gjennomgå. 

#bortmedtabu – Vi må prate.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

“De ristet på hodet, og fortalte at jeg måtte ned hvert fall 17 kilo for å passe inn”. 

Jeg tråkker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fått beskjed om å stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fått forespørsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsøk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fått meg til å droppe middagen de siste ukene. Døren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser på personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg må fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstår at jeg ikke er i nærheten. 

Jeg spør forsiktig om det kun er disse størrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hår som i mine øyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spør igjen forsiktig hva jeg da skal gjøre? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Svaret er enkelt: En diett, og jeg må ned 17 kilo. Hvert fall. 

17 kilo. 

Jeg reiser meg. Døren som var tung på vei inn er plutselig ikke så tung lenger og jeg braser ut døren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke før jeg har kommet meg hjem, grått ferdig og hatet ferdig. 

Jeg tar meg selv i at jeg et øyeblikk nølte, at jeg i et øyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte å si greit. At jeg vurderte å takke nei til ribbe på julaften, at jeg vurderte å takke nei til julestrømpa og at jeg vurderte å gi slipp på meg selv. Jeg grøsser. Det jeg grøsser av er verken størrelsene, min opptreden eller forespørselen. Men forklaringen og svaret om “17 kilo – Hvert fall”. Og at jeg på vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gå ned i vekt. Og sto over lunsjen min. 

Men det er feil. 

Så vanvittig feil. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

Jeg sliter med å finne et passende ord som skiller meg, og de jeg har lyst til å prate om. For hvordan kan jeg egentlig skille en nasjon og mennesker ved bruk av et ord? Hvordan kan jeg kategorisere en gruppe, som jeg daglig omgås og som jeg lever sammen med. Jeg vil ikke en gang kalle det en gruppe, fordi akkurat nå så føler jeg det blir feil. Jeg vil ikke kalle de jeg ønsker å prate om for annerledes, jeg vil ikke kalle de for mørke, jeg vil ikke kalle de for negere, og jeg vet såvidt om jeg vil kalle de for utlendinger. For er en 14 års gammel gutt som er født og oppvokst i Norge utlending? 

26.januar 2001 ble en ung 15 år gammel gutt drept i norske gater. Det var et rasistisk motivert knivdrag og nasjonen gikk i sorg. Vi snakker fortsatt om det, Karpe Diem synger om det og statsministeren tok tak. 

For kun få dager siden ble en 14 års gammel gutt drept, inkludert en voksen kvinne. En politiker uttaler seg om at det var like greit at gutten ble drept, kommentarfeltene hagler om at det var gutten sin skyld og at han antakeligvis ville drept noen selv senere, og statsministeren er stille. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva har skjedd? Hva er forskjellen? 

Etter hva som blir sagt var ikke dette drapet rasistisk motivert, det som derimot nå er rasistisk motivert er kommentarfeltene og uttalelsene. Hvordan kan vi tillate oss det? Hvordan tør vi? Og hvorfor? 

Hadde saken vært annerledes hvis han var hvit? 

Hadde vi funnet en form for sorg hvis den avdøde var hvit? 

Tiltross for dette har jeg ikke et passende ord, begrep eller utrykk som kategoriserer de jeg vil klappe for, de jeg vil hedre og de jeg vil ytre min respekt til. For jeg vil ytre min respekt til de som tar i mot, de som hetses og de som hates. For at et kommentarfelt kan ytre så hatefulle meninger om en ung gutts død, er tøft. Det er beintøft. Jeg sliter selv med å lese det, og det er jo ikke en gang ment til meg. 

For vi lever i 2016, og jeg skal slutte å si at vi burde kommet lengre enn vi faktisk har gjort. For holdninger som vises i disse dager burde hørt gjemme på en gammel historisk skraphaug. Rasismen utålelige utrykk viser seg dessverre altfor ofte frem. Vi trenger ikke enda en debatt om rasisme, og likeverd og likhet, vi trenger en debatt om tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tålt hets, hat og ytringer som er så grove som det i disse dager er. Jeg syntes det er tragisk at mennesker med norske flagg som profilbilder tror de bekjemper en kamp for landet sitt med å tråkke ned på mennesker som er med på å bygge landet vårt fremover. 

Vi må sette ned foten, vi må akseptere hudfarge og vi må akseptere bakgrunn. Vi har ikke råd til å hate, vi har ikke råd til å miste og vi har ikke råd til å bekjempe en kamp som for lengst er vunnet. 

Alle mine tanker går til Tone, Jakob, deres familier og den siktede sin familie. De går ikke til Jakob sin hudfarge. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

Jeg var så heldig å få holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har så lyst til å dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 år gammel. Jeg er nesten 1.80 høy, har blå øyne og blondt hår. Jeg har brede skuldre, store føtter og kommer aldri til å fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dårlig hårdag. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg liker å omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjønt hva som er normalt. På en måte så higer jeg konstant etter å være normal, mens jeg på en annen måte gjør alt for å ikke være det. For normalen jeg følger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt – og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjør vondt er fordi jeg ofte tror at det er sånn det skal være, at det er sånn jeg skal se ut og oppføre meg, Jeg blir eksponert på samme måte som dere, og mye av eksponeringen foregår gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger å eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I så fall, den lyder som følger: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”. De siste årene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjøre som man vil. Jo, altså. Når jeg velger å legge meg, om jeg velger å sove meg vinduet oppe og hva jeg velger å spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som søster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg ønsker å gjøre, og hvordan jeg ønsker å formidle det.

Jeg ønsker å snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lærer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei å gå, men jeg er dritt lei av å vokse opp, og tro at jeg skal se sånn ut, være sånn eller ha på med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av å ikke føle meg bra nok, av å føle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er så er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg søsteren min har holdt på å dø av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av å spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det å ikke være fornøyde med oss selv, det har vi faktisk ikke råd til. Jeg har ikke råd til å miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller ønsker å formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn så stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om å vise at uansett hva samfunnet sier – Så er vi bra nok. Vi trenger ikke å ha en tittel som bloggere for å ta ansvar, for alle må stå opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stå naken foran speilet, se på meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er så sterk, så dypt og så sårt. For når begynte jeg å hate? Når begynte jeg å tillate å hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det så hadde kanskje ting vært annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av å lykkes, enn å leve. For hvordan kan jeg leve, uten å lykkes? Og lykkes man uten å leve?

Jeg syntes den er viktig å bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg ønske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg ønske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat å følge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet på ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen på Elixia enn å pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av å fremme oss selv, enn å akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av å lykkes, enn å ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til å si at det er på tide at vi begynner å gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dårlige hårdag har en vanvittig lang vei igjen å gå selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jævla blogger, så har vi et ansvar ovenfor de som omgås oss. Som bloggere så hører det med et ansvar, og det er ikke lov til å fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil – Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne å fraskrive oss det. Vi kan være dårlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil være bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over å hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne å akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

Etter innlegget på bloggen om “Når datteren din får penisbilder” har jeg fått flere meldinger fra spesielt jenter. Det har vært jenter som har stilt spørsmål om hva de kan gjøre for å unngå ubehagelige bilder i innboksen, jenter som føler seg presset til å sende lettkledde bilder og jenter som ikke tør å si ifra til noen. Jeg har tenkt mye på alle spørsmålene og jeg sitter i utgangspunktet igjen med ett eneste spørsmål: 

Hvem sitt ansvar er det?

Som ungdom er jeg vitne til tendenser som ville sjenert de fleste foreldre. Det er klart at ingen foreldre vil bli satt inn i sine egne barns sexliv, men det er vel dere foreldrenes oppgave å forbrede oss på det. Vi er ikke dumme og vi er ganske mottakelig. Det er som regel ikke vi som gjør ting flaut, fordi vi er faktisk ganske nysgjerrige, og det er faktisk oss det går utover hvis vi ikke er opplyst. Det er oss det går utover hvis ingen lærer oss hva som er rett, og hva som er galt. Det er vi som må ta konsekvensene, for de kommer. Vi vil prate, fordi vi vet ikke. Vi skal ikke skjermes, fordi livet møter oss uansett på et tidspunkt – Og det blir tøft. Det er tøft første gang du drikker deg full, det er tøft første gang du får en dårlig karakter, det er tøft første gang du ikke får´n opp og det er tøft første gang du får kjærlighetssorg. Men det blir lettere hvis vi blir informert, hvis vi kan snakke om det og hvis vi slipper å bære det helt alene. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi må vite hvem vi kan ringe hvis noen prøver seg på oss, og vi ikke vil. Vi må vite hvem vi kan dra til når vi føler at verden raser, og er helt alene. Vi må vite hva vi kan søke på for å finne ut svar. 

Vi skal ikke curles, vi skal veiledes. Vi kan ikke benekte at ting skjer, og vi er nødt til å lære at noen av veiene vi blir nødt til å gå er tøffere enn andre. 

Vi skal ikke læres opp til at det er vår skyld at vi blir preppet på nakenbilder, vi skal ikke læres opp til at det ikke er greit å si ifra når noen ber deg om nakenbilder og vi skal ikke læres opp til å sende nakenbilder. 
Det er ingen selvfølge at alle vi vet hvor grensa går, og vi finner ikke ut av det hvis ingen forteller oss det. Det er ingen selvfølge at vi vet at det ikke er greit å ligge med en som sier nei, det er ingen selvfølge at vi vet at det å snakke stygt ikke er greit og det er ingen selvfølge at vi slutter og drikke før det blir svart. 
For dette må læres, grenser må settes og vi må informeres. 

Dere må snakke med oss om at det finnes pedofile, og dere må slutte å dra historien om at vi ikke må snakke med fremmede. Dere må snakke med oss om voldtekt, og dere må slutte å lære oss jenter at det er vårt ansvar. Dere må snakke med oss om døden, for den er faktisk livsviktig. Dere må snakke med oss om repsekt, om at jenter og gutter er like mye verdt, og dere må fortelle om at jenter og gutter kan gjøre de samme tingene. Dere må snakke med oss om tro, og dere må la oss ta valg selv. 

Problemet ligger ofte rundt det at vi ikke prater om det, at vi ikke er bevisste og at vi faktisk velger å ikke prate om det. Men hvilken vei kommer vi ved å ikke snakke sammen, skape åpenhet og fokus? 

Jeg er redd vi skaper usikkerhet, trøbbel og svært ubehagelige situasjoner hvis vi velger å holde kjeft. 

Vi har rett på å vite hvor grensa går. 

For først da kan vi si ifra. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

Kjære du som sender bilder av penisen din til datteren min. 

Jeg som far har noen spørsmål til deg. Jeg har selvfølgelig noe annet å si også, og er vel som far pliktig til å fortelle deg korteste veien til helvete. Men jeg skal være seriøs. Jeg skjønner at du ikke er en av de betatte gutta, og jeg antar at hun da ikke hadde fortalt meg hvor ekkelt hun syntes det er. Jeg skjønner faktisk ikke verken lysten eller behovet ditt, men det er en helt annen sak. Det som betyr noe for meg er at det er datteren min som får disse bildene, og at du ikke gir deg. For hva kan jeg som far egentlig gjøre?

Jeg er, og håper egentlig at jeg er en generasjon eldre enn deg. Jeg forstår at mulighet for å blottlegge deg på måten du gjør er enklere i dag, enn det det var før. Til tross for at jeg syntes det er synd at sosiale medier har blitt et marked for sex. Men! Jeg har lyst til å gi deg noen råd – Oss menn i mellom. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er ingen kvinner som tiltrekkes av en penis i første melding, heller ikke tredje, eller fjerde. Kvinner fortjener respekt, og de skal ha respekt. 

Du vinner ingen dame med å ikke oppføre deg. Du kommer desidert lengst med å være snill, høflig og veloppdratt. 

Vær en gentleman! Ingen gentleman kaster buksa etter første møte, og HVERT FALL ikke på Snapchat. Hold opp døra, gi hun jakka di, hent henne. 

Ikke la hun føle seg i veien. Sett pris på henne, ta vare på henne og følg henne til bussen. Aldri gi utrykk for at det er slitsomt eller plagsomt. Det som er plagsomt er å åpne meldinger på bussen og at din penis uanmeldt dukker opp. 

Se henne! La hun føle seg spesiell, unik og ivaretatt. 

For kjære du som sender disse bildene, jeg liker det ikke – Jeg liker det faktisk svært dårlig. Spørsmålet er jo hva jeg kan gjøre, annet enn å sette ned foten. Det å begå overgrep, trakassering og misbruk er lettere i dag enn det det var når jeg vokste opp, men det betyr ikke at det er noe mer greit. Det er nemlig å seksuelt trakassere noen når du presser ditt underliv uønsket på noen, og det er ikke greit. Vi trenger flere gentlemans, som setter pris på, ser og tar vare på damene på den måten de fortjener, det er hvert fall ingen som vil hilse på penisen din før de har hilst på deg. Kortene våre skal ikke blandes til tross for at vi ønsker å være likestilt. Vi må fortsette å være menn til tross for at kvinner burde stilles likt som oss i arbeid. Det kan hvert fall ikke gå på bekostning av gentlemanskulturen. 

Jeg vet ikke om det er oppmerksomhet du søker, aksept eller om du kun er pervers og i utgangspunktet så spiller det egentlig ingen rolle, for det er faktisk den lille jenta mi det er snakk om. 

– Pappa
 

Følg meg gjerne her:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty.

Jeg sitter på sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. Både hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrømme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av å sove nok, fremfor å bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av å fremme meg selv, tenke på meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dårlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spøk, og litt alvor. 

Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen på innsiden er langt større enn det som når meg på utsiden. For jeg bestemmer når jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet åpent eller lukket – Men jeg bestemmer vel svært lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, så føler jeg det hvert fall sånn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, på lik linje som alle andre. Jeg var flink til å si ifra når det ble begått urettferdigheter og urett når jeg var yngre, men jeg blir bare dårligere og dårligere på det nå. Jeg lurer på hvorfor det var lettere å si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet på veggen. Jeg tror og håper at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg ønsker ikke å sette meg inn i et argument om at “livet er urettferdig”, for det vet jeg, og det forsøker jeg å akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for å ikke si ifra. 
For vi skal, og vi må si i fra når vi ser andre bli slått av urettferdighet, når vi ser andre blir lugga av urett og når vi ser våre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.

Samtidig så syntes jeg det splittede Norge kanskje møter seg selv litt i døren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen så faller det oss inn at det er greit å legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke større rett til å hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, på en seriøs måte. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig når barn ikke får en sjanse i Norge og blir sendt til områdene vi helst ikke vil vite at eksisterer. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For politikken er tøff, tiltakene er tøffe og tilstandene er tøffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme. 

Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting – Og jeg tror det er viktig å huske på. Samtidig vil jeg stille et spørsmål som jeg selv ikke har svaret på. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde – Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse? 

Hvor mange av oss hadde egentlig ønsket å gi fra oss det vi har, åpnet det vi har og dele det vi har – Med noen andre enn oss selv? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

Jeg vet at om mange som gleder seg til jul, mange som gleder seg til å spise pepperkaker, pynte juletre og mange som gleder seg til romjulsturneringene med idrettslaget. Jeg er en av de. Jeg har allerede satt frem pepperkaker, funnet frem røde lys og hører på julesanger i smug. Jeg gleder meg, og jeg vet at mange av oss gleder oss, men jeg vet også at det er vanvittig mange som gruer seg. Jeg vet at enkelte lyver om at de ikke har lyst til å delta på romjulsturneringen med fotballlaget grunnet juletrefesten som blir arrangert etterpå, festen som hvert år blir arrangert uansett hvordan turneringen går. 

Juletrefesten mamma alltid drikker på. 

Problemet er i utgangspunktet ikke at mamma drikker, selvom jeg ikke kan forstå lysten til å nyte alkohol under premieutdelingen. Problemet er at mamma ikke slutter etter juletrefesten. Hun fortsetter etter at alle andre har dratt hjem, og begynner ofte til frokost. Mamma har faktisk drukket siden bittebittelille julaften, for tre år siden. Hun har drukket siden da, fordi hun bare skulle ta et lite glass fordi hun gledet seg sånn til jul. Jeg gleder meg ikke. Ikke i år heller.  
Mamma elsker sammenkomster der hun slipper og blande alkoholen sammen med kaffen. Selvom det er lenge siden hun har gjort det. Hun blandet i starten, men nå er det aldri kaffe i kaffekoppen, bare på jobb. Eller jeg vet egentlig ikke. Jeg bryr meg egentlig ikke, for det jeg bryr meg om er at mamma drikker når hun er med meg. 
Sammenkomster der alkohol er akseptabelt er de verste. Unnskyldningene for å drikke, der aksepten for å bare ta seg et lite glass er akseptabelt. For hvem drikker egentlig bare et glass? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

1 av 4 foreldre mener at det er akseptabelt å drikke alkohol på idrettsfestene til barna. Men når begynte alkohol og idrett å høre sammen? Og når begynte alkohol og barn å høre sammen? Hvorfor skal det tillates?  

Mamma kommer nemlig aldri hjem etter juletrefestene med laget. Hun glemmer til og med igjen premien min ett eller annet sted. Mamma blir lei seg når sånt skjer. Jeg blir også lei meg. Ikke fordi jeg bryr meg om den dumme premien, men fordi mamma glemmer den. Fordi mamma glemmer meg. Mamma drikker sjeldent når det bare er hun og meg, for de gangene det bare er mamma og meg så blir det bare meg, fordi mamma vil drikke. For da drar hun. 
Alle vet at mamma drikker. Jeg vet at de snakker om det, og at de syntes synd på meg. Men ingen snakker høyt om det. Det forblir liksom som en liten hemmelighet, som alle vet om. Jeg kunne bare ønske at mamma sluttet, eller at noen stoppet henne når det allerede var litt for mye. 

Ca. 90 000 barn i Norge lever med alkoholmisbrukere. Det er 90 000 barn som aldri er trygge. Det er 90 000 barn som må klare seg selv. Det er 90 000 barn som   lettere vil utvikle sitt eget misbruk. Det er 90 000 barn for mye. Det kan være barn på fotballlaget til barna, det kan være barn i klassen til barna, det kan være venner, det kan være naboen og det kan være ditt eget. Jeg tror ikke personen som drikker kan hjelpes hvis ikke det vil hjelpes, men barnet må, og burde hjelpes. Barnet skal ikke vite at alle andre vet, barnet skal ikke tie og det skal ikke være noen hemmelighet. 

Mamma sier alltid at hun er glad i meg, men jeg er ikke glad i mamma når hun drikker. Da blir hun høylytt, sint og ekkel. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty.