Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hĂžrer meg. Men jeg hĂžrer ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg.Â
Jeg Þnsker sÄ gjerne Ä se deg, men det er sÄ vanskelig nÄr du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg nÄr jeg ikke ser deg. NÄr du gÄr i ett med mÞrket, sÄ ser ikke jeg ditt blonde lange hÄr, den rosa jakken din og dine smÄ vinterstÞvler.
Jeg Þnsker sÄ gjerne Ä hÞre deg, men inne hos meg sÄ hÞrer jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.
Jeg Þnsker sÄ veldig gjerne Ä ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er Ä treffe deg. Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er Ä treffe meg ogsÄ, men da mÄ du sÞrge for at jeg ser deg.
Jeg forsĂžker Ă„ ta sĂ„ mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjĂžr din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg â til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er Ă„ miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjĂžr vondt, det er smertefullt og det slutter aldri Ă„ gjĂžre vondt. Det er en hjelpelĂžshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det fĂžles sĂ„ unĂždvendig.
Jeg bruker alltid refleks, fordi det Þker sjansen for Ä bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % stÞrre sannsynlighet for Ä komme hjem til middag, fÄ feire jul og  nÄ ditt neste mÄl.
Det er mye.
Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje vĂŠre like vondt Ă„ ikke bli sett, som Ă„ ikke se.
Og vi har ikke rÄd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker Ä feire jul eller score ett nytt mÄl pÄ fotballbanen.
Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss â og derfor bruker jeg alltid refleks.
Jeg har akkurat rotet meg sĂ„ langt inn i spotify som jeg klarer, satt pĂ„ en sang og lar tankene trille. Jeg elsker det. Det er som om musikken gjĂžr at tankene fĂ„r utlĂžp, som om de lettere kommer til. Ikke det at jeg bryr meg noe sĂŠrlig, jeg vet jo ikke hva eller hvem jeg hĂžrer pĂ„. Det eneste jeg vet er at tonene passer perfekt akkurat nĂ„. Det er rart. Det hender jeg tar meg selv i Ă„ tenke at jeg er heldig som har et helt eget sted Ă„ skrive, produsere og tenke. Jeg har min egen dagbok, og det er kult. Det eneste som holder meg igjen er offentligheten, og det at tankene ikke er private. Allikevel har jeg lyst, jeg har lyst til Ă„ skrive, dele og tenke â enda mer. Jeg elsker det jo. PĂ„ en rar mĂ„te, akkurat sĂ„ rart som at jeg elsker musikken men ikke vet hvem eller hva. Jeg kan jo velge Ă„ tro at de som leser gjĂžr det fordi de Ăžnsker det selv, og det vil jeg tro er en bra ting. Selvom jeg vet at det ikke gjelder alle. Vi er vel alle mĂžrke av og til. Vi overtenker vel alle av og til. Vi gjemmer vel alle tankene vĂ„re av og til. Jeg gjĂžr hvert fall det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er vel bare sĂ„nn.Â
Av og til fylles kroppen av fĂžlelser jeg ikke kjenner til og av fĂžlelser som skremmer meg. Det er ikke dĂ„rlig. Det er mer deilig, godt og samtidig litt rart. Det gjĂžr at jeg fĂžler meg levende â det finnes vel ikke noe bedre enn det. Ăsj, jeg mĂ„ slutte Ă„ si det. Jeg spyr jo selv alltid av mennesker som kan si at ti forskjellig ting er det beste i verden. Neida, jeg spyr ikke. Men jeg lurer pĂ„ hvor det kommer fra. Vel, har alle verdens beste pappa? Bestemor? KjĂŠreste? Venninne? Katt? Seng?Â
Jeg vet ikke. Det var fĂžrste nattens tanker, og jeg lar det vĂŠre med det. Jeg mĂ„ trĂ„ litt forsiktig. Jeg kan nemlig ikke la musikken og de deilige fĂžlelsene overkjĂžre komfortsonen â det ville jo vĂŠrt forferdelig.Â
âDet gjĂžr vondt, men allikevel ikke. PĂ„ en rar mĂ„te sĂ„ er det godt. Det letter pĂ„ trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen fĂ„r utlĂžp. Smerten renner ett lite Ăžyeblikk ut, i smĂ„ drĂ„per. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er Ă„ finne i den skjĂžre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er sĂ„ fintâ â anonym
Jeg har lenge Þnsket Ä skrive om selvskading, uten helt Ä tÞrre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett Ä bli sint, det er lett Ä bli skuffet og det er lett Ä bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er Ä vÊre en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er Ä stÄ pÄ sidelinjen. For hva gjÞr man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg Þnsker Ä fÞlge nÄr noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, pÄ den ene eller andre mÄten. Det Ä skade seg selv trenger ikke nÞdvendigvis bli gjort med kjÞkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det Ä drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det Ä bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det Ä ikke spise en form for selvskading?
Jeg prĂžver hvert fall Ă„:
1. Ikke kjefte â Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine Ăžyne er dumt, men det hjelper ingenting Ă„ kjefte.
2. Ikke late som du ikke vet â Stillhet leger ingen sĂ„r. Det hjelper Ă„ prate om det, sĂ„ vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.
3. Ikke stirr â Ja, det er tĂžft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger Ă„ lage arr, i stedet for Ă„ kun bĂŠre det innvendig. Ikke se stygt pĂ„ noen pĂ„grunnlag av deres historie.
4. Ikke bli sint â Det Ă„ bli sint, og det Ă„ kjefte hĂžrer ikke nĂždvendigvis sammen.
5. SpĂžr â Men bruk hodet. Ofte er personen sĂ„rbar, men vil gjerne prate om det.
6. Dette handler ikke om oppmerksomhet â Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig Ă„ utfĂžre en slik smerte pĂ„ seg selv for oppmerksomhet.
7. Personen er ikke farlig â Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sĂ„rbar, og gir utlĂžp for det.
8. Det er ikke snakk om dĂžden â Som regel Ăžnsker ikke de som skader seg selv Ă„ dĂž. Som regel er det snakk om noe helt annet.
9. Ikke gi slipp â Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tĂžft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe stĂžrre grunn til Ă„ slutte og elske.
10. Ikke bli skuffet â Du har ikke sviktet, sĂ„ ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.
Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit pĂ„ hvorfor vi tenker, fĂžler og gjĂžr som vi gjĂžr. Jeg tror heller at det er fasiten som Ăždelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten pĂ„ hvordan det burde lĂžses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett pĂ„ som en sak, som kan lĂžses. Jeg klarer kanskje ikke alltid Ă„ fĂžlge disse rĂ„dene, uansett hvor hardt jeg prĂžver. Samtidig sĂ„ forsĂžker jeg Ă„ ha det i bakhodet, uansett hvor tĂžft det kan vĂŠre. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dĂ„rlig. For vi kan ikke svare pĂ„ den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig â og bein tĂžff.Â
Jeg tror det hjelper Ă„ prate, jeg tror det hjelper Ă„ vĂŠre Ă„pne og jeg tror det hjelper Ă„ vĂŠre ĂŠrlige. PĂ„ den mĂ„ten har jeg troen pĂ„ at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe Ă„ hige etter. Og hud er hud, vi mĂ„ bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som fĂ„r gjennomgĂ„.Â
âDe ristet pĂ„ hodet, og fortalte at jeg mĂ„tte ned hvert fall 17 kilo for Ă„ passe innâ.Â
Jeg trĂ„kker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fĂ„tt beskjed om Ă„ stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fĂ„tt forespĂžrsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsĂžk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fĂ„tt meg til Ă„ droppe middagen de siste ukene. DĂžren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser pĂ„ personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg mĂ„ fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstĂ„r at jeg ikke er i nĂŠrheten.Â
Jeg spĂžr forsiktig om det kun er disse stĂžrrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hĂ„r som i mine Ăžyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spĂžr igjen forsiktig hva jeg da skal gjĂžre?Â
Svaret er enkelt: En diett, og jeg mĂ„ ned 17 kilo. Hvert fall.Â
17 kilo.Â
Jeg reiser meg. DĂžren som var tung pĂ„ vei inn er plutselig ikke sĂ„ tung lenger og jeg braser ut dĂžren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke fĂžr jeg har kommet meg hjem, grĂ„tt ferdig og hatet ferdig.Â
Jeg tar meg selv i at jeg et Ăžyeblikk nĂžlte, at jeg i et Ăžyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte Ă„ si greit. At jeg vurderte Ă„ takke nei til ribbe pĂ„ julaften, at jeg vurderte Ă„ takke nei til julestrĂžmpa og at jeg vurderte Ă„ gi slipp pĂ„ meg selv. Jeg grĂžsser. Det jeg grĂžsser av er verken stĂžrrelsene, min opptreden eller forespĂžrselen. Men forklaringen og svaret om â17 kilo â Hvert fallâ. Og at jeg pĂ„ vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gĂ„ ned i vekt. Og sto over lunsjen min.Â
Jeg sliter med Ă„ finne et passende ord som skiller meg, og de jeg har lyst til Ă„ prate om. For hvordan kan jeg egentlig skille en nasjon og mennesker ved bruk av et ord? Hvordan kan jeg kategorisere en gruppe, som jeg daglig omgĂ„s og som jeg lever sammen med. Jeg vil ikke en gang kalle det en gruppe, fordi akkurat nĂ„ sĂ„ fĂžler jeg det blir feil. Jeg vil ikke kalle de jeg Ăžnsker Ă„ prate om for annerledes, jeg vil ikke kalle de for mĂžrke, jeg vil ikke kalle de for negere, og jeg vet sĂ„vidt om jeg vil kalle de for utlendinger. For er en 14 Ă„rs gammel gutt som er fĂždt og oppvokst i Norge utlending?Â
26.januar 2001 ble en ung 15 Ă„r gammel gutt drept i norske gater. Det var et rasistisk motivert knivdrag og nasjonen gikk i sorg. Vi snakker fortsatt om det, Karpe Diem synger om det og statsministeren tok tak.Â
For kun fĂ„ dager siden ble en 14 Ă„rs gammel gutt drept, inkludert en voksen kvinne. En politiker uttaler seg om at det var like greit at gutten ble drept, kommentarfeltene hagler om at det var gutten sin skyld og at han antakeligvis ville drept noen selv senere, og statsministeren er stille.Â
Hva har skjedd? Hva er forskjellen?Â
Etter hva som blir sagt var ikke dette drapet rasistisk motivert, det som derimot nĂ„ er rasistisk motivert er kommentarfeltene og uttalelsene. Hvordan kan vi tillate oss det? Hvordan tĂžr vi? Og hvorfor?Â
Hadde saken vĂŠrt annerledes hvis han var hvit?Â
Hadde vi funnet en form for sorg hvis den avdĂžde var hvit?Â
Tiltross for dette har jeg ikke et passende ord, begrep eller utrykk som kategoriserer de jeg vil klappe for, de jeg vil hedre og de jeg vil ytre min respekt til. For jeg vil ytre min respekt til de som tar i mot, de som hetses og de som hates. For at et kommentarfelt kan ytre sĂ„ hatefulle meninger om en ung gutts dĂžd, er tĂžft. Det er beintĂžft. Jeg sliter selv med Ă„ lese det, og det er jo ikke en gang ment til meg.Â
For vi lever i 2016, og jeg skal slutte Ă„ si at vi burde kommet lengre enn vi faktisk har gjort. For holdninger som vises i disse dager burde hĂžrt gjemme pĂ„ en gammel historisk skraphaug. Rasismen utĂ„lelige utrykk viser seg dessverre altfor ofte frem. Vi trenger ikke enda en debatt om rasisme, og likeverd og likhet, vi trenger en debatt om tiltak. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde tĂ„lt hets, hat og ytringer som er sĂ„ grove som det i disse dager er. Jeg syntes det er tragisk at mennesker med norske flagg som profilbilder tror de bekjemper en kamp for landet sitt med Ă„ trĂ„kke ned pĂ„ mennesker som er med pĂ„ Ă„ bygge landet vĂ„rt fremover.Â
Vi mĂ„ sette ned foten, vi mĂ„ akseptere hudfarge og vi mĂ„ akseptere bakgrunn. Vi har ikke rĂ„d til Ă„ hate, vi har ikke rĂ„d til Ă„ miste og vi har ikke rĂ„d til Ă„ bekjempe en kamp som for lengst er vunnet.Â
Alle mine tanker gĂ„r til Tone, Jakob, deres familier og den siktede sin familie. De gĂ„r ikke til Jakob sin hudfarge.Â
Â
Jeg var sĂ„ heldig Ă„ fĂ„ holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har sĂ„ lyst til Ă„ dele det med dere.Â
Hei,
Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 Ă„r gammel. Jeg er nesten 1.80 hĂžy, har blĂ„ Ăžyne og blondt hĂ„r. Jeg har brede skuldre, store fĂžtter og kommer aldri til Ă„ fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dĂ„rlig hĂ„rdag.Â
Jeg liker Ă„ omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjĂžnt hva som er normalt. PĂ„ en mĂ„te sĂ„ higer jeg konstant etter Ă„ vĂŠre normal, mens jeg pĂ„ en annen mĂ„te gjĂžr alt for Ă„ ikke vĂŠre det. For normalen jeg fĂžlger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prĂžver, sĂ„Â klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt â og ofte ganske vondt.
Grunnen til at det gjÞr vondt er fordi jeg ofte tror at det er sÄnn det skal vÊre, at det er sÄnn jeg skal se ut og oppfÞre meg, Jeg blir eksponert pÄ samme mÄte som dere, og mye av eksponeringen foregÄr gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger Ä eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.
Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I sĂ„ fall, den lyder som fĂžlger: âMan skal ikke plage andre, man skal vĂŠre grei og snill, og for Ăžvrig kan man gjĂžre hva man vilâ. De siste Ă„rene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjĂžre som man vil. Jo, altsĂ„. NĂ„r jeg velger Ă„ legge meg, om jeg velger Ă„ sove meg vinduet oppe og hva jeg velger Ă„ spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som sĂžster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg Ăžnsker Ă„ gjĂžre, og hvordan jeg Ăžnsker Ă„ formidle det.
Jeg Þnsker Ä snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lÊrer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei Ä gÄ, men jeg er dritt lei av Ä vokse opp, og tro at jeg skal se sÄnn ut, vÊre sÄnn eller ha pÄ med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av Ä ikke fÞle meg bra nok, av Ä fÞle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er sÄ er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg sÞsteren min har holdt pÄ Ä dÞ av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av Ä spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det Ä ikke vÊre fornÞyde med oss selv, det har vi faktisk ikke rÄd til. Jeg har ikke rÄd til Ä miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.
Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller Ăžnsker Ă„ formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn sĂ„ stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om Ă„ vise at uansett hva samfunnet sier â SĂ„ er vi bra nok. Vi trenger ikke Ă„ ha en tittel som bloggere for Ă„ ta ansvar, for alle mĂ„ stĂ„ opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.
Jeg stiller meg selv ofte spÞrsmÄlet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stÄ naken foran speilet, se pÄ meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er sÄ sterk, sÄ dypt og sÄ sÄrt. For nÄr begynte jeg Ä hate? NÄr begynte jeg Ä tillate Ä hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det sÄ hadde kanskje ting vÊrt annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av Ä lykkes, enn Ä leve. For hvordan kan jeg leve, uten Ä lykkes? Og lykkes man uten Ä leve?
Jeg syntes den er viktig Ä bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg Þnske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg Þnske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat Ä fÞlge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet pÄ ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen pÄ Elixia enn Ä pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av Ä fremme oss selv, enn Ä akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av Ä lykkes, enn Ä ha det bra.
Jeg er kanskje den siste personen til Ä si at det er pÄ tide at vi begynner Ä gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dÄrlige hÄrdag har en vanvittig lang vei igjen Ä gÄ selv.
Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jĂŠvla blogger, sĂ„ har vi et ansvar ovenfor de som omgĂ„s oss. Som bloggere sĂ„ hĂžrer det med et ansvar, og det er ikke lov til Ă„ fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil â Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne Ă„ fraskrive oss det. Vi kan vĂŠre dĂ„rlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?
Jeg vil lykkes, jeg vil vĂŠre bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over Ă„ hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.
Jeg vil begynne Ä akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.
Etter innlegget pĂ„ bloggen om âNĂ„r datteren din fĂ„r penisbilderâ har jeg fĂ„tt flere meldinger fra spesielt jenter. Det har vĂŠrt jenter som har stilt spĂžrsmĂ„l om hva de kan gjĂžre for Ă„ unngĂ„ ubehagelige bilder i innboksen, jenter som fĂžler seg presset til Ă„ sende lettkledde bilder og jenter som ikke tĂžr Ă„ si ifra til noen. Jeg har tenkt mye pĂ„ alle spĂžrsmĂ„lene og jeg sitter i utgangspunktet igjen med ett eneste spĂžrsmĂ„l:Â
Hvem sitt ansvar er det?
Som ungdom er jeg vitne til tendenser som ville sjenert de fleste foreldre. Det er klart at ingen foreldre vil bli satt inn i sine egne barns sexliv, men det er vel dere foreldrenes oppgave Ă„ forbrede oss pĂ„ det. Vi er ikke dumme og vi er ganske mottakelig. Det er som regel ikke vi som gjĂžr ting flaut, fordi vi er faktisk ganske nysgjerrige, og det er faktisk oss det gĂ„r utover hvis vi ikke er opplyst. Det er oss det gĂ„r utover hvis ingen lĂŠrer oss hva som er rett, og hva som er galt. Det er vi som mĂ„ ta konsekvensene, for de kommer. Vi vil prate, fordi vi vet ikke. Vi skal ikke skjermes, fordi livet mĂžter oss uansett pĂ„ et tidspunkt â Og det blir tĂžft. Det er tĂžft fĂžrste gang du drikker deg full, det er tĂžft fĂžrste gang du fĂ„r en dĂ„rlig karakter, det er tĂžft fĂžrste gang du ikke fĂ„rÂŽn opp og det er tĂžft fĂžrste gang du fĂ„r kjĂŠrlighetssorg. Men det blir lettere hvis vi blir informert, hvis vi kan snakke om det og hvis vi slipper Ă„ bĂŠre det helt alene.Â
Vi mĂ„ vite hvem vi kan ringe hvis noen prĂžver seg pĂ„ oss, og vi ikke vil. Vi mĂ„ vite hvem vi kan dra til nĂ„r vi fĂžler at verden raser, og er helt alene. Vi mĂ„ vite hva vi kan sĂžke pĂ„ for Ă„ finne ut svar.Â
Vi skal ikke curles, vi skal veiledes. Vi kan ikke benekte at ting skjer, og vi er nĂždt til Ă„ lĂŠre at noen av veiene vi blir nĂždt til Ă„ gĂ„ er tĂžffere enn andre.Â
Vi skal ikke lĂŠres opp til at det er vĂ„r skyld at vi blir preppet pĂ„ nakenbilder, vi skal ikke lĂŠres opp til at det ikke er greit Ă„ si ifra nĂ„r noen ber deg om nakenbilder og vi skal ikke lĂŠres opp til Ă„ sende nakenbilder.Â
Det er ingen selvfĂžlge at alle vi vet hvor grensa gĂ„r, og vi finner ikke ut av det hvis ingen forteller oss det. Det er ingen selvfĂžlge at vi vet at det ikke er greit Ă„ ligge med en som sier nei, det er ingen selvfĂžlge at vi vet at det Ă„ snakke stygt ikke er greit og det er ingen selvfĂžlge at vi slutter og drikke fĂžr det blir svart.Â
For dette mĂ„ lĂŠres, grenser mĂ„ settes og vi mĂ„ informeres.Â
Dere mĂ„ snakke med oss om at det finnes pedofile, og dere mĂ„ slutte Ă„ dra historien om at vi ikke mĂ„ snakke med fremmede. Dere mĂ„ snakke med oss om voldtekt, og dere mĂ„ slutte Ă„ lĂŠre oss jenter at det er vĂ„rt ansvar. Dere mĂ„ snakke med oss om dĂžden, for den er faktisk livsviktig. Dere mĂ„ snakke med oss om repsekt, om at jenter og gutter er like mye verdt, og dere mĂ„ fortelle om at jenter og gutter kan gjĂžre de samme tingene. Dere mĂ„ snakke med oss om tro, og dere mĂ„ la oss ta valg selv.Â
Problemet ligger ofte rundt det at vi ikke prater om det, at vi ikke er bevisste og at vi faktisk velger Ă„ ikke prate om det. Men hvilken vei kommer vi ved Ă„ ikke snakke sammen, skape Ă„penhet og fokus?Â
Jeg er redd vi skaper usikkerhet, trĂžbbel og svĂŠrt ubehagelige situasjoner hvis vi velger Ă„ holde kjeft.Â
KjĂŠre du som sender bilder av penisen din til datteren min.Â
Jeg som far har noen spÞrsmÄl til deg. Jeg har selvfÞlgelig noe annet Ä si ogsÄ, og er vel som far pliktig til Ä fortelle deg korteste veien til helvete. Men jeg skal vÊre seriÞs. Jeg skjÞnner at du ikke er en av de betatte gutta, og jeg antar at hun da ikke hadde fortalt meg hvor ekkelt hun syntes det er. Jeg skjÞnner faktisk ikke verken lysten eller behovet ditt, men det er en helt annen sak. Det som betyr noe for meg er at det er datteren min som fÄr disse bildene, og at du ikke gir deg. For hva kan jeg som far egentlig gjÞre?
Jeg er, og hĂ„per egentlig at jeg er en generasjon eldre enn deg. Jeg forstĂ„r at mulighet for Ă„ blottlegge deg pĂ„ mĂ„ten du gjĂžr er enklere i dag, enn det det var fĂžr. Til tross for at jeg syntes det er synd at sosiale medier har blitt et marked for sex. Men! Jeg har lyst til Ă„ gi deg noen rĂ„d â Oss menn i mellom.Â
Det er ingen kvinner som tiltrekkes av en penis i fĂžrste melding, heller ikke tredje, eller fjerde. Kvinner fortjener respekt, og de skal ha respekt.Â
Du vinner ingen dame med Ă„ ikke oppfĂžre deg. Du kommer desidert lengst med Ă„ vĂŠre snill, hĂžflig og veloppdratt.Â
VĂŠr en gentleman! Ingen gentleman kaster buksa etter fĂžrste mĂžte, og HVERT FALL ikke pĂ„ Snapchat. Hold opp dĂžra, gi hun jakka di, hent henne.Â
Ikke la hun fĂžle seg i veien. Sett pris pĂ„ henne, ta vare pĂ„ henne og fĂžlg henne til bussen. Aldri gi utrykk for at det er slitsomt eller plagsomt. Det som er plagsomt er Ă„ Ă„pne meldinger pĂ„ bussen og at din penis uanmeldt dukker opp.Â
Se henne! La hun fĂžle seg spesiell, unik og ivaretatt.Â
For kjĂŠre du som sender disse bildene, jeg liker det ikke â Jeg liker det faktisk svĂŠrt dĂ„rlig. SpĂžrsmĂ„let er jo hva jeg kan gjĂžre, annet enn Ă„ sette ned foten. Det Ă„ begĂ„ overgrep, trakassering og misbruk er lettere i dag enn det det var nĂ„r jeg vokste opp, men det betyr ikke at det er noe mer greit. Det er nemlig Ă„ seksuelt trakassere noen nĂ„r du presser ditt underliv uĂžnsket pĂ„ noen, og det er ikke greit. Vi trenger flere gentlemans, som setter pris pĂ„, ser og tar vare pĂ„ damene pĂ„ den mĂ„ten de fortjener, det er hvert fall ingen som vil hilse pĂ„ penisen din fĂžr de har hilst pĂ„ deg. Kortene vĂ„re skal ikke blandes til tross for at vi Ăžnsker Ă„ vĂŠre likestilt. Vi mĂ„ fortsette Ă„ vĂŠre menn til tross for at kvinner burde stilles likt som oss i arbeid. Det kan hvert fall ikke gĂ„ pĂ„ bekostning av gentlemanskulturen.Â
Jeg vet ikke om det er oppmerksomhet du sĂžker, aksept eller om du kun er pervers og i utgangspunktet sĂ„ spiller det egentlig ingen rolle, for det er faktisk den lille jenta mi det er snakk om.Â
Jeg sitter pĂ„ sidelinjen, og jeg er i utgangspunktet veldig lite delaktig i hva som skjer. BĂ„de hva som skjer i verden og i mitt eget land. Jeg skal innrĂžmme at jeg er mer opptatt av hva jeg selv skal lage til middag enn at statsbudsjettet diskuteres. Jeg er mer opptatt av Ă„ sove nok, fremfor Ă„ bry meg om sjakk VM. Jeg er mer opptatt av Ă„ fremme meg selv, tenke pĂ„ meg selv og glemme andre i en hektisk hverdag. Kall meg gjerne for et dĂ„rlig menneske, men det handler ikke om at jeg i utgangspunktet ikke bryr meg, men at jeg, som mange andre er mer opptatt av hudkremtips enn at barn blir bombet i hjel. Litt spĂžk, og litt alvor.Â
Jeg er overbevist om at det skjer mer i Norge enn jeg aner. Jeg er overbevist om at informasjonen pĂ„ innsiden er langt stĂžrre enn det som nĂ„r meg pĂ„ utsiden. For jeg bestemmer nĂ„r jeg vil legge meg, hva jeg vil spise til middag og om jeg skal sove med vinduet Ă„pent eller lukket â Men jeg bestemmer vel svĂŠrt lite av det rundt. Dessverre, eller heldigvis, sĂ„ fĂžler jeg det hvert fall sĂ„nn. Jeg glemmer ofte at jeg har en stemme jeg kan bruke, pĂ„ lik linje som alle andre. Jeg var flink til Ă„ si ifra nĂ„r det ble begĂ„tt urettferdigheter og urett nĂ„r jeg var yngre, men jeg blir bare dĂ„rligere og dĂ„rligere pĂ„ det nĂ„. Jeg lurer pĂ„ hvorfor det var lettere Ă„ si ifra at han slo henne, at hun lugga henne og at det var de som tegnet pĂ„ veggen. Jeg tror og hĂ„per at vi fremdeles kan skille rett fra galt, og at vi fremdeles vet hva som er urettferdig og hva som er urett. Jeg Ăžnsker ikke Ă„ sette meg inn i et argument om at âlivet er urettferdigâ, for det vet jeg, og det forsĂžker jeg Ă„ akseptere. Men dette er ikke en unnskyldning for Ă„ ikke si ifra.Â
For vi skal, og vi mÄ si i fra nÄr vi ser andre bli slÄtt av urettferdighet, nÄr vi ser andre blir lugga av urett og nÄr vi ser vÄre egne tegne en vegg av hatefulle ytringer.
Samtidig sĂ„ syntes jeg det splittede Norge kanskje mĂžter seg selv litt i dĂžren. Jeg syntes vi av og til blir umoralske, barnslige og muligens litt dumme. For vi blir vel splittet? Enkelte av oss mener jo at Farmen-Ali burde bli kastet ut av landet mens andre mener det er fantastisk at det var med en som heter Ali. Og i denne splittelsen sĂ„ faller det oss inn at det er greit Ă„ legge alt som handler om folkeskikk, respekt og moral til side. Jeg er uenig, men det gir meg ikke stĂžrre rett til Ă„ hate, snakke dritt eller skrive dritt. Samtidig er det flott at noen tar tak, pĂ„ en seriĂžs mĂ„te. For vi skal jo fortsatt si ifra om urett og det er urettferdig nĂ„r barn ikke fĂ„r en sjanse i Norge og blir sendt til omrĂ„dene vi helst ikke vil vite at eksisterer.Â
For politikken er tĂžff, tiltakene er tĂžffe og tilstandene er tĂžffe. De er brutale, og jeg lar meg skremme.Â
Hat og vold har ikke dukket opp fra ingenting â Og jeg tror det er viktig Ă„ huske pĂ„. Samtidig vil jeg stille et spĂžrsmĂ„l som jeg selv ikke har svaret pĂ„. For dreier dette seg alltid om medmenneskelighet, noe det burde â Eller dreier det seg om en grusom form for selvskryt og selvdyrkelse?Â
Hvor mange av oss hadde egentlig Ăžnsket Ă„ gi fra oss det vi har, Ă„pnet det vi har og dele det vi har â Med noen andre enn oss selv?Â
Â
Jeg vet at om mange som gleder seg til jul, mange som gleder seg til Ă„ spise pepperkaker, pynte juletre og mange som gleder seg til romjulsturneringene med idrettslaget. Jeg er en av de. Jeg har allerede satt frem pepperkaker, funnet frem rĂžde lys og hĂžrer pĂ„ julesanger i smug. Jeg gleder meg, og jeg vet at mange av oss gleder oss, men jeg vet ogsĂ„ at det er vanvittig mange som gruer seg. Jeg vet at enkelte lyver om at de ikke har lyst til Ă„ delta pĂ„ romjulsturneringen med fotballlaget grunnet juletrefesten som blir arrangert etterpĂ„, festen som hvert Ă„r blir arrangert uansett hvordan turneringen gĂ„r.Â
Juletrefesten mamma alltid drikker pĂ„.Â
Problemet er i utgangspunktet ikke at mamma drikker, selvom jeg ikke kan forstĂ„ lysten til Ă„ nyte alkohol under premieutdelingen. Problemet er at mamma ikke slutter etter juletrefesten. Hun fortsetter etter at alle andre har dratt hjem, og begynner ofte til frokost. Mamma har faktisk drukket siden bittebittelille julaften, for tre Ă„r siden. Hun har drukket siden da, fordi hun bare skulle ta et lite glass fordi hun gledet seg sĂ„nn til jul. Jeg gleder meg ikke. Ikke i Ă„r heller. Â
Mamma elsker sammenkomster der hun slipper og blande alkoholen sammen med kaffen. Selvom det er lenge siden hun har gjort det. Hun blandet i starten, men nĂ„ er det aldri kaffe i kaffekoppen, bare pĂ„ jobb. Eller jeg vet egentlig ikke. Jeg bryr meg egentlig ikke, for det jeg bryr meg om er at mamma drikker nĂ„r hun er med meg.Â
Sammenkomster der alkohol er akseptabelt er de verste. Unnskyldningene for Ă„ drikke, der aksepten for Ă„ bare ta seg et lite glass er akseptabelt. For hvem drikker egentlig bare et glass?Â
1 av 4 foreldre mener at det er akseptabelt Ă„ drikke alkohol pĂ„ idrettsfestene til barna. Men nĂ„r begynte alkohol og idrett Ă„ hĂžre sammen? Og nĂ„r begynte alkohol og barn Ă„ hĂžre sammen? Hvorfor skal det tillates? Â
Mamma kommer nemlig aldri hjem etter juletrefestene med laget. Hun glemmer til og med igjen premien min ett eller annet sted. Mamma blir lei seg nĂ„r sĂ„nt skjer. Jeg blir ogsĂ„ lei meg. Ikke fordi jeg bryr meg om den dumme premien, men fordi mamma glemmer den. Fordi mamma glemmer meg. Mamma drikker sjeldent nĂ„r det bare er hun og meg, for de gangene det bare er mamma og meg sĂ„ blir det bare meg, fordi mamma vil drikke. For da drar hun.Â
Alle vet at mamma drikker. Jeg vet at de snakker om det, og at de syntes synd pĂ„ meg. Men ingen snakker hĂžyt om det. Det forblir liksom som en liten hemmelighet, som alle vet om. Jeg kunne bare Ăžnske at mamma sluttet, eller at noen stoppet henne nĂ„r det allerede var litt for mye.Â
Ca. 90 000 barn i Norge lever med alkoholmisbrukere. Det er 90 000 barn som aldri er trygge. Det er 90 000 barn som mĂ„ klare seg selv. Det er 90 000 barn som  lettere vil utvikle sitt eget misbruk. Det er 90 000 barn for mye. Det kan vĂŠre barn pĂ„ fotballlaget til barna, det kan vĂŠre barn i klassen til barna, det kan vĂŠre venner, det kan vĂŠre naboen og det kan vĂŠre ditt eget. Jeg tror ikke personen som drikker kan hjelpes hvis ikke det vil hjelpes, men barnet mĂ„, og burde hjelpes. Barnet skal ikke vite at alle andre vet, barnet skal ikke tie og det skal ikke vĂŠre noen hemmelighet.Â
Mamma sier alltid at hun er glad i meg, men jeg er ikke glad i mamma nĂ„r hun drikker. Da blir hun hĂžylytt, sint og ekkel.Â