10 punkter om egenproduserte arr

TW

“Det gjør vondt, men allikevel ikke. På en rar måte så er det godt. Det letter på trykket, og det er som om smerten i resten av kroppen får utløp. Smerten renner ett lite øyeblikk ut, i små dråper. Sakte, helt sakte. Jeg hater det. Samtidig som jeg elsker det. Munnen kniper seg sammen, og sinnet mitt blander seg med alt adrenalin som er å finne i den skjøre kroppen. Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint” – anonym

Jeg har lenge ønsket å skrive om selvskading, uten helt å tørre. Det er et skummelt felt, og det er mange delte meninger. Det er utallige historier, og dessverre gjelder det altfor mange. Det er lett å bli sint, det er lett å bli skuffet og det er lett å bli fortvilet. Jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv, men jeg kan skrive om hvordan det er å stå på sidelinjen. For hva gjør man egentlig? Jeg har ikke noe godt svar, men jeg har noen punkter jeg ønsker å følge når noen jeg er glad i skader seg selv. For all kjenner noen, på den ene eller andre måten. Det å skade seg selv trenger ikke nødvendigvis bli gjort med kjøkkenkniven, og vi snakker dessverre altfor lite om selvskading. For er ikke det å drikke fire glass for mye en form for selvskading? Er ikke det å bevisst dusje i kaldt vann en form for selvskading? Er ikke det å ikke spise en form for selvskading?

Jeg prøver hvert fall å:

1. Ikke kjefte – Personen som skader seg har kanskje gjort noe som i dine øyne er dumt, men det hjelper ingenting å kjefte.

2. Ikke late som du ikke vet – Stillhet leger ingen sår. Det hjelper å prate om det, så vis at du bryr deg. La personen snakke, fortelle og forklare.

3. Ikke stirr – Ja, det er tøft. Det er vanskelig og det er ikke pent. Men noen av oss velger å lage arr, i stedet for å kun bære det innvendig. Ikke se stygt på noen pågrunnlag av deres historie.

4. Ikke bli sint – Det å bli sint, og det å kjefte hører ikke nødvendigvis sammen.

5. Spør – Men bruk hodet. Ofte er personen sårbar, men vil gjerne prate om det.

6. Dette handler ikke om oppmerksomhet – Jeg er hellig overbevist om at det ikke er mulig å utføre en slik smerte på seg selv for oppmerksomhet.

7. Personen er ikke farlig – Som regel er ikke en som skader seg selv til noen fare for andre, enn seg selv. Personen er sårbar, og gir utløp for det.

8. Det er ikke snakk om døden – Som regel ønsker ikke de som skader seg selv å dø. Som regel er det snakk om noe helt annet.

9. Ikke gi slipp – Det siste en person trenger er at du gir slipp, at du ikke fikser det. Ja, det er tøft og se barnet ditt, vennen din eller noen andre du er glad i lide, men det gir ikke noe større grunn til å slutte og elske.

10. Ikke bli skuffet – Du har ikke sviktet, så ikke bli skuffet over verken deg selv eller den det gjelder.

Jeg har ikke et fasit svar, og jeg tror heller ikke at det finnes. Jeg tror ikke det finnes en fasit på hvorfor vi tenker, føler og gjør som vi gjør. Jeg tror heller at det er fasiten som ødelegger. Disse punktene er heller ikke fasiten på hvordan det burde løses, ikke det at en person som skader seg noen gang burde bli sett på som en sak, som kan løses. Jeg klarer kanskje ikke alltid å følge disse rådene, uansett hvor hardt jeg prøver. Samtidig så forsøker jeg å ha det i bakhodet, uansett hvor tøft det kan være. Jeg har reagert med sinne, jeg har reagert med stillhet og jeg har reagert med skuffelse, og jeg har derfor erfart at det fungerer dårlig. For vi kan ikke svare på den psykiske helsen med stillhet, sinne eller skuffelsen, rett og slett fordi den er naturlig – og bein tøff. 

Jeg tror det hjelper å prate, jeg tror det hjelper å være åpne og jeg tror det hjelper å være ærlige. På den måten har jeg troen på at vi kan forebygge, ta tak og forbedre. Selvskading er ingen skam, men det er heller ikke noe å hige etter. Og hud er hud, vi må bare ikke glemme at det ikke alltid er huden som får gjennomgå. 

 

#bortmedtabu – Vi må prate.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

// Marty. 

    1. Hei du.
      Nå er dette det eneste innlegget jeg har lest på bloggen din, og det er kun det jeg kommenterer på, bare så det er klart.
      Jeg er generelt skeptisk til veldig mye åpenhet om selvskading på denne måten, fordi det får selvskading til å virke som en kurant ting å gjøre for å regulere hva-nå-enn-man-sliter-med.
      Jeg synes det første avsnittet i kursiv er direkte romantiserende, og det er veldig unødvendig. Selvskading er ikke en herlig befrielse, og bør ikke fremstilles som det.
      Ut ifra “jeg kan ikke skrive om hvordan det er å være en som skader seg selv.” så antar jeg at du ikke skader deg selv eller har skadet deg selv?
      Angående punktene, så er jeg enig i at å ikke kjefte og ikke bli sint er bra. Nå kommer det helt an på hvem man er (lege som skal sy, tilfeldig forbipasserende, venn, lærer, ny bekjent etc?), men å begynne å snakke om andres selvskading er generelt ganske ugreit – med mindre det er et tema, eller det er en legesammenheng. Jeg synes det er helt forferdelig når andre mennesker enn helsepersonell (og selv da blir jeg irritert), skal begynne å stille svært personlige spørsmål, forsøke å belære meg i andre ting jeg kan gjøre, etc.
      Jeg tenker at man heller kan spørre “Får du hjelp?” og/eller “Er det noe du vil snakke med meg om?”, i stedet for å begynne å snakke i vei om selvskading. Om man har opplevd svært traumatiske ting, er det greiest å grave i det sammen med behandler – ikke alle andre. Vær generelt forsiktig med å spørre ut noen om hva de har opplevd.
      Jeg synes også generelt det er trist at ønske om oppmerksomhet blir fremstilt som en negativ ting. Jeg antar (basert på forum jeg har lest i, bøker skrevet av selvskadere, etc – da spesielt boka “Selvskadingens dynamikk” av Kristin Ribe og Anita Moe. Jeg mener at den boka ikke er noen god bok om selvskading, anbefaler heller Sofia Åkerman sin “For å overleve”) at en del selvskadere kan finne på å skade seg fordi de har et menneskelig behov for omsorg eller anerkjennelse som ikke blir dekket.
      Men mennesker som skader seg selv gjør det av mange forskjellige grunner, ting noen kjenner seg igjen i, kjenner ikke andre seg igjen i. For eksempel kjenner ikke jeg meg igjen i “smerten renner ut i små dråper”.
      Det er fint med fokus på psykisk helse og selvdestruktiv atferd, men vær så snill å les veldig mye om det og skriv utfyllende – overfladiske ting om selvskading blir fort triggende. Jeg skreiv et innlegg på min egen blogg for en stund tilbake om blant annet at det er ingen som snakker om de lite attraktive ettervirkningene av selvskading. For selvskading er en jævlig ting.
      Jeg vil også nevne at det er greit å ta avstand til mennesker som sliter psykisk (for eksempel med selvdestruktiv atferd), om de drar deg betydelig ned, eller er giftige for deg.
      Det er ikke meninga å totaloverkjøre og kritisere alt, jeg synes du har med noen fine punkter.

    2. Det finnes veldig mange ulike grunner til at noen skader seg. Jeg er uenig i flere av punktene og synes innlegget fokuserer veldig på positive sider ved selvskading, spesielt i starten.
      Et par ganger har jeg hatt behov for å få kjeft for at jeg skulle åpne øynene og innse hva jeg faktisk holdt på med. Noen ganger vil jeg helst at folk skal late som at de ikke ser det. Som oftest ønsker jeg det. Jeg vil ikke at selvskading skal ta for mye plass. Hvis noen spør om det blir jeg enten sint, redd eller bare utilpass. Der er også lov å bli skuffet over at noen skader seg. En person har lov til å føle akkurat det en vil, det er hvordan man uttrykker seg som er viktig. Dette er bare mine tanker, hver eneste selvskader har egne meninger om temaet. Det er derfor heller bedre å droppe lister og punkter og bare se an situasjonen og relasjonen før en reagerer og gjør noe som helst.

    3. Jeg synes det er fint at du prøver å sette fokus på noe viktig, men jeg finner innlegget triggende. Første avsnitt er direkte romantiserende og punktene blir for naive da alle situasjoner er ulike.
      Personlig ville jeg blitt rasende om noen skulle snakket med meg om selvskading fordi de har hørt at arrene og sårene mine MÅ snakkes om. Å snakke om sårbare og vonde ting er noe jeg gjør med fagpersoner, ikke gud og enhver.

    4. Fint at du klarer å se det viktigste. At personen ikke er farlig, ikke stirre, og at det ikke blir gjort for oppmerksomhet. Men jeg tror ikke de fleste vil prate om det. Kan sikkert snakke om hvordan de har det og slikt, men ikke direkte om selvskadingen.
      Jeg skadet meg selv i 13 år, fra jeg var 10-11 til jeg var 23. Og jeg har akkurat tatovert meg over de verste arrene så de ikke synes like godt, for jeg ønsker overhode ikke oppmerksomhet for det. Jeg sørget alltid for å ikke skade meg såpass at jeg måtte på legevakta for å sy. I alle de årene har jeg godt med langermede gensere selv på de varmeste dagene, for det var på ene armen jeg har skadet meg. Og jeg hadde ikke villet at noen skulle spørre og grave om hvorfor og hvordan jeg skadet meg. Nå synes de ikke like godt lenger, og jeg gleder meg til å endelig kunne gå med kortermede plagg igjen.
      Men igjen, flott at du klarer å føle med og bry deg om de som driver med selvskading, det er ikke alle som gjør det. Det har jeg erfart selv dessverre.

    5. Det første avsnittet i kursiv var fantastisk. Jeg har selv vært selvskader, men har ikkje gjort det på 1 år(!!). Og det første avsnittet beskriver så utrolig godt hvordan det var. Det er nøyaktig den følelsen og de tankene jeg selv ikke klarte å sette ord på. Det var virkelig helt fantastisk å ha de ordene rett foran meg og endelig ha en beskrivelse på hva det var jeg tenkte og følte

    6. Hei Martine.
      Som en person som har slitt med selvskading i flere år, har jeg lyst til å gi deg en kommentar på innlegget ditt. Dessverre må jeg si at jeg ble ganske oppgitt når jeg leste innlegget ditt. Du hentyder at du selv ikke har erfaring med selvskading, og da er det i det store og hele svært lite gjennomtenkt av deg å poste et innlegg om det. En god regel å leve etter i bloggverdenen burde være at jo, man kan absolutt ytre seg om ting som opptar en, men når man går over til å gi RÅD, da burde man først ytre seg om man har en viss peiling.
      Som Bjørnebærfabrikken også hentydet lengre opp her, er det første avsnittet ditt svært romantiserende. Tekster som det avsnittet er det som får tenåringer til å tro at det er noe vakkert ved selvskading. At det ikke er så farlig, at det er noe som HJELPER. Jeg tror alle som har slitt med selvskading på et eller annet punkt, aldri i sin villeste fantasi ville postet et innlegg med et så romantisert syn på selvskading. Ingen som har slitt, eller sliter på nåværende tidspunkt, med selvskading vil si at det hjelper, for det gjør det ikke. Jeg vil gjerne trekke fram den siste setningen i avsnittet..
      “Ingenting annet betyr noe, og det er det som er så fint” Selvskading tar opp tankene dine totalt, men hvordan er det fint? Jeg bare spør.
      Det virker som at du, som så altfor mange andre, har innsett at innlegg med ordene selvskading og/eller psykiske problemer i seg, bidrar til både flere lesere og likes. Jeg kunne bare ønske du og alle andre som poster slike innlegg, skjønner at det å gi ut råd og stille seg i en posisjon som “ekspert” kan virke veldig mot sin hensikt. Tanken er god, Martine, men dette innlegget ble gjort på feil måte.
      Man kan kanskje spørre seg om det burde vært postet i utgangspunktet. Fra mitt ståsted er svaret dog ganske tydelig: Nei, det burde det ikke.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg