I dag har jeg vondt i magen, jeg er redd og jeg sitter inne med ufattlelig mange spĂžrsmĂ„l. Jeg er tom, jeg er fortvilet og jeg er faktisk ganske sint. Jeg kjenner pĂ„ alle disse fĂžlelsene, og jeg gjĂžr det fordi jeg er redd verden har gitt makten til helt feil mann. Jeg er nĂ„ redd for at makt, ondskap og undertrykkelse vil vinne over alt som heter kjĂŠrlighet, fornuft og frihet.Â
Jeg mimrer tilbake til 2008. Jeg og bestevennene mine satt i en sirkel. Vi lo, vi hadde det gĂžy. Sirkelen vĂ„r var hellig. Som en sekt. For Ă„ komme inn i sirkelen mĂ„tte du kunne kodeordet. Vi var de eneste som kunne kodeordet, noe som betydde at ingen andre fikk vĂŠre med. Men det gjorde ikke noe. Det var selvfĂžlgelig ingen som klarte Ă„ gjette ârabarbraâ, selvom det var mange som gjorde ett tappert forsĂžk. Â
En gang skulle vi bli blodsĂžstre. Vi skulle stikke hull pĂ„ tommelen vĂ„r med en nĂ„l for Ă„ blande blodet vĂ„rt, noe som skulle symbolisere at vi skulle vĂŠre sammen for alltid. Jeg turte ikke Ă„ stikke hull pĂ„ fingeren min med en nĂ„l. Jeg var faktisk vettskremt! Tanken pĂ„ Ă„ blande blod skremte meg ikke, det virket der og da som det mest naturlige i hele verden, men det Ă„ skulle stikke hull pĂ„ fingeren var totalt uaktuelt. Jeg fikk en straff, og de endret kodeordet. Plutselig var jeg en av de som ikke fikk komme inn i sirkelen fordi jeg ikke kunne det hemmelige kodeordet, og jeg ble stĂ„ende pĂ„ utsiden. Det slo meg ikke da at den sirkelen jeg hadde vĂŠrt med pĂ„ Ă„ danne var som gift, for det eneste som betydde noe var Ă„ komme inn igjen, uansett hvor mange ganger jeg gjettet feil kodeord.Â
Jeg undrer ofte pĂ„ hvor egoistisk det er Ă„ ha en bestevenn. For ofte sĂ„ oppfattes det at man ikke vĂŠre bestevenner og ha en egen bestevenn ved siden av der igjen. Nettopp fordi man da ikke deler alt. Gjengen min fra 2008 Ăžnsket Ă„ likne Karsten og Petra, figurene pĂ„ TV som delte absolutt alt bortsett fra kjĂŠreste og ikke minst Miley og Lilly i Hannah Montana. Men vi klarte det aldri, til tross for at vi delte blod, matpakker og dro pĂ„ ferier sammen. For hva skal til Ă„ fĂ„ seg en bestevenn?Â
Og er ikke det Ă„ ha en bestevenn utestengende, og eksluderende?Â
Jeg aner ikke, og det er derfor jeg stiller spÞrsmÄl. Jeg kan godt innrÞmme for meg selv at jeg driver en evig jakt etter en bestevenn, men jeg vet ikke hva jeg jakter etter. For jeg jakter ikke etter den som sitter i en sirkel og ikke tillater andre Ä komme inn. Jeg ber ikke om et forbud mot Ä ha en bestevenn, jeg kan bare ikke forstÄ hvordan de to bestevennene kan ha andre bestevenner.
Jeg leste en artikkel for noen Är siden om en skole som gjorde ett tiltak mot mobbing, nemlig Ä nekte barna pÄ skolen Ä kalle hverandre for bestevenner. Jeg klarer heller ikke Ä forstÄ det, rett og slett fordi jeg vet at noen har mer enn nok med Ä ha en venn. Men noe sier meg bare at de som faller inn i den kategorien ikke har et kodeord pÄ vennskapet sitt.
Jeg er overbevist om at min generasjon og at de fleste i dagens samfunn har nok med seg selv. Jeg sier de fleste, fordi det alltid finnes noen som nekter, og noen som forsĂžker Ă„ overbevise det motsatte. Men jeg er villig til Ă„ tro at jakten pĂ„ en bestevenn er med pĂ„ Ă„ skape et press, som er vanvittig unĂždvendig. For er ikke vĂ„re fasader bygd opp av relasjoner, prestasjoner og kvaliteter? Samtidig som at behovet for en sĂ„kalt bestevenn er lagt pĂ„ grunnlag av at man behĂžver trygghet.Â
Men jeg vet ikke.Â
Jeg vet hvert fall at sirkelen min med bestevenner ble opplĂžst, og at stikket i fingeren ikke hjalp noen ting. Kanskje det derfor er greit Ă„ si heldigvis? Og unnskyld til alle som ikke gjettet riktig passord.Â
Jeg er som mange imponert over Ă„rets sesong av Skam. Vi er fascinert, vi heier og vi lukker Ăžynene pĂ„ samme mĂ„te gjorde nĂ„r voksne kysset pĂ„ TV fĂžr i tiden. Det er fantastisk. Skam er skamfullt, helt pĂ„ ekte. Skam fronter homofili pĂ„ en mĂ„te ingen har gjort fĂžr, og fĂ„r tonnevis av gratis reklame fra bloggere, smĂ„ jenter, og tabloidaviser. Serien har pĂ„ en rar mĂ„te satt spor hos mange, inkludert meg. Skam viser gutter som kliner, hvem har egentlig gjort det fĂžr? PĂ„ en ikke klein mĂ„te?Â
Jeg er en av de kristiske, og det var jeg ogsĂ„ i forrige sesong. Hvorfor jeg er kritisk vet jeg ikke. Muligens er jeg kritisk, eller livredd for at Skam skal kjĂžre seg sĂ„ hardt fast i homofila at vi glemmer at Sana er muslim, og at hijabdebatten er heit. Eller at gutta rĂžyker hasj, og at det er helt ok. Skam helbreder oss, informerer oss og skremmer oss. Det viser sider av samfunnet som vi unngĂ„r Ă„ prate om, det viser temaer som er tabu og gir oss ett innblikk i et ungdomsliv uten like. Jeg syntes gjengen bak Skam er tĂžffe, og at syntes det er flott at kritikerne, altsĂ„, de ekte kritikerne er stille. Heldigvis.Â
Allikevel fĂžler jeg at vi stadig overraskes nĂ„r ungdommen forteller. SĂ„nn helt pĂ„ ekte. Uten Skam. Uten Noora. Uten geniale regissĂžrer. For gjĂžr Skam at vi tĂžr Ă„ prate om homofili, eller bli det en sĂ„nn holdning til alt at vi spĂžr noen: âJa, har du fĂ„tt dame nĂ„ eller? Ja, eller mann da, eller gutt. Eller ja, what ever. Det er greit Ă„ vĂŠre homo altsĂ„.â. Jeg fĂžler muligens de voksne spiller en mye stĂžrre rolle i Skam en det noen av oss ser, eller skjĂžnner. Det er nesten synd at vi ikke diskuterer de ogsĂ„. Det er synd vi ikke diskuterte moren til Eva enda tydeligere i fĂžrste sesong. Moren som aldri var hjemme, og som kun jobbet. Som lot datteren vĂŠre hjemme med penger pĂ„ kjĂžkkenbenken, samtidig som hun ble skuffet over dĂ„rlige karakterer. Vi hadde egentlig ikke trengt Ă„ diskutere henne, men hvor mange det var som Eva, hvor mange der er.Â
Vi lar oss ikke overraske av at ungdommen rĂžyker hasj pĂ„ fest. Muligens burde jeg slutte Ă„ skrive vi, og heller skrive jeg. For det er ikke overrraskende. Det skjer jo, Skam forsĂžker bare Ă„ fortelle det, og er heldigvis, eller uheldigvis mye mer troverdig enn det jeg er. Det kommer ikke som en overraskelse at ting skjer, at de viser at ungdommen drikker seg dritings, ligger sammen og driter seg ut. Kombinert med 10 % fravĂŠrsgrense. Dette er ikke noe nytt, forskjellen er bare at det er sĂ„ sinnsykt mye mer tydelig. Jeg stiller meg selv spĂžrsmĂ„let om det rett og slett er deiligere, for blant annet foreldre, Ă„ se Skam, enn Ă„ Ă„pne fyllesnapsene fra ungdommen sin en lĂžrdagskveld, Ă„ plukke opp ungdommen eller gĂ„ bak soveromdĂžren det stĂ„r âdrit i Ă„ komme innâ pĂ„. Jeg er jo av den oppfatningen av at det av og til er viktig Ă„ trĂ„kke over den grensen aka. dĂžrstokken. Nemlig for Ă„ bli kjent, for Ă„ forstĂ„ og ikke minst akseptere.Â
Jeg antar, og forventer egentlig at du som leser vet hva Skam er. For hvis ikke sÄ har du faktisk gÄtt glipp av noe. Jeg kjÞper ikke unnskyldningen om at du ikke orker sÄnn TV, at du ikke er i mÄlgruppen. Hvert fall, sÄ ber jeg deg pent om Ä trekke deg tilbake nÄr jeg forteller at jeg er fortvilet over dagens samfunn, fravÊrsgrenser og stress.
Jeg vet ikke hvor bra Skam egentlig er, men hvis Skam er med pĂ„ Ă„ dra usikre sjeler ut av skapet, og ikke minst holde de fordomsfulle langt inne i det, sĂ„ gjĂžr Skam noe bra. Og det tror jeg det gjĂžr.Â
I gĂ„r vokste klumpen i brystet seg litt stĂžrre for hvert skritt jeg tok. Jeg var flau, forlegen og ville helst ikke bli sett. Jeg stirret stadig ned i bakken og kjente at samvittigheten knĂžt seg i magen, uten at jeg helt visste hvordan jeg skulle hĂ„ndtere den. I gĂ„r ble det arrangert Oprasjons Dagsverk til inntekt for barn i Colombia. Fantastisk! Problemet er bare det at TV-aksjonen pĂ„ NRK akkurat ble arrangert, at den gamle skolen min hadde sin egen del form veldedighetsinnsamling og at fadderbarnet mitt er sulten.Â
MisforstĂ„ meg rett. Problemet er ikke alle innsamlingene, og alle de gode gjerningene. Men alle pengene. Jeg har ikke rĂ„d til Ă„ redde verden, og uansett hvilken innsats jeg gjĂžr, sĂ„ griper den dĂ„rlig samvittigheten meg nĂ„r barna utkledd som tigere spĂžr om jeg ikke bare kan kjĂžpe en eneste bolle til 20,- og jeg svarer nei, er tvunget til Ă„ svare nei. Jeg regnet ut etter Ă„ ha lĂžpt gjennom Oslo sentrum i gĂ„r at jeg hadde mĂ„tte gi 1840,- kr. for Ă„ tilfredstille alle de beende blikkende, alle de fantastiske opptredende og alle de sultne barna.Â
Jeg vil tro enkelte mener at jeg da burde droppe brusen jeg kjĂžper noen ganger i uken, eller at andre burde droppe den daglige kaffen â Men redder det verden?
Jeg Ăžnsker, og jeg vil â Men jeg fĂ„r det ikke til. Jeg fĂ„r ikke til Ă„ tĂžmme sparekontoen for Ă„ mette fremmede munner nĂ„r jeg pĂ„ den andre siden fĂ„r beskjed om at jeg mĂ„ kjappe meg inn pĂ„ boligmarkedet, nĂ„r lillesĂžster er invitert i utallige bursdager og skal kjĂžpe gaver til alle og nĂ„r det mĂ„ fylles disel pĂ„ bilen.
Igjen, ikke misforstĂ„ meg, jeg skal skryte sĂ„pass og si at jeg stĂžtter det jeg kan. Men jeg kveles av alle innsamlingene, forventningene og beende blikk. Hvis jeg skal vĂŠre helt ĂŠrlig, sĂ„ hater jeg det, like mye som jeg hater tanken pĂ„ at andre ikke er like privilegerte som meg.Â
For jeg panter mine egne flasker, jeg kaster ikke maten i kjĂžleskapet og jeg forsĂžker tappert Ă„ ikke bruke mer enn nĂždvendig. Jeg vil ikke kalle det fattig, for menneskene det gis penger til gjennom innsamlinger som ikke har noen flasker Ă„ pante, noen mat Ă„ kaste eller noe Ă„ bruke, det er de som er fattige. Det er forferdelig. Men forventingene om Ă„ bruke, kjĂžpe og ha, det gjĂžr at klumpen og kvalmen sprer seg utover hele kroppen. Forventingene om at det kun er 20,- kr.Â
Jeg vet at mange skyr det, trekker seg unna og melder seg syke, akkurat som pĂ„ sommerfestene til barna, pĂ„ hĂ„ndballkampene pĂ„ sĂžndager og innsamling til leirskolen. Jeg fĂžler heldigvis at det er en form for aksept Ă„ skylde pĂ„ studentilvĂŠrelsen ovenfor andre, men studenttilvĂŠrelsen er ingen unnskyldning for de sultne barna og det gjĂžr at jeg gruer meg til Ă„ bli voksen.Â
Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg Þnsker Ä svare pÄ hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spÞrsmÄlet:
âSykeliggjĂžringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i sĂŠrlig VG og Aftenposten. NĂ„ er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men nĂ„r er man egentlig âsykâ? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter pĂ„ Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mĂžrkt tankegods i et spĂžrreskjema?â
Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spĂžrsmĂ„lene blir stilt. Samtidig, sĂ„ har jeg et brennende Ăžnske om Ă„ svare. Jeg fĂžler et behov for Ă„ svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt pĂ„ sykehus, og antakeligvis av og til er pĂ„ kanten av hva som er bra nĂ„r det kommer til stress.Â
Jeg er en av de som er helt âvanligâ. Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i Ă„ trene, jeg Ăžnsker i Ă„ jobbe hardt og jeg prĂžver alltid Ă„ gjĂžre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dĂ„rlige perioder. Jeg er en av de som av og til fĂžler at jeg er i nĂŠrheten av Ă„ stange i veggen, miste all kontroll og fĂ„ panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte.Â
Heldigvis, sĂ„ har jeg flere gode dager enn dĂ„rlige. Jeg unner ingen Ă„ ha flere dĂ„rlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av Ă„ tro at det er helt normalt med dager som er litt tĂžffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk sĂ„ hadde jeg dessverre fĂžlt det som ett nederlag. Jeg forstĂ„r at âgenerasjon prestasjonâ muligens er utydelig, vanskelig Ă„ tolke, og ikke minst vanskelig Ă„ sette seg inn i.
For hva faen er egentlig âgenerasjon prestasjonâ? Hva er sĂ„ spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som pĂ„ en eller annen mĂ„te har tullet seg inn i en sykelig boble som er pĂ„ randen til Ă„ sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi stĂžter pĂ„, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig sĂ„ Ăžnsker jeg Ă„ stille spĂžrsmĂ„l om hvorfor dette har blitt âvanligâ? Vel, jeg velger fortsatt Ă„ sette vanlig med gĂ„seĂžyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer Ă„penhet rundt temaet psykisk helse eller sĂ„ har noen ledet generasjonen min ut pĂ„ ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi mĂžter pĂ„ veien med sĂ„ mĂžrke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre sĂ„ er vanlig i mange sine Ăžyne det perfekte. AltsĂ„; perfekte relasjoner, rĂžd vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god Ăžkonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sĂ„nn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dĂ„rlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva âvanligâ egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som Ă„pner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker pĂ„ som svakheter. Mange av oss er flinke til Ă„ klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut.Â
Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet âspennendeâ Ă„ tilby. Det jeg kan tilby er Ă„penhet, ĂŠrlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nĂždvendig med slike spĂžrsmĂ„l som du stiller Anders, samtidig sĂ„ tror jeg det er viktig Ă„ vĂŠre Ă„pen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nĂždt til Ă„ finne en balanse. For det skal ikke vĂŠre en skam Ă„ slite, og det skal heller ikke vĂŠre en skam Ă„ ikke slite.Â
Jeg Ăžnsker Ă„ vĂŠre en representant, bĂ„de for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg Ăžnsker nĂždvendigvis ikke Ă„ tilby innblikk i mine dĂ„rlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg Ăžnsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent pĂ„ en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for Ă„ lese til eksamen i stad. Jeg Ăžnsker hvert fall ikke Ă„ bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i hĂ„p om Ă„ kanskje fĂ„ en kommentar pĂ„ at det er flott at jeg sov to timer i stedet for Ă„ pugge. For i bunn og grunn sĂ„ er det jo hĂ„plĂžst.Â
Jeg har Ă„pnet meg og fortalt at jeg ofte fĂžler pĂ„ ensomheten, jeg har ikke sĂžkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke nĂ„r jeg svimte av sist.Â
Jeg har etterlyst en som kan lĂŠre meg Ă„ drikke kaffe og jeg mĂžter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til Ă„ lĂŠre meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige.Â
For du fĂžler vel kanskje pĂ„ ensomheten av og til du ogsĂ„?Â
De to siste dÞgnene har det tikket inn med meldinger. Det har tikket inn meldinger av mennesker som er ensomme, mennesker som kjenner seg igjen og mennesker som Þnsker Ä stille opp. Jeg er rÞrt, jeg har en rar fÞlelse av stolthet og jeg er takknemlig. Jeg er takknemlig for at det finnes sÄ mange fantastiske mennesker der ute, sÄ mange kloke, omsorgsfulle, og skremmende nok, ensomme mennesker.
For meg er det viktig Ă„ prate, det er viktig Ă„ dele. Jeg vil vĂŠre en av de som tĂžr Ă„ innrĂžmme, en av de som tĂžr Ă„ vĂŠre ĂŠrlig og en av de som tĂžr Ă„ vĂŠre meg selv. Jeg nekter Ă„ la meg selv forsvinne i ett hull av verken ensomhet, prestasjon eller i en selvfĂžlelse som handler om Ă„ ikke vĂŠre bra nok. Jeg Ăžnsker heller ikke at noen andre skal det. Jeg fikk et spĂžrsmĂ„l her om dagen, angĂ„ende min egen Instagram. Jeg fikk spĂžrsmĂ„l om hvorfor den tilsynelatende fremstĂ„r perfekt. Dette fikk meg til Ă„ tenke, og jeg er vanvittig glad for at jeg fikk spĂžrsmĂ„let. Jeg valgte Ă„ stille et spĂžrsmĂ„l tilbake om hvorfor jeg ikke kunne tillate meg og uttrykke meg, uten at det skal vĂŠre dysset ned av dobbelthake, kviser og dĂ„rlige vinkler. Personen nikket enig, og sĂ„ kunne vi le litt av det.Â
Jeg Ăžnsker Ă„ bruke bloggen til Ă„ forklare, og ikke minst vise livet bak den sĂ„ kalte fasaden. Jeg Ăžnsker ikke begeistring for verken mine tanker eller meninger, det jeg Ăžnsker er aksept og forstĂ„else. Muligens en bekreftelse? Jeg har de siste dagene lest historier og meninger, og jeg stiller spĂžrsmĂ„l om hvorfor vi ikke prater om ensomheten nĂ„r det er snakk om sĂ„ vanvittig mange. Ensomhet er ingen lidelse, etter min mening er det en tilstand. Ensomheten er menneskelig, pĂ„ lik linje som alt annet vi foretar oss og ikke minst fĂžler pĂ„. Jeg skal ikke vise frem min ensomhet i stolthet, men jeg skal vise den frem bevisst. Jeg vil ikke bruke unnskyldninger for at jeg ikke deltar, og at jeg ikke fĂ„r delta. Jeg vil ikke late som, og jeg vil hvert fall ikke fremme noe som ikke er.Â
Jeg hater Ă„ Ă„pne snaps fra helgens festligheter. Jeg nekter ingen Ă„ ha det gĂžy, det er bare vondt Ă„ ikke vĂŠre en del av det. Min egen skyld, jeg vet ikke? Jeg hater Ă„ stirre i veggen og lure pĂ„ hvem jeg skal ringe. Jeg forventer ikke Ă„ bli ringt ned, det er bare vondt Ă„ ikke alltid kunne dele med noen jeg er glad i.Â
Jeg syntes det er pÄ tide at vi prater om ensomhet, for hva er egentlig problemet? Det er faktisk pÄ tide.
Jeg forstÄr at det er enklere Ä prate om sex, hvem vi ligger med og hvem vi mer enn gjerne skulle ligget med, men hva stopper oss i Ä prate om klumpen i brystet, alle de forskjellige klumpene i brystet som vi gjemmer bort?
Det Ă„ vĂŠre selvstendig er viktig i dagens samfunn og det Ă„ vĂŠre vellykket er viktig. Det er enkelte rammer det er viktig Ă„ ha, og vise at man har. Det er viktig med trygge mennesker rundt seg, det er viktig med en stabil Ăžkonomi, det er viktig med selvdyrkelse. Gjerne i form av hva man gjĂžr, fronting av hvem man tilbringer tid sammen med og alle de vellykkede faktorene, som de flotte barna, den gode tirsdagsmiddagen og gjennomfĂžrte treningstimer. Det er tabu Ă„ vise for mye fĂžlelser, samtidig som vi heier frem de som tĂžr Ă„ fortelle. Jeg Ăžnsker minst mulig tabu, men enda mer Ăžnsker jeg meg en venn. Jeg slĂ„r ofte av mobilen, fordi jeg ikke orker pĂ„minnelser om hvor ensom jeg fĂžler med der jeg sitter alene, fordi jeg ikke orker Ă„ ta del og fordi jeg faktisk ikke har noe Ă„ dele.Â
Jeg Ăžnsker meg en venn.Â
Jeg Ăžnsker meg en venn som Ăžnsker Ă„ stille opp, en venn jeg kan ringe nĂ„r som helst, en venn som gir meg oppmerksomhet, og en venn som inviterer meg i bursdagen sin.Â
Jeg kan nemlig ikke huske sist jeg ble invitert i en bursdag.Â
Jeg kjÞper ikke unnskyldningene om at jeg har sÄ mye annet kult Ä gjÞre og at jeg aldri kan uansett.
Jeg Ăžnsker meg en venn som er snill, en venn som ikke alltid er opptatt, og en venn som ikke alltid er sliten. Jeg Ăžnsker meg en venn som arrangerer jentekvelder, og som Ăžnsker Ă„ invitere meg. Jeg sier gjerne takk til en kveld med kompiser ogsĂ„, det er like bra!Â
Jeg kan nemlig ikke huske sist en venninne inviterte meg pĂ„ jentekveld.Â
Jeg fĂžler ofte pĂ„ klumpen i brystet, spesielt en sen lĂžrdagskveld. Den klumpen som forteller meg at jeg ikke er bra nok, og at jeg antakeligvis skal dĂž alene. Ironisk? Tja. Den klumpen som forteller meg at jeg igjen ikke strekker til, og at jeg igjen ikke er invitert. Samtidig sĂ„Â passer jeg pĂ„Â Ă„ fortelle de at de skal kose seg, uten helt Ă„ vite om det oppfattes som bittert eller velment. Er jeg rar, snakker jeg for hĂžyt, er jeg ikke kul nok? Jeg er ofte ensom, og jeg hater det. Jeg vet det er tabu, men jeg vil ikke vĂŠre en del av de som later som, der jeg gjemmer meg bak 50 000 instagramfĂžlgere, dĂ„rlige unnskyldninger og en fasade.Â
Jeg tror jeg vil tĂžrre Ă„ pĂ„stĂ„ at de fleste av oss har nok med oss selv, at vi har nok med Ă„ komme oss gjennom dagene og opprettholde det vi har. Kanskje det er pĂ„ tide at vi er ĂŠrlige, enten om vi har en fantastisk dag, eller ei? At vi slutter Ă„ love ut avtaler som at man mĂ„ mĂžtes neste uke og ta en kaffe. Kanskje det er grunnen til at jeg ikke liker kaffe?Â
SĂ„ jeg Ăžnsker meg en venn, som ikke kun mĂžter meg pĂ„ trikken og forslĂ„r et mĂžte vi begge vet aldri kommer til skje, en venn som prioriterer meg og en venn jeg kan le sammen med. Jeg har ogsĂ„ lyst til Ă„ lĂŠre meg Ă„ like kaffe, sĂ„ hvis du har lyst til Ă„ bruke tid pĂ„ Ă„ lĂŠre meg det, sĂ„ blir jeg veldig glad. Men jeg mĂ„ forberede deg pĂ„ at det kommer til Ă„ ta tid.Â
Jeg hĂ„per ikke at det er Ă„ forvente for mye, og at dette er grunnen til at jeg ofte er ensom. NĂ„ vet du hvert fall at jeg er det, sĂ„ hvis du ogsĂ„ er det â Kanskje vi kan bli venner?Â
I dag er det Ă„ endre pĂ„ utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til Ă„ endre pĂ„ eget utseende for bĂ„de jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjĂžr overleppene deres litt stĂžrre, og flere Ăžnsker Ă„ fremheve kinnbenene bare litt.Â
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare pĂ„ hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spĂžrsmĂ„l jeg veldig gjerne Ăžnsker Ă„ stille.Â
Fornekter vi oss selv? I mine Þyne sÄ er det Ä endre pÄ utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine Þyne velger vi Ä forandre pÄ oss selv, fremfor Ä gÄ i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om Ä bytte trekk pÄ sofaen, men Ä endre pÄ seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar pÄ om det er verken bra eller dÄrlig, men er det ikke en mÄte Ä utad si at man ikke elsker seg selv?
PĂ„virker vi ikke? Jeg velger Ă„ si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger Ä endre pĂ„ eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til Ă„ gjĂžre det, og fordi jeg velger Ă„ la vĂŠre. Jeg Ăžnsker ofte Ă„ spĂžrre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en pĂ„virkning pĂ„ at de Ăžnsker Ă„ endre pĂ„ eget utseende, om hva de mener. Fordi det Ă„ endre pĂ„ eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk hĂžylytt om â og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en pĂ„virkning annet enn at dere er misfornĂžyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prĂžvde Ă„ skape mer Ă„penhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer pĂ„ seg selv?Â
Er vi ikke litt motsiende? Vi lĂŠres opp til Ă„ ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre pĂ„ oss selv. De fleste av oss er opptatt av bĂ„de alenetid, stearinlys og det Ă„ akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke Ă„ akseptere oss selv?Â
Bidrar det ikke det Ă„ skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til Ă„ styrke kroppspresset vi selv fĂžler pĂ„? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger Ă„ endre pĂ„ eget utseende mĂ„ slutte Ă„ grine over at dere er sĂ„ misfornĂžyde, for kan dere ikke endre pĂ„ det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke pĂ„ botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for sĂ„ lenge det er gjort, sĂ„ velger dere, ene og alene Ä styrke bransjen, fokuset og aksepten.Â
Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det fĂžrste sĂ„ lurer jeg hvorfor alt mĂ„ skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjĂžpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi mĂ„ slutte Ă„ forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til Ă„ se seg selv i speilet og vĂŠre fornĂžyd er stor â Men blir man egentlig noen gang fornĂžyd?
Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nĂ„ kan spise sĂ„ mye vi vil, og bare operere oss til den stĂžrrelsen vi Ăžnsker? Jeg hĂ„per for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn Ă„ sulte seg for Ă„ bli fornĂžyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dĂždd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dĂždd av en plastisk operasjon enda.Â
Det er natrulige stoffer og det gĂ„r jo ut. Jeg kjĂžper det ikke, og jeg kjĂžper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjĂžpt argrumenter som at âJeg rĂžyker kun hasj pĂ„ festâ. Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har Ă„ by pĂ„ er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn stĂžrrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, nĂ„r vi er med pĂ„ Ă„ hylle uekte rumper og implanter.Â
Vi gir aldri slutt pĂ„ det perfekte. Vi gir aldri slutt pĂ„ det perfekte hvis vi fortsetter Ă„ oppfordre til at det er greit Ă„ endre pĂ„ oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og Ăžnsker ikke Ă„ slakte verken de som velger det eller Ă„ la vĂŠre, men Ă„ stille spĂžrsmĂ„l. Kanskje i hĂ„p om Ă„ fĂ„ noen svar? Men jeg kjĂžper aldri argumentet om at det gir bedre selvfĂžlelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt Ă„ streve etter det perfekte. Hva er ellers mĂ„let nĂ„r man velger Ă„ endre pĂ„ utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte?Â
Jeg setter det litt pĂ„ spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kĂždde med at jeg setter det pĂ„ sprĂžytespissen.Â
Jeg omgĂ„s sterke kvinner hver eneste dag. Jeg velger Ă„ omtale de som sterke, fordi jeg mener at hver eneste kvinne har en verdi, en stemme og en helt egen og unik styrke. Jeg mener at hver eneste kvinne har en styrke, uansett hvordan de velger, eller har mulighet til Ă„ bruke den.Â
Jeg er heldig som fĂ„r bruke min styrke til Ă„ skrive, produsere og mene. Jeg er heldig som som kan bruke min styrke til Ă„ drĂžmme, oppleve og nyte. Jeg er heldig som fĂ„r haugevis av muligheter, fordi jeg fĂ„r bruke min styrke. Jeg tror pĂ„ menneskeheten, og jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Kvinner som menn, voksne som barn, unge som gamle.Â
Vi lever i et likestilt land. Vi lever hvert fall i et land der vi forsĂžker, der vi tillater at det kjempes og der vil tillater at helt vanlige jenter som meg mener at vi har en lang vei Ă„ gĂ„ nĂ„r det kommer til likestilling. Vi kan godt diskutere spĂžrsmĂ„let om likestilling, og det kan godt hende at vi aldri blir enige. Men jeg syntes ikke spĂžrsmĂ„let skal vĂŠre om vi er likestilte eller ei, jeg syntes spĂžrsmĂ„let skal vĂŠre hvordan vi gjĂžr det og hva vi gjĂžr for Ă„ bli det. I Norge idag har vi en gjensidig respekt, hvert fall de aller fleste. Mye av det vi gjĂžr bygger pĂ„ respekt for bĂ„de hverandre, og for andre. Det himles ikke fullt like ofte med Ăžynene nĂ„r en dame inntrer ett mĂžte rom og skal lede an. Det kommenteres ikke like ofte nĂ„r en dame leder an sportsnyhetene, og aksepten for at menn og kvinner er likestilt i hjemme er mye stĂžrre â Nesten er form for prestisje. Vi har godt en lang vei, vi har hatt bĂ„de kvinner og menn som har kjempet for like rettigheter og vi har tatt store skritt. Dessverre, sĂ„ har vi enten glemt, eller ikke hatt mulighet til Ă„ ta med oss resten av verden. For sĂ„ vidt, sĂ„ er det greit. For det er en start, men det er allikevel synd at store deler av verden verken klarer Ă„ beundre vĂ„r form for likestilling, eller Ă„ fĂžlge etter.Â
For det er altfor mange land i verden, der det ikke er vanlig at kvinner deltar pĂ„ lĂžnningspilsen, at kvinner fĂ„r tale hĂžyt og at kvinner for delta. De samme, sterke kvinnene, som har en verdi, som har en stemme og en styrke. Det er ikke det at det er en menneskerett og fĂ„ delta pĂ„ festligheter som Ă„ drikke Ăžl, men det er en menneskerett Ă„ fĂ„ fĂžle, ha verdi og fĂ„ delta. Med deltakelse, sĂ„ snakker jeg om oss mennesker, og vĂ„rt behov for Ă„ omgĂ„s, oppleve og akkurat â Ă„ delta. Uansett, om det er i form av Ă„ mĂžte kollegaer etter jobb, fĂ„r spille fotball pĂ„ lĂžkka, og fĂ„ mene noe.
Det at det i dag stĂ„r tusenvis av unge jenter pĂ„ sidelinjen, uten Ă„ fĂ„ delta i verken lek, aktivitet eller Ă„ fĂ„ utfylle disse enkle formene for menneskerett, er trist. For kvinnekampen, og kampen for like rettigheter og ikke minst kunnskap â er langt i fra slutt. Hos noen, sĂ„ har den ikke en gang startet.Â
Det er fantastisk at vi har diskusjoner og pĂ„minnelser om at vĂ„re barn, sĂžsken og venner, som blir tilbudt gratis skolegang mĂ„ huske pĂ„ refleksvester pĂ„ skoleveien, at det burde tilbys gratis skolelunsj og at det forventes at vi skal vĂŠre pĂ„ skolen og ikke skulke. For vi er heldige, og vi skal ikke se ned pĂ„ vĂ„re egne standarer, som vi har vĂŠrt privilegerte Ä fĂ„ bygget opp, jobbet for og fĂ„tt til. For verden har tatt store steg, og vi har vĂŠrt med pĂ„ de. Uten oss, sĂ„ hadde de fortsatt skyhĂžye tallene, og prosent andelen av barn, og ikke minst jenter som som ikke fĂ„r rettigheter som kunnskap og lĂŠrdom vĂŠrt enda hĂžyere.Â
I dag, 11. oktober markeres «International Day of the Girl Child». Jeg velger Ă„ bruke denne dagen til Ă„ minne meg selv, og de rundt meg pĂ„ vĂ„re rettigheter og ikke minst vĂ„re muligheter. For sĂ„nn det er i dag, stĂ„r dessverre tusenvis av jenter og ser pĂ„ at guttene leker og er i fysisk aktivitet. Det er ogsĂ„ enda mer uvanlig at jenter og gutter integreres i de samme lekene og idrettsaktivitetene. Mange bĂŠrer pĂ„ negative holdninger som er relatert til jenters deltakelse, og det er mange som har liten kunnskap om den positive effekten dette har pĂ„ kropp, sinn og ikke minst respekten for det motsatte kjĂžnn.Â
LĂŠring foregĂ„r gjennom lek, og lek skal ikke begrenses, og hvert fall ikke pĂ„ grunnlag av hvem du er.Â
#DayOfTheGirlÂ
#GirlPower
Sammen med Johann Olav Koss som hver dag kjemper for barns muligheter gjennom lek og morro!Â
Her om dagen fikk jeg spĂžrsmĂ„l om hva jeg tror skjer nĂ„r jeg dĂžr, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det fĂžles. Jeg mĂ„tte le litt nĂ„r jeg fikk spĂžrsmĂ„let, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dĂž etter en lĂžpetur. SpĂžrsmĂ„let kom selvfĂžlgelig fra et barn, da jeg tror de fĂŠrreste voksne hadde turt Ă„ stille spĂžrsmĂ„let.Â
Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer.Â
Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dĂž, der vi farger bort alle grĂ„ hĂ„r, som veileder oss mot det Ă„ bli gamle. Betyr dette at vi er redde for Ă„ bli gamle, redde for Ă„ dĂž? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister hĂ„ret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent pĂ„ dette med dĂžden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er sĂ„ rart at noe som er sĂ„ naturlig, kan vĂŠre sĂ„ sĂ„ skremmende, og ha en sĂ„ stor innvirkning pĂ„ oss.Â
Jeg lurer pĂ„ om jeg kommer til Ă„ angre pĂ„ alle de fĂŠle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til Ă„ angre pĂ„ alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg pĂ„ sĂžndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til Ă„ angre pĂ„ alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer pĂ„ om jeg kommer til Ă„ se dĂžden i Ăžynene og angre. Jeg er livredd for Ă„ angre. Jeg er livredd for Ă„ ha vĂŠrt mer redd, enn modig. Jeg er livredd for Ă„ ha vĂŠrt mer skeptisk, enn tĂžff. Jeg er livredd for Ă„ angre pĂ„ at jeg ikke har levd livet pĂ„ mine premisser. Jeg er redd for Ă„ ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har Ăžnsket selv og for Ă„ ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unĂždvendig informasjon, som at det holder Ă„ trene 30 minutter om dagen for Ă„ oppnĂ„ sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser sĂ„ blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om dĂžden. Jeg syntes det er synd at vi er sĂ„ opptatt av Ă„ poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer Ă„ virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjĂžper dyre merkevesker for Ă„ imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av Ă„ krangle om hvem som skal kjĂžre pĂ„ fotballtrening enn Ă„ dra pĂ„ den fordĂžmte fotballtreningen, se og oppleve.Â
Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje Ă„ eie kunnskap og der det er tabu Ă„ prate om noe sĂ„ naturlig som dĂžden. Jeg sier ikke at dĂžden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er sĂ„ smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at dĂžden kanskje blir lettere hvis vi tĂžr Ă„ prate om den, hvis vi tĂžr Ă„ vĂŠre Ă„pne, og hvis vi tĂžr Ă„ vĂŠre ĂŠrlige.Â
Vi velger helt selv hvordan vi Ăžnsker Ă„ mĂžte dĂžden, prate om dĂžden og forstĂ„ dĂžden. Jeg Ăžnsker ikke at dĂžden skal komme snikende inn pĂ„ meg, sĂ„ jeg velger Ă„ prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg Ăžnsker hvert fall ikke Ă„ surre dĂžden inn i et falsk late-som-liv om at alt er sĂ„ perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge fĂžr dĂžden har panikk for. Jeg tror ikke nĂždvendigvis at man trenger Ă„ bli venn med dĂžden, men jeg tror det er en stor fordel Ă„ kjenne den.Â
Vi mĂ„ snakke om dĂžden, for den er faktisk livsviktig!Â
Â
