Kategori: Tanker 💭

Jeg representerer en annen generasjon enn de som vanlig diskuterer saker som dette, saker om hva leger skal eller ei, hva vi har rett på og hva leger har rett på. Jeg tror det er viktig med en ung stemme. Jeg tror det er viktig med en representant som kan tale på vegne av 2017. Ungdom i 2017. Vi kan godt kalle det moderne, trendy eller populært. Vi kan også kalle det en menneskerett, men om det faktisk er det aner jeg ikke – antakeligvis ikke. I mine øyne så er det en rett, og om ikke en menneskerett, så et krav. Jeg tror ikke nødvendigvis at min generasjon har noe større behov enn tidligere generasjoner, eller generasjonen som nå bestemmer og styrer. 

For debatten er i gang igjen, til tross for at den en stund har vært lagt til side. Debatten om hvor vidt leger kan nekte å utføre medisinske behandlinger grunnet personlig ståsted. Saker som dette tas opp igjen og igjen, og det er frustrerende å forholde seg til. Det er frustrerende å lytte til. Det er frustrerende å akseptere. 

På mandag starter rettssaken den katolske legen Katarzyna Jachimowicz har anlagt mot Sauherad kommune etter hun ble oppsagt etter å ha nektet å sette inn spiral på kvinner. I 2015 ble hun oppsagt og saken har dukket opp i media fra tid til annen. Det skremmer meg at enkelte leger har mulighet til å utføre en såkalt spiralnekt, i noe jeg ser på som deres jobb. Dette er et skremmende eksempel på at praksisen varierer i stor grad – og er det egentlig greit? I mine øyne er dette en skjult kamp, på lag mot norsk abortlov. Jeg nekter også å tro at det ikke bygger på en skjult politisk agenda, en politisk kamp som jeg absolutt er villig til å ta. En kamp som ikke handler om feminisme, min generasjon eller om å være samfunnsdebattant, men om å være kvinne. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Katarzyna Jachimowicz forklarer at hun ikke har praksisen som skal til for å utføre prosedyren. Jeg har ingen annen kompetanse enn å rense skrubbsår og plastre, men vil tro at dette er en relativt enkel prosedyre for leger å utføre. Er det ikke en del av jobben? I mine øyne handler ikke jobben som lege om et etisk ståsted, et politisk ståsted eller et religiøst syn – Den handler om å yte humanitær omsorg. 

Jeg mener at det er på tide at vi våkner opp. Det er på tide at vi innser at vi lever i 2017, og at vi kommer oss videre. Dette er en debatt som det er trist at hører hjemme i 2017, for den burde vært avsluttet før jeg ble født. Det er på tide at vi aksepterer at vi ikke blir enige, og vi skal akseptere at vi har forskjellige verdier og syn. Men som lege kan man ikke ta et valg en person allerede har bestemt seg for, og hvilke signaler sender en lege som reserverer seg mot inngrep som dette? 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

// Marty

Til Anders Behring Breivik. 

Det er mye jeg ikke forstår, og det er kanskje enkelte ting jeg burde la være å uttale meg om. Men jeg tror kanskje jeg forstår forskjellen på rett og galt. 

Jeg syntes egentlig ikke det er galt at du føler deg ensom, for det er menneskelig å føle seg ensom når man ikke omgås andre. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg sint. Det gjør meg sint fordi du savner venner og familie, og føler at dette blir tatt fra deg. Men hvor mange venner har ikke du tatt fra oss, og hvor mange familier har ikke du ødelagt? 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg syntes ikke det er galt at du ønsker å sitte på internett, for det er menneskelig å ville delta. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, provoserer meg. Det provoserer meg fordi du da får ytret dine meninger, tatt del i sorgen og smerten du har påført oss. Skal egentlig du få ytre deg, når du har tatt fra stemmen til så mange?

Jeg syntes ikke det er galt at du føler det er urettferdig å ikke få snakke med andre og at du føler deg krenket, for det er menneskelig å ønske kommunikasjon med andre, kontakt med andre og forsvare seg selv. Men at du klager på dine rettigheter på dette området, gjør meg trist. Det gjør meg trist fordi du har tatt fra så mange muligheten til å være sammen med den de ønsker og fordi du har krenket et helt land. Hvordan kan du føle deg krenket, når du har krenket så mange mennesker, og hele vårt land? 

Jeg syntes det er galt at vi bruker så mye penger og ressurser på deg, når vi heller kunne brukt pengene på noen som trenger det. Jeg syntes det er galt at du får så mye oppmerksomhet, fordi jeg syntes faktisk ikke du fortjener den oppmerksomheten. 

Anders Behring Breivik, du har påført oss nok smerte.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty 

10.01.17

I dag har jeg ikke noe klokt å si om døden. Jeg har ikke noe klok å si, fordi døden gjør så sinnsykt vondt. I dag gjør den ekstra vondt. Jeg sitter med mange spørsmål, mye frustrasjon og er full av følelser jeg ikke klarer å beskrive. På dager som i dag, gjør alt vondt. Spesielt tankene. Døden er smertefull, og den er smertefull lenge. På en rar måte. Heldigvis så lærer man seg som regel å leve med den, på ett eller annet vis. Uansett hvor vondt det gjør, på dager som i dag. I dag savner jeg ekstra mye, til tross for at det har gått mange år. Det er rart å savne noen jeg vet er borte og som jeg vet ikke kommer igjen. Det er rart å tenke tilbake, og det er vanskelig å akseptere. Det å miste en venninne har vært tøft, men det blir en del av deg – på en rar måte som jeg ikke kan forklare. 

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig!

Til minne om A 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Jeg skroller meg nedover Facebook som hvilken som helst annen morgen. Facebook byr på det samme vanlige, eller gamle. Statusoppdateringer, bursdagshilsener, artikler og diskusjoner.

Det er ikke store forskjeller fra hvilken som helst vanlig dag, annet enn at min favorittavis har publisert en artikkel der de presenterer hvor mye du kan spise før du runder 200 kilokalorier. Overskriften er for så vidt mild, og formulert på en måte som i utgangspunktet ikke skal få meg til å angre på middagen på McDonald´s lørdag kveld. Men. Min favorittavis har likevel laget en artikkel om hvor mye du kan spise. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av nøtter, frukt og brød. Artikkelen presenterer hvor mye du kan spise av klementiner, purre, gulrøtter, melk og brokkoli. Og hvorfor må vi blande kaloristyret inn i det som presenteres som sunt? Jeg kan spise enorme menger brokkoli før jeg bikker de 200 kilokaloriene det prates om i artikkelen, men det er ikke poenget. Poenget er at vi, og ikke minst dere er med på å lage en besettelse.  En besettelse av tall, av prosenter og gram. En usunn trend, som i utgangspunktet burde være sunnere enn noe annet.

For noen dager tilbake leste jeg en artikkelen i samme avis. Overskriften på artikkelen lød som følger: ?Vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Og dere er søren meg ikke til hjelp, VG!?.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skuffelsen var derfor desto større da jeg trykket meg inn på artikkelen i dagens Aftenposten, som også har kastet seg på trenden om å informere om hva vi putter i oss. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne holde seg til det viktige, det som betyr noe. At det er noen som kunne latt meg slippe å bli foret med informasjon som kun gir meg dårlig samvittighet og en følelse av å ikke ha kontroll. Det handler om å fore oss, fore oss med dårlig slankestoff ? og jeg hater det. For jeg vet ikke hva effekten er. Hva viktigheten er av å skremme med noe som i mine øyne er totalt unødvendig. Totalt ødeleggende.

Jeg klarer ikke å forstå hvorfor vi skal blande purre, brokkoli og gulerøtter inn kaloriartiklene. Jeg orker ikke å forholde meg til enda mer.

For hva skjedde egentlig med lavkarbo-dietten, juicekurene og det å trene på tom mage? Holder det ikke? Etter så mye strev?

I følge dere Aftenposten, ønsker 90 % av vestlige kvinner og jenter å forandre kroppen sin. Så vær så snill og ta det samfunnsansvaret vi snakker om! Det er på tide at noen går foran og setter ned foten. For hvor kommer egentlig dette til og ende?

Jeg er sliten av det, og ikke minst sulten. Så vær så snill, la meg få spise i fred mens jeg leser avisen i morgen. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs 

// Marty. 

“Skal jeg sove en time til, eller skal jeg stå opp nå?”

“Skal jeg spise frokost, eller vente til lunsj?”

“Skal jeg legge meg nå, eller se en episode til?”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Skal jeg spise en sjokolade, eller en banan?”

Hver eneste dag står vi ovenfor spørsmål som dette. Hver time. Hvert minutt. Spørsmål som former oss videre, som forbedrer oss og som beskriver oss. Spørsmål som dette finner jeg selv ofte vanskelig, ubehagelig og krevende. Og det er vanskelig fordi det er ubehagelig, og det er ubehagelig fordi det er krevende. 

I går leste jeg et fantastisk innlegg skrevet av Svein Harald Røine om at han tvang datteren sin opp om morgningen for å fobrede henne. Hun var motvillig, ville helst bare sove og fortalte egentlig at hun var syk. Til tross for dette sa Svein Harald at hun måtte stå opp. Hun måtte stå opp fordi hun måtte trosse følelsene om at det var vanskelig, ubehagelig og krevende. 

Jeg syntes dette er interessant, fordi jeg antakeligvis er på samme alder som datteren hans. Fordi jeg hver eneste morgen tenker disse tankene, hver eneste dag tar disse valgene og disse beslutningene. Jeg tror ikke nødvendigvis at alderen definerer disse tankene, for jeg er helt sikker på at du, mine foreldre og Svein Harald også tenker disse tankene – ganske ofte. Disse tankene handler kanskje om hvordan man velger å håndtere de. Man kan velge å lytte til de, eller trosse de. Som regel trosser jeg de, selv om jeg ærlig skal innrømme at det hender at jeg lytter til de. Ofte fordi det er behagelig. Fordi det der og da føles som det beste. Samtidig er samvittigheten min flink til å fortelle meg at det var helt feil noen timer senere. Samvittigheten er flink til å fortelle meg at jeg burde tatt bananen fremfor sjokoladen, at jeg burde lagt meg fremfor å se en episode til og at jeg burde stått opp fremfor å sove en time til. 

Jeg representerer “generasjon prestasjon”, noe jeg forøvrig syntes er er grusomt utrykk. Hver eneste gang jeg bruker det, så grøsser jeg. For hva er “generasjon prestasjon”? Generasjon prestasjon er generasjonen som har det tøft, som føler på presset om å konstant prestere og om å alltid være flink. Jeg vet alt om det. Jeg syntes det er tøft, jeg føler konstant på presset om å prestere og om å være flink. Ofte, er dette unnskyldningen min for å bli liggende en time ekstra i sengen, spise en sjokolade eller se en episode til. Rett og slett fordi jeg fortjener det, fordi jeg er så flink. Hele tiden. Det betyr ikke at jeg ikke er flink, for det er jeg. Jeg gripes av en følelse av panikk når jeg forstår at jeg ikke har vært flink nok, gjort det bra nok eller prestert godt nok. Men jeg tror ikke dette kun gjelder min generasjon, for Svein Harald har garantert følt det samme – i og med at han er så bevisst på å fordrede sin datter på det. Kanskje han enda føler på det? 

I disse dager handler mye av vår tid om bevisstgjøring av dårlige nyttårsforsetter. Det handler om bevisstgjøring som vi ikke er klare for. Det handler om dårlige artikler om hvordan vi kan gå ned i vekt, hvordan vi forbrenner mest på en time og hvordan vi kan bli kvitt magefettet. Jeg velger å knytte dette opp mot temaet Svein Harald tar opp, fordi det handler om valg. Det handler om valg jeg som ungdom tar, og valg han som voksen tar. Men kanskje noe av det viktigste – Valg han som forelder lærer sine barn. For disse følelsene omhandler ikke en generasjon, for i bunn og grunn så handler vel disse følelsene om å være menneske. 

Men jeg vil takke. Jeg vil takke for innlegget hans. Jeg vil takke for påminnelsen. 

Samtidig vil jeg bemerke at det er umulig å alltid trosse følelsen. Jeg klarer hvert fall ikke det. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty.
 

For noen uker siden hadde jeg en diskusjon. Diskusjon handlet om dette med økonomi, julen og januar. Vi snakket om hvor sinnsyke summer vi spyttet ut i julen, og hvor hard smellen ofte ble i januar. Hvor unødvendig mye av det var, og hvor hard januar er, og blir for mange. Personen jeg diskuterte meg forsøkte seg på argumentet om at det handler om prioriteringer, prioriteringer av pengene, sparing og planlegging. Men gjør det egentlig det? 

Er det nok å planlegge, spare og prioritere? Eller holder det ikke? Er lista lagt for høyt? 

Rett før jul la jeg ut at jeg gjerne ville gi ut noen julegaver til de som trengte det mer enn meg. Jeg hadde ryddet i klesskapet mitt, og fant ingen glede i å selge det. Responsen var enorm. Jeg møtte mennesker som gråt, mennesker som klemte og mennesker som på alvor mente at gavene reddet julen deres. Norske, utlandske, naboer og venner. Mennesker som ikke visste hvordan de skulle få julen til å gå rundt og hvordan de skulle innfylle alle forventingene og kravene. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Menneskene jeg møtte er mennesker jeg minst hadde trodd, mennesker jeg ikke forventet. Det var mennesker, akkurat som deg og meg. Det var mennesker som jobbet knallhardt, som tappert forsøkte og som gruet seg – år etter år. 

For finnes det egentlig fattigdom i Norge? Hvordan forklarer man egentlig fattigdom? Forteller man om barna i Afrika, eller barna på Grünerløkka?

Jeg stilte mannen jeg diskuterte med disse spørsmålene. Jeg spurte om han trodde at alle hadde en 50-lapp til overs i januar, og ellers i året. Han smilte og svarte – Ja, vi har jo alle det. 

I mine øyne, dannes det et klasseskille, mye på grunnlag av dette. Et skremmende og stort skille, som jeg syntes er skummelt. For jeg tror ikke alle har en 50-lapp til overs, selv om det bare er femti kroner. Jeg tror også at lista vår er lagt skyhøyt. For 12 åringen din behøver ikke den dyre vesken hun ønsker seg, hun blir ikke lykkligere, og forteller jeg at alle andre har kjøpt den til sine døtre – Så er du solgt. Men det er feil. 

Oppvasken står der. Den skal tas for hånd. Oppvask av alt. Av bilen, av lånet, av barna, av oppvaskmaskinen, av gjelden, av diselen, av treningsmedlemskapet. Valgfritt? Nei. Det er faen ikke valgfritt. 

Velkommen kjære januarsmell, du gjør vondt.

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty.

Jeg har vært helt ærlig på min ensomhet, mine tanker og mine følelser, uansett hvor skummelt det har vært. Hvor skummelt det er. Hvordan skal andre vite at de ikke er alene med de samme følelsene, hvis ingen prater? Jeg velger å prate, og derfor vet jeg at jeg ikke er alene. I forbindelse med min åpenhet, så har jeg fått noen spørsmål om hvordan jeg kan være ensom.
For hvordan kan egentlig jeg være ensom? Jeg som har alt? Jeg som har samboer? Jeg som har egen leilighet? Jeg som har familie? Jeg. Hvordan kan egentlig jeg være ensom? 

Hvordan kan egentlig du være ensom?

Magen knyter seg, og jeg forsøker å heve hodet. Jeg rynker litt på nesen og lukker telefonen. Fortsetter å se på tv-skjermen, og later som ingenting. Jeg ser ned på telefonen igjen, men åpner den ikke. Det er som om hele kroppen knyter seg. Jeg går inn på badet, ser meg selv i speilet og kjenner tårene presse på. Faen. Igjen. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hvorfor inviterer du ikke selv?

Jeg prøver. Gang, på gang. Jeg klarer ikke å skjønne hvorfor min invitasjon ikke blir gjengjeldt. Hvorfor får ikke jeg være med? Er jeg et jævla oppholdssted? Et sted der man kan henge når ingen andre kan, nå ingen andre har tid? Fordi jeg alltid har døren oppe? Nå kommer tårene. Jeg forsøker å ikke hulke. Klarer ikke. 

Hvordan kan du være ensom når du har familien din rundt deg?

Jeg ringer mamma, men legger på før hun rekker å svare. Jeg vil ikke forstyrre enda en gang. Jeg vil ikke at hun skal høre at jeg gråter. Det går jo over, det gjør jo alltid det. Mamma trenger ikke høre om dette enda en gang. Det er ikke mamma jeg vil snakke med. Det er ikke det medfølende mammablikket jeg trenger, og det er ikke “du er perfekt som du er”-utsagnet som redder meg. Ikke denne gangen. 

Men er du alltid ensom?

Nei, jeg er ikke alltid ensom. Overhode ikke. Men jeg er det, kanskje ofte. Jeg vet ikke hva ganske ofte vil si. Kanskje jeg blander utestengt og ensom? Nei, jeg er ikke utestengt, bare ensom. Jeg har det bra, det går ikke på det. Jeg smiler, jeg lever og jeg opplever. Jeg opplever bare den andre siden av spekteret også. Jeg opplever det å føle meg lite verdt. Det gjør vondt. Jeg tror ikke det er noe unormalt, jeg tror faktisk det er mer normalt enn vi tør å innrømme. Må man alltid være ensom for å si at man er det? Ensomhet er ikke som en forelskelse. 

Kan du ikke bare ta deg sammen?

Jeg orker ikke. Jeg vil ikke ta meg sammen mer. Det gjør så vondt. Det gjør så vondt at leppa begynner å blø fordi jeg biter for hardt. Hvorfor skal jeg ta meg sammen? Jeg fikser ikke å ta meg sammen. Slutt. Ikke be meg ta meg sammen en gang til. Skal vi ta oss sammen hver eneste gang noe er tøft? 

Hva med de som har det verre enn deg?

Jeg konkurrerer ikke. Jeg prater. Jeg leter ikke etter trøst, men gjenkjennelse. 

– Slutt å sutre. 

Takk for debatten. 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty. 

Hvem er du Martine? 

Hvem ønsker du å være?

Hvem ønsker du å bli? 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hva skal du gjøre med livet ditt? 

Hva skal du studere?

Hva vil du jobbe med? 

Hvor vil du bo?

Æsj. 

For ett år siden satt jeg i senga, så meg i speilet og spurte meg selv om hvem jeg var, og hva jeg ville. Akkurat som om jeg ikke ble stilt de spørsmålene nok. Jeg spurte meg selv, høyt og klart hva jeg ville. Uten at det kom noe svar. 

Fire måneder før hadde jeg ødelagt ankelen. Livet, fremtiden og alt håp. Hvert fall i følge meg selv. Fire rævva måneder. Bokstavelig talt. Fire måneder med å stirre i veggen og konstant lure på hva jeg skulle finne på. Stirre i veggen. Litt til. Jeg stirra ikke i veggen, det bare føltes sånn. For jeg gjorde alt jeg ikke burde. Jeg gjorde alt jeg hadde tid til. Nektet å se en eneste episode av en såpeaktig serie. Fortjente det ikke. 

For hva gjør man egentlig når det man har dedikert livet sitt til forsvinner? Når man får beskjeden om at man må legge opp? Slutte? På flekken. Mitt svar var å stirre i veggen. Nei, ikke akkurat. Men det føltes sånn. For alt som ble gjort var så sinnsykt unødvendig, bortkastet og fjernt. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Migrene. Migrene. Migrene. 

Oppkast. 

Blogg. Skrive. Skrive. Blogg. Sykt Perfekt. Så jævelig sarkastisk. Panikk. 

Prosjekt blottlegging starter. 

Jeg får det til. Plutselig får jeg til å gjøre noe, noe annet enn å spille fotball, noe annet enn å stirre i veggen, noe annet enn å syntes synd på meg selv. Hate. Jeg kan logge inn, skrive, kjefte, gråte og produsere. Gjøre noe. Takk. Jeg skriver innlegg på innlegg, og det blir tatt i mot. Jeg får bringe frem et budskap, og jeg når frem. Kanskje jeg kan noe jeg også? 

Sykt Perfekt ferdig. Kanskje like greit. Jeg er takknemlig. Det hjalp. 

Jeg vurderer om jeg skal begynne å blottlegge kroppen min i stedet, om jeg rett og slett skal kaste klærne. Det må da være bedre å blottlegge seg sånn, enn å legge hele sjelen sin, tankene sine og følelsene sine på kjøttdisken – klare for å bli kuttet opp av alle kritikerne. (Mann 50). Kanskje hadde kritikerne likt meg bedre hvis jeg kastet klærne i stedet for følelsene? Kanskje det ikke hadde blitt så personlig for de da? Jeg vet ikke. For jeg klarer ikke å slutte og skrive. 

Dette året har vært alt annet en forventet. Det har formet meg, det har utfordret meg og det har gitt meg muligheter som jeg kanskje aldri ellers hadde fått. Bloggen er 1 år, og Martine er snart 19. Martine har vokst, noe helt sinnsykt. 

Tusen takk! 

Gratulerer med dagen bloggen, og godt nytt år. 

// Marty. 

Kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg hater deg. 

Jeg hater at du forteller meg at jeg fortjener å spise deg, at jeg fortjener å hive innpå fordi jeg snart uansett skal starte på nytt. Jeg hater at du gir meg tillatelse til å forsyne meg med en ekstra potet, kun fordi bestemor spør så pent. Jeg hater deg ikke fordi du ikke smaker, fordi du ikke er god eller fordi mamma har stekt ribba litt for godt. For den ekstra porsjonen kun for å glede bestemor, mammas litt for godt stekte ribbe og den “sunne” julebrusen er i utgangspunktet fantastisk. Ingenting bærer på den samme sjarmen som dette. Det er dette jeg lenge går og gleder meg til. Allikevel så hater jeg deg. 

Jeg hater deg for alle de ekstra porsjonene, jeg hater deg for konkurransen om å først finne mandelen og jeg hater deg for den “sunne” julebrusen. Som sagt, ikke fordi jeg ikke innerst inne lengter etter deg, forbinder deg med kjærlighet og samhold. Men fordi jeg vet at ikke alle rundt bordet føler det som meg. Fordi jeg vet hvor vanskelig spørsmålet om å spise litt til kan være. Ikke fordi jeg selv er vond å be, men fordi lydene fra badrommet gir meg grøsninger, fordi det usikre blikket gjør meg uvel, og fordi tårene bak den lukkende døra skjærer. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Fordi :

“Vi har alle gått i fella og kjøpt en sikkelig trang julekjole. Gjerne rød. Det du ikke tenkte på da du stod i prøverommet, var at det skal mange kilo ribbe, pinnekjøtt, surkål, marsipan og litervis av julebrus og gløgg inn i den kjolen. Ikke den beste hold-in-strømpebuksa i verden kan skjule Jesus-food babyen du bærer på i jula”

Er tips nummer 1 på listen over problemer jenter har i julen fra et av landets kvinnemagasiner. 

Fordi vi må unngå fokus på utseende og kropp, ikke bare i julen – men også ellers. Vi må slutte å snakke negativt om oss selv fordi vi har overspist også dag nummer tre. Vi må slutte å snakke om hvor mye vi spiser, hvor mye vi legger på oss, og hvor godt det skal bli å gå ned noen kilo når januar kommer. Vi må snakke om annet en maten, for hos noen er maten det aller verste med julen. Trikset er å finne en balanse, og det er vanskelig. Det er viktig å finne rett fokus, for julen handler om julemiddager og selskaper for veldig mange, og vi må ikke kutte ut dette til tross for at det er vanskelig. Men vi må snakke sammen, og forsøke å la mat være mat, for det er kun slik man kan bevare den gode stemningen. 

For kjære julemat. Kjære ribbe, kjære julepølser, kjære riskrem, kjære pepperkaker, kjære sauser, kjære julebrus. Jeg håper det er rom for at storesøster kan feire jul i år, at det er plass til annet enn fokuset på mat, at det er plass til andre artikler enn hvordan du kan gå ned i vekt og at dumme kvinneblader kan slutte å skrive om hvordan du kan holde deg slank gjennom julen. For jeg er nemlig takknemlig for hvert år som går, der hun får feiret jul.
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty.

Vi er handligslammet, verden er handlingslammet – og vi står ovenfor et ødelagt Syria. For det er det vi snakker om, et ødelagt Syria. Ødelagte mennesker, korrupte mennesker, grusomme mennesker. Men mest av alt mennesker som oss, mennesker som deg og meg. Mennesker med håp. Syria har vært i krig i fem år, og byer etter byer har blitt ødelagt, mennesker etter mennesker. Jeg vet ikke om vi vet hva vi står ovenfor, men vi står ovenfor en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Jeg vet ikke hvor mye disse har til felles, men det spiller egentlig ingen rolle – for den viktigste likheten disse har er at de har null respekt for det sivile liv. 

Jeg vet vi egentlig ikke vil se det. Jeg vet vi egentlig vil lukke øynene, glemme, slippe og se bort. Men vi kan ikke. Vi kan ikke fordi vi har makt, fordi vi har varme og kapasitet. Idag er jeg sint, jeg er fortvilet og forvirret, jeg har egentlig vært det lenge. Men det er først idag jeg tør å skrive om det. Jeg velger det fordi jeg ikke klarer å sitte og se på reklamer for sminkeprodukter, hvordan du kan holde vekten i desember og hvordan kjendisene trener. Det er nemlig uviktig. I dag er det uviktig. For vi må slutte å stikke hodet inn i en verden som forer oss med rosa skyer og julebordkjoler. 
Jeg er sint på politkerne som driver en debatt om hvilken menneskegruppe som er svakest, hvem som fortjener mest. Vi må slutte å sette menneskegrupper opp mot hverandre, for det handler ikke om de – men om oss.

Vi må legge håpløse debatter om julegudstjenester og juletrefester på hylla, for det betyr ingenting. Det betyr ingenting fordi de menneskene som blir bombet, drept og mishandlet overhode ikke bryr seg om vi krangler om vi skal gå rundt juletrær eller ei. Vi må se opp fra fredagstacoen vår, gullrekka og Nytt på Nytt og den fordømte komfortsonen vår. Vi må se utenfor boblen med julebordsfyll, ribbe og julegavepress. Vi må se opp fra mørketiden, pepperkakebaking og halv skatt. Vi må åpne øynene for det som er så vanvittig mye større, viktigere og verre. Uansett hvor ubehagelig det er. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er snakk om mennesker, ikke andre, ikke de, ikke noe annet enn oss. Vi kan ikke tillate oss å bure oss inne i vårt trange glasshus, og dukke unna hver eneste gang det blir kastet småstein mot oss. 

Vi må se Aleppo, ikke lukke øynene. Vi må be for Aleppo, ikke diskutere hvem som fortjener pengene mest av de og de kristne. Vi må lytte til Aleppo, ikke holde oss for ørene. For det er grusomt, og av og til så må vi innse det. Ikke se bort.  Vi er handligslammet, verden er handlingslammet – og vi står ovenfor et knust land. 

Men for oss så nærmer det seg jul, det nærmer seg et nytt år, et nytt år med nye muligheter. 
 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

// Marty.