Den feite følelsen

“De ristet på hodet, og fortalte at jeg måtte ned hvert fall 17 kilo for å passe inn”. 

Jeg tråkker opp trappene, har ingen forventinger, ingen plan. Jeg stiller bare opp, jeg har fått beskjed om å stille opp. Eller nei, ikke beskjed. Jeg har fått forespørsel om jeg vil. Jeg vet ikke om jeg vil, men tenker at det er verdt et forsøk. Jeg har lenge visst at jeg skal dit, men det har ikke akkurat fått meg til å droppe middagen de siste ukene. Døren inn er tung, og min entre er mislykket i det jeg hilser på personen som tar meg i mot. I det jeg setter meg ned. I det jeg blir fortalt at jeg må fylle ut et skjema. I det jeg skal fylle inn om jeg bruker xxs, xs eller s. I det jeg forstår at jeg ikke er i nærheten. 

Jeg spør forsiktig om det kun er disse størrelsene som gjelder, og damen med halvlangt brunt hår som i mine øyne ser ut som en million nikker. Hun nikker og jeg tror jeg skal synke gjennom den vonde stolen jeg sitter i. Faen. Jeg spør igjen forsiktig hva jeg da skal gjøre? 

Svaret er enkelt: En diett, og jeg må ned 17 kilo. Hvert fall. 

17 kilo. 

Jeg reiser meg. Døren som var tung på vei inn er plutselig ikke så tung lenger og jeg braser ut døren. Ikke i sinne, for sinne treffer meg ikke før jeg har kommet meg hjem, grått ferdig og hatet ferdig. 

Jeg tar meg selv i at jeg et øyeblikk nølte, at jeg i et øyeblikk der jeg satt i den vonde stolen vurderte å si greit. At jeg vurderte å takke nei til ribbe på julaften, at jeg vurderte å takke nei til julestrømpa og at jeg vurderte å gi slipp på meg selv. Jeg grøsser. Det jeg grøsser av er verken størrelsene, min opptreden eller forespørselen. Men forklaringen og svaret om “17 kilo – Hvert fall”. Og at jeg på vei hjem googlet hvordan jeg fortest mulig kunne gå ned i vekt. Og sto over lunsjen min. 

Men det er feil. 

Så vanvittig feil. 


 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

// Marty. 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg