Orgie i selvdyrking

Jeg var så heldig å få holde ett innlegg under Sunn Fornuft-prisen forrige uke og jeg har så lyst til å dele det med dere. 

Hei,

Jeg heter Martine Halvorsen og er 18 år gammel. Jeg er nesten 1.80 høy, har blå øyne og blondt hår. Jeg har brede skuldre, store føtter og kommer aldri til å fortelle hvor mye jeg veier, men kan godt dere at jeg idag har en sikkelig dårlig hårdag. 

Jeg liker å omtale meg selv som normal, til tross for at jeg aldri helt har skjønt hva som er normalt. På en måte så higer jeg konstant etter å være normal, mens jeg på en annen måte gjør alt for å ikke være det. For normalen jeg følger, og som jeg tror er optimal stemmer ikke. Den stemmer ikke fordi jeg, og dere daglig blir utsatt for et normalstempel som vi ikke kan gjenspeile oss med. For uansett hvor hardt jeg prøver, så klarer jeg faktisk ikke sammenlikne meg med noen andre, og det er skummelt – og ofte ganske vondt.

Grunnen til at det gjør vondt er fordi jeg ofte tror at det er sånn det skal være, at det er sånn jeg skal se ut og oppføre meg, Jeg blir eksponert på samme måte som dere, og mye av eksponeringen foregår gjennom sosiale medier. Jeg vet at jeg som blogger velger å eksponere meg selv, og at jeg hver eneste dag blir eksponert av andre.

Jeg er vokst opp under kardemommeloven, og jeg vet ikke om dere husker hvordan den lyder? I så fall, den lyder som følger: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil”. De siste årene har denne loven irritert meg, rett og slett fordi man faktisk ikke kan gjøre som man vil. Jo, altså. Når jeg velger å legge meg, om jeg velger å sove meg vinduet oppe og hva jeg velger å spise til frokost er helt opp til meg selv, men jeg som søster, fadder, venninne og ikke minst som blogger har et ansvar for hva jeg ønsker å gjøre, og hvordan jeg ønsker å formidle det.

Jeg ønsker å snakke om det aller viktigste forholdet vi har i livet, nemlig det forholdet vi har med oss selv. Til tross for alderen min, er jeg langt i fra voksen. Jeg vokser og lærer hver eneste dag. Jeg vet vi har en lang vei å gå, men jeg er dritt lei av å vokse opp, og tro at jeg skal se sånn ut, være sånn eller ha på med ditt, og datt. Jeg er dritt lei av å ikke føle meg bra nok, av å føle at jeg ikke strekker til og at jeg ikke er nok. Vi kan godt le, og kalle det er form for klisje, men for meg er så er det blodig alvor. Det er blodig alvor fordi jeg søsteren min har holdt på å dø av spiseforstyrrelser, fordi en venninne nylig ikke fikset dette og tok livet av seg og fordi jeg er dritt lei av å spise en skje cottage cheese til lunsj. Vi skal ikke under noen omstendigheter normalisere en spiseskje med cottage cheese, vi skal ikke normalisere kosmetiske inngrep og vi skal ikke normalisere det å ikke være fornøyde med oss selv, det har vi faktisk ikke råd til. Jeg har ikke råd til å miste verken noen jeg er glad i, eller meg selv fordi vi blir besatt av vrangforestillinger.

Jeg er ikke i en posisjon der jeg verken kan eller ønsker å formidle en hellig budskap om at vi alle er bra nok som vi er, for i dagens samfunn så stemmer det ikke. Men alle vi har et felles ansvar om å vise at uansett hva samfunnet sier – Så er vi bra nok. Vi trenger ikke å ha en tittel som bloggere for å ta ansvar, for alle må stå opp for seg selv, og jeg tror faktisk at de eneste som kan overbevise oss selv er nettopp oss selv.

Jeg stiller meg selv ofte spørsmålet over hvor selvforakten kommer fra. For jeg kan stå naken foran speilet, se på meg selv og hate, og jeg hater at jeg hater. For hatet er så sterk, så dypt og så sårt. For når begynte jeg å hate? Når begynte jeg å tillate å hate? Jeg vet ikke, og jeg har ikke noe godt svar. Hvis jeg, og hvis vi hadde visst det så hadde kanskje ting vært annerledes. Jeg tror kanskje selvforakten tok meg den dagen jeg ble mer opptatt av å lykkes, enn å leve. For hvordan kan jeg leve, uten å lykkes? Og lykkes man uten å leve?

Jeg syntes den er viktig å bruke sunn fornuft, og innerst inne skulle jeg ønske at den var obligatorisk. I utgangspunktet skulle jeg ønske at absolutt alle mennesker hadde en Sunn Fornuft-plakat å følge. Rett og slett fordi jeg ofte syntes vi har havnet på ville veier. Fordi vi er mer opptatt av spinningtimen på Elixia enn å pleie de vi er glade i, fordi vi er mer opptatt av å fremme oss selv, enn å akseptere oss selv og fordi vi er mer opptatt av å lykkes, enn å ha det bra.

Jeg er kanskje den siste personen til å si at det er på tide at vi begynner å gi litt faen, rett og slett fordi jeg og min dårlige hårdag har en vanvittig lang vei igjen å gå selv.

Vi har alle et ansvar, om vi er mamma, pappa, bror, bloggleser, ansatt eller som en jævla blogger, så har vi et ansvar ovenfor de som omgås oss. Som bloggere så hører det med et ansvar, og det er ikke lov til å fraskrive seg det ansvaret. Det betyr ikke at man skal kunne mene akkurat det man vil, si hva man vil og tenke hva man vil – Men at man har et ansvar, og det er skremmende hvis vi skal begynne å fraskrive oss det. Vi kan være dårlige forbilder uten at vi er klar over det, og hvem vil vel risikere det?

Jeg vil lykkes, jeg vil være bra nok og ikke minst god nok. Men jeg lykkes ikke hvis ikke jeg lever, jeg blir ikke bra nok over å hige etter noe jeg ikke er og jeg er ikke god nok hvis ikke jeg aksepterer meg selv.

Jeg vil begynne å akseptere den nakne kroppen jeg hater foran speilet, men den skal aldri delta i en orgie i selvdyrking med botox, silikon og pornolignende posering.

For jeg er faktisk mer enn bra nok!

 

Følg meg gjerne:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

 

// Marty. 

 

 

 

 

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg