Det har gått opp for meg at jeg bor i en bag. Eller, ikke bare en, men flere. Jeg pakker baggen(e), er på farta, kommer hjem med baggene, vasker klær og pakker baggen(e) igjen. Vel, det er hvert fall sånn det føles. De siste ukene, eller 2019, har rukket å by på mye moro allerede, men også alt annet enn stabilitet.

På en måte så digger jeg det, for jeg liker når det skjer mye og når jeg slipper å bli rastløs, samtidig så kjente jeg i dag at jeg behøver noen dager hjemme. Jeg behøver å lage middag til et normalt tidspunkt, stå opp og legge meg i min leilighet og kle på meg fra klesskapet og ikke fra en av mange bagger.

Status 👇🏼

Du lurer kanskje på hvorfor det i alle dager er sånn, og jeg har egentlig ikke noe godt svar. Noe av grunnen er Mr.X, noe av grunnen er familie og noe av grunnen er jobb. Litt av alt blir fort mye.

I dag skal jeg hvert fall legge meg i min egen seng og det skal bli helt nydelig. Jeg skal lage middag hjemme, se på the Voice og føle meg avbalansert og rolig. Liker jeg hvert fall å tro. 

Jeg tenkte forresten at jeg skulle dele fire ting som har gjort meg glad i dag, til tross for det kjipe mandagsværet:

1. At jeg kunne se gresset utenfor leiligheten igjen. Det ga meg troa på at jeg faktisk kommer til å kunne oppleve og ligge på gresset og kjenne at sola varmer igjen, selv om det føles litt utenkelig akkurat nå.

2. Jeg har trent med Camilla! Det er helt nydelig å kunne trene og skravle samtidig!

3. Jeg våknet opp hjemme hos mamma og pappa i dag morges, og jeg fant en hettegenser jeg ikke har brukt på litt for lenge. Den ble jaggu med meg hjem! Jeg har et litt ambivalent forhold til fargen, men sånn får det bare være.

4. Jeg har fått den nyeste utgaven av Det Nye, der jeg er med på litt av hvert. Forresten, SE hvor fin forsiden er med Amalie! 

Nå skal jeg snart dra og hente en pakke, før jeg skal lage kylling, ris og grønnsaker til middag. Jeg håper at mandagen er snill mot dere💞 Vi snakkes!

// Marty

Jeg husker Valentine’s Day i fjor veldig godt. Ikke fordi dagen besto av kjærlighet, røde roser og en romantisk middag, men fordi livet mitt ble snudd opp ned.

Jeg bodde i Norrköping sammen med C, fordi han spilte hockey der. Jeg elsket å bo i Norrköping! Ja, det dukket stadig vekk opp utfordringer, men vi var omringet av fantastiske mennesker, kjærlighet og opplevelser, og jeg elsket hverdagen og samholdet vi hadde der.

14.februar i fjor gikk jeg i byen sammen med to venninner. Vi hadde nettopp trent og vi skulle kjøpe noe å overraske de hjemme med. Jeg husker at C ringte meg og sa at agenten hans så etter en ny klubb for han. Det hadde jeg hørt flere ganger, men denne gangen merket jeg på klumpen i magen at det var annerledes. Men, lite visste jeg at jeg to dager senere skulle flytte fra byen jeg hadde blitt så glad i, vennene mine, livet vårt der nede og hjem. Hjem til hans gamle klubb, hjem til et hotellrom vi ikke visste hvor lenge vi skulle bo på og hjem til det jeg følte var ingenting. 

Det var tøft. Skikkelig tøft. Det var tøft å få to dager på oss til å flytte, det var tøft å si hadet til vennene våre uten å vite når vi skulle ses igjen og det var tøft å komme hjem. Hjemme var det grått, vi bodde på et hotellrom, vi varmet middag i mikrobølgeovnen og vi gikk på veggen begge to. Han hadde hockeyen, mens jeg måtte finne tilbake til hverdagen her hjemme, noe som viste seg å ikke være like enkelt.

C ble skadet og jeg slet skikkelig med å finne ut av ting. Jeg slet med å finne plassen min, jeg bodde i en koffert, vasket trusene mine i vasken på hotellrommet og utad latet jeg som at alt var fint.

Jeg og C bestemte oss for å ta en pause, og det gjorde vi. Jeg dro til New York med familien min, prøvde å finne meningen med livet, forelsket meg i byen, kom hjem og bestemte meg for å ta grep. Vi fant oss et sted å bo, jeg skulle skrive ferdig boken min, solen begynte å skinne, han var skadet, men jeg klamret meg fast i sola, boka mi og at det snart skulle bli bra.

Men, det gjorde det ikke. Avstanden mellom oss ble for stor. Han gjorde sitt, jeg gjorde mitt. Vi sluttet å prate sammen, vi sluttet å være sammen og vi sluttet med det vi egentlig var skikkelig gode på.

Vi kom oss gjennom sommeren, men så gikk det ikke mer. Det var tomt og det var helt greit, for jeg hadde ikke mer å gi, selv om jeg ikke ville noe annet i hele verden.

I dag er det et år siden vi flyttet hjem fra Sverige. Et år siden jeg ikke gjorde noe annet enn å gråte. Et år siden jeg følte at jeg mistet en stor del av meg selv. Nå sitter jeg her og ser tilbake på det hele som en enrom erfaring. Jeg har det bedre enn noen gang, jeg føler meg sterk, jeg er fornøyd og jeg er sulten på livet.

I går var jeg og så C spille kamp, og jeg ser at han er det samme. Han stråler, jeg stråler og jeg er stolt. Jeg er stolt av han, jeg er stolt av meg sjæl og jeg er stolt av hvordan vi har håndtert alt. Herregud, han er jo rå om dagen! 

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette? Vel. Grunnen er at jeg i det siste har hørt ganske mange rykter og ting som ikke stemmer, og fordi jeg har lyst til å vise at man kan håndtere et brudd uten å hate hverandre, uten å snakke stygt om hverandre, såre hverandre og være uvenner.

Det har siden vi gjorde det slutt blitt snakket om utroskap, andre mennesker, heftige krangler og verre, men ingenting stemmer. Sannheten er nemlig at vi gikk hver vår vei, i stedet for å gå samme vei. Det ble kanskje litt tøft og i stedet for å hoppe i alt som skjedde sammen, så hoppet vi i det hver for oss, utviklet oss i hver vår retning og sluttet å være oss. 

Og det er helt greit. Jeg skammer meg ikke, for jeg er så takknemlig for alt jeg har lært, hvordan jeg har vokst og hvor langt jeg har kommet det siste året. For et år siden kom jeg nemlig hjem og lurte på hva i alle dager jeg skulle gjøre med livet mitt, nå vet jeg enda bedre hvem jeg er, hva jeg gjør og hvor jeg er på vei – Og det føles skikkelig bra. Kanskje spesielt når det samme gjelder C. 

// Marty

Gooood søndag! Jeg kjenner at jeg fint hadde klart en lang morgen i sengen i dag, men jeg har en futsalkamp, så den lange og deilig stunden i senga kan jeg se langt etter. Jeg er hjemme hos mamma og pappa. Jeg sov her fra i går og i dag, etter litt futsal, er det duket for bursdagsfeiring av papsen. Det betyr familie, kaker, god mat og hygge som tja, antakeligvis er det beste jeg vet.

Ukens spørsmål og svar er her, så hold deg fast (eller ikke) og kos deg, eller noe, haha:

Hvordan har du det?

Jeg har det bra! Januar var ganske knallhard, men nå har jeg det veldig fint. Det har vært mange inntrykk, oppturer og mye greier den siste uken, så jeg føler at jeg nesten er litt i konstant sjokk, men jeg føler meg skikkelig heldig og privilegert.

Stemmer det at du har vært på TV-innspilling i utlandet i januar?

Det er visst noen som har sett at jeg er så brun og som spekulerte i om jeg har vært på innspilling til både Paradise Hotel og Ex On The Beach, men sannheten er at jeg tok spraytan på fredag – Haha. Jeg trengte rett og slett å føle meg litt fresh, og det gjør jeg.

Hvor gammel er lillesøsteren din?

Hun er født i 2003 og fyller 16 år i år!

Kan du fortelle litt om hva som skjer i 2019 jobbmessig?

Jeg er nødt til å være hun kjipe bloggeren som sier nei, for sannheten er at absolutt alt er hemmelig. 2019 ligger an til å bli HELT rått og jeg gleder meg stort, og jeg ser frem til å kunne dele alt med dere når jeg kan!

Hva gjør du for å ha så fin hud?

TAKK! Jeg er skikkelig heldig med huden min og jeg har overhode ingen hemmelighet for at den ser ut som den gjør. Jeg er alltid flink til å fjerne sminka mi før jeg legger meg, jeg renser huden når jeg gidder, vasker fjeset hver dag og smører alltid meg en god ansiktskrem før jeg legger meg. Og plis ikke spør meg om hvilken, for jeg bytter oftere enn jeg bytter sokker. Haha! 

Hva likte du best av ungdomsskolen og videregående?

Jeg hadde valgt å gått om igjen på ungdomsskolen 10 av 10 ganger. Stortrivdes på ungdomsskolen!

Hvem er kjæresten din?

Hehehe, kjæreste. Snart folkens. Snart!

Hva gleder du deg til fremover?

Jeg gleder meg til våren kommer for fullt, til solen skinner, til å kunne løpe ute uten å gå på rattata og til å ta fatt på nye prosjekter.

Er ikke bloggen din lenger hos Side2?

Jo, det er den <3 Eller, hos Egmont som nå eier Side2!

Hvem er din favorittblogger?

Ida Wulff er jeg innom hver dag.

Hvordan tjener du egentlig penger?

Dette er det jaggu mange som lurer på, og det kan jeg jo for så vidt skjønne. Faktisk så syntes jeg at det er ganske vanskelig å forklare, men jeg prøver. Jeg tjener penger gjennom samarbeidspartnere, annonsører, betalte oppdrag og foredrag. Det er hovedsakelig det jeg tjener penger på. Noen tror at jeg får betalt for hvert blogginnlegg jeg skriver eller klikk, og hadde det enda vært så vel. Det er det altså ikke. I den bransjen jeg er i kan det skje at man ikke tjener en krone en måned, og at man tjener fire ganger så mye en annen måned! Men det beste er å ha en så fast og god inntekt som mulig.

Skrev du boka di helt selv?

Ja, det gjorde jeg og det er jeg veldig stolt av!

Hvorfor ble det egentlig slutt mellom deg og C (eksen min)?

Det kommer jeg faktisk med et innlegg om i ettermiddag/kveld.

Vi snakkes senere 💞

// Marty

Akkurat nå er dette status:

Jeg sitter hjemme i sofaen og spiser restetaco. Nydelig. Det som ikke er like nydelig er at jeg nettopp sølte på favorittskjorta mi. Da skulle du sett meg da. Makan til banning og frustrasjon. Tacosaus på hvit skjorte tar seg sjeldent godt ut. Heldigvis begynner jeg å komme til meg selv igjen, nå som tacoen er spist opp. Jeg tillater meg å skylde på lavt blodsukker, selv om jeg helt på ekte er litt furt for at skjorta ikke får være med meg ut døra idag.

I dag morges gjorde jeg noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg tok mot til meg og ble den kjipe kjerringa (ikke mine ord), som sluttet å følge en haug av kontoer på Instagram som ikke gir meg noe som helst. Og vet du hva? Uansett hvor teit det er, så følte jeg det som en liten seier. Okei, litt kjip var jeg kanskje der jeg lå i sengen og tenkte “neh, du gir meg rævva selvtillit, hade”, “du gidder søren ikke følge med tilbake, hade”, “vi har ikke snakket sammen på syv år, hade” og “du legger ALDRI ut noe, hade”.

Det er vel innafor det vel? Ja, jeg syntes hvert fall det.

Samtidig så fikk det meg til å tenke på når jeg mister følgere på Instagram. Jeg er så rar at jeg kan tenke at det er fordi jeg gjorde noe feil, fordi personen syntes at jeg er teit eller fordi det jeg ikke gjør er bra nok. Faktisk tenker jeg sånn nesten hver gang, men i dag bestemte jeg meg for at jeg heller skal syntes at det er kult med de som faktisk følger meg, i stedet for å bry meg om de som ikke følger meg. Herregud. Velkommen inn i hodet mitt sier bare jeg.

Beskjed til meg selv: Insta er ikke livet, Martine. Og godt er det. 

Før søling. 

Så hva jeg har gjort i dag? Neh, sølt tacosaus på den hvite skjorta mi og ryddet opp i Instagramkontoen min. Jeg skjønner derfor at jeg må ta grep og komme meg ut døra nå, for det er jaggu ikke mye å skryte av. Dagens høydepunkt blir middag hjemme hos mamma og pappa i kveld, og det gledes. Men først er det duket for hockeykamp sammen med pappa og lillesøster. Som jeg digger lørdager!

Jeg håper at dere får en fin lørdag og at dere har det bra💖 Stor klem fra meg!

// Marty

 

 

Jeg drikker ikke alkohol. Det er ikke sånn at jeg syntes at alkohol er tåpelig og dustete, jeg bare velger å la være sjæl. Jeg trives bedre uten. Jeg syntes ikke det er godt. Ja, også syntes jeg selv at jeg blir et rævva menneske når jeg drikker.

Jeg skal være helt ærlig å si at det ikke alltid er like enkelt å la være. Som for eksempel når jeg kommer til et arrangement og det bare blir servert alkohol. Som når jeg ikke blir invitert med ut, fordi jeg ikke drikker. Eller når jeg blir invitert, kun fordi at jeg da kan rydde opp og passe på “alle andre”.

La meg presentere deg for en helt vanlig samtale på en fest:

– Hva vil du ha å drikke?

Gjerne noe alkoholfritt.

– Hva?! Drikker du ikke?

Nei, det gjør jeg ikke.

– Jo, kom igjen. Litt kan jo ikke skade. 

Nei, men jeg vil ikke.

– Hvorfor drikker du ikke?

Fordi jeg ikke har lyst egentlig.

– Oi, er du gravid?

Nei, jeg er bare ikke keen på å drikke.

– HÆ, er du ikke keen på å drikke?! 

Ehm, nei. Det er jeg ikke.

– Da kan du jo kanskje hjelpe til med å rydde opp her og passe på de andre da?

Barnevakt og vaskehjelp med andre ord?

– Er du ikke litt redd for å bli kjedelig når du ikke drikker?

Sikker på at det ikke handler mest om at du er redd for at jeg skal huske alt du gjør da?

– Forresten. Kan du kjøre meg hjem i natt?

Ja, jeg er jo på fest for å være taxisjåfør.

– Sorry, men det blir så kjedelig hvis du ikke drikker, så du er ikke invitert dessverre.

Fett at alkohol er limet i et vennskap og at man må drikke for å være med.

Som en “ikke-drikker” så opplever jeg å høre ganske mye rart, og ja, jeg føler stadig vekk på presset om å drikke alkohol. Jeg føler at det er en forventing til at alle skal digge alkohol, at alkohol er høydepunktet i løpet av helgen for mange og at det automatisk står “kjip” i panna på meg fordi jeg ikke drikker.

Men det er ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg om hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg om hvorfor jeg velger å ikke drikke? Jeg er ingen taxisjåfør, vaskekjerring eller mamma fordi jeg syntes at Pepsi Max er diggere enn mojito – Og det får da jaggu værra greit👊🏼

God helg, edru eller ei!

// Marty

 

 

Hver fredag deler jeg et nytt innlegg i min sex og singelliv-spalte. Det er SÅ mye jeg trenger å prate om, så mye jeg ikke skjønner og så mye jeg har på hjertet. Det er så mye jeg ikke kan forstå når det kommer til kjærligheten og det er så mange ubesvarte spørsmål! Det virker som at singellivet er et konstant spill, og jeg blir aldri klok på spillereglene eller på hva som kreves. Ja, også er det ganske mye jeg har gått lei og som jeg ikke kan forstå meg på – Som hvert fall jeg syntes vi burde prate om! Er vi for kravstore, hva forventes det egentlig av oss og er det innafor å ligge på første date eller er det ut?

Tidligere i uken spurte jeg en kompis om han dater noen fortiden. Han svarte nei, men at han til stadighet titter innom de aller fleste datingsider. Jeg spurte om han var interessert i å finne seg noen, eller om han trivdes som singel. Svaret var at han selvfølgelig var interessert i å finne seg noen, men at han ikke fant den perfekte. Når jeg spurte han om han trodde at han var for kravstor var svaret enkelt: Ja, det er helt klart. 

Personlig vet jeg hva jeg vil ha, og jeg er ganske sikker på at jeg er kravstor. Kanskje til tider litt for kravstor. Hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg at det gjelder mange av oss. Jeg tror mange av oss har et bilde av det perfekte, og at når en profil ikke matcher det perfekte, så sveiper vi videre. Men, er det ikke egentlig forbanna synd at høyden, vekten eller hårfargen til en person skal avgjøre om det kan bli en potensiell partner? For ikke å snakke om ekstremt overfladisk?

I går kom jeg over en artikkel hos NRK. Artikkelen fortalte at mange kvinner har høydekrav når de for eksempel sveiper etter Mr. Right på Tinder. De aller fleste vil tydeligvis ha en kjæreste over 1.80, noe som betyr at nesten halvparten av norske menn ikke oppfyller kravet.

Selv er jeg 1.80 cm høy og sannheten er at jeg alltid har sett for meg at jeg skal gifte meg med en mann som er høyere enn meg selv. Men hvis jeg ser tilbake på tidligere forhold, så viser statistikken min at jeg har gått etter alt annet og for min del er det ganske mye som har vært viktigere enn høyden. Som for eksempel at fyren respekterer meg. At han er snill mot meg. At han støtter meg. For eksempel. 

Jeg skal ikke klandre noen for å ha krav, for å vite hva de vil ha og for å strebe etter det perfekte. Samtidig så er jeg kanskje redd for at jeg, og en hel del andre tidvis leter oss i hjel. Alt skal liksom matche, alt skal være perfekt og vi er ekstremt overfladiske. Faktisk tror jeg at mange av oss går glipp av noe som kunne vært bra, fordi vi streber for hardt. Og hey, jeg er langt i fra perfekt, så hvordan kan jeg egentlig forvente at en partner er det?

Samtidig så lurer jeg på hvordan reaksjonene hadde vært hvis menn hadde satt vektkrav til oss kvinner i bioen sin på Tinder. Er det noe bedre å gjøre det, enn at vi damer setter høydekrav på gutta? 

Jeg har faktisk opplevd å få avlyst en date en gang, etter at vi hadde pratet om høyde. Fyren var nemlig lavere enn meg, og for han var det utenkelig å skulle date en dame som var høyere enn han. Jeg konstaterte med at det var like greit å bli kvitt han hvis det var innstillingen hans, og jeg konkluderte med at han var livredd for å bli fratatt manndommen sin. Akkurat som at hvor mann du er måles i hvor høy du er.

Jeg lurer litt på hvor forventingene til at mannen skal være høyere enn dama kommer fra. Er det rent biologisk at mannen skal være større og sterkere? Er det filmer? Er det bare vi som har lagt opp til det sjæl?

Jeg har forstått at jeg som kvinne på 1.80 kommer til å støte på ganske mange menn som er mindre enn meg. Jeg kan jo se forbi og heve hodet, eller så kan jeg se de i øya og slå av en prat. Vi er jo som vi er, og hvis høyden skal sette stopper for at et forhold skal fungere – Hva er det vi egentlig bryr oss om da? Da kan vi neppe være mest opptatt av personligheten, sommerfuglene i magen og følelsene vi har for hverandre!

Klisje som det er, så måles vel ikke kjærlighet i verken mål eller høyde – Og godt er det.

// Marty

Hurra for Valentine’s Day eller for 14.februar for de som ønsker å kalle dagen for det! Hurra for roser, stygge hjerteputer fra Nille og kliss på Instagram. Som jeg elsker det. 

Som jeg elsker dyre middager, heite filmer, klissete oppdateringer fra nyforelskede par og “har du ikke husket å kjøpe gave til din kjære enda”-reklamer som slår meg i trynet hvor enn jeg går.

Okei, jeg høres kanskje gretten og singel ut, men la meg gi deg seks grunner til at du kan drite i Valentine’s:

1. Det koster penger. Valentine’s Day koster penger, ferdig snakka. Selvfølgelig går det an å gjøre noe for din kjære uten at det koster penger, men i utgangspunktet er jo denne dagen til for at handelstanden skal tjene penger på at vi skal kjøpe “I LOVE YOU”-bamser og sjokkis.

2. Det er fullt. Det å gå på kino eller ut å spise middag på Valentine’s Day kan nesten være som å handle på Black Friday.

3. Det er altfor høye forventinger! Og det får jeg panikk av selv. Jeg har i ukesvis lest innlegg og tips inn mot Valentine’s og jeg har falt av for lengst. Jeg blir glad for et klapp på rumpa og en hyggelig melding, jeg trenger ikke et helikopter til Paris og roseblader i hele leiligheten. Men ja, det er meg. 

4. Det er bortkasta. En god middag, blomster eller en massasje er aldri bortkasta, men de hjertegreiene mange butikker selger er i mine øyne sjukt bortkasta. Hvor skal man gjøre av det, liksom? Har du sett alle de sinnsykt stygge tingene som skal symbolisere kjærligheten man føler for hverandre?

5. Gaver…….. For det første så er det vanskelig å kjøpe gaver og for det andre så syntes jeg at det er en anledning til å gi gaver HELE TIDEN. Og hvem tjener på det? Jo, butikkene og bloggerne som frister med HELT EKSLUSIVE rabattkoder bare til deg.

6. Det er 364 andre dager i året å være romantisk på. Det er fint at vi feirer kjærligheten, men det er like viktig å feire den ALLE andre dager i året også. Den trenger ikke å være 14.februar for at man skal kunne kjøpe blomster til en man er glad i!

Okei, kanskje noen påstår at jeg bare er gnien og furten nå, men det er helt greit. Jeg skylder på at det er fordi det for meg er en helt vanlig torsdag. Ja, bortsett fra alle de forelskede parene og stygge hjerteputene i butikkene. Haha!

Jeg er dønn alene i dag, siden han jeg dater er alt annet enn tilgjengelig. Jeg skal derfor benytte muligheten til å legge bena høyt, spise is rett fra boksen og se akkurat hva jeg vil på TV, for hvis jeg ønsker meg roser i senga og haugevis av gaver, så tror jeg jaggu at jeg må sette på en film. Og du? Det er HELT greit!

// Marty

(Reklame for egen bok)

I går var jeg innom det lokale senteret. Jeg hastet forbi med hodet fullt av ting jeg skulle huske og ting jeg måtte få gjort. Jeg travet forbi bokhandelen og plutselig så jeg ansiktet mitt stå i den ene hyllen. Jeg stoppet opp, holdt pusten og brukte noen sekunder på å tenke, og så gikk det opp for meg at det faktisk er min bok. Jeg gjentar: Min bok. 

Det gikk plutselig opp for meg at jeg nesten har glemt at jeg har skrevet bok. At jeg har brukt et år av livet mitt på å skrive, produsere, åpne opp hjertet mitt og lage denne:

Wow. Det er jo faktisk ganske kult. For ikke å snakke om uvirkelig! Tenk at boka mi ligger på unge jenter sine nattbord. Tenk at boka mi lå under hundrevis av mennesker sine juletrær. Tenk at unge gutter kontakter meg og takker for at boka finnes. Tenk at foreldre sitter i sofakroken og leser boka mi sammen med tenåringene sine. Tenk på det a. Jeg kan egentlig ikke tro det. 

Det er faktisk verdt en skål, så la oss skåle litt med Pepsi Max:

Det er veldig rart. Veldig fjernt. Veldig stort. Og det har faktisk alltid vært en drøm. Siden jeg lærte meg å skrive.

I dag har jeg faktisk vært på den gamle ungdomsskolen min. Jeg har holdt foredrag for elevene og jeg har åpnet et helt foreldremøte nå i kveld. Ja, også har jeg tatt med boka mi til en gammel lærer som hadde troa og jeg har takket for at personen faktisk hadde det når de fleste andre lo og ristet på hodet når jeg sa at jeg en dag skulle skrive en bok. Haha, dumt av de. Om det er politisk korrekt å si. Det er det neppe, men det går bra – For de tok feil. Det visste jeg jo allerede da, for hvis ikke så hadde jeg ikke turt å si det høyt.

Tusen takk til alle som leser, som deler og som heier. Det betyr enormt, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Du kan bestille boka mi Sykt Normal HER.

Stor klem fra meg <3

// Marty

 

✗ Jeg syntes at det virket som at januar varte i evigheter, mens de første ukene i februar har forsvunnet på null komma niks.

✗ Jeg vet ikke om du fikk med deg gårsdagens blogginnlegg? Det handlet blant annet om en gutt som ikke fikk være med på en russebuss med kompisene sine fordi han hadde for få følgere på Instagram. (Du kan lese det HER) Hvert fall… Tenk at det er de som utestenger, rangerer og holder på som det der, som en dag skal ta over landet vårt, få sjefsstillinger, engasjere seg politisk, få kids i samme barnehage som meg og ja, du skjønner regla. Herregud, jeg blir helt svett.

✗ Jeg har hatt lyst til å gå til frisøren en god stund nå. Jeg har det siste halvåret lidd av “gult hår” etter at en frisør mislykkes totalt med sveisen min. Hun fikk kjeft og jeg fikk kronisk gult hår, og jeg er ikke i tvil om hva jeg hadde valgt av de to tingene. Gult hår er ikke fett. I helgen gikk jeg og mamma forbi en frisørsalong i Sverige, og jeg skal være så ærlig å si at jeg på en ikke svak dag ikke hadde gått inn. Det lyste “jalla” av hele sjappa og skepsisen bruker vanligvis å slå inn, men av en eller annen grunn så gjorde den ikke det. Jeg bestilte en time og jeg har aldri blitt så fornøyd med håret mitt noen gang. Som jeg å mamma konkluderte med: “Don’t judge a book by its cover”. Klisje, men forbanna sant.

✗ GI MEG VÅR! Altså, jeg elsker når sola skinner, når veiene er bare og når kroppen fylles opp av energi.

✗ Jeg hørte en litt festlig påstand tidligere idag. Vi lar EL-biler ha et eget felt fordi de bilene er miljøvennlige, og så lar vi diesel og bensinbilene stå og stampe i kø, når det faktisk er de som forurenser. Personen mente at det derfor burde være EL-bilene som står i kø, mens de andre bilene kjørte og ble fort ferdige, så det ble mindre forurensing. Sikkert håpløst i følge noen, men det var jo et lite poeng der, eller? Haha.

✗ Jeg er veldig tilfreds om dagen. Nesten litt for tilfreds. Jeg går liksom bare og venter på at noen kjipt skal skje, for akkurat nå er det svært lite og klage over. Du kjenner deg kanskje igjen? Herregud, det er jo så teit. Jeg prøver å nyte og faktisk tillate meg og ha det bra.

✗ I helgen tok jeg to nye hull i ørene. Det har jeg hatt lyst til siden jeg gikk på ungdomsskolen og endelig fikk jeg rumpa i gir. Woho!

✗ Jeg tror aldri at jeg kommer til å forstå meg på de som skriver “hvem er dette” under en sak som omhandler en person, kun for å få likes på en kommentar på Facebook.

✗ Okei, jeg håper det er innafor med litt fotballprat her. Jeg er altså SÅ imponert over Solskjær. Det han presterer og får til er så heftig, og jeg har en enrom respekt for han. Jeg tror helt ærlig at en del trenere har mye å lære av han og måten han jobber på.

✗ I dag står det ytrefilet av svin, grønnsaker og stekte poteter på menyen til middag. Mr. X skal fikse, og jeg gleder meg. Mhmm…

Jeg håper at dere har det bra <3 Vær grei mot deg sjæl. Klem i fleng!

// Marty

Akkurat nå sitter jeg hjemme i sofaen, jeg er helt svett og i sjokk. Jeg har nettopp kommet over bildet over der en gjeng kommende russ har laget et søknadsskjema for alle som ønsker å være med og rulle i russetiden. På søknadsskjemaet må man blant annet svare på hvor mye man veier og hvor seksuelt aktiv man er.  Jeg kom også tidligere i dag over en artikkel der en gutt forteller om at han ikke fikk være med på russebussen fordi han hadde for få følgere på Instagram. Selv vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte, for er det i det hele tatt mulig?!

Og først og fremst så lurer jeg på en ting: HAR DET KLIKKA FOR OSS? 

Hvor skal dette ende? Hvem har vi blitt? Hvordan samfunn er det vi lager? Et samfunn bestående av blærete drittunger som kategoriserer og dømmer andre? Et samfunn der all vår verdi ligger i hvordan vi ser ut? I hvordan vi går kledd? I hvor mange vi har ligget med? Jeg orker knapt å tenke på det, for det er så fjernt, kvalmt og det er så dumt.

Jeg kjenner en jente som er innlagt på sykehus grunnet alvorlige spiseforstyrrelser. Jenta har droppet ut av videregående og kjemper hver eneste dag for å holde fast i livet. Og grunnen? Jo, hun sluttet å spise etter at noen av guttene i klassen hennes hver dag i et år sa at hun måtte slanke seg for at de skulle kunne like henne. Det var aldri meningen at det skulle gå så langt, men det har det gjort. Du vet, selv om gutta “bare” tulla.

Kan vi ta et minutts stillhet og tenke litt over det? Hvor sinnsykt det er?

Kjære foreldre som tillater dette, dere som sitter på sidelinja og ser på, som ukritisk sponser russebussene til barna deres og som har oppdratt barna deres til å holde på som dette:

Kan dere være så snill og lukke opp øya? Se opp fra telefonene deres? Dra hjem en tur fra forretningsreisen, slå hånda i bordet og ta litt grep? Stikke hodet ut av deres egne navle? Dere bidrar til et samfunn bestående av rævva holdninger, dere lager mobbere, dere er med på å sette en syk standar og dere tråkker på alt som har med sunne og gode verdier å gjøre.

Dere må slutte å argumentere om at «alle andre får lov» eller å si at «det er jo bare gøy». Dere MÅ slutte. For dette er ikke gøy, dette er sinnssykt. Barna deres MÅ ikke være med på en russebuss for å bli noe. Barna deres behøver ikke å bruke 150 000,- på noen uker av livet sitt for å bli likt. Barna deres kan ikke være med på dette sjuke presset.

Kjære ungdom som tror at dette er viktig. Hvilken russebuss du er på har ingenting å si den dagen du skal søke jobb. Verdien din måles ikke i hvor mange du har ligget med. Hvor mye du veier har ingenting å si for hvor bra du er på fest.

Kjære foreldre som har barn som er med på dette. Plis, slutt og bli litt kjipe a. Dette går faktisk ikke.

DEL GJERNE!

// Marty