Gjesteinnlegg fra anonym aka. Stian
Hei. Jeg heter Stian, jeg er 24 år gammel og jeg har blitt voldtatt.
Jeg kommer fra en fantastisk familie og har alltid vært høyt elsket. Jeg bor alene i Bergen og er utdannet elektriker. Jeg har en hund og jeg har gode kompiser. Når jeg var liten elsket jeg å bygge, skru og røre alt jeg egentlig ikke fikk lov til å røre. En gang satt jeg en skrutrekker som jeg hadde fått i bursdagsgave i stikkontakten på gutterommet, og den dagen bestemte jeg meg for å bli elektriker. Jeg har aldri kjent et så støkk i kroppen før, og det kjentes ut som om den lille kroppen min var elektrisk i flere dager etterpå. Mamma ble forbanna, eller kanskje aller mest redd – Men hun har heller aldri tvilt på hva det skulle bli av meg.
Hvem skulle trodd at Stian var et voldtektsoffer? Hvem skulle trodd at Stian på to meter ikke klarte å forsvare seg? Hvem skulle trodd at Stian ble voldtatt av en dame?
Når jeg var 19 år gammel var jeg på guttetur. Jeg var den yngste, og jeg ble alltid fullest. Jeg ropte alltid høyest og jeg kom alltid sist hjem. Når jeg introduserte mamma for gutteturen ble hun bekymret, men det var for at jeg skulle drikke for mye, for at jeg skulle bli solbrent og for at jeg ikke skulle spise nok. Hun var aldri redd for at sønnen hennes skulle bli voldtatt.
Men der tok hun feil.
Jeg husker kvelden godt. Det var kveld nummer tre. Kvelden startet med å shotte gratis drinker i hotellbaren, og det endte opp med at jeg lå naken, voldtatt og misbrukt på et fremmed hotellrom. Jeg har enda ikke klart å forstå hvor det gikk galt, men antakeligvis gikk det galt når jeg takket ja til å motta en drink fra en fremmed, eldre, pen dame. Hun var noen år eldre, snakket et spennende språk og var blendene vakker. Jeg husker at jeg ble med henne til hotellet der hun bodde, og jeg husker at vi ikke var alene der. Resten klarer jeg selv ikke etter 5 år å huske. Misforstå meg rett, jeg husker mye. Spesielt smerten jeg hadde nedentil da jeg våknet, hodepinen og den jævla skammen.
Og det er den skammen som gjør at jeg skriver dette. For resten av ferien skyldte jeg på omgangssyken, noe som var enkelt. Jeg kastet jo opp titalls ganger. Men jeg fortalte aldri noen av de andre gutta hva som hadde skjedd.
Når jeg kom hjem fra turen bestemte jeg meg for å late som at ingenting hadde skjedd. Jeg hadde jo vært både full og rusa, og det føltes derfor ut som en unnskyldning. Litt som at “fylla har skylda”. Den eneste kjønnssykdommen jeg hadde fått var klamydia, og gutta hadde jo hele tiden sagt at man ikke kunne være på guttetur uten å komme hjem med klamydia. Jeg var den eneste som gjorde det, men det fikk jo ingen av de vite om.
Jeg flyttet inn i egen leilighet og klarte akkurat å fullføre skolen. Det var da jeg gikk å ventet på å få meg jobb at det begynte å gå ordentlig galt.
For kroppen begynte sakte men sikkert å si ifra, psyken min begynte sakte men sikkert å gi meg juling fra innsiden og jeg mistet kontakten med de fleste. Plutselig gikk jeg fra å være Stian, han som var sosial, kjekk og utdanna, til å være Stian som satt inne, hadde angst og spiseforstyrrelser. Kun fordi jeg hadde takket ja til en drink fra en pen dame, kun fordi jeg ikke klarte å forsvare meg og kun fordi jeg lot noen voldta meg. Trodde jeg.
Det å være mann og være voldtatt er tabu. Det er ingen som snakker om det, og det skremmer meg. Det skremmer meg fordi jeg etter 5 år enda sliter med å jobbe, enda ikke har fortalt noen at jeg har blitt voldtatt og fordi jeg enda ikke har ligget med noen siden det skjedde. Jeg har klandret meg selv, fordi jeg alltid har vært stempla som tøff. Jeg har trodd at det har vært min skyld fordi jeg ikke klarte å stå i mot. Jeg har trodd at jeg har vært homofil, fordi jeg har lært at det kun går med analsex hvis du homo. Jeg har trodd at jeg ikke har fortjent å leve, og har derfor forsøkt å ta livet av meg to ganger.
I dag har jeg bestemt meg for å snakke med bestekompisen min, han som var med på turen og jeg har bestemt meg for å snakke med mamma. Jeg skal sende de dette, og jeg tror det vil gi dem mange svar.
Jeg vet at det sitter menn som har opplevd det samme eller noe liknende som meg. Jeg håper dette gjør så de slipper å føle seg så alene. Jeg håper også dette gjør at gutter i skolegården kan slutte å fortelle hverandre at:
“Jeg hadde likt å bli voldtatt av en dame”
“Slutt å grin da, det er jo bare digg hvis en dame voldtar deg”
“Man blir da ikke voldtatt når man er mann”
Jeg er mann og jeg har blitt voldtatt. Og for første gang på 5 år kan jeg si at det ikke var min skyld.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Licensed from: Novic / yayimages.com
// Marty
