Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte


 

I dag vet jeg egentlig ikke om jeg skal le eller gråte. Det er over 100 000 mennesker som leste innlegget jeg skrev i går, og det er helt vanvittig. Jeg tror kanskje mange på en eller annen måte kjenner seg igjen, kjenner noen som kjenner seg igjen eller kanskje får seg en oppvekker. Jeg har fått så mange tilbakemeldinger og kommentarer det siste døgnet at jeg ikke er annet enn rørt, ikke fordi at jeg har fått applaus og et klapp på skulderen, men fordi jeg ser at det hjelper. Jeg har hørt så mange fine historier og fortellinger, og etter at folk begynte å heie på hverandre i mitt kommentarfelt ble jeg overveldet. Det er jo helt sinnsykt hvor fine vi kan være mot hverandre når vi gidder! 

Det dukker alltid opp noen som ikke er enige, og det er helt greit. Det hadde vært kjedelig hvis alle hadde vært enige. Samtidig må jeg le av de som trekker opp fedme som et problem, for det er overhode ikke det som er temaet. Jeg tror samtidig at vi kan diskutere fedme opp og ned, og aldri bli enige. Mitt innlegg i går handlet ikke om å få en hyllest, noe jeg også understrekte. Mitt innlegg handlet om å anerkjenne sånn jeg ser ut, og hvor lite det faktisk har å si for noen andre. 

Tusen takk til alle som leser og deler. 

// Marty

Siste innlegg