______________________________________
Jakke: H&M
Skjorte: Daddy cool´s (godt tips)
Bukse: 2NDDAY
Sko: Nike
Veske: Lånt
Skjerf: Burberry (kjøpt hos Fretex)
_______________________________
// Marty.
Kjære Aleppo
Jeg hører deg
Jeg føler deg
Jeg ser deg
men vet ikke hva jeg skal gjøre
gråte
har jeg forsøkt
skrike også
hvor kan jeg sende
all freden jeg har til overs
– Trygve Skau (min favoritt dikter)
♥ Ukens mat: Okei, det er kanskje veldig spesielt. MEN! Is og krumkaker. Yes. Det er så sinnsykt godt, og jeg har allerede bestilt det som dessert på julaften…
♥ Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er. Hvor priviligerte vi er som har varme, trygghet og mat rundt oss. For meg er julen veldig nær og det er ofte mange følelser som blir satt i gang. Jeg postet innlegget “Behøver du en julegave” i går, og har fått enorm respons fra mennesker landet over. Jeg er rørt og faktisk ganske takknemlig for at det er så mange som helt ærlig tør å si at de syntes ting er litt tøft, at det ikke går helt rundt og at de gruer seg til jul. Jeg er lei av bildet vi har på at julen, og at alt er en klisje. Vi glemmer hva den egentlig handler om. Jeg holder på å pakke gaver som en gal nå, og det er SÅ hyggelig.
♥ Ukens øyeblikk: Det må ha vært når Christian kom hjem fra Tyskland. Det var som om jeg ble mye lettere og at en haug av bekymringer slapp.
♥ Ukens serie: Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett et minutt på TV forrige uke. Jeg fikk sett litt av Fleksnes i går kveld, så jeg tror sannelig det er Fleksnes som blir ukens serie. Digger det!
♥ Ukens sang: “It´s Beginning To look A Lot Like Christmas” – Michael Bublé får ALLTID meg i julestemning.
♥ Ukens hendelser: Forrige uke var kaotisk, hektisk og jeg fløy rundt konstant. Men! Jeg digger det. Jeg føler at det er en bra ting at det skjer mye, og jeg føler en slags god følelse rundt det til tross for at kroppen ofte blir veldig sliten. Jeg husker så vidt hva jeg gjorde de forskjellige dagene!
♥ Ukens snapchatbilder:
Snapchat: Martinehalvs
♥ Ukens sitat: “Det er ikke bare bare å komme tilbake når man har drømt seg bort for alltid” – @Selvforvikling
// Marty.
Kjære jenter mellom 15-25 år.
Jeg har ryddet i klesskapet mitt og i smykkeskrinet mitt. Mye av dette er brukt, men det er brukt pent. Det er brukt med omsorg, det har hengt pent og mye av det er veldig fint. I og med at det nærmer seg jul så finner ikke jeg noen glede i å prøve og selge det, og jeg har mye heller lyst til å gi ut noen gaver. Jeg vet at det kanskje ikke er like kult med noe som er brukt, men jeg velger å se på det som noe positivt. Vi sparer miljøet, penger og bytter på gleden av å eie det. Jeg vil ikke skrive hva det er i pakkene, og det er dessverre ikke nok til alle – Men det er nok til noen som kanskje behøver det. Jeg velger å ikke skrive hva det er i og med at det jo er en presang, og at det selvfølgelig da er mye mer spennende å pakke opp denne gaven på julaften.
Mange av tingene er som sagt lite brukt, og størrelsene varierer, men jeg kan garantere at det er fra lite til smått, kjoler til skjørt, bluser til gensere. Jeg vet at det sitter altfor mange der ute som ikke skjønner hvordan de skal få det til å gå opp, oppfylle ønsker og som ikke klarer å glede seg til jul. Jeg tror vi må huske på hva julen egentlig handler om, for den handler ikke om dyre gaver, det å gi mest og det å oppfylle flest krav – og jeg oppfordrer alle som har noen poser i garasjen, litt tid til overs og en for liten jakke til å gjøre det samme.
Hvis du ønsker deg noen av gavene fra meg, så send meg gjerne en melding HER. Du forblir selvfølgelig anonym, og er du en mamma, bestemor eller en som ønsker å gi bort gavene, så kan vi selvfølelig snakke om hva du får gleden av å gi!
Del veldig gjerne så det når ut til de som behøver det.
God jul.
// Marty.
Vi er handligslammet, verden er handlingslammet – og vi står ovenfor et ødelagt Syria. For det er det vi snakker om, et ødelagt Syria. Ødelagte mennesker, korrupte mennesker, grusomme mennesker. Men mest av alt mennesker som oss, mennesker som deg og meg. Mennesker med håp. Syria har vært i krig i fem år, og byer etter byer har blitt ødelagt, mennesker etter mennesker. Jeg vet ikke om vi vet hva vi står ovenfor, men vi står ovenfor en svekket regjeringshær, iranske revolusjonsgardister og sjiamuslimsk milits fra Irak og Libanon, russiske rådgivere og med støtte fra russisk flyvåpen. Jeg vet ikke hvor mye disse har til felles, men det spiller egentlig ingen rolle – for den viktigste likheten disse har er at de har null respekt for det sivile liv.
Jeg vet vi egentlig ikke vil se det. Jeg vet vi egentlig vil lukke øynene, glemme, slippe og se bort. Men vi kan ikke. Vi kan ikke fordi vi har makt, fordi vi har varme og kapasitet. Idag er jeg sint, jeg er fortvilet og forvirret, jeg har egentlig vært det lenge. Men det er først idag jeg tør å skrive om det. Jeg velger det fordi jeg ikke klarer å sitte og se på reklamer for sminkeprodukter, hvordan du kan holde vekten i desember og hvordan kjendisene trener. Det er nemlig uviktig. I dag er det uviktig. For vi må slutte å stikke hodet inn i en verden som forer oss med rosa skyer og julebordkjoler.
Jeg er sint på politkerne som driver en debatt om hvilken menneskegruppe som er svakest, hvem som fortjener mest. Vi må slutte å sette menneskegrupper opp mot hverandre, for det handler ikke om de – men om oss.
Vi må legge håpløse debatter om julegudstjenester og juletrefester på hylla, for det betyr ingenting. Det betyr ingenting fordi de menneskene som blir bombet, drept og mishandlet overhode ikke bryr seg om vi krangler om vi skal gå rundt juletrær eller ei. Vi må se opp fra fredagstacoen vår, gullrekka og Nytt på Nytt og den fordømte komfortsonen vår. Vi må se utenfor boblen med julebordsfyll, ribbe og julegavepress. Vi må se opp fra mørketiden, pepperkakebaking og halv skatt. Vi må åpne øynene for det som er så vanvittig mye større, viktigere og verre. Uansett hvor ubehagelig det er.
Dette er snakk om mennesker, ikke andre, ikke de, ikke noe annet enn oss. Vi kan ikke tillate oss å bure oss inne i vårt trange glasshus, og dukke unna hver eneste gang det blir kastet småstein mot oss.
Vi må se Aleppo, ikke lukke øynene. Vi må be for Aleppo, ikke diskutere hvem som fortjener pengene mest av de og de kristne. Vi må lytte til Aleppo, ikke holde oss for ørene. For det er grusomt, og av og til så må vi innse det. Ikke se bort. Vi er handligslammet, verden er handlingslammet – og vi står ovenfor et knust land.
Men for oss så nærmer det seg jul, det nærmer seg et nytt år, et nytt år med nye muligheter.
Følg meg gjerne:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
// Marty.
Tune in NRK Østlandssendingen og Panelet i dag 14.00! Jeg er på og snakker litt om ukens hendelser, temaer og spetakkel sammen med noen andre kule damer. Jeg gleder meg masse, og jeg ELSKER jo å debattere og snakke i vei om alt som skjer rundt oss, så jeg tror det blir kanon bra. Slenger selvfølgelig ut en link etter sending så du kan få hørt det hvis du går glipp av det.
Ønsker alle en finfin fredag!
Og har du muligheten – Gjør noe for Aleppo idag, doner hvis du kan, les deg opp på situasjonen og send masse kjærlighet.
// Marty.
Jeg har de siste ukene jobbet med noe veldig spennende, og ikke minst givende. Det er ingen hemmelighet at jeg ønsker å rive opp hvert eneste tabu som er, tråkke på såre punkter og rope så høyt at ingen føler seg alene, verken med seg selv, andre eller egne følelser. Det er bein tøft og ofte så stiller jeg meg spørsmålet om det i det hele tatt er verdt det. For er det egentlig det? Jeg vet ikke. Etter at jeg skrev om ensomhet gikk jeg sammen med VG for å lage en sak om temaet med forskjellige mennesker. Dette har vært givende og ikke minst flott. Sammen med de har jeg dratt til forskjellige steder, besøkt forskjellige mennesker og gjort ett tappert forsøk på å belyse temaet ensomhet. For hva er ensomhet? Hvorfor føler vi på ensomheten?
Saken kommer som en spesial på nett og i papirutgaven rundt julaften og jeg gleder meg så mye til å dele disse tankene, menneskene og ikke minst – rive litt i de såre følelsene om det å faktisk være ensom. Jeg er takknemlig for muligheten og håper du vil lese når saken kommer på trykk.
YES!
// Marty.
Du ser meg. Men jeg ser ikke deg. Du hører meg. Men jeg hører ikke deg. Du kjenner meg. Jeg kjenner ikke deg.
Jeg ønsker så gjerne å se deg, men det er så vanskelig når du gjemmer deg for meg. For du gjemmer deg når jeg ikke ser deg. Når du går i ett med mørket, så ser ikke jeg ditt blonde lange hår, den rosa jakken din og dine små vinterstøvler.
Jeg ønsker så gjerne å høre deg, men inne hos meg så hører jeg ingenting annet en trafikkmeldinger og julesanger. Mine lys lyser opp for deg, men det betyr ikke at du lyser opp for meg.
Jeg ønsker så veldig gjerne å ikke kjenne deg, for mitt verste mareritt er å treffe deg. Jeg vil tro at ditt mareritt egentlig er å treffe meg også, men da må du sørge for at jeg ser deg.
Jeg forsøker å ta så mye hensyn som mulig, men det hender det er vanskelig. Det hender det er vanskelig fordi du ikke gjør din del av jobben. For det er ikke bare mitt ansvar at jeg ikke ser deg – til tross for at det er min skyld. Jeg vet hvordan det er å miste noen man bryr seg om i trafikken, og det gjør vondt, det er smertefullt og det slutter aldri å gjøre vondt. Det er en hjelpeløshet som alltid vil sitte i deg, en klump som alltid vil trykke litt hardt og et savn som ikke kan beskrives. Det føles så unødvendig.
Jeg bruker alltid refleks, fordi det øker sjansen for å bli sett med ca. 85 %. Det er ca. 85 % større sannsynlighet for å komme hjem til middag, få feire jul og nå ditt neste mål.
Det er mye.
Det er deres foreldes ansvar at jeg ser deres barn, og det er dere voksne sitt ansvar at jeg ser dere. For dere ser meg, men jeg ser ikke dere. Av og til kan det kanskje være like vondt å ikke bli sett, som å ikke se.
Og vi har ikke råd til at noen vi er glade i ikke kommer hjem til middag, rekker å feire jul eller score ett nytt mål på fotballbanen.
Bare fordi vi ikke gadd, fordi det var flaut eller fordi det ikke var vits. Fordi det er vits den dagen det skjer oss – og derfor bruker jeg alltid refleks.
Det handler om en billig livsforsikring.
Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid (Krigsropet)
Følg meg gjerne:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
// Marty.
God morgen!
Gårsdagen tok litt overhånd over bloggen og jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å lukke opp macen en gang. Jeg vurderte å ta meg et bad, poste et bilde av badekaret og skrive at vi snakkes i morgen, men sovnet før jeg i det hele tatt kom meg inn på badet. Haha! Alarmen ringte 04.40 i går, og for meg er det ALT for tidlig. Jeg fløy frem og tilbake til Trondheim og jobbet med et av prosjektene jeg holder på med i disse dager. Jeg tenkte jeg skulle dele hva det i alle dager er jeg driver med senere i dag, så stay tuned! Jeg tror hvert fall at det blir kanon bra og gleder meg masse til å vise dere det endelige resultatet. Dagen i dag startet med at jeg gikk rett på rumpa i det jeg små løp til bussen og at jeg glemte tyggis (krise). Nå er jeg på vei inn til Oslo for å så reise til Skien!
Stay tuned.
Og følg meg på snapchat gjennom dagen: Martinehalvs
// Marty.
________________________________________
Blazer: La Redoute
Hettegenser: Gina Tricot
Bukse: Floyd
Sko: For flaut
Veske: Day Birger et Mikkelsen
Øredobber: Gave
________________________
Statusoppdatering. Nå er jeg på vei hjem, spiser sjokoladecorassaint og beundrer kjæresteparet foran meg som råkliner, kontinuerlig. Vel, egentlig er jeg bare sjalu. C er fortsatt i Tyskland og jeg savner han. Men sånn er det. Dagen idag har vært hektisk. Jeg har vært i noen møter idag, og spesielt det ene var kjempe spennende. Jeg kjenner det kribler i magen bare av å tenke på det – HURRA. Når jeg kommer hjem skal jeg rett på julekonsert med familien og jeg gleder meg masse! Jeg har ikke fått ordentlig julestemning enda, så jeg håper jeg får det i kveld. Mamma har satt opp juletre og jeg gleder meg til å pynte det.
Men en helt annen ting! Det har vært speilglatt overalt i Oslo idag og jeg tror jeg har sett typ fem stykker falle. Det som forundrer meg er at det er så mange som bare går rett forbi. Det er som om folk ikke enser, eller vil ense at noen andre faller og får vondt. Altså? Jeg vet med meg selv at det er flaut å falle, og at jeg helst vil at ingen skal se det, men det er jo klart noen ser det – og hvorfor i alle dager spør vi ikke om det går bra? FOLK.
Jeg håper dere har hatt en kanon dag, det har hvert fall jeg! Jeg har også gjort et intervju med KK som jeg gleder meg til å dele med dere.
Xoxo.
// Marty.