Måned: september 2016

Kjære forelder.

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full.
Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Ofte sier hun også at hvis ikke jeg gidder, så kan du vipse henne penger til taxi. Men jeg gidder, ikke det at det er min oppgave eller min jobb – men det er min samvittighet. 

Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død, hver gang. Men hvor mange katter har dere egentlig? Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare.
Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? Hvorfor trenger datteren din fri? 

Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem?
Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Det er jo mulig at hun har gått en god skole, eller hva sier du? Problemet er bare at hun blir litt annerledes – litt rar liksom. Hun mister liksom det tøffe blikket, selvtilliten og ikke minst humøret. For meg virker det av og til som om hun tillater å slippe frem det hun aldri ellers gjør. Men det gjør henne sårbar – svært sårbar. Hun blir ofte tatt hånd om, men ikke av de hun burde. 

Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? Stusser du aldri over at hun ikke er tilstede og at hun flykter? Jeg vet ikke hva hun flykter fra, men en virkelighetsflukt er det. Er virkeligheten hennes så fæl?
Jeg kan ikke alltid hente datteren din, og hva hun gjør når jeg ikke kan vet jeg ikke. Men jeg vet at du ikke er der, og vi kan vel begge tenke oss hva løsningen hennes da er, men jeg vet hvert fall at det ikke er å komme hjem. 

Kjære forelder. Din påvirkning er stor, faktisk mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem?

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.

Jeg må spørre dere igjen, og jeg må spørre fordi dere er våres forbilder, våres rollemodeller og våres lærere. Fordi vi ser hva dere gjør, lærer det dere forteller oss og oppfatter alt dere sier, tro det eller ei smitteeffekten er enorm. 

Jeg er sliten, og jeg ønsker ikke være sliten. Jeg vil gripe livet, lære og oppleve. Jeg vil ikke være fanget, og nødvendigvis ikke fanget i meg selv, men i den samme sumpen som jeg av og til føler vi alle sitter fast i. Jeg lurer på hvorfor alt for mange av mine venninner mener de skeier ut hvis de spiser en banan, hvorfor mange av mine venninner kun spiser ett måltid om dagen og hvorfor de slanker seg? Jeg lurer på hvorfor alle er så slitne, hvorfor de ikke orker og hvorfor de drikker seg dritings i helgene og gråter. Jeg vet at dere ikke ser det, men jeg er der, og jeg opplever det. Jeg holder lange hestehaler som henger over doskålen, forsøker å trøste og si noen kloke ord. Jeg er ikke flink fordi jeg gjør dette, jeg er en av de redde. Jeg er en av de som er livredd for å ligge gråtende på gulvet og hyle ut all min frustrasjon. Jeg er en av de som ringer mødrene, som aldri kommer og henter uansett. 

Vi samles, vi spiser, og vi spiser ikke mye, fordi gutta snart skal komme og fordi magen ikke må se oppblåst ut. Det viktigste vi gjør når vi samles er å drikke, det må jeg ikke glemme. Nei, ikke alltid, men det føles ofte sånn. Vi ler, vi diskuterer og sminker oss. Enkelte skryter til og med av at mødrene deres har kjøpt alkohol til dem. Mødrene har nemlig kjøpt det de kaller “sunn alkohol”, den med minst kalorier. De samme mødrene som noen av mine venninner konkurrerer mot, konkurranser som å være slankest til juleferien som finner sted i Thailand. Jeg blir skremt, og jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hvordan er det når dere er på fest? Samles dere, spiser, drikker og diskuterer? Gråter dere? Krangler dere? Kanskje det ikke er så store forskjeller på oss? Forskjellen er vel kanskje at dere ikke ringer deres foreldre. Men det gjør jeg, og det gjør døtrene deres. Problemet er bare at noen av dere da er for opptatt av å spise, diskutere og drikke selv. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg forstår at dere trenger voksentid og at dere trenger å leve livet dere også, og det er ikke dette jeg egentlig stiller spørsmål ved. Jeg lurer på grunnen til at så mange av deres barn og mine venner er livredde for å få i seg sukkeret fra en banan, kun spiser ett måltid om dagen og slanker seg? Jeg vet ikke om det går i proteinshakes, smoothier og slankepiller hjemme hos dere, men jeg vet at påvirkningen dere har er så vanvittig stor, uansett hva dere serverer eller ikke serverer. 

Noen av mine venninner er redde for å få barn. De er blant annet redde fordi mødrene deres klager på strekkmerkene, og fordi de er redde for å få stygge kropper. Noen av mine venninner snakker om utseende som om det er det mest naturlige å endre på i hele verden. Noen av mine venninner snakker om alkohol som om det er noe de behøver for å fungere etter en lang uke. Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er hysteriske, redde og syke? Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er redde for å ta over, og redde for å mislykkes? 

Hvorfor er alkohol noe flere av oss føler vi trenger, hvorfor er frykten for å gå bort fra det “perfekte” så enorm og prestasjonsangsten så høy? Glemmer vi godene, mulighetene og tilbudene vi har? Er det for tøft, eller takler vi det ikke? Jeg er redd for at generasjon prestasjon må reddes, at noen må ta tak i redselen for 10 % fravær, stresset og prestasjonsangsten, og at noen må ta tak i det dette kommer fra. 

Og dere som har ansvar for de som legger ut bilde av at det å skeie ut er å spise knekkebrød med cottage cheese, og en avokado – Skjerp dere. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty.

Jeg har en venn som en dag sluttet å være barn, som en dag sluttet å leke, le og være snill. Eller, hun var jo alltid snill, men en dag ble hun usynlig og sint. Jeg startet med å være sint på henne fordi hun trodde hun var så kul, fordi hun aldri ville være med å leke lenger, og fordi hun tøffet seg sånn. Jeg var sint fordi hun svarte lærerne, fordi hun aldri ville være med å leke og fordi hun gråt. Jeg var ikke sint fordi hun gråt, men fordi hun aldri fortalte hvorfor. Hun begynte å kle seg rart, og hun begynte å trekke seg unna. Når jeg snakket med henne om det så var det som om hun ble sint på meg fordi jeg ikke forsto. Jeg snakket med lærerne mine om det, men de forklarte meg at det var normalt å være litt utagerende når man var på vår alder og at jeg bare måtte holde meg litt unna så kom hun til å skjønne etterhvert. I mine øyne fortalte de at det var normalt å være sint, gråte og gjemme seg, og jeg aksepterte. Jeg hørte selvfølgelig på de voksne. Men, jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle la hun være, for hun var jo vennen min. 

Dagene gikk, og vennen min sluttet å være på skolen. De andre syntes hun var rar og de lo av henne. Jeg tror egentlig ikke de vet hvorfor de lo, men hun ble jo med en gang annerledes fordi hun trakk seg unna og ikke var tilstede. Jeg hørte ofte andre foreldre prate om henne, og de snakket ofte om hvor synd det var på henne, og at hun var så uheldig. 

Sommeren etter inviterte hun plutselig meg på besøk. Den kvelden gråt jeg mye, og jeg var vanvittig sint. Jeg forsto, og jeg forsto antakeligvis ting jeg da ikke burde forstå. Venninnen min var full, veldig full. Hun sa hun hadde vært full hver dag i en hel måned og hun fortalte meg om at hun var seksuelt misbrukt. Hun sa det aldri ordrett, men hun sa nok til at jeg forsto. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vennen min forsvant etter dette, hun slettet alt av sosiale medier og flyttet. Hvor hun er nå aner jeg ikke og jeg aner ikke om hun har det bra. 

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal dele denne historien, men jeg så en film Kripos hadde poset på Facebook, og den fikk meg til å tenke. Det fikk meg til å tenke på hvor viktig dette er, hvor viktig det er at dette blir snakket om og at man må se. 

For vennen min ble ikke sett. Hun ble ikke hørt, og jeg er redd for at hun ikke ble trodd. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte og hvor lenge hun holdt det hemmelig, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle. Denne hemmeligheten skulle hun ikke trenge å bære på, og hadde noen ønsket å se så hadde det kanskje vært gjort noe med mye tidligere. 

Jeg har lovet meg selv og alltid stille spørsmål i fremtiden, om det er som venn, mor, tante eller bestemor. Jeg skal aldri la være, og jeg skal alltid tørre å se, lytte og ta tak. Jeg skal aldri tillate meg og syntes synd på noen, uten å ta tak. Jeg skal aldri snakke høyt om hvor uheldig noen barn er, og aldri ta tak. Jeg skal aldri tillate, og det syntes jeg heller ikke at du burde. Vi må faktisk begynne å prate om det, vi må faktisk tørre å stille spørsmål og vi må tørre å se. Vi må si ifra, og vi må heller si ifra en gang for mye, enn å ikke si ifra. 

Ikke alle hemmeligheter skal holdes. 

Bilde lånt med oppfordring fra Kripos
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.

Når jeg var 13 år leste jeg en bok som handlet om en kvinne, eller en jente. Jeg trodde det handlet om en kvinne, men det viste seg at hun var like gammel som meg. Jenta skulle giftes bort, og hun var livredd. Hun nektet, forsøkte å rømme, men ble stadig vekk innhentet og straffet for gjerningene hennes. Det hun gruet seg mest til var bryllupsnatten med den 25 år eldre mannen. Jeg leste disse ordene uvitende, og boken fenget meg og var utlest på én dag. Jenta ble drept på bryllupsnatten fordi hun ikke begynte å blø under samleie og fordi jomfruhinnen ikke sprakk. Faren til jenta ble også banket opp fordi han ikke hadde passet godt nok på, og han skjemtes fordi datteren ikke presterte det han hadde forventet. 

Jeg vet at dette er et ekstremt eksempel, men det er et eksempel som har satt spor hos meg, og som skremmer meg. Dette er en fortelling jeg aldri kommer til å glemme, og egentlig ikke har trodd på selv den dag i dag. Det skremmer meg fordi søsteren min er 13 år, og fordi det nå fortelles om norske jenter som presses gjennom “jomfrusjekker” hos legen. 

Det å vokse opp i trygge, snille, aksepterte Norge som ung, fremadstormende og trygg kan av og til være utfordrende, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt utsatt for overgrep på den måten jeg mener “jomfrusjekk” er. Jeg skjemmes, og jeg er brydd over at det tillates, og jeg mener noen virkelig har en innsats å gjøre og at noen virkelig må sette ned foten. Dette burde vært ulovlig for lengst, og det burde hvert fall bli det nå. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I Norge har vi den siste tiden hatt en enormt fokus på voldtekt, hva som er rett og galt rundt voldtekt og hvor grensen går. Vi har snakket om fysisk voldekt, og vi har hørt, og lest mange sterke historier. Jeg er heldig som får vokse opp, lære, oppleve, prøve og feile, og alle norske barn og unge burde få gjøre det samme. Det å skulle være spesiell for noen, handler ikke om å skulle blø under samleie første gang. Det å være spesiell handler om å bli sett, å se, oppleve sammen, drømme sammen og skape sammen. Brudekjolen blir ikke svartmalt av fortiden, og vi kvinner blir ikke mindre verdig på grunnlag av tidligere forelskelser, hete kvelder eller intakte jomfru”hinner”, som faktisk ikke en gang eksisterer. Jeg er takknemlig for at temaet blir tatt opp, og jeg roser de som tør å dele. Dette er nok et tabu som er nødt til å snakkes om. 

Jeg ber til den jeg enn måtte be til om at dette blir strengt forbudt og at kvinner snart kan bli sjef over egen kropp. 

#FuckTabu

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Gjesteinnlegg fra mamma/ 

Kjære jenta mi.

Du er 18 år, pliktoppfyllende og meget hardt arbeidene. Du er den blideste, mest omsorgsfulle og dyktige jenta jeg vet om. Jeg setter stor pris på deg, jeg aksepterer deg og respekterer deg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen ganger byr livet på valg, noen ganger er det vanskelige valg, andre ganger er det lette valg. Ganske ofte blir vi stående og lure på om vi skal gå til høyre eller venstre, men de fleste av oss velger å gå rett frem. Men du er ikke som de fleste, og du har aldri fulgt etter de andre. Noen ganger hadde det vært veldig enkelt for meg om du hadde gjort det, men vi vet jo alle at det ikke alltid er like enkelt. Livet ønsker å lære oss noe hver eneste dag, og det tilbys lærdom i hver eneste krik og krok hvis vi ønsker å være mottakelig for det. De færreste av oss lærer på samme måte, og det er vel opp til hver enkelte av oss hvordan vi ønsker å motta lærdom. Jeg er ikke noe mindre stolt av deg, om du har gått 10., 12. Eller 13. år på skolen. Jeg er stolt over at du er selvstendig, at du tar kloke valg og at du står opp for deg selv.

Les: “Jeg har sluttet på skolen”

Jeg vet at du har stort fokus på å følge drømmene dine og få det til, jeg vet også at du lurer på hva det er å lykkes, og hva det er å få det til. Jeg vet at du vet hva som forventes av deg, jeg vet at du har store drømmer og  jeg vet du har store ambisjoner. Hvordan du skal følge drømmene dine, og dine ambisjoner er det kun du som vet, og om du ikke vet det enda – Så finner du ut av det mens veien blir til. Du skal ikke la deg begrense av andre meninger, forventinger eller av andre som ikke har trua, og du må huske at det aller viktigste er at du har troen på deg selv.

Du har tatt et standpunkt om å slutte på videregående, til tross for at du kun har ett år igjen. Jeg vet, og jeg stoler på deg når du sier at du skal fullføre. Jeg vet også at metoden, og veien du velger nå er den rette for deg. Jeg vet jo at du jobber hardt, så jeg er ikke redd for at du ikke vil få det til – du får jo til det du vil! Du har alltid fått til det du vil. Det viktigste for meg som mamma er at du er frisk, at du ikke stresser deg i hjel og at du har det bra. Jeg vil at du skal gjøre ting som du trives med, og ting du liker – Ikke for alle andre, men for deg selv.

Som jeg har sagt til deg, så kommer snille jenter til himmelen, mens de tøffe kommer dit de vil.

Klem fra mamma 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs