Jeg må spørre dere igjen, og jeg må spørre fordi dere er våres forbilder, våres rollemodeller og våres lærere. Fordi vi ser hva dere gjør, lærer det dere forteller oss og oppfatter alt dere sier, tro det eller ei smitteeffekten er enorm.
Jeg er sliten, og jeg ønsker ikke være sliten. Jeg vil gripe livet, lære og oppleve. Jeg vil ikke være fanget, og nødvendigvis ikke fanget i meg selv, men i den samme sumpen som jeg av og til føler vi alle sitter fast i. Jeg lurer på hvorfor alt for mange av mine venninner mener de skeier ut hvis de spiser en banan, hvorfor mange av mine venninner kun spiser ett måltid om dagen og hvorfor de slanker seg? Jeg lurer på hvorfor alle er så slitne, hvorfor de ikke orker og hvorfor de drikker seg dritings i helgene og gråter. Jeg vet at dere ikke ser det, men jeg er der, og jeg opplever det. Jeg holder lange hestehaler som henger over doskålen, forsøker å trøste og si noen kloke ord. Jeg er ikke flink fordi jeg gjør dette, jeg er en av de redde. Jeg er en av de som er livredd for å ligge gråtende på gulvet og hyle ut all min frustrasjon. Jeg er en av de som ringer mødrene, som aldri kommer og henter uansett.
Vi samles, vi spiser, og vi spiser ikke mye, fordi gutta snart skal komme og fordi magen ikke må se oppblåst ut. Det viktigste vi gjør når vi samles er å drikke, det må jeg ikke glemme. Nei, ikke alltid, men det føles ofte sånn. Vi ler, vi diskuterer og sminker oss. Enkelte skryter til og med av at mødrene deres har kjøpt alkohol til dem. Mødrene har nemlig kjøpt det de kaller “sunn alkohol”, den med minst kalorier. De samme mødrene som noen av mine venninner konkurrerer mot, konkurranser som å være slankest til juleferien som finner sted i Thailand. Jeg blir skremt, og jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hvordan er det når dere er på fest? Samles dere, spiser, drikker og diskuterer? Gråter dere? Krangler dere? Kanskje det ikke er så store forskjeller på oss? Forskjellen er vel kanskje at dere ikke ringer deres foreldre. Men det gjør jeg, og det gjør døtrene deres. Problemet er bare at noen av dere da er for opptatt av å spise, diskutere og drikke selv.
Jeg forstår at dere trenger voksentid og at dere trenger å leve livet dere også, og det er ikke dette jeg egentlig stiller spørsmål ved. Jeg lurer på grunnen til at så mange av deres barn og mine venner er livredde for å få i seg sukkeret fra en banan, kun spiser ett måltid om dagen og slanker seg? Jeg vet ikke om det går i proteinshakes, smoothier og slankepiller hjemme hos dere, men jeg vet at påvirkningen dere har er så vanvittig stor, uansett hva dere serverer eller ikke serverer.
Noen av mine venninner er redde for å få barn. De er blant annet redde fordi mødrene deres klager på strekkmerkene, og fordi de er redde for å få stygge kropper. Noen av mine venninner snakker om utseende som om det er det mest naturlige å endre på i hele verden. Noen av mine venninner snakker om alkohol som om det er noe de behøver for å fungere etter en lang uke. Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er hysteriske, redde og syke? Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er redde for å ta over, og redde for å mislykkes?
Hvorfor er alkohol noe flere av oss føler vi trenger, hvorfor er frykten for å gå bort fra det “perfekte” så enorm og prestasjonsangsten så høy? Glemmer vi godene, mulighetene og tilbudene vi har? Er det for tøft, eller takler vi det ikke? Jeg er redd for at generasjon prestasjon må reddes, at noen må ta tak i redselen for 10 % fravær, stresset og prestasjonsangsten, og at noen må ta tak i det dette kommer fra.
Og dere som har ansvar for de som legger ut bilde av at det å skeie ut er å spise knekkebrød med cottage cheese, og en avokado – Skjerp dere.
Følg meg gjerne på:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
Marty.
Vakre, gode Martine! Enda en gang slår du til, midt i blinken! Flott reflektert og skrevet! Så stolt av deg! <3