Måned: september 2016

Det hender jeg skvetter litt til nå folk omtaler meg som blogger. Det høres så fjernt ut og samtidig litt spennende ut. Når folk spør hva jeg driver med, har jeg personlig kjent at det i noen sammenhenger har føltes feil for å meg og si at jeg blogger. Ofte tror jeg at jeg føler det sånn på grunnlag av at jeg vet mange har fordommer til det å blogge. Hvis jeg gjør det, hvis jeg sier til noen nye jeg møter at jeg blogger, så stiller de så mange spørsmål. De stiller spørsmål jeg aldri hadde stilt rundt deres jobb, og jeg lurer sånn på hvorfor. For jeg hadde aldri tillat meg og spørre hva de tjente, jeg hadde aldri tillat meg og automatisk begynne å kritisere noen av deres kollegaer og jeg hadde aldri tillat meg og rynke litt lett på nesen, på grunnlag av hva personen jeg snakket med jobbet med. Eller hadde som hobby. For jeg oppfatter ofte fra utenomforstående at det å blogge er useriøst, og at vi som bloggere tror vi er noe, tror vi får til noe. 

Jeg lurer på hvor disse holdningene kommer fra. Jeg lurer på hvorfor enkelte tillater seg og hagle ned med kommentarer i kommentarfelt med en gang en blogger trekkes inn i bilde, med kommentarer som at disse menneskenes mening ikke betyr noe, at artikkelen oppfattes useriøst og at disse bloggerne tror de kan mene akkurat hva de vil. I utgangspunktet er ikke frykten for disse kommentarene stor, også fordi jeg iherdig prøver å bli oppfattet seriøst – i den forstand det går når man er en såkalt “blogger”. Ofte hører jeg kritikk om at mange bloggere kun skriver om seg selv, sitt liv og om såper de har fått i posten, og at man finner det svært uinteressant. Men det ironiske er at verdien er så stor, at såpene selger, bloggerens liv selger og hva de spiser til middag selger, fordi man når ut til så mange, fordi det er så mange som velger å klikke seg inn og fordi det er så mange som faktisk finner det interessant. 

For verdien av å blogge er vanvittig stor, og for mange er det som å produsere sitt helt eget magasin, der man gjør absolutt alle jobbene selv. Jeg har ikke behov for å framsnakke blogging, forsvare hva jeg driver med og syntes er spennende. Jeg velger å ha den oppfattelsen av at jeg syntes det er interessant, på akkurat samme måte som geologer forhåpentligvis finner sin jobb interessant, ingeniører eller de som jobber i politiet. 

Viktigheten av å blogge er derimot et helt annet tema, for på en måte er det fryktelig unødvendig, og helt uviktig, mens det på en annen skremmende side av og til er viktigere enn foreldres innflytelse og oppdragelse. 

Jeg syntes hvert fall at det er vanvittig morro å ha muligheten til å blogge – dele og ytre meg. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Jeg ber deg la være å lese hvis du ikke ønsker å lytte, hvis du ikke ønsker å bli påvirket eller føle noe når du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig å dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til å skrive akkurat hva jeg vil. Du er også så heldig at du har ett valg om du ønsker å lese, men jeg anbefaler deg å la være hvis du forventer en fortelling om solskinn på en mandag, for det ønsker jeg ikke å tilby akkurat nå. Jeg anbefaler deg derimot å lese hvis du er litt sånn som meg, litt sånn at du prøver å være flink, ønsker å være flink. Om det er på jobb, skole eller med familien. For jeg føler meg av og til skikkelig rævva på akkurat det, rett og slett sikkelig rævva til å være flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt å publisere det. Jeg har vært redd, jeg har vært flau og jeg har tenkt at det går over. Men jeg vil ikke tro at alt går over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger å la være å engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er så unormalt å føle, tenke og sitte med de samme følelsene. Jeg tror nemlig vi gjør det, alle sammen. Jeg ønsker ikke å fremstille ting på en måte det overhode ikke er, jeg ønsker å være ærlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv når jeg tør å dele, føler for å dele og føler meg sterk nok til å dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hører min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er på en underlig måte takknemlig for at jeg har på meg den altfor store hettegenseren, så jeg slipper å skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det føles som om alle ser, og det føles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg føles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tøffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er blått, grått og gjennomsiktig, og øynene så blanke. Jeg føler jeg ser meg selv på en helt annen måte enn noen andre klarer. Jeg føler meg liten, jeg føler meg sliten og samtidig udødelig – hvis ikke det heter å ikke være redd for å dø. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg lar tårene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer på om det er vanlig, for i øyeblikket føler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg føler meg unormal og jeg føler meg liten. Jeg føler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet også at det ikke betyr noe så lenge følelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker på alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hører at mobilen min vibrerer på baderomsgulvet jeg har ligget på i timesvis for å kun stirre i taket og være i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil løpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne kvele følelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den følelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn på den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker så hardt og dunker, og den minner meg på alt som heter selvtillit, selvfølelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er så viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har så lyst til å bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjør, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer på hvorfor mødre forteller opp og ned om hvor mye de nyfødte barna deres bæsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer også på hvorfor mødrene slutter og fortelle om hva barna deres gjør og hvordan de oppfører seg. Jeg føler av og til at det er et tabu å føle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg føler det er et tabu å ikke leve etter at det er i motbakke det går oppover og leve etter råd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen må fortelle deg selv hvor fantastisk du er, når du faktisk føler deg sikkelig dritt. 

Uansett, så løy jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare sånn at jeg hadde det sånn da også og at jeg turte å skrive det ned nå. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, føler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. Gjør det aldri det med deg? 

Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Jeg ser på klokken, 13 sekunder til start. Jeg ser rundt meg, og ser både mannen med caps, han ser ut til å være godt oppvarmet og klar til å bykse ut. Damen i høye heler kan umulig være en stor konkurrent, hun ser uansett altfor opptatt der hun står og snakker i telefonen. Ungdomsgjengen ser rolige ut, men de dresskledde mennene tror jeg vil gjøre det bra, det ser ut som de har øvd en god stund. 5 sekunder, det nærmer seg med stormskritt. 

Bussen stopper, og før passasjerene som er på bussen har rukket å blunke, kaster menneskene som står seg på busseholdeplassen seg inn på bussen for å kapre de få setene som er. 

Jeg blir stående og undre på om det er de samme menneskene som kriger seg inn på bussen for å få et sete som alltid kjefter på dommeren i fotballkamper, har vaser med striper på og som egentlig kjører Tesla. Jeg kjenner hvert fall et snev av å være flau ovenfor de kinesiske turistene som betrakter nordmennene. Vel, jeg ler litt og tenker at vi burde lage en egen konkurranse som heter egoisme, for der hadde vi hvert fall vært best, siden selv ikke våre egne håndballjenter klarte å prestere i OL. For ironisk nok så er vel ingen av oss bedre enn noen andre, vi er vel til syvende og sist skremmende like, skremmende opphengt i detaljer og kriterier. For jeg undrer på hvorfor vi tillater oss å ha denne “bedre enn alle andre” holdningen, for vi har det, har vi ikke? Vi er jo hvert fall svært opptatt av å fremme oss selv og våre egne. Vi er skremmende opptatt av hvor dyktig barna i familien gjør det, hvor bra karakterer de har og hvor dyktige de er på langrenn. Vi er på en rar måte stolte av å være fullest i helgen, for på måten vi bare må fortelle til alle, samtidig som vi forteller hvor flaue vi er er kunstig. Litt som å poste et bilde på Facebook, og fortelle hvor fantastisk det er med sol, samtidig som vi passer på å vise frem vår nysprøytede panne i bildet, der det eneste som mangler og som burde erstattet hashtaggen #sol, er #botox. 

Vel, på en måte er det ikke kritikk, jeg føler hvert fall ikke det. Det er bare ett bilde fra en 18 åring som er svært fortvilet over at vi er så stolte over å være norske, samtidig som den eneste oppfinnelsen vi omtrent har å skryte av er ostehøvelen som på en måte lager ett bilde av å være gjerrige. Vi har jo også langrennsløperne våre, som plutselig viser seg å ikke være så reine og fine vi trodde de var, og kanskje ikke så veldig mye bedre enn “de andre”, de vi snakker litt nedlatende om når vi er på sydenferie fordi de ikke eier høflighet, ja, du vet hvem jeg snakker om? Jeg kan jo hinte om at deler av folkeslaget er de som vi trodde var dårlige, men som plutselig slo fotballgutta våre, som vi er så stolte av. 

Men vi er vel bare oss selv nærmest, og ja, jeg omtaler oss med vi, for jeg tror egentlig ikke at noen av oss slipper unna, heller ikke jeg. Vi er jo alle så enige om at det er feil å ikke invitere alle i klassen i bursdagsselskap, så da er det viktig å inkludere oss alle her også. Hvis ikke kan noen føle seg mobbet, og jeg mobber jo hvert fall IKKE, og det vil garantert ikke barna mine i fremtiden heller. 

(Jeg håper forresten at du tar ironien, jeg syntes nemlig at håndballjentene leverte fantastisk og jeg er faktisk stolt av å være naiv og norsk)

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

I dag våknet jeg opp og gikk som vanlig inn på mobilen min, og det første som slår meg er et nytt bilde av Caroline Berg Eriksen sin kropp, i ført undertøy, der hun stolt viser frem sin slanke og flotte kropp få dager etter fødsel. Tidligere denne uken gikk Sophie Elise ut å sa at hun hadde lagt på seg 15 kilo, mens Top Model-Charlotte kaster klærne for og fremme sine fantastiske former. 

I alle kommentarfelt diskuteres det kraftig, og det diskuteres om det er sunt at Caroline Berg Eriksen er så slank, at Sophie Elise juger og kun gjør det for oppmerksomhet og at Top Model-Charlotte er sykelig overvektig, vel og merke etter at enkelte påsto at (vi) Top Model-deltakerne var altfor slanke. 
For jeg stiller stadig spørsmål om hvorfor vi kler av oss, kaster klærne og med fokus om å være så vanvittig stolte? 

Jeg lurer på hvorfor Top Model-Charlotte har tillatelse til å kaste klærne, stråle, og stolt fortelle om at hun elsker sin egen kropp uansett hvor mye den veier, mens Caroline Berg Eriksen som er i den helt andre enden av skalaen, blir slaktet? For hvorfor heier vi ikke frem normalen, i stedet for å slakte de slanke og heier frem de store? Hvorfor i alle dager er det grunn til å gi stor applaus for en som er stor, fremfor en som lever av bikinifitness? Til syvende og sist så handler det jo bare om kropp, der vi er vår egen sjef, og der vi selv bestemmer hvordan vi vil forme og akseptere vår egen kropp. For hvorfor er vi så mye mer komfortable med én kroppsform, fremfor en annen? 
Jeg mener mye av problemet ligger akkurat her. Det ligger på at vi ikke aksepterer, uansett hvordan vi ser ut. For jeg vet at jeg aldri vil være så flott som Caroline Berg Eriksen etter fødsel, og jeg vet heller ikke om jeg ville prøvd, men; Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne skulle vært det, så lenge det var sunt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For jeg mener helt oppriktig: Hvorfor heier vi frem de enkelte kaller for “tjukkasene”, og slakter de “slanke”? Hva er forskjellen? Det er jo bare kropp? 

Kanskje vi heller burde slutte å bry oss så jævlig mye om kroppsfasongene og vekt, og heller bry oss om å bli fornøyd selv? For det viktigste er vel og være komfortabel i sin egen fasong og kropp, og så lenge noen er det, så burde vi vel heie, samme hvilken størrelse, fasong og vekt de har? 

PS: Show some class, not tits and ass!

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Det er snart duket for presidentvalg i USA, verdens mektigste land. Allerede ved å fortelle at USA er verdens mektigste land slår det meg at valget av hvem som skal styre landet er svært viktig. Jeg burde sikkert vært oppegående nok til å kunne ramse opp og fortelle om kandidatene, brife med kunnskaper om viktighetene av dette valget og det som hører hjemme. Men, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke forstår bæret av dette valget. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Det er mye mulig at det er interessen min det er noe galt med, og er det en selvfølge at man skal kunne noe om dette? Hvis jeg skal kalle meg selv utenomforstående, så virker det for meg at mye av dette kaoset handler om å tråkke hverandre mest mulig ned, drite hverandre mest ut og forvente at man skal vinne. 

Jeg vet ikke om kunnskapen er for avansert, om vi ikke åpner opp for de som fra før av ikke i utgangspunktet finner det interessant eller om vi ikke lærer nok om det. Jeg tror de fleste har hørt om Donald Trump, og den hvithårede mannen forstår jeg er skremmende. Jeg skjønner at han har vulgære meninger og jeg også klarer å stille med svært skeptisk til denne mannen. Men det som jeg også stiller spørsmål ved er at han har en så stor fanskare som han har, og at det er så mange som er villige til å stemme på han. 
Det går filmer av motkandidaten hans, Hillary Clinton som gulper opp noe i ett glass. Jeg forstår at gjetteleken om hva hun gulper opp muligens er spennende for noen, og at noen syntes det er morsomt å tulle med at det kun er mer vrøvl, men: Jeg som utenomforstående undrer på om vi mister seriøsiteten rundt en av de som snart skal tale for verdens mektigste land? 

Hvis det var min oppgave å stemme, så hadde jeg ikke hatt peiling på hvem jeg skulle stemme på. Det finnes antageligvis mennesker som da mener at jeg burde la være å tenke på hvis det var min oppgave å stemme, men jeg vet at det er fler som stiller spørsmål og som ikke har peiling på dette. Jeg som ungdom, ikke særlig politisk engasjert og blond, forstår faktisk ikke dette. Jo, det er klart jeg kan det grunnleggende – Men poenget mitt går litt ut på at ikke alle inkluderes i denne hårreisende politikken. For det er synd at interessen rundt det er så laber fra enkelte – inkludert meg som utenomforstående – Når valget som skal taes er så vanvittig viktig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er politikk egentlig for alle? Og er det tabu å ikke forstå seg på politikken? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

Marty.