Selvforakt

Jeg ber deg la være å lese hvis du ikke ønsker å lytte, hvis du ikke ønsker å bli påvirket eller føle noe når du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig å dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til å skrive akkurat hva jeg vil. Du er også så heldig at du har ett valg om du ønsker å lese, men jeg anbefaler deg å la være hvis du forventer en fortelling om solskinn på en mandag, for det ønsker jeg ikke å tilby akkurat nå. Jeg anbefaler deg derimot å lese hvis du er litt sånn som meg, litt sånn at du prøver å være flink, ønsker å være flink. Om det er på jobb, skole eller med familien. For jeg føler meg av og til skikkelig rævva på akkurat det, rett og slett sikkelig rævva til å være flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt å publisere det. Jeg har vært redd, jeg har vært flau og jeg har tenkt at det går over. Men jeg vil ikke tro at alt går over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger å la være å engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er så unormalt å føle, tenke og sitte med de samme følelsene. Jeg tror nemlig vi gjør det, alle sammen. Jeg ønsker ikke å fremstille ting på en måte det overhode ikke er, jeg ønsker å være ærlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv når jeg tør å dele, føler for å dele og føler meg sterk nok til å dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hører min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er på en underlig måte takknemlig for at jeg har på meg den altfor store hettegenseren, så jeg slipper å skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det føles som om alle ser, og det føles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg føles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tøffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er blått, grått og gjennomsiktig, og øynene så blanke. Jeg føler jeg ser meg selv på en helt annen måte enn noen andre klarer. Jeg føler meg liten, jeg føler meg sliten og samtidig udødelig – hvis ikke det heter å ikke være redd for å dø. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg lar tårene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer på om det er vanlig, for i øyeblikket føler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg føler meg unormal og jeg føler meg liten. Jeg føler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet også at det ikke betyr noe så lenge følelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker på alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hører at mobilen min vibrerer på baderomsgulvet jeg har ligget på i timesvis for å kun stirre i taket og være i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil løpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne kvele følelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den følelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn på den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker så hardt og dunker, og den minner meg på alt som heter selvtillit, selvfølelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er så viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har så lyst til å bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjør, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer på hvorfor mødre forteller opp og ned om hvor mye de nyfødte barna deres bæsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer også på hvorfor mødrene slutter og fortelle om hva barna deres gjør og hvordan de oppfører seg. Jeg føler av og til at det er et tabu å føle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg føler det er et tabu å ikke leve etter at det er i motbakke det går oppover og leve etter råd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen må fortelle deg selv hvor fantastisk du er, når du faktisk føler deg sikkelig dritt. 

Uansett, så løy jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare sånn at jeg hadde det sånn da også og at jeg turte å skrive det ned nå. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, føler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. Gjør det aldri det med deg? 


Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

Siste innlegg