Til de voksne mobberne.
For de finnes, og det er så mange av de. I grunn tror jeg kanskje det er der alt starter. Nemlig hos de voksne. For de voksne er vel sjeldent noe bedre, kanskje heller tvert om. For mobbingen oppstår jo ett sted, og terskelen er vel ganske så mye lavere når mamma og pappa er en av de som kaller barna på det andre fotballaget feite fordi barna deres selv taper kampen, fordi mamma og pappa skriver stygge kommentarer i kommentarfelt og fordi mamma og pappa baksnakker. Jeg er kanskje dum, jeg vet ikke, blond, det vet jeg at jeg er, men at jeg ikke har noen rett til å leve eller fortelle hva jeg mener er jeg ikke enig, selvom mannen med tre barn og en ganske så ålreit jobb påstår det. Men dette handler ikke om meg, men om hvorfor vi gjør det og hvorfor vi tillater oss det. Hvorfor ingen innrømmer å være en mobber, når prosentene viser at det er så mange mobbeofre som blir utsatt for mobbing daglig.
Skolen har akkurat startet, og for enkelte betyr dette at mobbingen også har startet. For vi spør barna om de gleder seg til å se vennene sine igjen, og jeg vet om mange barn som har gruet seg og som helst ikke vil ha noe med de såkalte vennene sine å gjøre. Jeg tror kanskje at vennesymbolet og vennestatusen er mektigere enn vi aner, for det er ingen selvfølge å ha en klasse full av venner, til tross for at mamma og pappa kanskje har haugevis av venner de inviterer på middag, drar på hytteturer med og mailer med. Mobbingen er ett faktum, den undøvendige drittsleningen er et faktum, og kulturen er til å spy av. Den bedritne dritt kulturen som handler om å være bedre enn andre.
For er samfunnet, familiene og foreldrene egentlig klare for å måtte ta ett oppgjør mot mobbekulturen? Er de klare for å ta praten med englebarna sine? Er de klare til å ta seg selv i nakken? For vi bagatelliserer det vi kaller for mobbing og fler av oss sier at mobbingen har kommet for å bli – men jeg forstår ikke hvorfor vi ikke kan ha en null toleranse for mobbing, akkurat som vi har på alt annet?
Vi latteliggjør hverandre på en måte som gjør at jeg enkelte ganger lurer på hvor vår positivitet og generøsitet som vi viser i sosiale medier blir av, samtidig som jeg lurer på hva vi får igjen. For vi fremstiller oss helt annerledes enn hva vi makter å oppfylle, og jeg vet ikke om veien til å oppfylle den uoppnåelige fremstillingen er så umulig at vi ønsker å fremstille oss selv bedre med å trekke andre ned. For når barna kritiserer, diskriminerer og mobber, så tror jeg at holdningene kommer fra ett sted – og du får ikke lov til å fraskrive deg det ansvaret, for det er fullt og helt ditt ansvar, på akkurat samme måte som jeg som attenåring må ta ansvar for mine avgjørelser, holdninger og meninger. Det er nemlig samtalene som blir tatt rundt middagsbordet, i bilen, i sofakroken og på telefonen som teller, og holdningene og drittslengingen blir tatt opp der.
Mobbekulturen er enorm, og vi kan godt snakke om hvordan vi skal forebygge det, at skoler som ikke tar tak burde få bøter og at det er de som mobber som burde flyttes på – og jeg tror de fleste av oss er enige i dette. Men som jeg skrev, så er det ingen av oss som innrømmer å være en mobber, og kanskje litt av problemet også ligger her, eller at vi rett og slett ikke har selvinnsikt til å se det?
Jeg tror hvert fall vi må slutte å glorifisere oss selv, oss, englebarna og tabuet. For mobbingen begynner ett sted, så la den også slutte.
Følg meg gjerne på:
– Marty
