En liten påminnelse

Jeg skrev ett innlegg her om dagen i ren frustrasjon som jeg tenkte å dele. Jeg hadde egentlig tenkt å la være, men jeg tenker at det kanskje er greit å poste det allikevel… For jeg tror kanskje det trengs – Akkurat som en liten påminnelse…

I går sto jeg i butikken og betraktet menneskene foran meg i køen. Jeg hadde akkurat pantet en søppelsekk med flasker. De fleste var på vei hjem fra jobb, stressa, masete og alle små trampet med foten. Det virket som om alle skulle rekke hjem for å kjøre barna på trening, rekke yogatimen eller fotballkampen. Først i køen sto det en dame, eller jente. Jeg klarte ikke helt å ta alderen hennes, bak det bustete håret, den skitne luen og alt for store hettegenseren. Hun skulle kjøpe seg et brød, det brødet som koster 9,- og ett par sokker. Jenta fant frem de klirrende myntene hun hadde på seg og legger de ned for å telle. Mannen bak jenta har allerede lagt på varene sine, og nestemann der igjen var også godt i gang. Jenta manglet 13 kroner, og fikk beskjed av damen i kassen å legge fra seg en av varene. Jenta ble fortvilet, og fortvilelsen blir ikke akkurat mindre da fjerde mann i køen ropte og ba jenta skynde seg litt. Mannen bak henne sa at hun fikk bestemme seg, fordi andre faktisk ikke tenkt til å stå der hele dagen. Jeg forsto situasjonen til jenta, og jeg ber ikke om noe yttligere respekt eller noe klapp på skulderen, men jeg gikk frem og ga pantelappen min til jenta, og på vei tilbake sa en av de andre i køen at det var fint jeg gjorde det “så det kunne bli litt fortgang her, tenk å dra og handle ut penger, da er du jo så taper at du ikke fortjener mat”. 

Jenta sto igjen utenfor butikken og takket meg når jeg kom. Hun hadde allerede begynt å spise brødet sitt og fortalte meg at hun bodde på gata. Jeg fortalte henne om noen steder jeg foreslo henne å dra, der hun kunne få mat og hjelp, og jenta takket. Men, hun sa også at hun gruet seg til neste gang hun skulle på butikken, fordi alle de andre hadde så mye penger, så dårlig tid og var så slemme – og at hun kun følte at hun var i veien. 

Jeg vet ikke, og jeg skal ikke komme med en lærepenge eller skjennepreken. Men jeg kan ikke forstå at vi har så mye penger, så dårlig tid og er så slemme, når vi ser at andre sliter, sulter og trenger hjelp. Jeg kan ikke forstå at noen kan omtale andre som tapere, fordi de ikke har penger til mat og oppriktig behøver det. 

Vi kan godt ta diskusjonen om jenta behøvde å kjøpe seg ett par sokker, at hun da må velge hva hun bruker pengene sine på og at hun får søke hjelp om hun sliter såpass. Og jeg er til en viss grad enig – men poenget mitt er ikke det. Poenget mitt er at vi kanskje av og til glemmer å sette andre foran oss selv, at vi tillater oss å ha en holdning om at vi er bedre enn andre og at vi kan la en ung, sulten jente sulte, når handlevognene våre bogner. 
Det er ikke alltid vi skal sette “meg og mitt, og fordi jeg fortjener det” først, og la noen sulte, eller fryse på bena. 

 

Skjerp dere. 

(og husk på dette når en ny uke står for tur i morgen)

– Marty

Siste innlegg