Kjære forelder. 

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full. Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død. Men hvor mange katter har dere egentlig? 

Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare. Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? 
Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem? 

Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Har hun gått en god skole? Problemet er bare at hun blir litt annerledes – litt rar liksom. Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? 

Kjære forelder. 

Din påvirkning er stor, mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem? 
 


Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

 

Hei!

Jeg håper alle har hatt en fin fredag. Jeg har hatt fri fra skolen idag og har brukt dagen til å jobbe, trene og er nå og ser hockeykamp mellom Norge-Finland! 

Jeg har fått masse hyggelige meldinger på innlegget jeg skrev før idag, og det er alltid veldig hyggelig. Hvis du ikke har lest det, kan du lese det HER. Det er ikke alltid lett og eksponere seg selv på den måten, men jeg jobber med å faktisk klare å innrømme ovenfor meg selv at jeg ikke alltid trenger å være best. Det er ikke alltid lett, men jeg har allerede kommet langt på vei. Det er ikke nødvendigvis et problem å innrømme til dere, eller til resten av verden de følelsene jeg, og mange andre kjenner på. Problemet er egentlig å innrømme det ovenfor meg selv, og faktisk se sannheten i øynene. Men uansett, så tror jeg det er viktig å dele, både oppturer og nedturer. 

Jeg håper alle nyter fredagskvelden og at helgen byr på litt glede, sol og kanskje litt fri? 

Klem fra meg.


 

– Marty 

Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull – det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt. Men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt. 

Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser. 

Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå. 

Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon – av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til en prøve – i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint – fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer. 

Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker. 

Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt “flink pike” heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det – jeg som føler at jeg aldri får til noen ting… Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at “flink pike” er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse – en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink. 

Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser… Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike? 


 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

– Marty

Hei!

I går var jeg gjest hos studentenes nærradio i Oslo, radio Nova. Der var jeg for å snakke om Generasjon Prestasjon sammen med Linn Rødevand som er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo. Hun interesserer seg spesielt for unge mennesker som sliter med utmattelsesproblematikk, og er nå ansatt som klinisk psykolog på Ullevål. Dette var veldig spennende og ikke minst interessant! Det var spennende og diskutere dette med en som virkelig kan tematikken og ikke minst dyktige studenter. 

Håper du får en fin dag videre! 

– Marty

Heia! 

Jeg tenkte å dele mine favoritt pannekaker til dere 🙂 De er super gode, og funker perfekt til en god frokost! Sjeldent man kanskje har tid til det i hverdagen, men kanskje man burde være flinkere til å lage tid til det? 

– 1 PORSJON GIR 8 STK – 

♥ 1 ½ dl sammalt hvete, fin 

♥ 1 ½ dl siktet hvetemel 

♥ ½ ts salt 

♥ 5 dl ekstra lett melk 

♥ 3 stk egg 

♥ Smør/olje til steking

Hiv innpå! 

– Marty

Kjære du som oppfordrer russejenter til å ikke bli overstadig beruset og gå rundt alene…

Du som oppfordrer til å gå med sykkelbukse under russebuksa, og ikke sende ut signaler som kan misforståes…

For å ikke bli voldtatt. 

Kjære du.  

Det er nemlig viktigere at du ikke blir overstadig opptatt av å legge skylden på russejentene, og gå rundt å legge skylden på andre…

Og jeg syntes ikke det verken burde være et råd, alternativ eller nødvendig å bruke sykkelbukse under russebuksa for å unngå voldtekt…

Og jeg syntes det er viktig at verken du og eller noen andre sender ut signaler om at det er noen andre sin skyld en overgriperen selv?

Når noen blir voldtatt.  

Det er nemlig ikke sånn, at noen har rett til å voldta verken meg, deg eller hvilken som helst russejente – fordi hun er overstadig beruset, går alene, er ett lett bytte eller fordi hun rett og slett er russ. Det er ingen andre sin skyld, enn personen som begår overgrep. 

Jeg syntes kanskje det er på tide, at vi snakker om hvorfor man IKKE skal voldta, fremfor hva man skal gjøre, for å ikke bli voldtatt. 

bildekilde
 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

Hei! 

Nå sitter jeg hjemme etter enda en lang, men spennende dag. Jeg elsker når sola skinner på dager som dette! Det gjør det virkelig så mye lettere. Idag har jeg jobbet en del både her, med skole og litt av hvert. Syntes egentlig at det er så greit å pusle med litt her og litt der, og slippe å bare sitte på skolebenken eller hjemme. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa på Nesodden, og det er super deilig! Jeg gleder meg til det blir enda litt varmere ute, for da er det enda deiligere her.

Tenkte å poste litt antrekksbilder fra forrige uke :):):) 

Håper dagen din har vært super! 


 

– Marty 

Jeg syntes det er rart å være naturlig. Jeg syntes det er rart når vi kaller naturlig: “å våkne opp fresh uten sminke med falske øyevipper”. Jeg syntes det er rart når vi skryter av oss selv for å dra på trening uten sminke, men med fargede øyebryn, falskeøyevipper og bare liiiiiiittt solpudder. Jeg syntes det er rart at vi ikke har selvtilitt til å stå inne for oss selv, trappe opp og se oss selv i speilet, og jeg er så dårlig på det selv. Vi får skryt når vi forsøker å være oss selv, men hva er det å være oss selv a dere? Vi lever i fornektelse av oss selv, der ingenting er godt nok. Jeg mener, det er greit nok det. Men jeg syntes det er rart, og egentlig ganske synd. 

Jeg elsker å pynte meg, stelle meg og føle meg fresh. Men; det finnes ingenting bedre enn å bare være meg, helt naturlig. Jeg er bare ikke alltid tøff nok til å gå ut fra det perfekte selfielyset, uten maska mi og øyevippene mine. Men jeg prøver, og jeg gjør det. Jeg kunne bare ønske at vi var fler som gjorde det. 

 

– Marty 

Som hetrofil, 18 år og åpensinnet er jeg positiv til at Den Norske Kirke nå går inn for at homofile skal få gifte seg i kirken og at det utarbeides en liturgi for likekjønnet ekteskap. Jeg blir glad. Jeg blir glad fordi jeg mener at Norge har kommet et steg videre. 

Jeg har nemlig sluttet å undre på hvem som er mannen i forholdet når jeg møter lesbiske kvinner, og jeg har sluttet og lure på hvem som er kvinnen i forholdet mellom to homofile menn. 

Jeg har sluttet fordi jeg har innsett at det ikke er et spørsmål om hvem som er hva, men om hvem som elsker hvem. 

Jeg har sluttet å undre på hvem som er mor, eller hvem som er far når jeg møter et homofilt par. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror at et barn må ha en mor og en far for å voksne opp under stabile rammer. 

Jeg har sluttet å undre på hvorfor de lesbiske er så feminine. 

Jeg har sluttet fordi jeg ikke tror det er en bruksanvisning på oss mennesker, og at du ikke trenger sæggebukser og ha kort hår. 

Jeg har sluttet å rope ut hvor kult jeg syntes det er, når noen annerkjenner sin legning. 

Jeg har sluttet fordi for meg er dette vanlig. For meg er disse menneskene noen jeg er glad i, går på skole med, møter butikken eller på trening – de er bare homo, og jeg syntes det er helt greit. 

Jeg kan ikke forstå hvorfor jeg har mer rett til å elske, være lykkelig og leve livet – med den jeg ønsker, enn hvilken som helst annen person. 

For størst av alt er kjærligheten. 

Følg meg gjerne på Facebook HER

og Instagram HER 

 

– Marty

 

Jeg undrer ofte på hva lykke er, og jeg tenker ofte over hva som gjør meg lykkelig. For hva er egentlig lykke? Hvilke valg har jeg tatt for å være lykkelig? Hvilke valg tar jeg hver dag, for å bli lykkelig? Jeg blir lykkelig når solen skinner, når jeg kjenner varme, når jeg er med mennesker jeg er glad i og når jeg spiser god mat. Jeg blir lykkelig av å reise, av å trene og av å ligge i sofaen og se på film. Jeg tror egentlig lykken inntreffer når jeg tar egne valg, og gjør ting jeg ønsker. Jeg tror ikke nødvendigvis at lykken kan listes opp, men at det egentlig er så enkelt som å kanskje ta egne valg, være selvstendig og følge magefølelsen? For jeg er lykkelig når jeg velger å trene, når jeg velger å spise is og når jeg velger og gi noen en klem. Når jeg tar mine valg, og valg jeg er bevisst på og valg jeg ønsker å utføre. Jeg er overbevist over at vi kan kjøpe oss materialistisk lykke, men at det ikke er denne lykken som definerer oss og denne lykken som gjør oss godt. Jeg er for lykken, og heier på lykken. 

Lykken er god.

 

– Marty