Kjære forelder.
I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full. Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død. Men hvor mange katter har dere egentlig?
Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare. Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra?
Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem?
Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Har hun gått en god skole? Problemet er bare at hun blir litt annerledes – litt rar liksom. Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter?
Kjære forelder.
Din påvirkning er stor, mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem?
Følg meg gjerne på Facebook HER
og Instagram HER
– Marty
Bra skrevet, det er dessverre alt for mange av oss som kjenner ei sånn jente.
Sterkt!