Kategori: Tanker 💭

I de fleste andre næringer ville vi ikke tatt hensyn til kjønn, men i sporten som vi alle elsker – eller hater, sporten som får oss til å gråte, juble og som skaper engasjement blant både store og små, diskuteres det ikke en gang. Nemlig i fotballen. Det er ikke uvanlig at unge, lovende herretrenere starter å trene unge jentelag for å utvikle seg, men det er sjeldent å se det motsatte – og da snakker vi om miniputt og juniornivå. 

For hva med seniorene våre? Hva med de som bærer flagget på brystet, hva med de vi omtaler som forbilder og som vi heier på året rundt, hvorfor er det ikke å se kvinnelige trenere på sidelinjen? Hvor er damene rundt herrefotballen? 
Monica Knudsen spilte 87 kamper og scorte seks mål for det norske kvinnelandslaget og ble olympisk mester i 2000. Hun ble Norgesmester i 2000 og seriemester i 1998 og 1999. Hun har trent LSK kvinner til seriemesterskap i både 2012, 2014 og 2015 og til andreplass i 2013.
I 2012, 2014 og 2015 ble hun tildelt prisen som Årets trener av Norsk Fotballtrenerforening. Vi leser i disse dager om at rammene for å fortsette som topptrener ikke er tilstede per dags dato.
Jeg vet ikke om vi skal si at yrket som kvinnelig topptrener er undervurdert, eller om det er det at de faktisk ikke er bedre som gjør at det ikke er mulig å leve av å være topptrener i det lange løp, men hos meg er det mye som skurrer. 

Diskusjonen er muligens for spesielt interersserte, men hvorfor åpnes det ikke opp for flere kvinnelige topptrener for herrelagene våre? Vanligvis ville andre næringer tatt den som var best egnet til yrket, uten å ta hensyn til kjønn, men så langt har vi enda ikke kommet i fotballen. Dessverre. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg ønsker å stille ett spørsmål, for jeg har enda ikke hørt ett eneste godt og konstruktivt svar: Hvorfor kan ikke Monica Knudsen ta over for Per-Mathias Høgmo? Vel, eller en kvinnelig trener i utgangspunktet. Hvorfor er ikke damene med i diskusjonen om hvem som skal og burde ta over, hvorfor er ikke damene et alternativ på blokka? Ja, det er mulig at det er skremmende og utenkelig, men dette er vel fordi det er nytt? En dag vil dette skje, og jeg klarer oppriktig ikke å forstå hvorfor vi skal la oss sjokkere. Jeg mener at det er trist at vi lar trenere med den kompetansen og det kaliberet som Monica Knudsen har skli ut mellom fingrene våre, fremfor å bruke kunnskapen og kompetansen som er. 

Norsk fotball trenger unge talenter på trenersiden, kvinner som menn, og vi må for all del ikke skremme bort de unge talentene fordi det føles og ser ut som om mulighetene er så små. 

Jeg vil dessverre tørre å påstå at det i Norge er få steder som er så kvinnediskriminerende som fotballen. For kanskje det er på tide at vi slutter å akseptere lesbevitsene i garderoben hos gutta, at vi slutter og tolerere holdninger som forteller at kvinnefotball er noe dritt og at vi heier frem de som faktisk presterer? 

Kanskje det er på tide med en kvinnelig sjef. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

Kjære forelder.

I går plukket jeg opp datteren din. Hun var sint. Hun var vanittig sint, og hun gråt. Jeg gjorde det samme forrige helg. Da var hun ikke like sint, men hun gråt da også. Hun var full. Hun var drita full.
Jeg møter ofte datteren din så full, det er som regel da jeg møter henne. Jeg møter henne fordi hun ringer meg, og spør om jeg kan kjøre henne. Når jeg spør hvor du er, er det en selvfølge i hennes hodet at du har drukket alkohol og ikke kan hente henne. Ofte sier hun også at hvis ikke jeg gidder, så kan du vipse henne penger til taxi. Men jeg gidder, ikke det at det er min oppgave eller min jobb – men det er min samvittighet. 

Datteren din gråter ofte når vi er sammen for å ha det gøy, og når jeg spør hvorfor, så svarer hun at katten deres er død, hver gang. Men hvor mange katter har dere egentlig? Datteren din er egentlig ganske blid og glad, men når alkoholen treffer henne, så endres hun og hun gråter bare.
Det hender hun sier ting jeg stusser over, men så sier hun ikke mer. En gang sa hun for eksempel at hun trengte å drikke alkohol, for å få litt fri. Hva er det hun trenger fri fra? Hvorfor trenger datteren din fri? 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg kjører sjeldent datteren din hjem når hun ringer meg. Som regel vil hun videre, eller til en eller annen hun føler hun trenger å treffe. Hvorfor vil hun aldri hjem? Vil ikke du ha henne hjem?
Datteren din er flink til å feste, faktisk en av de beste jeg kjenner. Det er jo mulig at hun har gått en god skole, eller hva sier du? Problemet er bare at hun blir litt annerledes – litt rar liksom. Hun mister liksom det tøffe blikket, selvtilliten og ikke minst humøret. For meg virker det av og til som om hun tillater å slippe frem det hun aldri ellers gjør. Men det gjør henne sårbar – svært sårbar. Hun blir ofte tatt hånd om, men ikke av de hun burde. 

Stusser du aldri over at forrige helgs rødvinskartonger forsvinner, og at lappene i lommeboka fordufter? Stusser du aldri over at hun ikke er tilstede og at hun flykter? Jeg vet ikke hva hun flykter fra, men en virkelighetsflukt er det. Er virkeligheten hennes så fæl?
Jeg kan ikke alltid hente datteren din, og hva hun gjør når jeg ikke kan vet jeg ikke. Men jeg vet at du ikke er der, og vi kan vel begge tenke oss hva løsningen hennes da er, men jeg vet hvert fall at det ikke er å komme hjem. 

Kjære forelder. Din påvirkning er stor, faktisk mye større enn du tror og er du der for henne, hvis hun kommer hjem?

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.

Jeg må spørre dere igjen, og jeg må spørre fordi dere er våres forbilder, våres rollemodeller og våres lærere. Fordi vi ser hva dere gjør, lærer det dere forteller oss og oppfatter alt dere sier, tro det eller ei smitteeffekten er enorm. 

Jeg er sliten, og jeg ønsker ikke være sliten. Jeg vil gripe livet, lære og oppleve. Jeg vil ikke være fanget, og nødvendigvis ikke fanget i meg selv, men i den samme sumpen som jeg av og til føler vi alle sitter fast i. Jeg lurer på hvorfor alt for mange av mine venninner mener de skeier ut hvis de spiser en banan, hvorfor mange av mine venninner kun spiser ett måltid om dagen og hvorfor de slanker seg? Jeg lurer på hvorfor alle er så slitne, hvorfor de ikke orker og hvorfor de drikker seg dritings i helgene og gråter. Jeg vet at dere ikke ser det, men jeg er der, og jeg opplever det. Jeg holder lange hestehaler som henger over doskålen, forsøker å trøste og si noen kloke ord. Jeg er ikke flink fordi jeg gjør dette, jeg er en av de redde. Jeg er en av de som er livredd for å ligge gråtende på gulvet og hyle ut all min frustrasjon. Jeg er en av de som ringer mødrene, som aldri kommer og henter uansett. 

Vi samles, vi spiser, og vi spiser ikke mye, fordi gutta snart skal komme og fordi magen ikke må se oppblåst ut. Det viktigste vi gjør når vi samles er å drikke, det må jeg ikke glemme. Nei, ikke alltid, men det føles ofte sånn. Vi ler, vi diskuterer og sminker oss. Enkelte skryter til og med av at mødrene deres har kjøpt alkohol til dem. Mødrene har nemlig kjøpt det de kaller “sunn alkohol”, den med minst kalorier. De samme mødrene som noen av mine venninner konkurrerer mot, konkurranser som å være slankest til juleferien som finner sted i Thailand. Jeg blir skremt, og jeg vet ikke hva jeg skal si.
Hvordan er det når dere er på fest? Samles dere, spiser, drikker og diskuterer? Gråter dere? Krangler dere? Kanskje det ikke er så store forskjeller på oss? Forskjellen er vel kanskje at dere ikke ringer deres foreldre. Men det gjør jeg, og det gjør døtrene deres. Problemet er bare at noen av dere da er for opptatt av å spise, diskutere og drikke selv. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg forstår at dere trenger voksentid og at dere trenger å leve livet dere også, og det er ikke dette jeg egentlig stiller spørsmål ved. Jeg lurer på grunnen til at så mange av deres barn og mine venner er livredde for å få i seg sukkeret fra en banan, kun spiser ett måltid om dagen og slanker seg? Jeg vet ikke om det går i proteinshakes, smoothier og slankepiller hjemme hos dere, men jeg vet at påvirkningen dere har er så vanvittig stor, uansett hva dere serverer eller ikke serverer. 

Noen av mine venninner er redde for å få barn. De er blant annet redde fordi mødrene deres klager på strekkmerkene, og fordi de er redde for å få stygge kropper. Noen av mine venninner snakker om utseende som om det er det mest naturlige å endre på i hele verden. Noen av mine venninner snakker om alkohol som om det er noe de behøver for å fungere etter en lang uke. Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er hysteriske, redde og syke? Hvem tar ansvaret for at generasjonen som snart skal ta over er redde for å ta over, og redde for å mislykkes? 

Hvorfor er alkohol noe flere av oss føler vi trenger, hvorfor er frykten for å gå bort fra det “perfekte” så enorm og prestasjonsangsten så høy? Glemmer vi godene, mulighetene og tilbudene vi har? Er det for tøft, eller takler vi det ikke? Jeg er redd for at generasjon prestasjon må reddes, at noen må ta tak i redselen for 10 % fravær, stresset og prestasjonsangsten, og at noen må ta tak i det dette kommer fra. 

Og dere som har ansvar for de som legger ut bilde av at det å skeie ut er å spise knekkebrød med cottage cheese, og en avokado – Skjerp dere. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty.

Jeg har en venn som en dag sluttet å være barn, som en dag sluttet å leke, le og være snill. Eller, hun var jo alltid snill, men en dag ble hun usynlig og sint. Jeg startet med å være sint på henne fordi hun trodde hun var så kul, fordi hun aldri ville være med å leke lenger, og fordi hun tøffet seg sånn. Jeg var sint fordi hun svarte lærerne, fordi hun aldri ville være med å leke og fordi hun gråt. Jeg var ikke sint fordi hun gråt, men fordi hun aldri fortalte hvorfor. Hun begynte å kle seg rart, og hun begynte å trekke seg unna. Når jeg snakket med henne om det så var det som om hun ble sint på meg fordi jeg ikke forsto. Jeg snakket med lærerne mine om det, men de forklarte meg at det var normalt å være litt utagerende når man var på vår alder og at jeg bare måtte holde meg litt unna så kom hun til å skjønne etterhvert. I mine øyne fortalte de at det var normalt å være sint, gråte og gjemme seg, og jeg aksepterte. Jeg hørte selvfølgelig på de voksne. Men, jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle la hun være, for hun var jo vennen min. 

Dagene gikk, og vennen min sluttet å være på skolen. De andre syntes hun var rar og de lo av henne. Jeg tror egentlig ikke de vet hvorfor de lo, men hun ble jo med en gang annerledes fordi hun trakk seg unna og ikke var tilstede. Jeg hørte ofte andre foreldre prate om henne, og de snakket ofte om hvor synd det var på henne, og at hun var så uheldig. 

Sommeren etter inviterte hun plutselig meg på besøk. Den kvelden gråt jeg mye, og jeg var vanvittig sint. Jeg forsto, og jeg forsto antakeligvis ting jeg da ikke burde forstå. Venninnen min var full, veldig full. Hun sa hun hadde vært full hver dag i en hel måned og hun fortalte meg om at hun var seksuelt misbrukt. Hun sa det aldri ordrett, men hun sa nok til at jeg forsto. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vennen min forsvant etter dette, hun slettet alt av sosiale medier og flyttet. Hvor hun er nå aner jeg ikke og jeg aner ikke om hun har det bra. 

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal dele denne historien, men jeg så en film Kripos hadde poset på Facebook, og den fikk meg til å tenke. Det fikk meg til å tenke på hvor viktig dette er, hvor viktig det er at dette blir snakket om og at man må se. 

For vennen min ble ikke sett. Hun ble ikke hørt, og jeg er redd for at hun ikke ble trodd. Jeg vet ikke hvor lenge dette varte og hvor lenge hun holdt det hemmelig, men i bunn og grunn spiller det ingen rolle. Denne hemmeligheten skulle hun ikke trenge å bære på, og hadde noen ønsket å se så hadde det kanskje vært gjort noe med mye tidligere. 

Jeg har lovet meg selv og alltid stille spørsmål i fremtiden, om det er som venn, mor, tante eller bestemor. Jeg skal aldri la være, og jeg skal alltid tørre å se, lytte og ta tak. Jeg skal aldri tillate meg og syntes synd på noen, uten å ta tak. Jeg skal aldri snakke høyt om hvor uheldig noen barn er, og aldri ta tak. Jeg skal aldri tillate, og det syntes jeg heller ikke at du burde. Vi må faktisk begynne å prate om det, vi må faktisk tørre å stille spørsmål og vi må tørre å se. Vi må si ifra, og vi må heller si ifra en gang for mye, enn å ikke si ifra. 

Ikke alle hemmeligheter skal holdes. 

Bilde lånt med oppfordring fra Kripos
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.

Når jeg var 13 år leste jeg en bok som handlet om en kvinne, eller en jente. Jeg trodde det handlet om en kvinne, men det viste seg at hun var like gammel som meg. Jenta skulle giftes bort, og hun var livredd. Hun nektet, forsøkte å rømme, men ble stadig vekk innhentet og straffet for gjerningene hennes. Det hun gruet seg mest til var bryllupsnatten med den 25 år eldre mannen. Jeg leste disse ordene uvitende, og boken fenget meg og var utlest på én dag. Jenta ble drept på bryllupsnatten fordi hun ikke begynte å blø under samleie og fordi jomfruhinnen ikke sprakk. Faren til jenta ble også banket opp fordi han ikke hadde passet godt nok på, og han skjemtes fordi datteren ikke presterte det han hadde forventet. 

Jeg vet at dette er et ekstremt eksempel, men det er et eksempel som har satt spor hos meg, og som skremmer meg. Dette er en fortelling jeg aldri kommer til å glemme, og egentlig ikke har trodd på selv den dag i dag. Det skremmer meg fordi søsteren min er 13 år, og fordi det nå fortelles om norske jenter som presses gjennom “jomfrusjekker” hos legen. 

Det å vokse opp i trygge, snille, aksepterte Norge som ung, fremadstormende og trygg kan av og til være utfordrende, men jeg har aldri hørt om noen som har blitt utsatt for overgrep på den måten jeg mener “jomfrusjekk” er. Jeg skjemmes, og jeg er brydd over at det tillates, og jeg mener noen virkelig har en innsats å gjøre og at noen virkelig må sette ned foten. Dette burde vært ulovlig for lengst, og det burde hvert fall bli det nå. 

I Norge har vi den siste tiden hatt en enormt fokus på voldtekt, hva som er rett og galt rundt voldtekt og hvor grensen går. Vi har snakket om fysisk voldekt, og vi har hørt, og lest mange sterke historier. Jeg er heldig som får vokse opp, lære, oppleve, prøve og feile, og alle norske barn og unge burde få gjøre det samme. Det å skulle være spesiell for noen, handler ikke om å skulle blø under samleie første gang. Det å være spesiell handler om å bli sett, å se, oppleve sammen, drømme sammen og skape sammen. Brudekjolen blir ikke svartmalt av fortiden, og vi kvinner blir ikke mindre verdig på grunnlag av tidligere forelskelser, hete kvelder eller intakte jomfru”hinner”, som faktisk ikke en gang eksisterer. Jeg er takknemlig for at temaet blir tatt opp, og jeg roser de som tør å dele. Dette er nok et tabu som er nødt til å snakkes om. 

Jeg ber til den jeg enn måtte be til om at dette blir strengt forbudt og at kvinner snart kan bli sjef over egen kropp. 

#FuckTabu

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Gjesteinnlegg fra mamma/ 

Kjære jenta mi.

Du er 18 år, pliktoppfyllende og meget hardt arbeidene. Du er den blideste, mest omsorgsfulle og dyktige jenta jeg vet om. Jeg setter stor pris på deg, jeg aksepterer deg og respekterer deg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen ganger byr livet på valg, noen ganger er det vanskelige valg, andre ganger er det lette valg. Ganske ofte blir vi stående og lure på om vi skal gå til høyre eller venstre, men de fleste av oss velger å gå rett frem. Men du er ikke som de fleste, og du har aldri fulgt etter de andre. Noen ganger hadde det vært veldig enkelt for meg om du hadde gjort det, men vi vet jo alle at det ikke alltid er like enkelt. Livet ønsker å lære oss noe hver eneste dag, og det tilbys lærdom i hver eneste krik og krok hvis vi ønsker å være mottakelig for det. De færreste av oss lærer på samme måte, og det er vel opp til hver enkelte av oss hvordan vi ønsker å motta lærdom. Jeg er ikke noe mindre stolt av deg, om du har gått 10., 12. Eller 13. år på skolen. Jeg er stolt over at du er selvstendig, at du tar kloke valg og at du står opp for deg selv.

Les: “Jeg har sluttet på skolen”

Jeg vet at du har stort fokus på å følge drømmene dine og få det til, jeg vet også at du lurer på hva det er å lykkes, og hva det er å få det til. Jeg vet at du vet hva som forventes av deg, jeg vet at du har store drømmer og  jeg vet du har store ambisjoner. Hvordan du skal følge drømmene dine, og dine ambisjoner er det kun du som vet, og om du ikke vet det enda – Så finner du ut av det mens veien blir til. Du skal ikke la deg begrense av andre meninger, forventinger eller av andre som ikke har trua, og du må huske at det aller viktigste er at du har troen på deg selv.

Du har tatt et standpunkt om å slutte på videregående, til tross for at du kun har ett år igjen. Jeg vet, og jeg stoler på deg når du sier at du skal fullføre. Jeg vet også at metoden, og veien du velger nå er den rette for deg. Jeg vet jo at du jobber hardt, så jeg er ikke redd for at du ikke vil få det til – du får jo til det du vil! Du har alltid fått til det du vil. Det viktigste for meg som mamma er at du er frisk, at du ikke stresser deg i hjel og at du har det bra. Jeg vil at du skal gjøre ting som du trives med, og ting du liker – Ikke for alle andre, men for deg selv.

Som jeg har sagt til deg, så kommer snille jenter til himmelen, mens de tøffe kommer dit de vil.

Klem fra mamma 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Jeg er 18 år, pliktoppfyllende og hardt arbeidene. Jeg gjør som jeg får beskjed om, og jeg kommer aldri for sent. Jeg er sosial, jeg er blid og jeg er glad i livet. Jeg setter pris på de som bryr seg om meg, og jeg setter pris på godene jeg har. Jeg ønsker å akseptere alle, og jeg blir ofte sliten av å skulle føye meg, og være flink. Jeg ønsker å oppnå noe, og jeg ønsker å kunne referere til noe. Jeg har drømmer, og det er mange av dem. Jeg har planer jeg ikke en gang tør å si høyt, fordi jeg er redd for å drømme for stort og for hva folk vil si. 

Jeg har gode dager, og jeg har dårlige dager. Jeg har dager der livet smiler, solen skinner og jeg kjenner at jeg smiler hvor enn jeg går. Men jeg har også dager der jeg helst vil slippe å stå opp, dager der det siste jeg kan tenke meg er å gripe dagen og dager der jeg helst vil forsvinne. Men jeg tror det er menneskelig. Jeg tror det er menneskelig å ha gode dager, og jeg tror det er menneskelig å ha dårlige dager. Jeg tror ikke det er unormalt å være verken glad, blid, trist eller sint. Jeg er hvert fall det. Ofte så kan jeg være både glad, blid, trist og sint i løpet av en hel dag, men det gjør ikke nødvendigvis at dagen er dårlig av den grunn. Jeg er glad jeg kan føle, jeg er glad jeg kan oppleve å være glad, at jeg klarer å være blid og for at jeg kan lære av å være trist og kjenne meg selv av å være sint. 

Vi bor i ett land der det er et stort fokus på å lykkes, der det er tilrettelagt for at man skal være flink og at man skal prestere. De fleste av oss følger strømmen og følger normene, og hva det forventes av en. Jeg pleier også det. Vi strekker oss langt, og det hender kanskje ofte at vi drømmer for stort, hvis vi husker å drømme i det hele tatt. Jeg føler at det forventes at vi skal få det til, selv om jeg egentlig aldri har skjønt hva det betyr å “få det til”, jeg føler det forventes at vi skal bli noe stort, selv om jeg egentlig ikke skjønner hva det er å “bli noe stort” heller. Jeg ønsker å være glad, jeg ønsker å følge drømmene mine og jeg ønsker å være den beste utgaven av meg selv. Jeg ønsker å få det til, men det jeg legger i å få det til er å kunne leve av det jeg drømmer om, være fornøyd og ha det bra. Jeg gidder ikke å drømme om å bli lykkelig, for jeg tror ikke det finnes lykkelige mennesker. Jeg tror alle mennesker kan ha lykkelige øyeblikk, og jeg tror det er disse øyeblikkene som er med på å definere hvor bra vi har det. Jeg har lyst til å skape øyeblikk, og disse øyeblikkene tror jeg vil komme når jeg følger magefølelsen og tråkker opp min egen vei. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vil ikke la meg begrense av verken andre meninger, forventinger eller mennesker som ikke har trua. Jeg ønsker å ha trua, og jeg ønsker å jobbe knall hardt. Jeg har i utgangspunktet ett år igjen på videregående før jeg er ferdig, men jeg velger å stoppe opp, og jeg har bestemt meg for å ikke se tilbake. Jeg skal fullføre videregående, men jeg skal gjøre det på min måte. Jeg har en løsning, jeg har mange valg, og jeg vet at mulighetene finnes. Verden er nemlig full av dem. 

Jeg tror vi må begynne å akseptere at vi er forskjellige, at vi behøver forskjellige mennesker og at A4 livet ikke er for alle. 

Det er skummelt å følge magefølelsen, ta et så kontroversielt valg og stå opp for seg selv, men er det ikke litt det livet handler om? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Artikler om hvor slitne ungdommen er, hvor stresset ungdommen er og hvor presset ungdommen føler seg trykkes og diskuteres ofte. Det diskuteres hvordan samfunnet er i ferd med å bli ett A4 samfunn, som jeg allerede nå vet jeg overhode ikke passer inn i. Det er press på å prestere i fadderuka, der man synger de første sangene til Justin Bieber og holder håret til fremmede studenter som en gang risikerer å forsvare deg i retten – Samtidig som møtet uken etter i forelesningssalen vitner om at man egentlig aldri har møttes siden ingen hilser på hverandre. Vi leser artikler der fortelles om sugeleker for å passe inn, eller såkalte Blowjobs. Samtidig som enkelte, inkludert meg, burde og skal fordrede den feteste russetiden som noen gang har vært, kjøpe busser fra 84´, og krangle om hvem som skal bestemme under russetiden. 
Vi leser om alle ungdommene som stresser seg ihjel, og blir syke. Vi leser om prestisjefulle ungdommer som har høyere ambisjoner enn noen gang, og at det er hundrevis av ledige plasser på de yrkesfaglige linjene. Samtidig som de ledige plassene bare blir fler og fler flirer ungdommen av at de må skaffe seg en venn som både er elektriker, frisør, rørlegger og snekker i fremtiden. 
Vi skroller nedover Instagram som bogner av hvite joggesko og smoothie, og vi lar oss fascinere og inspirere. 

For hvordan oppfattes det egentlig at vi skal være? Hvordan forventes det at vi skal være? Forventes det at vi skal drikke smoothie hver eneste dag, og reklamere for det? Forventes det at vi alle skal trave rundt i like, hvite joggesko? Forventes det at vi skal bli Sivilingeniører hele gjengen og drikke oss dritings for så aldri prate om det igjen? Ingen kritikk til deg som drømmer om dette, eller du som allerede lever på smoothie og sparer til nye hvite joggesko, men jeg undrer. For jeg undrer på hvor veien vil ende, og om vi alle vil ende opp med hvite joggesko, smoothie og i samme døende yrke? For det dør vel ut, når vi alle følger strømmen og dilter etter for å bli det samme. For jeg fortviler meg over at det å sitte i kassa i nærbutikken er den største frykten enkelte av oss kan ha, hvordan vi kan grøsse på ryggen av å tenke på å måtte jobbe i barnehage eller av å måtte jobbe på gamlehjem. For under viktigheten av fadderuka, russetiden og det dødelige stresset vi innsnevrer oss i, så finnes det en realitet. 

Vi må nemlig foreløpig ha noen å kjøpe mat av, noen som passer barna når vi er på de mye viktigere jobbene våre og noen som tørker oss i rumpa når vi blir gamle, så jeg klarer ikke forstå at det er mindre prestisjefylt og måtte utføre noen av disse jobbene. Hvor vil egentlig vi, hvor vil ungdommen, hvor er det tillat å gå og hvor er det tillat å drømme?

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det er mulig vi har misforstått helt, og at vi allerede er langt inne i A4-samfunnet, men da er det vel kanskje på tide å sette ned foten, bryte ut og komme seg til helvete vekk fra den strømmen som vi tror forventes at vi skal følge. 

Vi har så mange muligheter, så mange veier, og så mange viktigere ting enn å forderve oss i stress, forventinger og kleine sammenkomster. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

I går kveld snurret Top Model over de norske Tv-skjermer og vi kunne se at jeg måtte forlate konkurransen ettersom jeg gikk på krykker. Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke så episoden i går, og heller ikke tirsdagsepisoden. Jeg er jo fullt klar over hva som skjer, og hva som har skjedd. Jeg måtte dra hjem på grunn av at jeg ødela ankelen min i første konkurranse. Det å måtte dra hjem på en sånn måte føltes veldig bittert og seigt, men samtidig var det helt greit for mitt vedkommende. 

På skjermen ser det ut som om jeg tråkker over når jeg går på catwalken, men dette har skjedd lenge før. Faktisk en hel time, og det føles lenge når du er tvunget til å stå rett opp og ned, i ett par sko som er to størrelser for små. Jeg pådro meg som kjent en ankelskade i august i fjor, og dette styrket vel ikke det gode samarbeidet med de alt for små skoene. Jeg røk to sener og en nerve når jeg sto der, og det sa bare pang, uten forvarsel. Jeg gikk også den elegante catwalken min med skaden, og jeg slapp heldigvis å dra hjem. 

Men. Det å være modell har jeg forstått er tidkrevende, og jeg har forstått at det overhode ikke er lukseriøst. Det er beinhard jobbing, og det krever mye av deg som person. Jeg skal innrømme at det føltes surt for meg å få ett par sko som var to størrelser for små, når konseptet var og akseptere alle former og fasonger. Jeg ønsker ikke å forsvare noen ting, men å bevisstgjøre. Min deltakelse i Top Model lærte meg mye, og jeg utfordret meg selv stort. Jeg forelsket meg i konseptet, om å akseptere kropper og det å skulle endre motebildet. Jeg håper Top Model vil vise en positiv vinkling videre, og at man holder seg til verdiene som på forhånd ble satt – De verdiene jeg brenner for. Jeg tror egentlig ikke man melder seg på Top Model for å bli modell, men man kan suge til seg masse kunnskap, erfaringer og kontakter, og det kan være minst like viktig. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg har som jeg har uttalt meg tidligere aldri sett Top Model, ironisk nok. Realitydelen av programmet skremte meg, og jeg gikk inn i en boble så fort jeg kom inn i huset. Jeg hadde på forhånd spurt om det ville være mye, og egentlig få avkreftet dette – Men jeg skjønner jo nå at det må lages TV, og at det er realitydelen som selger. 

Jeg har møtt noen fantastiske jenter, fått en unik opplevelse og lært vanvittig mye. Top Model legges etter hvert bak meg, og jeg takker farvel til Top Model-Martine. Nå er jeg klar for nye utfordringer og nye eventyr! 

Måtte den beste vinne. 

– Marty

I år er det innført fraværsgrense på videregående skole og det har vært mange delte meninger rundt hvorvidt dette er gunstig eller ei. Jeg har prøvd å være positiv, jeg har prøvd å tenke at dette er til elever sitt beste og at det er en selvfølge å forvente at de som velger å gå på videregående skal være tilstede. Men jeg kjenner at oppfattelsen min nå er svært kritisk, og at jeg får fler og fler spørsmål for hver dag som går. Jeg stiller spørsmål når en videregående elev i utgangspunktet skal ha fraværsvarsel i gym etter å ha vært borte fra en gymtime på 90 minutter. Jeg kunne ønske at jeg kunne holde meg positiv, men jeg sliter med det, og jeg tror i utgangspunktet at tanken er god, men at det er gjennomføringen som svikter. Jeg tror praksisen og løsningen vil bringe med seg kortvarig lykke og jeg har faktisk ikke tro på at løsningen vil vare. 

For kjære politiker. 

Jeg er enig at man skal være på skolen, og at man står fritt til å velge det selv, akkurat på samme måte som du har valgt å være politiker. Men jeg er avhengig av å ha videregående på CV-en min, så jeg også en dag kan velge hva jeg har lyst til å bli. Jeg forstår at du forsøker å finne en løsning, men jeg tror du har tatt litt feil denne gangen. Jeg er nemlig 18 år, og du er mye eldre enn meg. Forskjellen er at jeg fortsatt er skoleelev og at du gikk ut fra skolen for mange år siden. Jeg påpeker dette fordi jeg kjenner på følelsene, jeg opplever og jeg vet hvordan det er, og det gjør faktisk ikke du. Du har sikkert opplevd å være forkjølet en dag, kanskje du har vært sikkelig dårlig pågrunn av menstrasjonssmerter eller at du har fått omgangssyken? Du er jo bare ett menneske du også, selvom du har makt og bestemmer. Jeg har opplevd alt dette, og det tror jeg veldig mange andre også har. Men du slipper vel kanskje å dra til legen for å få en lapp på at du har vondt i magen, er forkjølet eller at du kastet opp for tre dager siden, og det gjør nemlig ikke jeg. Jeg vet ikke hvor ofte du er hos legen, men jeg drar kun til legen hvis jeg må. 

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg føler et behov for å stå opp og skrike ut, fordi utføringen deres delvis svikter. Planen deres er god, men det er flere av argumentene deres jeg ikke kjøper. Jeg kjøper blant annet ikke argumentet mot å fjerne skulkerne. Jeg kjøper det ikke fordi jeg ser og tror mange av skulkerne nå detter ut, og fordi jeg er redd for at klasseskillet blir enda større. Jeg er redd for de som sliter psykisk, de som har andre drømmer og de som ikke fikser A4 samfunnet vi er i ferd med å bygge sklir enda lenger ut. Men dette rammer ikke bare de, dette rammer alle – også de såkalte flinke. For alle må dra til legen, bruke en halv dag på det og betale for ting vi aldri ellers hadde brukt tid på. Jeg tror dette nødvendigvis dette bare er dårlig, men jeg tror at måten det gjøres på er feil. Jeg støtter ikke fridager fordi man har mulighet og ikke gidder, men jeg støtter migrene og kanskje av og til dårlige dager. 

Jeg klarer ikke støtte dere, og husk at det er lov å endre seg. Det er lov å innrømme at man har tatt feil, og det mener jeg at dere har denne gangen. Hvor mange av oss må egentlig sette ned foten? 

Jeg sier igjen at jeg er enig i at det er frivillig, at jeg er enig i at man skal være tilstede – men det finnes tilfeller, og det tror jeg du vet. Jeg tror vi må lytte til de som faktisk er rammet, fremfor at eksperter, politikere og to generasjoner over vår egen uttaler seg om hva de mener er rett. Jeg skjønner at det er lett å sitte på kontoret å bestemme slike ting, men den dagen det er din datter, din søster, din bror eller din nevø, så er det du som må bruke en halv dag, hel dag eller uke på å tørke spy, trøste, dra til legen eller være tilstede – for ingen har noen garanti, og det har vel ikke du heller og heller ikke jeg. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

– Marty