Forventingspresset

Categories Tanker 💭

Artikler om hvor slitne ungdommen er, hvor stresset ungdommen er og hvor presset ungdommen føler seg trykkes og diskuteres ofte. Det diskuteres hvordan samfunnet er i ferd med å bli ett A4 samfunn, som jeg allerede nå vet jeg overhode ikke passer inn i. Det er press på å prestere i fadderuka, der man synger de første sangene til Justin Bieber og holder håret til fremmede studenter som en gang risikerer å forsvare deg i retten – Samtidig som møtet uken etter i forelesningssalen vitner om at man egentlig aldri har møttes siden ingen hilser på hverandre. Vi leser artikler der fortelles om sugeleker for å passe inn, eller såkalte Blowjobs. Samtidig som enkelte, inkludert meg, burde og skal fordrede den feteste russetiden som noen gang har vært, kjøpe busser fra 84´, og krangle om hvem som skal bestemme under russetiden. 
Vi leser om alle ungdommene som stresser seg ihjel, og blir syke. Vi leser om prestisjefulle ungdommer som har høyere ambisjoner enn noen gang, og at det er hundrevis av ledige plasser på de yrkesfaglige linjene. Samtidig som de ledige plassene bare blir fler og fler flirer ungdommen av at de må skaffe seg en venn som både er elektriker, frisør, rørlegger og snekker i fremtiden. 
Vi skroller nedover Instagram som bogner av hvite joggesko og smoothie, og vi lar oss fascinere og inspirere. 

For hvordan oppfattes det egentlig at vi skal være? Hvordan forventes det at vi skal være? Forventes det at vi skal drikke smoothie hver eneste dag, og reklamere for det? Forventes det at vi alle skal trave rundt i like, hvite joggesko? Forventes det at vi skal bli Sivilingeniører hele gjengen og drikke oss dritings for så aldri prate om det igjen? Ingen kritikk til deg som drømmer om dette, eller du som allerede lever på smoothie og sparer til nye hvite joggesko, men jeg undrer. For jeg undrer på hvor veien vil ende, og om vi alle vil ende opp med hvite joggesko, smoothie og i samme døende yrke? For det dør vel ut, når vi alle følger strømmen og dilter etter for å bli det samme. For jeg fortviler meg over at det å sitte i kassa i nærbutikken er den største frykten enkelte av oss kan ha, hvordan vi kan grøsse på ryggen av å tenke på å måtte jobbe i barnehage eller av å måtte jobbe på gamlehjem. For under viktigheten av fadderuka, russetiden og det dødelige stresset vi innsnevrer oss i, så finnes det en realitet. 

Vi må nemlig foreløpig ha noen å kjøpe mat av, noen som passer barna når vi er på de mye viktigere jobbene våre og noen som tørker oss i rumpa når vi blir gamle, så jeg klarer ikke forstå at det er mindre prestisjefylt og måtte utføre noen av disse jobbene. Hvor vil egentlig vi, hvor vil ungdommen, hvor er det tillat å gå og hvor er det tillat å drømme?

Det er mulig vi har misforstått helt, og at vi allerede er langt inne i A4-samfunnet, men da er det vel kanskje på tide å sette ned foten, bryte ut og komme seg til helvete vekk fra den strømmen som vi tror forventes at vi skal følge. 

Vi har så mange muligheter, så mange veier, og så mange viktigere ting enn å forderve oss i stress, forventinger og kleine sammenkomster. 

 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

 

 

 

4 kommentarer

4 thoughts on “Forventingspresset

  1. Bra innlegg, enig i så mye!
    Vil bare påpeke at å jobbe på sykehjem er så mye mer enn å tørke folk i rumpa.

  2. Helt enig, det er så og si forventet at man skal følge en A4-mal. Tror flere må spørre seg spørsmålet om hva de EGENTLIG vil, og ikke hva alle andre gjør.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *