HĂžstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjĂžr annet enn Ă„ glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mĂždre, lange turer i fjellet og kyllingpĂžlser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbĂŠrtoddy og fantastisk hĂžstvĂŠr. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om “Mannegruppa Ottar”, som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer pĂ„ om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen pĂ„ hytta. Jeg undrer pĂ„ hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mĂždre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort pĂ„ fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av Ă„ ville vĂŠre slem. Mektige mennesker, med nystrĂžkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte Ă„ blĂž. Jeg lurer jo litt pĂ„ hva vi trodde boksing var nĂ„r vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til sĂžndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er sĂ„ naive at ikke skjĂžnner at hendelsene pĂ„ skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes pĂ„ fotballtrening, da mor og far behĂžver litt fri fra kjĂžring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har hĂžstferie, de er det synd pĂ„. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertÞy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg hÞres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har rÄd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg hÞstferie, eller som rett og slett ikke er elsket hÞyt nok. Men, det gÄr egentlig ikke pÄ slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vÄr naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene vÄre riktig, og at pastaen (som bare ungene fÄr servert, da det blir litt mye karbohydrater pÄ mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med Ä komme meg pÄ treningstimen pÄ Elixia, for Ä fÄ sendt en snapchat, huske Ä sette pÄ en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dÄrlig pÄ. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vÊrt sinnsykt flink Ä trent pÄ Elixia, sÄ jeg har jo hvert fall husket pÄ henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine pĂ„ billetter til Stavanger, i stedet for Ă„ klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til Ă„ legge meg under dyna med Ăžynene lukket – LENGE. For jeg fĂ„r smĂ„lig panikk nĂ„r jeg ser at mĂždre som dĂžtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel pĂ„ andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer pĂ„ hvordan “flink pike syndromet” har utviklet seg til den dagen jeg skal fĂ„ barn. Jeg undrer pĂ„ hvem som kommer til Ă„ tĂžrke meg i rumpa og jeg lurer pĂ„ hvem som kommer til Ă„ hente barna mine i barnehagen. Jeg hĂ„per for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats Ä vaske min egen leilighet, kjÞpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for Ä bli voksen. 

Men er det egentlig sÄ veldig rart? 

 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

Jeg er i utgangspunktet Äpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhÞrighet. Jeg er for at alle skal fÄ tro pÄ akkurat hva de vil, at alle skal gÄ med akkurat hva de vil og nÄr de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, sÄ stiller jeg meg svÊrt skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal vÊre tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare pÄ hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bÞr, og skal ha et samfunn som unngÄr anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig nÄr jeg fÞler at jeg ikke kan kommunisere med de som bÊrer dette plagget, nÄr jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til Ä prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en sĂ„ vanvittig makt, og fordi fĂžlelsene i debatter om religion automatisk blir sĂ„ sterke. Men nĂ„ snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser pĂ„ som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser pĂ„ som viktig, og hva jeg ser pĂ„ som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, sĂ„ kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriĂžse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur – og selvfĂžlgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er sĂ„ mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror pÄ eller hvilke forskjeller som finnes, sÄ klarer ikke jeg Ä forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke Ä forsvare at jenter blir utsatt pÄ sÄkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjÞr at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjÞr at resten av vi som er i mot tviler. For min del sÄ stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg ogsÄ er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul pÄ at jeg hadde hatt vanskeligheter med Ä betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lÊrdom fra en lÊrer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, sÄ er Äpenhet viktig. 

Jeg skal ogsÄ vÊre dÞnn Êrlig og si at jeg ogsÄ syntes dette svekker kvinnene som bÊrer nikab sin posisjon. Jeg fÞler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig mÄte Ä gjemme bort sÄ mange flotte kvinner pÄ. Dessverre tror jeg ogsÄ at seriÞsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg sÄ kritisk som jeg gjÞr fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg nÄr jeg ser sÄ fÄ som velger Ä forsvare bruken, samtidig som jeg ser sÄ mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar pÄ hvorfor nikab burde vÊre tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger Ä bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg grÄte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker hÞyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med Ä fÄ ett god svar pÄ hvorfor nikab burde vÊre tillat. 

Og det er vel pÄ tide at Norge sier klart i fra at vi ikke Þnsker nikab pÄ verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje pÄ tide at Norge stÄr opp, stÄr for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor Ä integrere? 


 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Det Ä elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en fÞlelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det Ä fÞle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som gÄr er fjernt, og du blir livredd for at de pÄ et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det fÞltes sÄnn, det fÞltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for Ä kjenne pÄ dÄrlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller pÄ julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar fÞlelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar vÊre Ä fÞre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss lÞper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterpÄ og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for Ä kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt Ä elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt mÄltid minner meg om stillheten nÄr kirkeklokkene slÄr, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, sÄ ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken sÄ eller hÞrte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten nÄr hun var alene, med maten, ett eller annet sted. NÄr hun ikke svarte pÄ meldinger, husket bursdagen min eller husket Ä sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte Ä forvente det, men jeg hÄpte. Eller er det for mye Ä forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, sÄ fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrÞmmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun lÞy jo sÄ bra. Helt til hun en dag mÄtte slutte Ä spise for Ä leve, og mÄtte begynne Ä spise for Ä overleve. 

Som pÄrÞrende er det tÞft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjÞr meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for Ä vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jÊvlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tÄlt den form for selvskryt. NÄr jeg tenker meg om, sÄ tÄler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det pÄ kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi gÄr noen runder med seg selv i lÞpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil sÄ gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt pÄ Ä miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt pÄ Ä miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt pÄ Ä miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier pÄ de store, og glemmer de smÄ. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfÞrer oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun mĂ„tte, og fordi hun til syvende og sist mĂ„tte velge om hun ville leve eller dĂž – For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger ogsÄ Ä tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

 

 

 

Det er en helt vanlig torsdag, og jeg syntes torsdager er en fin dag til Ä prate om alkohol pÄ. Jeg syntes egentlig hver dag er en fin dag Ä prate om alkohol. Jeg syntes det er fint fordi det Ä prate om alkohol hÞrer hjemme bÄde pÄ torsdager, og alle andre hverdager ogsÄ, og hvert fall helger. Jeg syntes det er fint Ä prate om, fordi pÄ en helt vanlig torsdag som i dag, er det noen som har bursdag, noen som har vÊrt i begravelse, noen som skal pÄ foreldremÞte, noen som er pÄ fÞrste date, noen som mister noen de er glad i og noen som er dritings. Akkurat derfor syntes jeg vi skal prate om det. Fordi noen betyr at ca. 90.000 barn lever med foreldre som har misbrukt alkohol det siste Äret. 

Jeg kjenner en alkoholiker som er flott, hun er kul, hun er raus og hun er vanvittig morsom. Alkoholikeren jeg kjenner skal snart gi ut en bok om det Ă„ vĂŠre alkoholiker. Eller, hun skal nok ikke bare skrive om hvor deilig det er nĂ„r rusen slĂ„r henne, og hvor lyst hun til tider har hatt lyst pĂ„ en flaske rĂždvin klokken Ă„tte om morgenen, rett etter at barna har dratt pĂ„ skolen eller om alle barene hun har vĂŠrt pĂ„ – flere ganger i uka. Hun har nok skrevet litt om hvordan det er nĂ„r fĂžlelsen av at alkoholen betyr hvert fall minst like mye, hvis ikke mer enn det gjĂžr at barna er mette nĂ„r de legger seg, og at hun selv fĂ„r drikke enn at barna husker Ă„ stĂ„ opp. 

Alkoholen er ingen fiende, kanskje mer som en venn, problemet er vel bare det at ikke alle venner er like Älreite, og at noen venner gjÞr at man glemmer disse foreldremÞtene, at fÞrste date gÄr skeis, at begravelsen gÄr lett og at en helt vanlig torsdag blir noe litt mer.
Noe som undrer meg er blant annet nÄr de andre foreldrene vet hvorfor moren til hun som aldri kommer pÄ fotballtrening heller, ikke dukker opp pÄ foreldremÞtene, og kun himler med Þynene og syntes synd pÄ datteren. Selvom unnskyldning til denne moren er at lappen forsvant blant alle de andre pÄ kjÞleskapet nÄr de mÞtes rett fÞr 20.00 pÄ butikken. 

Vi prater for lite om pÄvirkningen, vi prater for lite om dagen der pÄ og vi prater for lite om hva man gjÞr, nÄr moren til hun i klassen til datteren din er dritings nÄr du henter, nÄr faren til nabogutten aldri er hjemme pÄ kveldstid, selvom du ofte ser han nede pÄ brygga, faktisk hver gang du gÄr forbi. Jeg tror grunnen til at vi ikke prater er fordi vi syntes det er skamfullt. Jeg mener derimot at det er mer skamfullt og ikke ta tak, og bli stÄende Ä se og riste oppgitt pÄ hodet fordi barna til en alkoholiker glemte bursdagen igjen. For jeg tror, og jeg vet vel egentlig at barna ikke syntes det er sÄ kult nÄr dere foreldrene snakker om de, i stedet for med de. 

Jeg mener oppriktig at ingen av oss har grunn til Ă„ dĂžmme noen andre, fordi alkoholen kan bĂ„de bli venn med deg, meg og han som sitter i kassa pĂ„ butikken, dine egne barn og sjefen din – og det gir oss ingen grunn til Ă„ himle med Ăžynene. Det gir oss heller mye stĂžrre grunn til Ă„ Ă„pne armene, vĂŠre rause og stille spĂžrsmĂ„l, det gir oss stĂžrre grunn til Ă„ hjelpe og faktisk ta tak. En av de vanskeligste tingene Ă„ gjĂžre er Ă„ be om hjelp, heldigvis er det kanskje ikke like vanskelig Ă„ ta i mot. 

 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Det hender jeg skvetter litt til nÄ folk omtaler meg som blogger. Det hÞres sÄ fjernt ut og samtidig litt spennende ut. NÄr folk spÞr hva jeg driver med, har jeg personlig kjent at det i noen sammenhenger har fÞltes feil for Ä meg og si at jeg blogger. Ofte tror jeg at jeg fÞler det sÄnn pÄ grunnlag av at jeg vet mange har fordommer til det Ä blogge. Hvis jeg gjÞr det, hvis jeg sier til noen nye jeg mÞter at jeg blogger, sÄ stiller de sÄ mange spÞrsmÄl. De stiller spÞrsmÄl jeg aldri hadde stilt rundt deres jobb, og jeg lurer sÄnn pÄ hvorfor. For jeg hadde aldri tillat meg og spÞrre hva de tjente, jeg hadde aldri tillat meg og automatisk begynne Ä kritisere noen av deres kollegaer og jeg hadde aldri tillat meg og rynke litt lett pÄ nesen, pÄ grunnlag av hva personen jeg snakket med jobbet med. Eller hadde som hobby. For jeg oppfatter ofte fra utenomforstÄende at det Ä blogge er useriÞst, og at vi som bloggere tror vi er noe, tror vi fÄr til noe. 

Jeg lurer pĂ„ hvor disse holdningene kommer fra. Jeg lurer pĂ„ hvorfor enkelte tillater seg og hagle ned med kommentarer i kommentarfelt med en gang en blogger trekkes inn i bilde, med kommentarer som at disse menneskenes mening ikke betyr noe, at artikkelen oppfattes useriĂžst og at disse bloggerne tror de kan mene akkurat hva de vil. I utgangspunktet er ikke frykten for disse kommentarene stor, ogsĂ„ fordi jeg iherdig prĂžver Ă„ bli oppfattet seriĂžst – i den forstand det gĂ„r nĂ„r man er en sĂ„kalt “blogger”. Ofte hĂžrer jeg kritikk om at mange bloggere kun skriver om seg selv, sitt liv og om sĂ„per de har fĂ„tt i posten, og at man finner det svĂŠrt uinteressant. Men det ironiske er at verdien er sĂ„ stor, at sĂ„pene selger, bloggerens liv selger og hva de spiser til middag selger, fordi man nĂ„r ut til sĂ„ mange, fordi det er sĂ„ mange som velger Ă„ klikke seg inn og fordi det er sĂ„ mange som faktisk finner det interessant. 

For verdien av Ä blogge er vanvittig stor, og for mange er det som Ä produsere sitt helt eget magasin, der man gjÞr absolutt alle jobbene selv. Jeg har ikke behov for Ä framsnakke blogging, forsvare hva jeg driver med og syntes er spennende. Jeg velger Ä ha den oppfattelsen av at jeg syntes det er interessant, pÄ akkurat samme mÄte som geologer forhÄpentligvis finner sin jobb interessant, ingeniÞrer eller de som jobber i politiet. 

Viktigheten av Ä blogge er derimot et helt annet tema, for pÄ en mÄte er det fryktelig unÞdvendig, og helt uviktig, mens det pÄ en annen skremmende side av og til er viktigere enn foreldres innflytelse og oppdragelse. 


Jeg syntes hvert fall at det er vanvittig morro Ă„ ha muligheten til Ă„ blogge – dele og ytre meg. 
 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

 

Jeg ber deg la vÊre Ä lese hvis du ikke Þnsker Ä lytte, hvis du ikke Þnsker Ä bli pÄvirket eller fÞle noe nÄr du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig Ä dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til Ä skrive akkurat hva jeg vil. Du er ogsÄ sÄ heldig at du har ett valg om du Þnsker Ä lese, men jeg anbefaler deg Ä la vÊre hvis du forventer en fortelling om solskinn pÄ en mandag, for det Þnsker jeg ikke Ä tilby akkurat nÄ. Jeg anbefaler deg derimot Ä lese hvis du er litt sÄnn som meg, litt sÄnn at du prÞver Ä vÊre flink, Þnsker Ä vÊre flink. Om det er pÄ jobb, skole eller med familien. For jeg fÞler meg av og til skikkelig rÊvva pÄ akkurat det, rett og slett sikkelig rÊvva til Ä vÊre flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt Ä publisere det. Jeg har vÊrt redd, jeg har vÊrt flau og jeg har tenkt at det gÄr over. Men jeg vil ikke tro at alt gÄr over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger Ä la vÊre Ä engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er sÄ unormalt Ä fÞle, tenke og sitte med de samme fÞlelsene. Jeg tror nemlig vi gjÞr det, alle sammen. Jeg Þnsker ikke Ä fremstille ting pÄ en mÄte det overhode ikke er, jeg Þnsker Ä vÊre Êrlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv nÄr jeg tÞr Ä dele, fÞler for Ä dele og fÞler meg sterk nok til Ä dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hĂžrer min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er pĂ„ en underlig mĂ„te takknemlig for at jeg har pĂ„ meg den altfor store hettegenseren, sĂ„ jeg slipper Ă„ skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det fĂžles som om alle ser, og det fĂžles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg fĂžles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tĂžffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er blĂ„tt, grĂ„tt og gjennomsiktig, og Ăžynene sĂ„ blanke. Jeg fĂžler jeg ser meg selv pĂ„ en helt annen mĂ„te enn noen andre klarer. Jeg fĂžler meg liten, jeg fĂžler meg sliten og samtidig udĂždelig – hvis ikke det heter Ă„ ikke vĂŠre redd for Ă„ dĂž. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller grĂ„te, og jeg lar tĂ„rene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer pĂ„ om det er vanlig, for i Ăžyeblikket fĂžler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg fĂžler meg unormal og jeg fĂžler meg liten. Jeg fĂžler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet ogsĂ„ at det ikke betyr noe sĂ„ lenge fĂžlelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker pÄ alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hÞrer at mobilen min vibrerer pÄ baderomsgulvet jeg har ligget pÄ i timesvis for Ä kun stirre i taket og vÊre i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil lÞpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne sÄ gjerne Þnske at jeg kunne kvele fÞlelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den fÞlelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn pÄ den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker sÄ hardt og dunker, og den minner meg pÄ alt som heter selvtillit, selvfÞlelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er sÄ viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har sÄ lyst til Ä bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Noen ganger lurer jeg pÄ hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjÞr, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer pÄ hvorfor mÞdre forteller opp og ned om hvor mye de nyfÞdte barna deres bÊsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer ogsÄ pÄ hvorfor mÞdrene slutter og fortelle om hva barna deres gjÞr og hvordan de oppfÞrer seg. Jeg fÞler av og til at det er et tabu Ä fÞle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg fÞler det er et tabu Ä ikke leve etter at det er i motbakke det gÄr oppover og leve etter rÄd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen mÄ fortelle deg selv hvor fantastisk du er, nÄr du faktisk fÞler deg sikkelig dritt. 

Uansett, sÄ lÞy jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare sÄnn at jeg hadde det sÄnn da ogsÄ og at jeg turte Ä skrive det ned nÄ. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, fÞler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. GjÞr det aldri det med deg? 


Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

 

Jeg ser pÄ klokken, 13 sekunder til start. Jeg ser rundt meg, og ser bÄde mannen med caps, han ser ut til Ä vÊre godt oppvarmet og klar til Ä bykse ut. Damen i hÞye heler kan umulig vÊre en stor konkurrent, hun ser uansett altfor opptatt der hun stÄr og snakker i telefonen. Ungdomsgjengen ser rolige ut, men de dresskledde mennene tror jeg vil gjÞre det bra, det ser ut som de har Þvd en god stund. 5 sekunder, det nÊrmer seg med stormskritt. 

Bussen stopper, og fÞr passasjerene som er pÄ bussen har rukket Ä blunke, kaster menneskene som stÄr seg pÄ busseholdeplassen seg inn pÄ bussen for Ä kapre de fÄ setene som er. 

Jeg blir stĂ„ende og undre pĂ„ om det er de samme menneskene som kriger seg inn pĂ„ bussen for Ă„ fĂ„ et sete som alltid kjefter pĂ„ dommeren i fotballkamper, har vaser med striper pĂ„ og som egentlig kjĂžrer Tesla. Jeg kjenner hvert fall et snev av Ă„ vĂŠre flau ovenfor de kinesiske turistene som betrakter nordmennene. Vel, jeg ler litt og tenker at vi burde lage en egen konkurranse som heter egoisme, for der hadde vi hvert fall vĂŠrt best, siden selv ikke vĂ„re egne hĂ„ndballjenter klarte Ă„ prestere i OL. For ironisk nok sĂ„ er vel ingen av oss bedre enn noen andre, vi er vel til syvende og sist skremmende like, skremmende opphengt i detaljer og kriterier. For jeg undrer pĂ„ hvorfor vi tillater oss Ă„ ha denne “bedre enn alle andre” holdningen, for vi har det, har vi ikke? Vi er jo hvert fall svĂŠrt opptatt av Ă„ fremme oss selv og vĂ„re egne. Vi er skremmende opptatt av hvor dyktig barna i familien gjĂžr det, hvor bra karakterer de har og hvor dyktige de er pĂ„ langrenn. Vi er pĂ„ en rar mĂ„te stolte av Ă„ vĂŠre fullest i helgen, for pÄ mĂ„ten vi bare mĂ„ fortelle til alle, samtidig som vi forteller hvor flaue vi er er kunstig. Litt som Ă„ poste et bilde pĂ„ Facebook, og fortelle hvor fantastisk det er med sol, samtidig som vi passer pĂ„ Ă„ vise frem vĂ„r nysprĂžytede panne i bildet, der det eneste som mangler og som burde erstattet hashtaggen #sol, er #botox. 

Vel, pĂ„ en mĂ„te er det ikke kritikk, jeg fĂžler hvert fall ikke det. Det er bare ett bilde fra en 18 Ă„ring som er svĂŠrt fortvilet over at vi er sĂ„ stolte over Ă„ vĂŠre norske, samtidig som den eneste oppfinnelsen vi omtrent har Ă„ skryte av er ostehĂžvelen som pĂ„ en mĂ„te lager ett bilde av Ă„ vĂŠre gjerrige. Vi har jo ogsĂ„ langrennslĂžperne vĂ„re, som plutselig viser seg Ă„ ikke vĂŠre sĂ„ reine og fine vi trodde de var, og kanskje ikke sĂ„ veldig mye bedre enn “de andre”, de vi snakker litt nedlatende om nĂ„r vi er pĂ„ sydenferie fordi de ikke eier hĂžflighet, ja, du vet hvem jeg snakker om? Jeg kan jo hinte om at deler av folkeslaget er de som vi trodde var dĂ„rlige, men som plutselig slo fotballgutta vĂ„re, som vi er sĂ„ stolte av. 

Men vi er vel bare oss selv nÊrmest, og ja, jeg omtaler oss med vi, for jeg tror egentlig ikke at noen av oss slipper unna, heller ikke jeg. Vi er jo alle sÄ enige om at det er feil Ä ikke invitere alle i klassen i bursdagsselskap, sÄ da er det viktig Ä inkludere oss alle her ogsÄ. Hvis ikke kan noen fÞle seg mobbet, og jeg mobber jo hvert fall IKKE, og det vil garantert ikke barna mine i fremtiden heller. 

(Jeg hÄper forresten at du tar ironien, jeg syntes nemlig at hÄndballjentene leverte fantastisk og jeg er faktisk stolt av Ä vÊre naiv og norsk)


 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

 

Marty. 

I dag vÄknet jeg opp og gikk som vanlig inn pÄ mobilen min, og det fÞrste som slÄr meg er et nytt bilde av Caroline Berg Eriksen sin kropp, i fÞrt undertÞy, der hun stolt viser frem sin slanke og flotte kropp fÄ dager etter fÞdsel. Tidligere denne uken gikk Sophie Elise ut Ä sa at hun hadde lagt pÄ seg 15 kilo, mens Top Model-Charlotte kaster klÊrne for og fremme sine fantastiske former. 

I alle kommentarfelt diskuteres det kraftig, og det diskuteres om det er sunt at Caroline Berg Eriksen er sÄ slank, at Sophie Elise juger og kun gjÞr det for oppmerksomhet og at Top Model-Charlotte er sykelig overvektig, vel og merke etter at enkelte pÄsto at (vi) Top Model-deltakerne var altfor slanke. 
For jeg stiller stadig spÞrsmÄl om hvorfor vi kler av oss, kaster klÊrne og med fokus om Ä vÊre sÄ vanvittig stolte? 

Jeg lurer pÄ hvorfor Top Model-Charlotte har tillatelse til Ä kaste klÊrne, strÄle, og stolt fortelle om at hun elsker sin egen kropp uansett hvor mye den veier, mens Caroline Berg Eriksen som er i den helt andre enden av skalaen, blir slaktet? For hvorfor heier vi ikke frem normalen, i stedet for Ä slakte de slanke og heier frem de store? Hvorfor i alle dager er det grunn til Ä gi stor applaus for en som er stor, fremfor en som lever av bikinifitness? Til syvende og sist sÄ handler det jo bare om kropp, der vi er vÄr egen sjef, og der vi selv bestemmer hvordan vi vil forme og akseptere vÄr egen kropp. For hvorfor er vi sÄ mye mer komfortable med én kroppsform, fremfor en annen? 
Jeg mener mye av problemet ligger akkurat her. Det ligger pÄ at vi ikke aksepterer, uansett hvordan vi ser ut. For jeg vet at jeg aldri vil vÊre sÄ flott som Caroline Berg Eriksen etter fÞdsel, og jeg vet heller ikke om jeg ville prÞvd, men; Jeg skal Êrlig innrÞmme at jeg gjerne skulle vÊrt det, sÄ lenge det var sunt.

For jeg mener helt oppriktig: Hvorfor heier vi frem de enkelte kaller for “tjukkasene”, og slakter de “slanke”? Hva er forskjellen? Det er jo bare kropp? 

Kanskje vi heller burde slutte Ä bry oss sÄ jÊvlig mye om kroppsfasongene og vekt, og heller bry oss om Ä bli fornÞyd selv? For det viktigste er vel og vÊre komfortabel i sin egen fasong og kropp, og sÄ lenge noen er det, sÄ burde vi vel heie, samme hvilken stÞrrelse, fasong og vekt de har? 

PS: Show some class, not tits and ass!

 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

Det er snart duket for presidentvalg i USA, verdens mektigste land. Allerede ved Ä fortelle at USA er verdens mektigste land slÄr det meg at valget av hvem som skal styre landet er svÊrt viktig. Jeg burde sikkert vÊrt oppegÄende nok til Ä kunne ramse opp og fortelle om kandidatene, brife med kunnskaper om viktighetene av dette valget og det som hÞrer hjemme. Men, jeg skal helt Êrlig innrÞmme at jeg ikke forstÄr bÊret av dette valget. Jeg klarer ikke Ä sette meg inn i det. Det er mye mulig at det er interessen min det er noe galt med, og er det en selvfÞlge at man skal kunne noe om dette? Hvis jeg skal kalle meg selv utenomforstÄende, sÄ virker det for meg at mye av dette kaoset handler om Ä trÄkke hverandre mest mulig ned, drite hverandre mest ut og forvente at man skal vinne. 

Jeg vet ikke om kunnskapen er for avansert, om vi ikke Äpner opp for de som fra fÞr av ikke i utgangspunktet finner det interessant eller om vi ikke lÊrer nok om det. Jeg tror de fleste har hÞrt om Donald Trump, og den hvithÄrede mannen forstÄr jeg er skremmende. Jeg skjÞnner at han har vulgÊre meninger og jeg ogsÄ klarer Ä stille med svÊrt skeptisk til denne mannen. Men det som jeg ogsÄ stiller spÞrsmÄl ved er at han har en sÄ stor fanskare som han har, og at det er sÄ mange som er villige til Ä stemme pÄ han. 
Det gÄr filmer av motkandidaten hans, Hillary Clinton som gulper opp noe i ett glass. Jeg forstÄr at gjetteleken om hva hun gulper opp muligens er spennende for noen, og at noen syntes det er morsomt Ä tulle med at det kun er mer vrÞvl, men: Jeg som utenomforstÄende undrer pÄ om vi mister seriÞsiteten rundt en av de som snart skal tale for verdens mektigste land? 

Hvis det var min oppgave Ă„ stemme, sĂ„ hadde jeg ikke hatt peiling pĂ„ hvem jeg skulle stemme pĂ„. Det finnes antageligvis mennesker som da mener at jeg burde la vĂŠre Ă„ tenke pĂ„ hvis det var min oppgave Ă„ stemme, men jeg vet at det er fler som stiller spĂžrsmĂ„l og som ikke har peiling pĂ„ dette. Jeg som ungdom, ikke sĂŠrlig politisk engasjert og blond, forstĂ„r faktisk ikke dette. Jo, det er klart jeg kan det grunnleggende – Men poenget mitt gĂ„r litt ut pĂ„ at ikke alle inkluderes i denne hĂ„rreisende politikken. For det er synd at interessen rundt det er sĂ„ laber fra enkelte – inkludert meg som utenomforstĂ„ende – NĂ„r valget som skal taes er sĂ„ vanvittig viktig. 

Er politikk egentlig for alle? Og er det tabu Ä ikke forstÄ seg pÄ politikken? 

 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

 

Marty. 

NÄr jeg var pÄ innspilling til Top Model skrev jeg ett brev til meg selv, eller rettere sagt et brev til kroppen min. Jeg skrev det fordi jeg trengte Ä minne meg pÄ, og mÄtte minne meg pÄ min eksistens, og at jeg og den var mer enn god nok. Jeg forsÞkte Ä se meg selv fra en som er glad i meg sine Þyne, men det var vanskelig. Jeg Þnsket sÄ gjerne Ä rose meg selv, fremsnakke meg selv og heie pÄ meg selv, men fÞlte at det ble en slags lÞgn til meg selv.
Jeg skulle fronte kropp, og jeg fÞlte det til tider hÄplÞst nÄr kroppen for min del var min verste fiende. Men jeg gjorde ett forsÞk.

KjÊre kroppen min & kjÊre meg. 

Det er pÄ tide at du begynner Ä akseptere. Det er pÄ tide at du klarer Ä se deg selv i speilet, at du kan rose deg selv og heie pÄ deg selv. Det er pÄ tide og gi slipp pÄ alle de negative tankene. Det er pÄ tide og gi slipp pÄ at alt skal vÊre sÄ perfekt, og begynne Ä akseptere deg selv akkurat sÄnn som du er. Jeg syntes du skal slutte Ä fokusere pÄ din egen kropp og hvordan den ser ut, jeg syntes mye heller at du skal fokusere pÄ hvordan den fungerer. Kroppen din bÊrer deg opp trapper, pÄ lange turer, i hÞye heler og gjennom tunge dager. Kroppen din er fantastisk. Den vokser, den lar deg fÞle og den lar deg elske. Du er heldig som er tildelt er kropp som er helt frisk, og som fungerer akkurat slik den skal.

Kroppen din er skapt til Ä leve, den er skapt til Ä oppleve og den er skapt til Ä lÊre, og for Ä gjÞre deg fullkommen. Kroppen din er ingen fasit pÄ hvordan du er som person, den er en del av deg som person. 

Du har fÄtt muligheten til Ä leve dette livet, og du har fÄtt mulighet til Ä gripe det, forme det og skape akkurat slik du Þnsker. Du skal ikke la deg stoppe av tanker om at du ikke er bra nok, at du ikke fÄr det til og at du ikke er flink nok. Hvem forteller deg at du ikke er bra nok? 
Jeg vet du misliker fÞttene dine, men jeg hÄper du av og til kan huske at det er disse som bÊrer deg gjennom dagene, bÄde i medvind og motvind. Jeg vet du misliker fjeset ditt, men husker du at det er dette fjeset som fÄr menneskene rundt deg til Ä le, fÞle og kjenne deg? Jeg vet at det er mye du gjerne skulle Þnske var annerledes, men hvilken fasit er det du Þnsker Ä oppfylle? Jeg tror egentlig ikke du er klar over hvor unik du er, fordi det faktisk ikke finnes noen andre som deg. Du er skapt akkurat sÄnn som du er, og jeg ber deg bevare deg selv, og personen andre ser. 

Kroppen din er ikke skapt til Ă„ imponere, kroppen din er som den er, og de som misliker den – de er kanskje ikke verdt din tid? Du er ikke perfekt. Du er sur, du er sliten og du feiler, men det er sĂ„nn du lĂŠrer, og jeg lover deg at ting ikke hadde vĂŠrt enklere uansett hvordan du sĂ„ ut, eller kunne Ăžnske at du sĂ„ ut. 
Det viktigste av alt, er hvordan du velger Ä oppfatte deg selv. Det viktigste av alt er hvordan du mottar deg selv i speilet, fordi du er faktisk din verste fiende. Din verdi mÄles ikke i hvor hÞy, stor, liten eller udugelig du selv fÞler at du er. 

Gi nÄ litt faen i at du ikke er perfekt. Du har hele livet foran deg, sÄ stÄ opp, gÄ ut og grip det. Du vil mÞte mennesker som ikke liker deg for den du er, men hvorfor skal du la deg stoppe av det? 

Du mÄ godta at ikke alle er enig med dine valg og dine meninger, du mÄ godta at ikke alle liker deg og du mÄ godt at du vil mÞte motstand, men aller fÞrst mÄ du lÊre Ä godta deg selv. 
 

 

FÞlg meg gjerne pÄ:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs
 

Marty.Â