Kategori: Tanker 💭

Høstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjør annet enn å glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mødre, lange turer i fjellet og kyllingpølser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbærtoddy og fantastisk høstvær. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om “Mannegruppa Ottar”, som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer på om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen på hytta. Jeg undrer på hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mødre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort på fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av å ville være slem. Mektige mennesker, med nystrøkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte å blø. Jeg lurer jo litt på hva vi trodde boksing var når vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til søndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er så naive at ikke skjønner at hendelsene på skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes på fotballtrening, da mor og far behøver litt fri fra kjøring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har høstferie, de er det synd på. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertøy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg høres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har råd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg høstferie, eller som rett og slett ikke er elsket høyt nok. Men, det går egentlig ikke på slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vår naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene våre riktig, og at pastaen (som bare ungene får servert, da det blir litt mye karbohydrater på mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med å komme meg på treningstimen på Elixia, for å få sendt en snapchat, huske å sette på en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dårlig på. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vært sinnsykt flink å trent på Elixia, så jeg har jo hvert fall husket på henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine på billetter til Stavanger, i stedet for å klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til å legge meg under dyna med øynene lukket – LENGE. For jeg får smålig panikk når jeg ser at mødre som døtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel på andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer på hvordan “flink pike syndromet” har utviklet seg til den dagen jeg skal få barn. Jeg undrer på hvem som kommer til å tørke meg i rumpa og jeg lurer på hvem som kommer til å hente barna mine i barnehagen. Jeg håper for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats å vaske min egen leilighet, kjøpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for å bli voksen. 

Men er det egentlig så veldig rart? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

Jeg er i utgangspunktet åpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhørighet. Jeg er for at alle skal få tro på akkurat hva de vil, at alle skal gå med akkurat hva de vil og når de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, så stiller jeg meg svært skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal være tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare på hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bør, og skal ha et samfunn som unngår anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig når jeg føler at jeg ikke kan kommunisere med de som bærer dette plagget, når jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til å prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en så vanvittig makt, og fordi følelsene i debatter om religion automatisk blir så sterke. Men nå snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser på som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser på som viktig, og hva jeg ser på som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, så kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriøse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur – og selvfølgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er så mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror på eller hvilke forskjeller som finnes, så klarer ikke jeg å forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke å forsvare at jenter blir utsatt på såkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjør at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjør at resten av vi som er i mot tviler. For min del så stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg også er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg hadde hatt vanskeligheter med å betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lærdom fra en lærer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, så er åpenhet viktig. 

Jeg skal også være dønn ærlig og si at jeg også syntes dette svekker kvinnene som bærer nikab sin posisjon. Jeg føler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig måte å gjemme bort så mange flotte kvinner på. Dessverre tror jeg også at seriøsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg så kritisk som jeg gjør fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg når jeg ser så få som velger å forsvare bruken, samtidig som jeg ser så mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar på hvorfor nikab burde være tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger å bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg gråte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker høyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med å få ett god svar på hvorfor nikab burde være tillat. 

Og det er vel på tide at Norge sier klart i fra at vi ikke ønsker nikab på verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje på tide at Norge står opp, står for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor å integrere? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Det å elske noen som ikke spiser er vondt, det er rart og det er trist. Det er en følelse av tomhet, selvhat og forakt.  Det å føle at noen du elsker ikke vokser, men bare blir mindre og mindre for hver eneste dag som går er fjernt, og du blir livredd for at de på et tidspunkt skal bli usynlig. Jeg har elsket en person som ikke spiste, og det føltes sånn, det føltes vondt. 

Man trenger ikke ha spiseproblemer for å kjenne på dårlig samvittighet rundt ett middagsbord, i en bursdag eller på julaften, et stikk som sier at det var nok for lenge siden og et stikk som gir en rar følelse av uro. Forskjellen er vel at de fleste av oss aksepterer det stikket, og lar være å føre statestikker, diagrammer og regnskap. De fleste av oss kaster det ikke opp, de fleste av oss løper ikke akkurat 152 runder rundt huset etterpå og de fleste av oss spiser ikke det samme igjen, for å kaste opp samme mengden, igjen. Men det er noen av oss, dessverre alt for mange, og det er vondt å elske en som ikke spiser.
Stillheten rundt matbordet etter et slikt måltid minner meg om stillheten når kirkeklokkene slår, og stillheten er tom, og samtidig fylt med smerte. For kan man egentlig elske en som ikke spiser?

I mitt tilfelle, så ble personen borte, hun forsvant. Jeg verken så eller hørte henne. Stillheten rundt matbordet kan ikke sammenliknes med stillheten uten henne. Stillheten når hun var alene, med maten, ett eller annet sted. Når hun ikke svarte på meldinger, husket bursdagen min eller husket å sende gratulerer med dagen. Ikke det at jeg turte å forvente det, men jeg håpte. Eller er det for mye å forlange av en man elsker, som ikke er tilstede? For selvom hun var tilstede, så fantes hun ikke. Ingenting betydde noe, og hun innrømmet det aldri. Hun var helt stille, og hadde man ikke sett det, hadde man ikke trodd det. For hun var en pasient som legene kategoriserte ut fra hvordan framsto, og hun framsto jo bra, hun løy jo så bra. Helt til hun en dag måtte slutte å spise for å leve, og måtte begynne å spise for å overleve. 

Som pårørende er det tøft, og jeg kvier meg hver eneste gang jeg ser et bilde av en porsjon som er mindre enn den siste biten jeg tar til middag. Det som gjør meg enda mer frustrert er at det knipses og postes, og vises frem med stolthet. Jeg vet ikke om det er en form for å vise frem hvor dyktig man er, hvor dedikert man er eller hvor jævlig flink man vil at folk skal oppfatte en. Men jeg oppfatter det verken som dyktig, dedikert eller flink, for jeg har en der ute som tidligere ikke hadde tålt den form for selvskryt. Når jeg tenker meg om, så tåler egentlig ikke jeg det heller.

Jeg er en av de som har kjent det på kroppen, ikke i den forstand at jeg har slitt selv, selvom jeg egentlig tror alle vi går noen runder med seg selv i løpet av livet. Jeg er en av de som har sett en jeg elsker nesten tape, og jeg vil så gjerne rope ut, holde igjen og jobbe for at aksepten til kropp snart kommer. Jeg holdt på å miste en fordi det er dannet et bilde av perfeksjon, som vi alle er enige i at ikke eksisterer, men som det allikevel bogner av. Jeg holdt på å miste en fordi vi kritiserer banan, yoghurt og poteter, og jeg holdt på å miste en fordi vi ikke prater nok om det, og fordi vi heier på de store, og glemmer de små. For vi tror at utseende definerer hvem vi er, og at hvordan vi ser ut og oppfører oss betyr at vi har det bra. 

Men hva vi tror og mener redder ikke de som hater maten, kroppsbildene vi legger ut redder ikke de som hater maten og diskusjonene om hvetemel er bra eller ei redder ikke de som hater maten. 

Hun jeg elsket ble reddet fordi hun måtte, og fordi hun til syvende og sist måtte velge om hun ville leve eller dø – For hun hatet jo ikke livet, hun hatet maten. 

Jeg velger også å tro at det var fordi noen elsket henne, uansett. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

Det er en helt vanlig torsdag, og jeg syntes torsdager er en fin dag til å prate om alkohol på. Jeg syntes egentlig hver dag er en fin dag å prate om alkohol. Jeg syntes det er fint fordi det å prate om alkohol hører hjemme både på torsdager, og alle andre hverdager også, og hvert fall helger. Jeg syntes det er fint å prate om, fordi på en helt vanlig torsdag som i dag, er det noen som har bursdag, noen som har vært i begravelse, noen som skal på foreldremøte, noen som er på første date, noen som mister noen de er glad i og noen som er dritings. Akkurat derfor syntes jeg vi skal prate om det. Fordi noen betyr at ca. 90.000 barn lever med foreldre som har misbrukt alkohol det siste året. 

Jeg kjenner en alkoholiker som er flott, hun er kul, hun er raus og hun er vanvittig morsom. Alkoholikeren jeg kjenner skal snart gi ut en bok om det å være alkoholiker. Eller, hun skal nok ikke bare skrive om hvor deilig det er når rusen slår henne, og hvor lyst hun til tider har hatt lyst på en flaske rødvin klokken åtte om morgenen, rett etter at barna har dratt på skolen eller om alle barene hun har vært på – flere ganger i uka. Hun har nok skrevet litt om hvordan det er når følelsen av at alkoholen betyr hvert fall minst like mye, hvis ikke mer enn det gjør at barna er mette når de legger seg, og at hun selv får drikke enn at barna husker å stå opp. 

Alkoholen er ingen fiende, kanskje mer som en venn, problemet er vel bare det at ikke alle venner er like ålreite, og at noen venner gjør at man glemmer disse foreldremøtene, at første date går skeis, at begravelsen går lett og at en helt vanlig torsdag blir noe litt mer.
Noe som undrer meg er blant annet når de andre foreldrene vet hvorfor moren til hun som aldri kommer på fotballtrening heller, ikke dukker opp på foreldremøtene, og kun himler med øynene og syntes synd på datteren. Selvom unnskyldning til denne moren er at lappen forsvant blant alle de andre på kjøleskapet når de møtes rett før 20.00 på butikken. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi prater for lite om påvirkningen, vi prater for lite om dagen der på og vi prater for lite om hva man gjør, når moren til hun i klassen til datteren din er dritings når du henter, når faren til nabogutten aldri er hjemme på kveldstid, selvom du ofte ser han nede på brygga, faktisk hver gang du går forbi. Jeg tror grunnen til at vi ikke prater er fordi vi syntes det er skamfullt. Jeg mener derimot at det er mer skamfullt og ikke ta tak, og bli stående å se og riste oppgitt på hodet fordi barna til en alkoholiker glemte bursdagen igjen. For jeg tror, og jeg vet vel egentlig at barna ikke syntes det er så kult når dere foreldrene snakker om de, i stedet for med de. 

Jeg mener oppriktig at ingen av oss har grunn til å dømme noen andre, fordi alkoholen kan både bli venn med deg, meg og han som sitter i kassa på butikken, dine egne barn og sjefen din – og det gir oss ingen grunn til å himle med øynene. Det gir oss heller mye større grunn til å åpne armene, være rause og stille spørsmål, det gir oss større grunn til å hjelpe og faktisk ta tak. En av de vanskeligste tingene å gjøre er å be om hjelp, heldigvis er det kanskje ikke like vanskelig å ta i mot. 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Det hender jeg skvetter litt til nå folk omtaler meg som blogger. Det høres så fjernt ut og samtidig litt spennende ut. Når folk spør hva jeg driver med, har jeg personlig kjent at det i noen sammenhenger har føltes feil for å meg og si at jeg blogger. Ofte tror jeg at jeg føler det sånn på grunnlag av at jeg vet mange har fordommer til det å blogge. Hvis jeg gjør det, hvis jeg sier til noen nye jeg møter at jeg blogger, så stiller de så mange spørsmål. De stiller spørsmål jeg aldri hadde stilt rundt deres jobb, og jeg lurer sånn på hvorfor. For jeg hadde aldri tillat meg og spørre hva de tjente, jeg hadde aldri tillat meg og automatisk begynne å kritisere noen av deres kollegaer og jeg hadde aldri tillat meg og rynke litt lett på nesen, på grunnlag av hva personen jeg snakket med jobbet med. Eller hadde som hobby. For jeg oppfatter ofte fra utenomforstående at det å blogge er useriøst, og at vi som bloggere tror vi er noe, tror vi får til noe. 

Jeg lurer på hvor disse holdningene kommer fra. Jeg lurer på hvorfor enkelte tillater seg og hagle ned med kommentarer i kommentarfelt med en gang en blogger trekkes inn i bilde, med kommentarer som at disse menneskenes mening ikke betyr noe, at artikkelen oppfattes useriøst og at disse bloggerne tror de kan mene akkurat hva de vil. I utgangspunktet er ikke frykten for disse kommentarene stor, også fordi jeg iherdig prøver å bli oppfattet seriøst – i den forstand det går når man er en såkalt “blogger”. Ofte hører jeg kritikk om at mange bloggere kun skriver om seg selv, sitt liv og om såper de har fått i posten, og at man finner det svært uinteressant. Men det ironiske er at verdien er så stor, at såpene selger, bloggerens liv selger og hva de spiser til middag selger, fordi man når ut til så mange, fordi det er så mange som velger å klikke seg inn og fordi det er så mange som faktisk finner det interessant. 

For verdien av å blogge er vanvittig stor, og for mange er det som å produsere sitt helt eget magasin, der man gjør absolutt alle jobbene selv. Jeg har ikke behov for å framsnakke blogging, forsvare hva jeg driver med og syntes er spennende. Jeg velger å ha den oppfattelsen av at jeg syntes det er interessant, på akkurat samme måte som geologer forhåpentligvis finner sin jobb interessant, ingeniører eller de som jobber i politiet. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Viktigheten av å blogge er derimot et helt annet tema, for på en måte er det fryktelig unødvendig, og helt uviktig, mens det på en annen skremmende side av og til er viktigere enn foreldres innflytelse og oppdragelse. 

Jeg syntes hvert fall at det er vanvittig morro å ha muligheten til å blogge – dele og ytre meg. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Jeg ber deg la være å lese hvis du ikke ønsker å lytte, hvis du ikke ønsker å bli påvirket eller føle noe når du er ferdig. Jeg tillater meg nemlig å dele og ikke minst skrive ettersom jeg her har all tillatelsen til å skrive akkurat hva jeg vil. Du er også så heldig at du har ett valg om du ønsker å lese, men jeg anbefaler deg å la være hvis du forventer en fortelling om solskinn på en mandag, for det ønsker jeg ikke å tilby akkurat nå. Jeg anbefaler deg derimot å lese hvis du er litt sånn som meg, litt sånn at du prøver å være flink, ønsker å være flink. Om det er på jobb, skole eller med familien. For jeg føler meg av og til skikkelig rævva på akkurat det, rett og slett sikkelig rævva til å være flink. 

Jeg skrev dette for noen uker siden, og jeg har ikke turt å publisere det. Jeg har vært redd, jeg har vært flau og jeg har tenkt at det går over. Men jeg vil ikke tro at alt går over, og at alt bare automatisk blir bedre. Jeg kan godt engste meg for at en arbeidsgiver en gang vil tro at jeg er unormal, at jeg sliter mer enn noen andre og at jeg ikke vil fikse det. Men jeg velger å la være å engste meg, for jeg tror nemlig ikke at det er så unormalt å føle, tenke og sitte med de samme følelsene. Jeg tror nemlig vi gjør det, alle sammen. Jeg ønsker ikke å fremstille ting på en måte det overhode ikke er, jeg ønsker å være ærlig, og hvis det ikke aksepteres er det helt i orden. Jeg har jo faktisk da akseptert meg selv når jeg tør å dele, føler for å dele og føler meg sterk nok til å dele.

Jeg ser meg selv i speilet og hører min egen stemme fra TV skjermen ute i stuen. Jeg skjemmes. Jeg skimter kroppen min i det store speilet og er på en underlig måte takknemlig for at jeg har på meg den altfor store hettegenseren, så jeg slipper å skjemmes for alt det tykke stoffet dekker. Det føles som om alle ser, og det føles som om alle ser den forakten jeg skimter i speilet selv. For meg føles det som om alle ser og vurderer snille Martine, tøffe Martine og den Martine som smiler, tuller og ler. Ansiktet mitt er nesten ugjennkjennlig, det er som om det er blått, grått og gjennomsiktig, og øynene så blanke. Jeg føler jeg ser meg selv på en helt annen måte enn noen andre klarer. Jeg føler meg liten, jeg føler meg sliten og samtidig udødelig – hvis ikke det heter å ikke være redd for å dø. Jeg er sint, jeg er fortvilet og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, og jeg lar tårene trille samtidig som jeg hikster i en hysterisk latter. Jeg lurer på om det er vanlig, for i øyeblikket føler jeg meg som den minst verdige personen i verden, jeg føler meg unormal og jeg føler meg liten. Jeg føler at min eksistens ikke har noen verdi. Jeg vet jo at det er feil, men jeg vet også at det ikke betyr noe så lenge følelsen jeg sitter med er som den er. 
Jeg tenker på alt jeg burde gjort, alt jeg ikke fikser og alt jeg utsetter. Jeg hører at mobilen min vibrerer på baderomsgulvet jeg har ligget på i timesvis for å kun stirre i taket og være i fred. Jeg orker ikke bry meg, og kjenner at jeg egentlig bare vil kaste hele mobilen. Jeg kjenner at jeg helst vil løpe min vei, forsvinne, meg og den store hettegenseren. Jeg kunne så gjerne ønske at jeg kunne kvele følelsene som trykker hardere enn noen gang i brystet mitt. Jeg vet ikke hva den følelsen egentlig kalles, jeg har personlig mange navn på den, men det jeg liker best er selvforakt. Jeg hater den, for den trykker så hardt og dunker, og den minner meg på alt som heter selvtillit, selvfølelse og kontroll. Jeg aner ikke hvorfor disse tre ordene er så viktige for meg, for jeg hater de jo. Er det unormalt? Jeg har så lyst til å bytte ut disse ordene med noe helt annet, noe mer komfortabelt, noe som er snillere og noe som gir meg noe. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Noen ganger lurer jeg på hvorfor vi later som, hvorfor vi kun forteller om alt det bra vi gjør, og dyrker oss selv ut av en annen verden. Jeg lurer på hvorfor mødre forteller opp og ned om hvor mye de nyfødte barna deres bæsjer, hvor mye de veier og hvor flotte de er. Jeg lurer også på hvorfor mødrene slutter og fortelle om hva barna deres gjør og hvordan de oppfører seg. Jeg føler av og til at det er et tabu å føle; Et tabu og se seg selv i speilet. Jeg føler det er et tabu å ikke leve etter at det er i motbakke det går oppover og leve etter råd fra mennesker som kaller seg coacher og forteller deg at du hver morgen må fortelle deg selv hvor fantastisk du er, når du faktisk føler deg sikkelig dritt. 

Uansett, så løy jeg for dere. Jeg skrev ikke dette for noen uker siden, det var bare sånn at jeg hadde det sånn da også og at jeg turte å skrive det ned nå. 

Men det er ikke det at jeg ikke har det bra, det er bare det at jeg opplever, føler og ser, og at det av og til henter meg litt igjen. Gjør det aldri det med deg? 

Dette satt langt inne, fryktelig langt inne. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Jeg ser på klokken, 13 sekunder til start. Jeg ser rundt meg, og ser både mannen med caps, han ser ut til å være godt oppvarmet og klar til å bykse ut. Damen i høye heler kan umulig være en stor konkurrent, hun ser uansett altfor opptatt der hun står og snakker i telefonen. Ungdomsgjengen ser rolige ut, men de dresskledde mennene tror jeg vil gjøre det bra, det ser ut som de har øvd en god stund. 5 sekunder, det nærmer seg med stormskritt. 

Bussen stopper, og før passasjerene som er på bussen har rukket å blunke, kaster menneskene som står seg på busseholdeplassen seg inn på bussen for å kapre de få setene som er. 

Jeg blir stående og undre på om det er de samme menneskene som kriger seg inn på bussen for å få et sete som alltid kjefter på dommeren i fotballkamper, har vaser med striper på og som egentlig kjører Tesla. Jeg kjenner hvert fall et snev av å være flau ovenfor de kinesiske turistene som betrakter nordmennene. Vel, jeg ler litt og tenker at vi burde lage en egen konkurranse som heter egoisme, for der hadde vi hvert fall vært best, siden selv ikke våre egne håndballjenter klarte å prestere i OL. For ironisk nok så er vel ingen av oss bedre enn noen andre, vi er vel til syvende og sist skremmende like, skremmende opphengt i detaljer og kriterier. For jeg undrer på hvorfor vi tillater oss å ha denne “bedre enn alle andre” holdningen, for vi har det, har vi ikke? Vi er jo hvert fall svært opptatt av å fremme oss selv og våre egne. Vi er skremmende opptatt av hvor dyktig barna i familien gjør det, hvor bra karakterer de har og hvor dyktige de er på langrenn. Vi er på en rar måte stolte av å være fullest i helgen, for på måten vi bare må fortelle til alle, samtidig som vi forteller hvor flaue vi er er kunstig. Litt som å poste et bilde på Facebook, og fortelle hvor fantastisk det er med sol, samtidig som vi passer på å vise frem vår nysprøytede panne i bildet, der det eneste som mangler og som burde erstattet hashtaggen #sol, er #botox. 

Vel, på en måte er det ikke kritikk, jeg føler hvert fall ikke det. Det er bare ett bilde fra en 18 åring som er svært fortvilet over at vi er så stolte over å være norske, samtidig som den eneste oppfinnelsen vi omtrent har å skryte av er ostehøvelen som på en måte lager ett bilde av å være gjerrige. Vi har jo også langrennsløperne våre, som plutselig viser seg å ikke være så reine og fine vi trodde de var, og kanskje ikke så veldig mye bedre enn “de andre”, de vi snakker litt nedlatende om når vi er på sydenferie fordi de ikke eier høflighet, ja, du vet hvem jeg snakker om? Jeg kan jo hinte om at deler av folkeslaget er de som vi trodde var dårlige, men som plutselig slo fotballgutta våre, som vi er så stolte av. 

Men vi er vel bare oss selv nærmest, og ja, jeg omtaler oss med vi, for jeg tror egentlig ikke at noen av oss slipper unna, heller ikke jeg. Vi er jo alle så enige om at det er feil å ikke invitere alle i klassen i bursdagsselskap, så da er det viktig å inkludere oss alle her også. Hvis ikke kan noen føle seg mobbet, og jeg mobber jo hvert fall IKKE, og det vil garantert ikke barna mine i fremtiden heller. 

(Jeg håper forresten at du tar ironien, jeg syntes nemlig at håndballjentene leverte fantastisk og jeg er faktisk stolt av å være naiv og norsk)

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

I dag våknet jeg opp og gikk som vanlig inn på mobilen min, og det første som slår meg er et nytt bilde av Caroline Berg Eriksen sin kropp, i ført undertøy, der hun stolt viser frem sin slanke og flotte kropp få dager etter fødsel. Tidligere denne uken gikk Sophie Elise ut å sa at hun hadde lagt på seg 15 kilo, mens Top Model-Charlotte kaster klærne for og fremme sine fantastiske former. 

I alle kommentarfelt diskuteres det kraftig, og det diskuteres om det er sunt at Caroline Berg Eriksen er så slank, at Sophie Elise juger og kun gjør det for oppmerksomhet og at Top Model-Charlotte er sykelig overvektig, vel og merke etter at enkelte påsto at (vi) Top Model-deltakerne var altfor slanke. 
For jeg stiller stadig spørsmål om hvorfor vi kler av oss, kaster klærne og med fokus om å være så vanvittig stolte? 

Jeg lurer på hvorfor Top Model-Charlotte har tillatelse til å kaste klærne, stråle, og stolt fortelle om at hun elsker sin egen kropp uansett hvor mye den veier, mens Caroline Berg Eriksen som er i den helt andre enden av skalaen, blir slaktet? For hvorfor heier vi ikke frem normalen, i stedet for å slakte de slanke og heier frem de store? Hvorfor i alle dager er det grunn til å gi stor applaus for en som er stor, fremfor en som lever av bikinifitness? Til syvende og sist så handler det jo bare om kropp, der vi er vår egen sjef, og der vi selv bestemmer hvordan vi vil forme og akseptere vår egen kropp. For hvorfor er vi så mye mer komfortable med én kroppsform, fremfor en annen? 
Jeg mener mye av problemet ligger akkurat her. Det ligger på at vi ikke aksepterer, uansett hvordan vi ser ut. For jeg vet at jeg aldri vil være så flott som Caroline Berg Eriksen etter fødsel, og jeg vet heller ikke om jeg ville prøvd, men; Jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne skulle vært det, så lenge det var sunt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

For jeg mener helt oppriktig: Hvorfor heier vi frem de enkelte kaller for “tjukkasene”, og slakter de “slanke”? Hva er forskjellen? Det er jo bare kropp? 

Kanskje vi heller burde slutte å bry oss så jævlig mye om kroppsfasongene og vekt, og heller bry oss om å bli fornøyd selv? For det viktigste er vel og være komfortabel i sin egen fasong og kropp, og så lenge noen er det, så burde vi vel heie, samme hvilken størrelse, fasong og vekt de har? 

PS: Show some class, not tits and ass!

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Det er snart duket for presidentvalg i USA, verdens mektigste land. Allerede ved å fortelle at USA er verdens mektigste land slår det meg at valget av hvem som skal styre landet er svært viktig. Jeg burde sikkert vært oppegående nok til å kunne ramse opp og fortelle om kandidatene, brife med kunnskaper om viktighetene av dette valget og det som hører hjemme. Men, jeg skal helt ærlig innrømme at jeg ikke forstår bæret av dette valget. Jeg klarer ikke å sette meg inn i det. Det er mye mulig at det er interessen min det er noe galt med, og er det en selvfølge at man skal kunne noe om dette? Hvis jeg skal kalle meg selv utenomforstående, så virker det for meg at mye av dette kaoset handler om å tråkke hverandre mest mulig ned, drite hverandre mest ut og forvente at man skal vinne. 

Jeg vet ikke om kunnskapen er for avansert, om vi ikke åpner opp for de som fra før av ikke i utgangspunktet finner det interessant eller om vi ikke lærer nok om det. Jeg tror de fleste har hørt om Donald Trump, og den hvithårede mannen forstår jeg er skremmende. Jeg skjønner at han har vulgære meninger og jeg også klarer å stille med svært skeptisk til denne mannen. Men det som jeg også stiller spørsmål ved er at han har en så stor fanskare som han har, og at det er så mange som er villige til å stemme på han. 
Det går filmer av motkandidaten hans, Hillary Clinton som gulper opp noe i ett glass. Jeg forstår at gjetteleken om hva hun gulper opp muligens er spennende for noen, og at noen syntes det er morsomt å tulle med at det kun er mer vrøvl, men: Jeg som utenomforstående undrer på om vi mister seriøsiteten rundt en av de som snart skal tale for verdens mektigste land? 

Hvis det var min oppgave å stemme, så hadde jeg ikke hatt peiling på hvem jeg skulle stemme på. Det finnes antageligvis mennesker som da mener at jeg burde la være å tenke på hvis det var min oppgave å stemme, men jeg vet at det er fler som stiller spørsmål og som ikke har peiling på dette. Jeg som ungdom, ikke særlig politisk engasjert og blond, forstår faktisk ikke dette. Jo, det er klart jeg kan det grunnleggende – Men poenget mitt går litt ut på at ikke alle inkluderes i denne hårreisende politikken. For det er synd at interessen rundt det er så laber fra enkelte – inkludert meg som utenomforstående – Når valget som skal taes er så vanvittig viktig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Er politikk egentlig for alle? Og er det tabu å ikke forstå seg på politikken? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER 

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Når jeg var på innspilling til Top Model skrev jeg ett brev til meg selv, eller rettere sagt et brev til kroppen min. Jeg skrev det fordi jeg trengte å minne meg på, og måtte minne meg på min eksistens, og at jeg og den var mer enn god nok. Jeg forsøkte å se meg selv fra en som er glad i meg sine øyne, men det var vanskelig. Jeg ønsket så gjerne å rose meg selv, fremsnakke meg selv og heie på meg selv, men følte at det ble en slags løgn til meg selv.
Jeg skulle fronte kropp, og jeg følte det til tider håpløst når kroppen for min del var min verste fiende. Men jeg gjorde ett forsøk.

Kjære kroppen min & kjære meg. 

Det er på tide at du begynner å akseptere. Det er på tide at du klarer å se deg selv i speilet, at du kan rose deg selv og heie på deg selv. Det er på tide og gi slipp på alle de negative tankene. Det er på tide og gi slipp på at alt skal være så perfekt, og begynne å akseptere deg selv akkurat sånn som du er. Jeg syntes du skal slutte å fokusere på din egen kropp og hvordan den ser ut, jeg syntes mye heller at du skal fokusere på hvordan den fungerer. Kroppen din bærer deg opp trapper, på lange turer, i høye heler og gjennom tunge dager. Kroppen din er fantastisk. Den vokser, den lar deg føle og den lar deg elske. Du er heldig som er tildelt er kropp som er helt frisk, og som fungerer akkurat slik den skal.

Kroppen din er skapt til å leve, den er skapt til å oppleve og den er skapt til å lære, og for å gjøre deg fullkommen. Kroppen din er ingen fasit på hvordan du er som person, den er en del av deg som person. 

Du har fått muligheten til å leve dette livet, og du har fått mulighet til å gripe det, forme det og skape akkurat slik du ønsker. Du skal ikke la deg stoppe av tanker om at du ikke er bra nok, at du ikke får det til og at du ikke er flink nok. Hvem forteller deg at du ikke er bra nok? 
Jeg vet du misliker føttene dine, men jeg håper du av og til kan huske at det er disse som bærer deg gjennom dagene, både i medvind og motvind. Jeg vet du misliker fjeset ditt, men husker du at det er dette fjeset som får menneskene rundt deg til å le, føle og kjenne deg? Jeg vet at det er mye du gjerne skulle ønske var annerledes, men hvilken fasit er det du ønsker å oppfylle? Jeg tror egentlig ikke du er klar over hvor unik du er, fordi det faktisk ikke finnes noen andre som deg. Du er skapt akkurat sånn som du er, og jeg ber deg bevare deg selv, og personen andre ser. 

Kroppen din er ikke skapt til å imponere, kroppen din er som den er, og de som misliker den – de er kanskje ikke verdt din tid? Du er ikke perfekt. Du er sur, du er sliten og du feiler, men det er sånn du lærer, og jeg lover deg at ting ikke hadde vært enklere uansett hvordan du så ut, eller kunne ønske at du så ut. 
Det viktigste av alt, er hvordan du velger å oppfatte deg selv. Det viktigste av alt er hvordan du mottar deg selv i speilet, fordi du er faktisk din verste fiende. Din verdi måles ikke i hvor høy, stor, liten eller udugelig du selv føler at du er. 

Gi nå litt faen i at du ikke er perfekt. Du har hele livet foran deg, så stå opp, gå ut og grip det. Du vil møte mennesker som ikke liker deg for den du er, men hvorfor skal du la deg stoppe av det? 

Du må godta at ikke alle er enig med dine valg og dine meninger, du må godta at ikke alle liker deg og du må godt at du vil møte motstand, men aller først må du lære å godta deg selv. 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs
 

Marty.