Kategori: Blogg

Jeg har aldri vært særlig flink til å drikke alkohol. Jeg har aldri vært særlig flink til å drukne mine sorger. Jeg har venner og bekjente som gjør dette hver eneste helg, ved hver eneste mulighet. Venner og bekjente som benytter seg av hver eneste mulighet – unge som gamle, skoleelever og foreldre. Jeg har ikke fylt atten år en gang, og jeg kan oppleve å føle meg kvelt av presset om og drikke alkohol. Allikvel har jeg hatt en unnskyldning for og ikke drikke meg sørpe drita, den gyllende og akseptere unnskyldningen at jeg skal på trening i morgen og at det ikke tar seg særlig godt ut og komme fyllesyk på trening. Men dette har også ført til at venner, gode venner har latt være å invitere meg. Jeg har rett og slett blitt stengt ute fordi “det ikke blir noe gøy når du ikke drikker”. Men jeg har også blitt invitert fordi “da kan jo du passe på oss andre, og du kan jo rydde opp og tørke spy”. Er det virkelig sånn? Seriøst?

Det er sjeldent rom for annen kos i helgene, enn å rave rundt, fullest mulig. Jeg klarer faktisk ikke å holde følge med det rottereset som er, jeg orker heller ikke. Alle snakker om at det hadde vært deilig med en filmkveld, med godteri, gode venner og kos. Men hvor blir dette av? Vinner virkelig alkoholen og det å få flest “checks” på lista?

For en stund tillbake var jeg ute og spiste middag i Oslo, helt edru. Jeg og mine venninner viftet ikke rundt med våre fakeleg for å prøve og skaffe oss et glass vin til instagrambildet vårt. Men jo, på vei hjem ble jeg sjekket opp. Joa, kult det. Men det var plutselig ikke så kult lenger når en av mennene viste seg og være far til en av mine venninner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kjære mannfolk, kjære pappaer, jeg syntes ikke det er kult å bli kalt sexy og klaska på rumpa når jeg prøver å rekke ni bussen hjem, kun fordi du er sørpe drita på lønningspilsen med jobben. Jeg syntes faktisk det er sikkelig ugreit, men det forklarer kanskje hvorfor jeg i helgene må tørke opp spyet til datteren din, som blir med en fremmed hjem en sen lørdagskveld fordi du ikke kunne hente?

Jeg vil ikke leve i ett samfunn der man må drikke alkohol for å kunne tilbringe tid sammen, eller et samfunn der du ikke er akseptert fordi du velger å ikke drikke alkohol. Jeg er imponert over dere som klarer dette, men jeg er ikke en av de. Jeg sier ikke at dere unge, dere i Asker og Bærum er uansvarlige eller dumme. Jeg lurer bare på hvor dette presset kommer fra, for jeg forventer ikke at mine gjester må drikke for å være aksepterete. Men dette kommer fra ett sted, fra en kultur som er fjern for meg.

Jeg er hvertfall dritt lei av å tørke spy, og kjære jente – du som begynner å gråte hver gang du er full fordi livet er tøft… Kanskje det er på tide å finne en annen løsning på problemet ditt?

// M

Fack maska 

Jeg ser i speilet, motvillig. Jeg skuer meg selv opp og ned, jeg studerer hver minste detalj, til og med hvor skyggen treffer. Jeg studerer bredden og høyden på skyggen min og rister motvillig på hodet. Jeg ser på alt jeg ikke er fornøyd med og kjenner klumpen i brystet vokse seg enda større. Det er vondt, nærmest smertefullt og betrakte seg selv. Selvforrakt. Jeg skjemmes rett og slett. Jeg vil brekke meg, få opp alle de vonde følelsene, kaste vekk alle tankene som jager gjennom hodet mitt. Jeg ser i det hvite speilet, studerer. Jeg studerer ett verk jeg former selv, sakte men sikkert. Ett eget verk, et kunstverk. Et kunstverk jeg lett hadde kastet en 2- etter, hvis ikke en stryk. Jeg kjenner svetta komme, den lette kvalmen som sniker seg nærmere og nærmere og gråten som presser på – klumpen i brystet som holder på å sprekke. 

Speilbildet kan være min verste fiende, jeg kan begynne å gråte av å se meg selv i speilet. Jeg kan hyle, jeg kan skrike. Jeg kan studere og jeg kan akseptere. Men så kommer disse dagene, da jeg helst vil slå det i hjel, og jeg helst kunne ønske jeg kunne lukke øynene, åpne dem og være fornøyd. Jeg kunne ønske jeg kunne lukket opp å hatt litt mindre hofter, litt smalere rygg, litt strammere fjes og vært fornøyd. 

Men i stedet for og studere meg selv til jeg skjønner at det er sånn ting er, at akespten må begynne å komme begynner jeg å ta på meg masken min, sakte men sikkert. Litt etter litt, når jeg har skreket ferdig. Grått ferdig. Da smører jeg på, ett lag på ett annet. I håp om å hvertfall kunne akseptere meg selv litt bedre. Jeg hater det. Jeg hater denne masken jeg tar på, jeg er så lei. Jeg er så sliten av og ta den på hver eneste dag. Jeg er sliten, jeg er trøtt. 

Jeg vil kaste masken, akseptere. Nå, med en eneste gang. 

Fack denne jævla maska mi. Faenfaenfaen. 

– Marty  

Hei dere. 

Idag morges var jeg og Trude Fixdal – spesialist i psykiatri og barne- og ungdomspsykiatri gjester på God Morgen Norge for å snakke om Sykt perfekt som har premiere i kveld 21.40 på tv2.  

Link her: http://www.tv2.no/v/1010111/ 

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg håper så mange som mulig vil skru på i kveld og følge med. 

Strålende fornøyd Martine hvertfall. 

J

Meg og de andre jentene i Sykt perfekt. 

Vi fikk forresten treningkast 5 av aftenposten idag – det er sikkelig morro! Link her: http://www.aftenposten.no/kultur/anmeldelser/Sykt-perfekt-pa-TV-2-Modige-jenter-viser-vei-8313860.html 

– Marty 

La oss ta en prat om liv og død. La oss ta en prat du og jeg, oss i mellom.
31.desember døde en 13 års gammel jente av spisevegring, og Norge er i sjokk. Vi er sjokkerte. Hvordan kan dette skje i et land som Norge? Hvordan kan ikke skolen ha fanget opp dette? Hvorfor er det sånn? Hvordan har vi latt dette skje? 

Jo kjære nordmenn. Dette kan skje i et land som Norge fordi vi tillater det. Vi tillater å høre på det som blir sagt, vi tillater å se det som blir gjort og vi holder munn når vi burde ropt ut. Hvorfor? 

Kjære medmennesker, skjerp dere. Nei, jeg skylder ikke på noen, langt ifra. Jeg syntes kanskje bare at vi må lukke opp øya. Så la oss ta enda en prat om denne mobbinga vi driver med, den hverdagslige ertinga og de hysteriske kommentarene. Hvor ofte slenger vi ikke med leppa til en kompis og bemerker hårsveisen hans, den nye kvisa i panna og hvor mye han har lagt på seg i jula? Eller til venninnene våre? Joda, for all del, la oss ikke være hårsåre. Men hvor går grensa på hva som er greit og hva som ikke er greit? Når går grensa, hvor mange kommentarer skal til om den småstore ølmagen til kollegaen vår før det faktisk ikke er greit lenger? Og hvorfor må vi egentlig i det hele tatt bemerke det? Jeg tror kanskje vi gjør det for å føle oss bittelitt bedre selv. Menneskelig? Tja. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hvis noen hver dag hadde bemerket til meg hvor jævelig dårlig jeg var, hvor håpløs jeg var og hvor svær rumpa mi så ut, så hadde det til slutt blitt nok. Hvem skulle jeg gått til da? Læreren min, sjefen min? Det hadde kanskje ikke sett så veldig bra ut hvis jeg og den svære rumpa mi hadde spretti opp fra stolen og bedt deg holdt kjeft for nå var det nok. Da hadde jeg vel bare fått beskjed om å slappe av litt, for det var jo bare tull. 
Nei ikke vet jeg. Men vi burde kanskje tenke oss litt om, før det blir snakk om liv og død på ordentelig. 

Kjære medmennesker, kjære nordmenn.. Vær så snill, la oss tenke oss om to ganger og slutte å tillate det som blir sagt. La oss slutte å tillate det som blir gjort og for all del, la oss slutte å holde munn når vi burde rope ut. Hvorfor?
– Fordi det faktisk er snakk om liv og død; for hvem hadde trodd at hun egentlig ikke hadde det sånn? 

– Marty 

Hei du gutt. Du som er så sinnsykt kul, du som er så kul at du må le av andre, du som er så kul at du går med hevet hode forbi de som trenger en hånd og du som er så kul at du ler av sånne som meg, sånne som prøver å sette ord på ting du er livredd for og ting som skjer deg også. 

Jeg sitter på elixia. Jeg ser meg rundt på alle menneskene som hver og en er inne i sin egen lille boble. Jeg ser gutta, de som jobber knallhardt, de som ser seg selv i speilet, de som har konkurranse om å løfte tyngst og de som er der for å klarne tankene sine. Også tenker jeg på alle de som ikke er der.

Presset mot kvinner er en kontinuerlig debatt, en uttalt bekymring i samfunnet, noe som snakkes om hver dag. Men menn presses også, de bare snakker ikke om det. Det burde de. Menn, og gutter, de presses vel like hardt. Det er vel bare det at det er tabu å fortelle om det, det er tabu å snakke om det. Gutter og menn lever under ett enormt press de også, dere gutter og menn, dere gjør vel det? Jeg nekter å tro at det kun er vi jentene som sliter, kun vi jentene som ligger våkne om natta og kun vi jentene som drar på elixia for å gjøre det vi kan for å se bra ut. 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hva med gutta?
Mens jenta på bakerste rad i klassen, hun anorektikeren som ikke blir slank nok, blir megarektikeren aldri stor nok. Megareksi er et forholdsvis nytt ord i norsk sammenheng. De mest typiske «symptomene» er dårlig selvbilde, livredd for å ikke være stor og sterk nok, bruker uvanlig mye tid på trening og spising ? gjerne i form av forskjellige dietter. Det er vel kanskje en grunn til at anabole steroider er like enkelt å få tak i på gata som tobakk. 

Jeg sier ikke at gutta pålegges å slite, og at dette gjelder alle. Jeg snakker egentlig ikke til de gutta som tør å si de sliter, de man vet sliter, jeg snakker til de tøffe gutta, gutta som ler av sånne man vet sliter. Er du aldri liten og sliten du? Er du aldri sint og frustrert på verden, aldri lei av at du må stille på fest og prestere hver bidige helg? Blir du ikke sliten av å måtte ha en ny fet historie og dele meg gutta? Er du ikke sliten av å måtte være så jævelig kul hele tiden? Jeg blir sliten jeg, av og i det hele tatt tenke på hvordan du egentlig har det inne i deg jeg. Når du kommer hjem, legger deg, leser litt på prøven du kanskje har sagt du driter i, hvordan føler du deg da? Føler du deg bra da? Som en ekte mann kanskje? 

– Marty

Hei dere. 

På lørdag var jeg på julebord og jeg hadde det super gøy. Jeg storkoste meg! Jeg spiste masse mat og koste meg gløgg i hjel. Litt ut på kvelden, så kom klumpen i magen med dårlig samvittighet, rett og slett fordi jeg kanskje hadde spist litt mye. Faen, jeg kunne vel latt være å spise de to loffskivene, kunne jeg ikke? Men så tenkte jeg meg om enda en gang og kan frem til at: kjære vene, skjerp deg Martine. Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne spise meg god og mett i godt selskap? Hvordan klarte den dårlige samvittigheten å snike seg inn under den gode stemninga og de hyggelige komplimentene? 

Nå har 2016 vart i 11 dager. New year, new me. Hvordan har det gått hittil? Ja, tenkte meg det. Neida, selvfølgelig er det mulig å ta tak og gjøre endringer. Selvfølgelig er det mulig å kutte ned litt her, øke litt der. Men jeg tror ofte at problemet vårt er at vi kutter ut absolutt alt med en eneste gang. Vi går fra å være sofagriser til topptrente på en dag, tror vi hvertfall selv. Hvis du er vant til å røyke 10 om dagen, det er klart det blir et problem å plutselig våkne opp nesten morgen og ikke skulle ta noen. Endringene kommer, men som jeg har sagt før – det tar tid. Du våkner da plutselig ikke opp og veier 10 kg mindre. Det tar tid, og har du ikke lyst til å bruke den tiden det tar så er det kanskje ikke rett tidspunkt. For 1.januar er en brilliant mulighet til å starte på nytt. Men herregud, 10.mars er da like bra. Og endringene må komme fordi vi ønsker det og når vi er mentalt klare for det – hvis ikke så kan vi slå fra oss tanken med en gang. 

Jeg vil leve sunt, trene og ikke minst kose meg. Jeg skal prøve å slutte og få dårlig samvittighet fordi jeg har det bra, spiser god mat og tilbringer til med givende mennesker. Hvorfor tillater jeg meg ikke dette? Hvorfor tillater VI oss ikke dette? Jeg syntes sannelig vi skal gi litt faen og kose oss. 

– Marty

Jeg er sykt perfekt. 

Du er 1.80 cm høy. Eller nei, nå juger jeg. Du er 1.78 cm høy. Du har blå øyne og langt blondt hår. Du er flink på skolen, og jobber så godt du kan. Du trener godt over 7 dager i uka og du har en jobb du trives i ved siden av. Du har en kjæreste som er helt super og en familie du er veldig glad i. Du har mange venner og du trives på alle dine arenaer. Du har tusenvis av følgere på instagram og du viser ditt perfekte liv med delikate bilder der hver eneste dag. Du har haugevis av fine klær og du har alt du trenger. 

Så kjære Martine, kjære meg, hvorfor er ikke jeg lykkelig? Hva er det å være lykkelig? Jeg streber sånn etter det, og når mine venninner beskriver hva lykke må være, så har jeg jo faktisk alt. Jeg har alt som skal til for å være lykkelig, har jeg ikke? Det er vel mer det at det å være flink på skolen og jobbe så godt jeg kan er ganske slitsomt. Det er vel mer det at å trene godt over 7 dager i uka er ganske slitsomt. Det er vel det at det å jobbe ved siden av er ganske slitsomt. Det er vel det at både kjæresten og familien jeg er så glad i skal følges opp og at det skal pleies. Det er vel det at jeg sjeldent har tid til overs til å være sammen med vennene mine, og at det er slitsomt å ta de fine bildene av mitt perfekte liv til instagram. Og alle de fine klærne? Ja, de er både dyre og jeg foretrekker jo aller helst å gå i treningsbuksa hele tiden. 

Jeg vet da søren jeg dere. Men hva er egentlig det perfekte, og hva er det å være lykkelig? Jeg vet hvertfall at jeg ikke er perfekt, og jo, jeg kan være lykkelig fra tid til annen. Men lykken varer da ikke evig. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva definerer vi som perfekt? Er det å være perfekt å ha kritt hvite tenner, er det å ha en stram og trent kropp, er det å ha en fast og fin rumpe eller er det å kun få seksere på skolen? Teller vi med personligheten når vi definerer perfekt? Hvorfor vil vi egentlig være perfekte, hva er det perfekte og hvor i helvette finner vi det perfekte? 

Er perfekt å få en god jobb? Er det å være perfekt når man har en god økonomi eller når man kan reise til syden? Er det perfekt når man har et stort hus med havutsikt? 

Hvis du kan svare meg på alle disse spørsmålene, så vil jeg gjerne slå av en prat. Jeg tviler på at du klarer det, jeg klarer det hvertfall ikke. Så da kan vi vel kanskje bli enige om at perfekt ikke eksisterer da dere? Jeg tror ikke det perfekte finnes der ute, vi er bare mennesker du og jeg, så hvorfor stever vi etter noe som ikke finnes?

 Det er jo noe med det at det finnes rotter i huset med havutsikt, og alle mennesker tørker seg når de er ferdig på do, så vi er vel alle bare mennesker med en drøm som ikke finnes? 

Utrolig hvor bra en puls på 200 kan se ut.

– Marty 

Hei dere!

Jeg er utrolig takknemlig for alle positive tilbakemeldinger og all god feedback de siste dagene. Tusen takk. Jeg har i den forbindelsen veldig lyst til å ha en konkurranse her på bloggen! 

Kommenter et stort smilefjes og del dette innlegget på facebook for å vinne. (Husk å legge ved mailadresse) 

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Gled enten deg selv eller en du er glad i og kick start helgen! 

Jeg trekker en vinner i kveld innen 24.00. 

___________________________________________________________________________________

Her er det ett bilde av meg og Raija, som også er med i Sykt perfekt. Vi var på sikkelig kosedate på Olivia i går og kosa oss gløgg ihjel! 

Håper alle får en super helg 🙂 

– Marty 

Hei kjære politiker. Jeg har noen spørsmål til deg, noe jeg egentlig har ganske ofte om regler og ting. 

Fraværsgrensen skal innføres fra skoleåret 2016/2017, og innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får halvårskarakter eller standpunktkarakter i faget. Denne fraværsgrenser blir innført for at fraværprosenten skal gå ned i norske skoler (videregående). Jeg kan ikke alle fakta, men jeg stusser allikevel og stiller følgende spørsmål: 10 % fraværsgrense. Hva om jeg får influensa og blir liggende rett ut i en uke? Jo, jeg vil tro en legeerklæring telles og ikke gjelder for disse ti dagene, men med at jeg tar med tid til å dra til legen betyr det at fraværet mitt blir enda høyere, i og med at det tar den tiden det tar. 

Dette er jo kanskje ett eksempel, og ja, kall meg gjerne sær, for jeg skjønner baktanken med dette, og jeg skjønner alvoret med fravær. Men jeg frykter at prosenten av alle som dropper ut fra videregående vil øke, betrakelig. Hva med de som virkelig sliter? De som opplever en livskrise som man faktisk ikke kan noe for? De som ikke skjønner hvordan de skal makte og fullføre videregående. Jeg snakker ikke om de som skulker, men om de som sliter eller de som er akkurat som deg og meg, de som mister noen i familien, de som blir liggende med omgangssyken, de som møter veggen? Skal ikke vi kunne fullføre vi da? Skal vi straffes for dette? 
Jeg er redd for å skrive noe feil, i frykt for å tråkke noen på tærne, men kjære politiker, jeg har så mange spørsmål. Jeg er klar over at tilstedeværelse er viktig, men absolutt alle forteller meg at helsa kommer først. Det er bra det stilles krav til oss, men jeg vet ikke, jeg er redd den ene prosenten går ned og at den andre går opp. Jeg tror nemlig at de som dropper ikke misliker det å komme på skolen og være der, jeg tror det er mer det at de faktisk ikke takler det.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er synd, for tar vi ikke videregående – da kan det vel ikke bli noe av oss. Og jeg kan ikke garantere at jeg ikke blir en dropout. 

– Marty