Fack maska

Fack maska 

Jeg ser i speilet, motvillig. Jeg skuer meg selv opp og ned, jeg studerer hver minste detalj, til og med hvor skyggen treffer. Jeg studerer bredden og høyden på skyggen min og rister motvillig på hodet. Jeg ser på alt jeg ikke er fornøyd med og kjenner klumpen i brystet vokse seg enda større. Det er vondt, nærmest smertefullt og betrakte seg selv. Selvforrakt. Jeg skjemmes rett og slett. Jeg vil brekke meg, få opp alle de vonde følelsene, kaste vekk alle tankene som jager gjennom hodet mitt. Jeg ser i det hvite speilet, studerer. Jeg studerer ett verk jeg former selv, sakte men sikkert. Ett eget verk, et kunstverk. Et kunstverk jeg lett hadde kastet en 2- etter, hvis ikke en stryk. Jeg kjenner svetta komme, den lette kvalmen som sniker seg nærmere og nærmere og gråten som presser på – klumpen i brystet som holder på å sprekke. 

Speilbildet kan være min verste fiende, jeg kan begynne å gråte av å se meg selv i speilet. Jeg kan hyle, jeg kan skrike. Jeg kan studere og jeg kan akseptere. Men så kommer disse dagene, da jeg helst vil slå det i hjel, og jeg helst kunne ønske jeg kunne lukke øynene, åpne dem og være fornøyd. Jeg kunne ønske jeg kunne lukket opp å hatt litt mindre hofter, litt smalere rygg, litt strammere fjes og vært fornøyd. 

Men i stedet for og studere meg selv til jeg skjønner at det er sånn ting er, at akespten må begynne å komme begynner jeg å ta på meg masken min, sakte men sikkert. Litt etter litt, når jeg har skreket ferdig. Grått ferdig. Da smører jeg på, ett lag på ett annet. I håp om å hvertfall kunne akseptere meg selv litt bedre. Jeg hater det. Jeg hater denne masken jeg tar på, jeg er så lei. Jeg er så sliten av og ta den på hver eneste dag. Jeg er sliten, jeg er trøtt. 

Jeg vil kaste masken, akseptere. Nå, med en eneste gang. 

Fack denne jævla maska mi. Faenfaenfaen. 

– Marty