I dag må jeg innrømme noe. Noe som er skikkelig flaut og håpløst. Jeg skammer meg faktisk – Helt på ekte. Og du? Det er ikke lov å le. Eller, det er lov til å le av hvor tragisk jeg er… Men ikke av hvor dårlig jeg er til å skru 😂
Jeg er opptatt av å være både selvstendig og tøff. Egentlig vil jeg klare alt selv og jeg må ærlig innrømme at det sitter litt veldig langt inne å spørre etter hjelp hvis jeg behøver det. Etter at jeg og C gjorde det slutt bestemte vi oss for at jeg skulle ha leiligheten vi har bodd i sammen og at han skulle finne seg et nytt sted å bo. Etter at han nå har flyttet ut helt på ekte (det er skikkelig rart og uvandt), bestemte jeg meg for at jeg ville gjøre noen endringer i den lille og fine leiligheten min. Du vet, få nye puter, vaske absolutt alt og bare føle at jeg setter mitt eget preg på leiligheten – Helt på nytt. Eller bokstavelig talt: Hive ut han, og alt som minner meg om han. Nesten hvert fall. (Jeg har faktisk beholdt en genser, for den er favoritt kosegenseren min)
Jeg dro derfor med meg mamma på IKEA i går, i håp om å blant annet finne et TV-bord – Noe jeg fant. Faktisk fant jeg akkurat et slikt jeg ville ha og jeg var strålende fornøyd. Etter turen på IKEA var mamma nødt til å dra hjem og lykkelig som jeg var over det nye TV-bordet mitt pakket jeg det ut og jeg var helt klar til å skru der jeg satt i trusa alene på stuegulvet.
Og jeg skrudde. Jeg skrudde. Jeg skrudde og jeg skrudde. Og tror du jeg fikk det til? Etter å nærmest ha kastet det hersens TV-bordet over gjerdet utenfor leiligheten og sagt alle stygge ord jeg kan fant jeg ut at jeg måtte løse dette på en eller annen måte. Jeg googlet derfor:
“Jobber noen med å skru ting for andre?”
Og:
“Kan noen skru for meg?”
For ikke på snakke om:
“Handyman”
Jeg fant ut at det er noen som tilbyr seg det, men at det ville være fryktelig tungvindt.
Jeg tok derfor en runde med alle handymen i min nærmeste omkrets for å høre om noen kunne hjelpe meg, og ingen kunne. For, når jeg har bestemt meg for at jeg skal ha noe, så skal jeg ha det nå – Ikke på torsdag. Jeg krøp derfor til korset og ringte C… Og han kunne.
Og det føltes cirka sånn som dette:
Ja, jeg får vel bite i det sure eplet og kanskje jeg må lære meg å bli litt mer handy nå som jeg skal bo alene. MEN! TV-bordet mitt er hvert fall på plass, og det er nesten det viktigste.
Takk og lov for snille ekskjærester si. HAHA!
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Hei gjengen! I kveld tenkte jeg å komme med et tips til dere 🖤 Ja, også skryte litt av hva jeg nettopp har fått i posten, haha! Jeg er nemlig skikkelig fornøyd.
Som mange av dere vet liker jeg at ting har en mening. Jeg liker at det man har og det man gjør betyr noe, og gjerne at det betyr noe spesielt. Jeg liker liksom at alt har en historie. Og hvis du lurte så er jeg typen som spør alle med tatovering om hva den betyr… Jeg er derfor opptatt av at for eksempel leiligheten min skal fortelle en historie, ha en egen attitude og si noe om hvem jeg er – Og hva jeg står for.
Her om dagen satt jeg og skrollet nedover Facebook da jeg kommer over dette bildet:
… Og jeg syntes det var skikkelig fint og ikke minst personlig, trygt og hjemmekoselig. Jeg gikk derfor inn på www.pictureit.noog jeg forelsket meg i det meste. Faktisk har jeg allerede bestilt en julegave, haha.. Ja, det er kanskje litt tidlig – Men hey! Det er godt for at som er gjort si 😉
Dette er noen av skattene jeg har bestilt:
Denne koppen gleder jeg meg til å drikke (masse) kakao av fremover…
Disse to posterne… SE hvor fine, enkle og elegante!
Jeg bestilte tre av disse venninnearmbåndene for å sende til tre av mine bestevenninner! Gjett om de kommer til å bli glade a.
SE på denne fine klokka. Det kan tenkes at det er en annen jeg er veldig glad i som også skal få en sånn en om ikke så lenge…
Så gjengen! Om du har en venninne du også ønsker å overraske, om du skal gi bort en gave med mening, pynte opp med noen nye postere eller trenger noe fint til ditt eget hjem, så anbefaler jeg alle å sjekke ut www.pictureit.no. Og forresten! De har en veldig inspirerende og fin Instagramkonto @pictureit.no. Sjekk ut den for litt tips og inspirasjon!
Hvis du vil sikre deg noen godbiter kan du bruke rabattkoden MH-20 for å få 20 % rabatt. Den gjelder 1 gang pr kunde!
Nå skulle dere sett meg. Ja, jeg skjønner at dere ser meg på bildet. Men dere skulle sett meg i virkeligheten her jeg sitter med babyhår til alle kanter, svett, kald og egentlig ni-stressa. Er egentlig ni-stressa et ord? Jeg har en tendens til å si det, men jeg tror det er første gang jeg har skrevet det og noe sier meg at jeg nettopp skrev det skikkelig feil. To ganger.
Siden det er mandag slo det meg at det er på tide at livet begynner litt igjen. De siste to ukene har jeg levd i koma. Jeg har sovet dårlig, ødelagt døgnrytmen min, spist dårlig mat, vært sinna, ledd av meg selv og nesten konstant tenkt: Skitt Martine, hvem er du akkurat nå? Og det er et godt spørsmål. Akkurat nå er jeg nemlig en temmelig overhysterisk jente (dame, alt ettersom) som har lettere panikk for å ikke ha alt på stell og det bruser av følelser inne i meg. Faktisk brukte jeg hele lørdagskveld og typ hele søndagen min til å rydde, vaske og ordne leiligheten min, og leiligheten min er ikke akkurat SÅ stor. Stort sett er veldig mye gjort på en liten time, men har man indre kaos, så har man indre kaos. Akkurat som at alt løser seg ved å rydde litt. Faktisk ble det litt bedre, hvis du lurte.
Hvert fall. Jeg har et mission om å bli menneske igjen. Jeg trenger å føle meg fin, glad, sterk og kul. Jeg som egentlig er så kul (😂) føler meg klumpete, tragisk og grå. Det orker jeg ikke stort mye lenger. Jeg har derfor ganske nettopp kommet hjem fra en løpetur, og det er grunnen til at jeg sitter her og fryser. Jeg måtte nemlig blogge før jeg dusjer (seff). … Når jeg ser på klokka ser jeg faktisk at det begynner å bli en god stund siden jeg kom hjem fra løpeturen min. Det er rart med det når man setter seg ned foran macen. Og, da er det kanskje ikke så rart jeg fryser heller, haha!
Men. Jeg vil bare føle meg litt fresh, fin og digg. Derfor skal jeg og må jeg ta tak nå. Jeg vil føle at jeg har selvtillit og guts til å ta verden med storm igjen. Sånn som jeg egentlig pleier. Jeg er der snart, jeg lover.
Mamma kom nettopp til meg og hun skal være med meg på en del ærender idag. Det var enda godt at hun kom og så at jeg hadde løpt, sånn at jeg kunne få litt skryt. Det hjelper i “hvordan-bli-menneske-igjen” prosessen min.
Planen i dag er masse ærender og ting som må fikses. I kveld skal jeg møte Emilie og Amanda, to gamle venninner for å spise middag. Sånt hjelper.
Nå skal jeg hive meg inn i dusjen, også snakkes vi 👋🏻
De siste årene har det vært trendy med store, fyldige og godt trente bakparter. Cubus lanserte til og med egne “innleggstruser” i fjor etter ønske fra forbrukerne, fordi det er trendy med store rumper. Den såkalte “innleggstrusa” er en truse du tar på deg for å få en større rumpe under bukser og kjoler. Tidligere var det om å gjøre å ha en liten og spretten rumpe, men med Kardashian-søstrene i spissen har rumpetrenden tatt helt av. Du skal aller helst ha veltrente former og en stor rumpe – Men, du skal for all del ikke være tjukk.
Jeg har forresten prøvd den berømte trusa selv:
Før/etter
Jeg er en av de som mener at det er synd hvordan plastisk kirurgi og enklere inngrep stadig vekk blir normalisert, og kanskje spesielt ovenfor de unge (aka meg selv). Det er jo ikke akkurat til å legge skjul på at det eksisterer et ekstremt kroppress og utseendepress i dagens samfunn og at det er en enorm forventing til hvordan man aller helst skal se ut.
Selv blir jeg helt sliten av alle forventingene til hvordan man skal se ut. Det føles nesten ut som at man den ene dagen skal ha store lepper, mens man den neste dagen skal ha små. At det den ene dagen er hot å være høy, og at det den neste dagen er alt annet enn hot. Ja, det er kanskje satt litt på spissen – Men du skjønner hva jeg mener. Slitsomt er det hvert fall! Det er liksom et konstant jag etter å være perfekt hele tiden, og når skal vi egentlig forstå at det perfekte ikke finnes? For ikke å snakke om å slutte og kaste bort verdifull tid på å prøve og bli bare litt mer perfekte? Når skal jeg forstå det?
Jeg er en av de som til syvende og sist er mest opptatt av at folk skal være fornøyd med seg selv, ha det bra med seg selv og like hvem man er. Jeg er også en av de som mener at man er nødt til å være ærlig med hva man har gjort med kroppen sin, så man ikke sender signaler om at man kan få en kropp helt naturlig, som åpenbart er operert.
TreningsekspertCornelis Elander har tidligere skrevet om den nye rumpetrenden og trenden med å operere rumpa si større ved hjelp av implanter eller fett. Han har gått hardt ut og sagt at folk gjerne må operere rumpa om det er det de vil, men at de må slutte å legge det frem som at det er et resultat av trening.
Han skriver blant annet:
“For om du har silikon implantater både her og der så har du IKKE trent for det, og du fører dine følgere like mye bak lyset som de som bruker doping og skriver 💪 …”
Og jeg er helt enig. For rumpa di er ikke under noen omstendigheter en inspirasjon, verken i form av hardt arbeid eller trening når du har lagt deg under kniven for å oppnå drømmerumpa. Og når du hashtagger #Squatinspo#training, blir det ikke annet enn merkelig og feil.
For det er ikke annet enn forvirrende og feil å fronte kroppen sin som et produkt av trening, hvis den er alt annet. Selv om man poserer i treningstights. Jeg er fullstendig klar over at man kan trene og være i god fysisk form til tross for at man har operert både det ene og det andre, men er rumpa di operert blir den aldri et resultat av trening.
Det hashtagges voldsomt med blant annet hashtags som #squats#ass#squatsinspo på Instagram, og det finnes egne kontoer på Instagram med millioner av følgere der det bugner av store (trente?) rumper. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg har sluttet å følge disse kontoene, rett og slett fordi jeg aldri har klart å få en sånn rumpe, til tross for haugevis av knebøy og andre liksom-geniale-øvelser. Men all applaus til de som klarer det.
Det er så kult med folk som trener, folk som setter seg mål og folk som oppnår resultater av den jobben de legger ned. Og operer gjerne rumpa di, men stå inne for det, vær ærlig og ikke skyld på trening. Det er faktisk utrolig kjipt for oss som trener og forsøker å få resultater uten haugevis av tusenlapper i minus. For ja, du skal være stolt over kroppen din samme hva, du skal leve, danse og være glad i deg selv, men slutt å lag urealistiske bilder av hva som er “ekte”. Rumpa di er nemlig falsk, ikke trent.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Første gang jeg fikk mensen var jeg på sydenferie. Jeg husker det så godt. Panikken over at mensen hadde kommet og at det appåtil kom første dagen på en to ukers badeferie var enorm. Jeg husker at jeg begynte å gråte, samtidig som jeg sendte melding til kusinen min om at jeg hadde fått mensen. For til tross for at jeg trodde at badeferien min var ødelagt, at alle timene med fotballspilling kom til å gå i vasken og at jeg trodde at kjolene mine nå ikke kunne brukes, så ble jeg litt stolt. Det var jo liksom en liten seier å få mensen.
Det første jeg gjorde når det gikk opp for meg at mensen var et faktum og ikke bare noe jeg hadde hørt om i undervisingen på skolen, var å hyle på mamma. Og jeg husker så godt at mamma sa: Dette går helt fint, Martine. Det er det mest normale i verden og ingenting stopper jo oss fra å ha en fin ferie. Eller en fin hverdag.
Takk mamma, for at du sa akkurat det.
Mensen viste seg nemlig å bli litt kronglete. Det var nemlig ikke alltid så kult å ha gym på skolen, være på overnattingsbesøk eller å dra på fotballtrening. For ikke å snakke om fotballcuper! Nesten hver eneste gang jeg spurte mamma om å få slippe, så minte hun meg på det hun hadde sagt første gangen jeg fikk mensen, på det bråkete hotellrommet på Mallorca. Nemlig at ingenting skulle stoppe meg fra å gjøre akkurat det jeg ville og det jeg syntes er gøy.
Jeg har derfor nesten aldri droppet noe fordi jeg har hatt mensen. Jeg har tatt litt hensyn, men jeg har aldri latt det stoppe meg fra å gjøre akkurat hva jeg vil. Som for eksempel å spille fotball! Det har jo til tider vært det eneste livet mitt har dreid seg om, og hver eneste gang jeg har vurdert å droppe det – Har jeg husket på hva mamma sa. Og det er jeg skikkelig glad for.
Hvis du lurer på hvorfor jeg deler dette, så er det fordi jeg i dag jubler litt ekstra. Rett og slett fordi vi har kommet enda litt lenger og fordi mensen har blitt enda litt enklere (YES!!). Libresse har nemlig laget deres tynneste bind hittil og de gjør at det er enda enklere å gjennomføre aktiviteter som fotball – Selvom man må bruke bind.
Seks ting som er bra med de nye bindene til Libresse:
🌷Det er ultra tynt og det har vinger!
🌷Ultra-pustende topplag, og det gir en fresh følelse
🌷SecureFit
🌷AirTech®
🌷Dermatologisk testet, uten parfyme
🌷Komfortabel passform
Mensen burde ikke være en hindring og jeg er glad for at Libresse gjør det litt enklere for meg å ha mensen og at de hjelper meg å gjennomføre akkurat hva jeg vil.
Søøøøndag og jeg ligger som vanlig og svarer på spørsmål fra dere. Noe av det beste med søndager er det å ligge i sengen, jobbe, høre på musikk og bare kose meg. DIGG! Siden det er søndag er det duket for “ukens spørsmål og svar” og denne uken har jeg etter mye om og men bestemt meg for å ha en egen spørsmålsrunde der jeg svarer på spørsmål om meg og C.
Vi har vokst fra hverandre, i hver vår retning. Jeg har mistet mine følelser og det har ikke vært mer å gi. Vi har prøvd, men akkurat nå og fremover er det best å være venner.
Stemmer det at du var utro og at det er den egentlig grunnen til at det ble slutt?
Nei, det stemmer OVERHODE ikke.
Hvem bestemte at dere skulle gjøre det slutt?
Jeg. Men vi var begge enige og hadde forståelse for situasjonen. Det kom vel ikke akkurat som et sjokk.
Hva var det som gjorde at du tenkte at nå var det nok?
Hmm… Det kom jo som sagt ikke som et sjokk og vi har snakket mye om det (lenge). Men det som gjorde at jeg tenkte at det faktisk var nok nå var når jeg tenkte på om jeg aldri skal oppleve å være forelska igjen og at jeg aldri skal kjenne sommerfugler i magen. Forholdet vårt var jo fint på mange måter, men det var basert på noe helt annet enn kjærlighet – Og da er det ikke i mine øyne rett. Hvert fall nå.
Har det vært slutt lenge før dere delte det?
En stund.
Tror du at dere kommer til å finne tilbake til hverandre?
Jeg har ikke peiling jeg. Ikke akkurat nå hvert fall. Nå behøver jeg å være litt alene, henge med kule folk, ta vare på meg selv, treffe nye og spennende mennesker, le masse og ha det bra. Alene. Hva fremtiden bringer aner jeg ikke, selv om det hadde vært skikkelig digg å vite.
Hva tror du C tenker når han ser videoen av at du danser og skriver “sånn går nu dagen som singel”?
Haha, jeg vet at det var noen som reagerte på det. Jeg tuller med alt, og det er litt sånn jeg kommer meg gjennom ting. Og vet du hva? Vennskapet vårt er der at det faktisk var han som filmet den – Så han tok det veldig pent 🙂
Tror du at dere fortsatt klarer å være venner?
Foreløpig går det veldig fint hvert fall. Det er i mine øyne ingen grunn til at det ikke skal gå videre heller. Men, vi får se hvordan det blir. Han er jo en av mine bestevenner, og han har jo lenge egentlig vært mye mer som en bestekompis enn som en kjæreste.
Hvem av dere har leiligheten?
Jeg har leiligheten.
Angrer du på at det ble slutt?
Nei, det var helt riktig. Men, det betyr ikke at det ikke er skikkelig kjipt.
Siden dere har så mange felles venner, hvordan tror du at det kommer til å bli?
Vi har sagt til de aller fleste at det ikke er nødvendig å ta noe parti, fordi det ikke er noe parti å ta. Jeg kommer sikkert til å miste kontakten med noen, og det samme gjør sikkert han. Det er fryktelig trist at det blir sånn, men det er vel en konsekvens av dette.
Snakker dere sammen hver dag?
Ja, det har vi gjort foreløpig.
Kommer du til å være sjalu hvis han får seg ny kjæreste før deg?
Haha, hva skal jeg svare? Altså… Det blir jo sikkert ikke dødsfett, samtidig så kommer det jo helt an på når det blir og hvor langt jeg selv har kommet. Det er ganske lættis, for med en gang jeg delte at det var slutt mellom oss begynte MANGE av mine følgere å følge han, sende han meldinger og kommentere tingene hans 😅🙈 Vi har faktisk ledd ganske mye av det, for det er jo veldig synlig og det blir jo helt tåpelig, haha. MEN! Jeg unner han alt godt, og det blir som det blir.
Er du fortsatt forelsket i C?
Nei, det er jeg ikke. Men, jeg er veldig glad i han!
Kommer du fortsatt til å gå på kampene hans og sånt?
Det gjør jeg helt sikkert!
Hva har såret deg mest utenom selve bruddet?
Faktisk har det vært hvordan noen av våre nærmeste har tatt det og hvordan noen av de har oppført seg.
Snakker du med noen andre nå?
Altså, haha. Jeg snakker jo med folk, men jeg dater ikke nei.
Har du fortsatt kontakt med familien hans?
Litt, men selvfølgelig ikke på samme måte som før.
Bor dere fortsatt sammen?
Nei, det gjør vi ikke.
Hvorfor har du virket så glad etter bruddet?
Haha, dette er veldig vanskelig å svare på. Det ene minuttet er jeg lykkeligere enn noen gang, mens det neste er jeg så tom og sint at halvparten kunne vært nok. Jeg vet at det er helt rett sånn ting er nå. Jeg har grått overraskende lite, og jeg har mer vært tom og hatt vondt liksom. Både jeg og C har hatt litt tid på oss før vi delte det også, og det har jo helt sikkert litt med saken å gjøre det også. Jeg tror kanskje også at jeg egentlig hadde kommet meg over det første stadiet i en kjærlighetssorg mens vi fortsatt var sammen, uansett hvor rart det høres ut.
Har du følelser for noen andre nå?
Jeg er ikke forelsket i noen andre nei. Akkurat nå orker jeg egentlig ikke tanken på det heller, haha.
Hva kommer du til å savne mest?
Bare det å aldri være helt alene, det å alltid kunne få en kos og noen å snakke med absolutt hele tiden, når jeg vil.
Dett var dett. Nå skal jeg ligge her litt til, før jeg skal brekke meg opp fra senga og komme meg på trening 💪🏻
PS: Han har fått lest gjennom alt før publisering.
Jeg har akkurat skrollet meg gjennom Instagram og Snapchat mellom slaga her hjemme. Der er det høy partyfaktor og skåling, som det alltid er på denne tiden av døgnet på lørdager.
Jeg tenkte derfor jeg skulle stikke innom og vise hva jeg gjør denne lørdagskvelden:
Man må faktisk ikke ha det dødskult på lørdagskvelden (selvom det kan føles sånn) og det er faktisk ganske så digg å bare surre hjemme, gjøre ting som må gjøres og tja… Chille.
Jeg håper dere har en fin lørdagskveld samme hva dere driver med 🖤
Jeg er offisielt nysingel og jeg forsøker sakte men sikkert å huske på hvordan livet som singel egentlig er. Du vet, hvordan det egentlig er å lage mat til en person, hvordan det er å føle seg skikkelig alene en søndagskveld og ja, litt om hvem jeg egentlig er. For det skal jeg ærlig innrømme at jeg kanskje har glemt litt de siste årene.
Det er også en annen ting jeg hadde glemt etter noen år i et forhold: Nemlig hvordan kjøttmarkedet faktisk er der ute. Faktisk er jeg litt i sjokk. Eller ikke litt… Jeg er i sjokk.
Det tok ikke mange timene etter at jeg hadde delt min nye sivilstatus før jeg fikk mitt første penisbilde tilsendt på Snapchat og bare de siste 48 timene har jeg mottatt hele 22 stykker. Vi snakker altså 22 forskjellige menn som har hatt like lyst til å vise seg frem. Og da teller jeg ikke en gang med slibrige meldinger og tilbud. Tilbud som liksom skal trøste meg og få meg til å føle meg mye bedre, som stort sett innebærer alt annet enn en en romantisk komedie, is eller en hyggelig middag (som jeg tror er normalt å gjøre etter et brudd 🤷🏻♀️).
Det er mye mulig jeg er naiv, rar eller mangler forståelse for hvordan ting fungerer, men jeg må bare spørre: Når ble egentlig det en greie at man skulle oppføre seg sånn? Altså… Det er dødsfett at du er stolt av utstyret ditt, men sorry – Jeg vil helst slippe å se det mens jeg sitter på toget, når jeg spiser middag eller rett før jeg skal sove. Faktisk vil jeg ikke se det i det hele tatt. Og hvorfor er det sånn at noen tror at jeg får det mye bedre av at de blotter seg på Snapchat? For ikke å snakke om at jeg er fritt vilt bare fordi jeg har blitt singel? Er det da liksom greit å gjøre akkurat hva de vil?
Det jeg kanskje lurer mest på er hvem disse folka egentlig er. Er det fyren i kassa på matbutikken? Er det en gammel klassekompis? Er det naboen? Hvem i alle dager er han fyren som tenker at “Martine blir nok skikkelig glad av å se kølla mi”?
Herregud, hvor er selvinnsikten liksom?!
La meg dele fire tanker:
1. Jeg syntes det er ganske sexy med menn som har litt klasse. Penisbilder som første sjekketriks er ikke klasse. Penisbilder generelt er ikke klasse.
2. Jeg vil gjerne hilse på deg, men jeg foretrekker å hilse på noe annet enn penisen din først.
3. Sender du til meg, sender du til alle – Og da kan vi allerede si takk og farvel.
4. HVA SKJEDDE MED Å VÆRE LITT GENTLEMAN? Ta med dama ut på date, sjarmer hun og la hun føle seg spesiell – Da kanskje du fortjener å få deg noe. Om hun vil.
Jeg sier ikke at det ikke finnes damer som digger å få penisbilder, men jeg har til gode med å høre noen si det. Og helt seriøst, ekte menn presenterer seg ikke med penisbilder. Kjøp deg en fasttelefon eller få deg en hobby, som ikke innebærer Snapchat og penis. Skitt ass, jeg blir helt svett jeg og jeg merker at min nye tilværelse blir svært annerledes enn hva jeg er vandt til…
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
I dag er det ett år siden jeg ble overfalt og slått ned utenfor min egen leilighet av en tilfeldig mann på vei hjem. I dag er det ett år siden en mann valgte å frata meg min trygghet. I dag er det ett år siden en mann valgte å ta fra meg min frihet. I dag er det ett år siden jeg ble redd for å sove, redd for å være alene og redd for mørket. Redd for fremmede menn på gata. Jeg som alltid har vært så tøff. Jeg som aldri har vært redd for noe som helst.
Mannen som slo ned meg er noen sin sønn. Jeg sier ikke at dere foreldre ene og alene skal ta ansvar for handlingene til barna deres, og spesielt ikke når de er voksne – Men jeg håper dere kan lese hva jeg har å si. Dere kan nemlig gjøre en forskjell.
Første gang jeg ble kalt for en hore, var jeg 11 år gammel. En av guttene i klassen kalte meg det fordi jeg taklet han på fotballbanen. Han mente det selvfølgelig ikke, men han sa det. Da det skjedde tenkte jeg ikke så mye på det, men i ettertid har jeg lurt på hvordan en 11 år gammel gutt visste at det var slemt å kalle meg for en hore.
Da jeg var 14 år prøvde sønnen til den ene kompisen til pappa og putte hånda si i trusa mi selv om jeg sa nei. Det har jeg ikke fortalt til pappa, og uansett så tulla han jo bare. Du vet, sånne guttestreker. Det er jo sånn gutter gjør, og de må jo få lov til å flørte! Eller?
For ett år siden ble jeg brutalt slått ned av en tilfeldig mann, og det er langt fra å bli kalt hore til å bli slått ned – Men det aller meste starter i det små. Kanskje med vitser om hun hora som ba om det eller historier om kjerringer som fortjener litt juling fordi de aldri holder kjeft.
Og vet du hvor jeg tror det først og fremst starter? Jo, hos dere. Dere har nemlig et enormt ansvar. Som foreldre har dere et ansvar om å lære sønnene deres om grenser, om hva som er rett og galt og om hva som ikke er lov til å gjøre. Dere har faktisk et ansvar om å lære sønnene deres om å ikke kalle jenter for horer eller å slå ned tilfeldige jenter på gata. Eller, noen i det hele tatt.
Vi snakker jo ofte om det å være en ekte mann, og jeg straffes hver dag for at det ikke var en ekte mann jeg møtte utenfor leiligheten min for 1 år siden. Vet du hvordan jeg vet at han ikke var en ekte mann? Jo, fordi ekte menn ikke slår. Ekte menn kaller ikke jenter for horer, ekte menn voldtar ikke og ekte menn slår ikke.
Vær så snill, på vegne av meg, mine venninner, min mamma, min lillesøster og mine medsøstre: Lær sønnen deres å være en ekte mann. Jeg er nemlig sliten av å være redd, fordi jeg er født kvinne.
Del gjerne.
PS: Saken min ble henlagt i sommer.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Faen. Jeg trodde aldri at jeg skulle ha kjærlighetssorg jeg. Aldri. Jeg skulle liksom få til dette med kjærligheten. Jeg skulle ikke feile. Og her ligger jeg og griner, ler og hater om hverandre. Jeg føler meg så tom, mislykka og lite elsket. Den ene timen er jeg lykkeligere enn noen gang, mens den andre timen er jeg så tom at jeg bare vil sove bort følelsene som nærmest kveler meg.
Einar Gelius sier at “kjærlighetssorg er sorgen det ikke sendes blomster til. Den rammer tusenvis, men vi snakker lite eller ingenting om den. Vi må begynne å ta kjærlighetssorgen mye mer på alvor.” Og han har søren meg sant.
Hvis jeg skal være helt ærlig trodde jeg aldri at jeg skulle ha kjærlighetssorg, jeg trodde aldri at jeg skulle “feile” i kjærligheten og jeg trodde hvert fall ikke at jeg skulle føle meg så sårbar som nå. Men, så feil kan man visst ta. På en måte går det fint, for alt føles så rett. Jeg vet at valget som er tatt er det beste akkurat nå, samtidig er det skikkelig forvirrende at det allikevel er så trist, at det er så sårt og så rart. Herregud, det er så trist. Det er så trist at jeg kan begynne å gråte av å steke en omelett, av se en person på TV og ja, av å høre en sang. Det er så mange sanger som minner meg om den gangen, de øyeblikkene og det vi gjorde.
Hvor lenge skal det være sånn og når går det over? Når slutter jeg å ville fly til den andre siden av jorden fordi jeg tror det gjør at jeg får det litt bedre? Når slutter jeg å være sint fordi at alle andre får det til? Når blir det bra? Når kan jeg høre de dumme sangene på radioen i bilen uten at jeg får en følelse av panikk i brystet og at jeg kjenner at tårene kommer? Sånn helt ut av det blå.
Jeg vet ikke hva jeg skal svare når folk spør meg om hvordan det går, for sannheten er at jeg egentlig ikke har peiling. Jeg føler meg så forvirra. I det ene øyeblikket har jeg lyst til å gi faen, være digg og erobre verden, mens i det andre har jeg lyst til å grave meg ned og aldri komme tilbake.
Det som irriterer meg er at det er så fristende å sende han en melding å si at jeg angrer. Jeg vet ikke om det vanlig eller om det er fordi jeg er svak. Eller svak… Lei av å ha det vondt er vel kanskje en bedre beskrivelse. Jeg drømmer om å spole tilbake tiden og om å bare ha det bra. Om å være lykkelig. Om å få en klem, om å føle meg elsket og om å bare le sammen, litt til. Det er trist at det måtte bli som dette og det er så tomt fordi det ikke er mer, det er rart å legge seg alene og det er skuffende at jeg ikke klarte bedre. Jeg som liksom skal klare alt. Jeg som liksom hadde det perfekte forholdet.
Lættis.
Og. Det er trist å tenke på at en person som har vært en så stor del av livet mitt i 3,5 år plutselig ikke skal være der på samme måte lenger. Hvor rart er ikke det? Jeg får vondt langt inne i hjertet av å bare tenke på det.
Jeg har ikke peiling på hvordan man egentlig lapper sammen hjertet sitt igjen, men det må skje og jeg er fast bestemt på å ta med meg de siste 3,5 årene som en enormt fin, viktig og god lærdom. Det har vært et heidundranes kapittel på godt og vondt, og jeg er til tross for alt veldig takknemlig. Jeg håper snart at jeg klarer å være takknemlig og glad helt på ekte også, og ikke bare når folk spør.
Igjen, jeg har ikke peiling på hvordan man blir hel igjen, hvordan man finner seg sjæl igjen og hvordan jeg skal fikse å lage middag til bare én person, men jeg finner vel ut av det. Det må jeg jo bare. Jeg kjenner bare at jeg må grine litt, være litt og bare være tom litt først.
🖤 Mine beste tips til å bli seg sjæl igjen (foreløpig):
– Grin.
– Le.
– Grin.
– Tillat deg å føle.
– Gjør ting som gjør at du føler deg bra.
– Hold ut. Det blir bedre. Det må det bare.
– Dans.
– Tren.
– Vær med fine mennesker.
– Grin.
Faen altså. Det skumleste vi gjør i livet er å elske. Men hvem er vi egentlig hvis vi ikke gjør det?
