Den forbanna kjærlighetssorgen

Faen. Jeg trodde aldri at jeg skulle ha kjærlighetssorg jeg. Aldri. Jeg skulle liksom få til dette med kjærligheten. Jeg skulle ikke feile. Og her ligger jeg og griner, ler og hater om hverandre. Jeg føler meg så tom, mislykka og lite elsket. Den ene timen er jeg lykkeligere enn noen gang, mens den andre timen er jeg så tom at jeg bare vil sove bort følelsene som nærmest kveler meg. 

Einar Gelius sier at “kjærlighetssorg er sorgen det ikke sendes blomster til. Den rammer tusenvis, men vi snakker lite eller ingenting om den. Vi må begynne å ta kjærlighetssorgen mye mer på alvor.” Og han har søren meg sant. 

Hvis jeg skal være helt ærlig trodde jeg aldri at jeg skulle ha kjærlighetssorg, jeg trodde aldri at jeg skulle “feile” i kjærligheten og jeg trodde hvert fall ikke at jeg skulle føle meg så sårbar som nå. Men, så feil kan man visst ta. På en måte går det fint, for alt føles så rett. Jeg vet at valget som er tatt er det beste akkurat nå, samtidig er det skikkelig forvirrende at det allikevel er så trist, at det er så sårt og så rart. Herregud, det er så trist. Det er så trist at jeg kan begynne å gråte av å steke en omelett, av se en person på TV og ja, av å høre en sang. Det er så mange sanger som minner meg om den gangen, de øyeblikkene og det vi gjorde. 

Hvor lenge skal det være sånn og når går det over? Når slutter jeg å ville fly til den andre siden av jorden fordi jeg tror det gjør at jeg får det litt bedre? Når slutter jeg å være sint fordi at alle andre får det til? Når blir det bra? Når kan jeg høre de dumme sangene på radioen i bilen uten at jeg får en følelse av panikk i brystet og at jeg kjenner at tårene kommer? Sånn helt ut av det blå. 

Jeg vet ikke hva jeg skal svare når folk spør meg om hvordan det går, for sannheten er at jeg egentlig ikke har peiling. Jeg føler meg så forvirra. I det ene øyeblikket har jeg lyst til å gi faen, være digg og erobre verden, mens i det andre har jeg lyst til å grave meg ned og aldri komme tilbake. 

Det som irriterer meg er at det er så fristende å sende han en melding å si at jeg angrer. Jeg vet ikke om det vanlig eller om det er fordi jeg er svak. Eller svak… Lei av å ha det vondt er vel kanskje en bedre beskrivelse. Jeg drømmer om å spole tilbake tiden og om å bare ha det bra. Om å være lykkelig. Om å få en klem, om å føle meg elsket og om å bare le sammen, litt til. Det er trist at det måtte bli som dette og det er så tomt fordi det ikke er mer, det er rart å legge seg alene og det er skuffende at jeg ikke klarte bedre. Jeg som liksom skal klare alt. Jeg som liksom hadde det perfekte forholdet.

Lættis. 

Og. Det er trist å tenke på at en person som har vært en så stor del av livet mitt i 3,5 år plutselig ikke skal være der på samme måte lenger. Hvor rart er ikke det? Jeg får vondt langt inne i hjertet av å bare tenke på det.

Jeg har ikke peiling på hvordan man egentlig lapper sammen hjertet sitt igjen, men det må skje og jeg er fast bestemt på å ta med meg de siste 3,5 årene som en enormt fin, viktig og god lærdom. Det har vært et heidundranes kapittel på godt og vondt, og jeg er til tross for alt veldig takknemlig. Jeg håper snart at jeg klarer å være takknemlig og glad helt på ekte også, og ikke bare når folk spør. 

Igjen, jeg har ikke peiling på hvordan man blir hel igjen, hvordan man finner seg sjæl igjen og hvordan jeg skal fikse å lage middag til bare én person, men jeg finner vel ut av det. Det må jeg jo bare. Jeg kjenner bare at jeg må grine litt, være litt og bare være tom litt først. 
 

🖤 Mine beste tips til å bli seg sjæl igjen (foreløpig):

– Grin. 

– Le.

– Grin. 

– Tillat deg å føle.

– Gjør ting som gjør at du føler deg bra. 

– Hold ut. Det blir bedre. Det må det bare. 

– Dans. 

– Tren.

– Vær med fine mennesker.

– Grin. 

Faen altså. Det skumleste vi gjør i livet er å elske. Men hvem er vi egentlig hvis vi ikke gjør det? 

// Marty 

12 kommentarer
    1. Gikk gjennom dette for litt under ett år siden.. Visste at forholdet ikke hadde den fremtiden jeg ønsket og at det beste var å avslutte det.. Det er enormt vondt å avslutte et forhold som egentlig er fint jeg hadde fortsatt følelser men jeg måtte tenke på fremtiden og der kunne jeg ikke se for meg han og meg sammen. Jeg var som deg, kunne gråte av alt de første dagene, til og med ukene.. Angret jeg? Ja.. Var det det rette valget? Absolutt. Kan trøste deg med at det blir bedre. For min del gikk det bedre etter et par mnd. Og det er først når alle følelsene rundt det hele er bearbeidet og sorgen er borte at man innser at man gjorde det rette, og den følelsen er ganske bra den og. Jeg har fortsatt dager der jeg savner forholdet. For nå er jeg ensom igjen, slik jeg var før jeg traff han. Jeg savner det å ha noen hver dag, selskapet og humoren. Rett og slett noen å dele de daglige tingene med. Men å være i et forhold som ikke fører noen vei er ikke bra for noen parter. Bedre å skilles som venner enn å ende opp med nag og vonde følelser ovenfor hverandre. Jeg er fortsatt god venn med min eks og det vil jeg nok alltid være 🙂 ta tiden til hjelp, tillat deg å være trist og lei. Det går over!

    2. Da jeg hadde kjærlighetssorg sa bestemor til meg «du er i hvertfall ikke alene om det» og jeg tenkte bare, dust… jeg driter da i om andre der ute har kjærlighetssorg akkurat nå, der jeg lå på sofaen uten motivasjon eller vilje til å klare å gjøre noe som helst. Selv har hun vært sammen med bestefar siden hun var 16 år. Kjærlighetssorg er virkelig undervurdert… Håper du kommer deg igjennom det så godt det går ❤️

    3. Jeg forstår deg. Jeg selv havnet på psyk etter det første forholdet tok slutt. Det varte fra jeg var 15 til 26. Vi jobbet som modell ved siden av studier. Jeg voktet han. Han var grunnmuren etter en grusom barndom. Det tok meg to år. Da møtte jeg han jeg har i dag . Hel ved, kalles han. De to årene mellom gikk til enorm dating og festing med finanseliten her i Oslo. Jeg elsker min første enda. Men mest han jeg har nå. Du kan le, trene, være med venner. Jeg tror når du det kan, så går det greit. Finner deg ikke på blogglisten. Hva har skjedd?

    4. Velkommen i klubben. Dette har vi “alle” vært igjennom.
      Det føles ikke som trøst når man er midt i kjøret men det går alltid over som alle andre følelser. Det fine med det er at det går over av seg selv men det hjelper med mye iskrem eller andre godterier som lager gode følelser. Å hate har vi også kjent på og det er en nødvendi prosess men går jo bare utover deg selv. Hver gang du er forbanna kan du belønne deg selv med en fjelltur. Da vil du oppleve at du kommer i livets form og vil takke exen en gang i fremtiden. Og de som skriver sanger om sine nedturer blir jo rike…..
      Gjetter du blir redd også men vær sikker det er ingenting å være redd for. Det ordner seg over litt tid og garantert vil du le av det…
      Ikke del hel driten med hele verden. Et par gode venner er nok.
      Det hjelper å urinere på bildene av exen, det hjelper med one night stands, mye iskrem, sjokolade, kino, netflix er som en reddende engel med lange serier. What the fuck en sardin i havet er ikke noe å sørge seg ihjel over….og det ikke det du sørger over heller. Du er ( lukk ørene for du vil ikke like det) full av selvmedlidenhet…og det svir som bare fanen. Om en stund oppdager du at du har glemt å tenke på ham og en vakker dag er han bare en x som du ikke klarer å føle en drit for. Garantert. Har du tusen bilder av ham kan du se på bildene døgnet rundt og gråte til du er tom. Dag etter dag etter dag, iskrem, mere bilder. Etter en stund får du latterkrampe av du likte ham. Og du kommer ikke til å føle han er fin en gang.
      Det virker ihvertfall mot kvinnfok exer med høy km stand…………..

    5. Jeg vet hvordan det hvordan du har det. Mitt første kjærlighetsorg fikk jeg i 97. Kom hjem fra skolen og venter på telefon. Hun slo opp og jeg var fortvilet. Klarte ikke å sove og gikk på skolen og snakket med rektor og fortalte at jeg trenger noen dager for å komme meg. Ble 2 uker og om det ikke kunne bli verre skulle jeg på sykehuset for en vanlig sjekk. Kom hjem men hadde ingen smerter men fikk noen sovemedisin og jeg kom meg etter noen uker. Skulle hente gutten i april og han feiret 3 årsdagen sammen med meg. Og da jeg kom tilbake med han hadde hun ny kjæresten hos seg. Herregud jeg lo da jeg ga guttungen en god klem. Men kom meg fort. Og det verste var da jeg ble skilt. Beste vet jeg nå. Har det mye bedre men tør ikke åpne hjertet mitt lengre. Vil ikke bli såret mere. Har opplevd det 4 ganger og ikke mer. Så jeg vet hvordan du har det. Du er ikke alene. Det kommer til å gå bra vil ta litt tid.

    6. Klisje å si, men det vil gå over. Litt etter litt vil det gjøre mindre vondt og en dag vil det ikke gjøre vondt i det heletatt. Etter en stund vil alt bare føles som et fjernt minne. Føles som et annet liv. Hadde selv kjærlighetssorg for mange år siden. Ble helt ut av det blå forlatt. Ene dagen var vi lykkelige, dagen etter var hjertet mitt knust. Mulig det var noen tegn fra hans side, men isåfall plukket jeg dem ikke opp. Det var helt uventet og jeg var bokstavelig talt i sjokk. etter mange år som kjærester og noen år som samboere ble jeg kastet ut uten begrunnelse og verken sett eller snakket med han siden. Jeg fikk ingen forklaring eller avslutning. Men allikevel gikk det over. Jeg kom meg på beina igjen og jeg har det bedre enn noensinne. Tro meg, det vil gå over. du vil føle deg hel igjen en dag og du vil oppleve kjærligheten igjen. Stå på og ta tiden til hjelp. Bruk ressursene du har rundt deg. Tillat deg selv å sørge, samtidlig som du tillater deg selv å leve livet og komme deg videre. Dette ordner seg <3

    7. Du er bare 19.. Du må kanskje oppleve dette flere ganger i livet desverre.. Jeg har 4 laaange seriøse forhold bak meg, og det gjør like vondt hver gang! NÅ skal jeg være singel leeeenge! Heldigvis har jeg mine 2 barn.💕 Skjønner hvordan du har det.❤️

    8. Tusen takk for et utrolig bra innlegg, det er super tøft av deg å tørre å skrive det. Jeg hadde nok aldri turd det spesielt ikke rett etter, da jeg var så sårbar. I februar gjorde meg og eksen min det slutt etter 3 år sammen, og vi bodde sammen nesten 2 år. Jeg hadde heller aldri trodd at hjerte mitt skulle bli så knust pga han, vi skulle liksom ikke feile heller. Det er noe av det vondeste jeg har opplevd, og helt ærlig tok det lang tid før jeg var over det helt. Det tar nok mange månder og komme til deg selv igjen, finne ut hva du vil alene og akseptere fullt ut at det aldri blir dere igjen. Det tok ca et halv år for meg og føle at livet falt mer på plass og at jeg ikke trengte han mer. Det føles som altfor lang tid, men de første 2-3 månedene er den største sorgen. Det var det iallefall for meg. Det blir bedre og du klarer deg nok veldig bra. Det virker som du har bein i nesa, prøv å ikke ring han for mye. Prøv å ikke fall tilbake, jeg vet hvor hardt det er. Men klarte jeg det, så klarer du det! Lykke til, jeg håper du finner ut av ting. Du fortjener å ha det bra, ikke å være ulykkelig i et forhold. Det føles som han kan få alt til å bli bedre igjen akkurat nå men følelsene er annerledes enn fornuften. Ønsker deg alt godt!

    9. Du går gjennom dette nå, og trolig 2-3 ganger til de neste årene, for at du skal lykkes den gang det VIRKELIG gjelder. Det er når du er ca 27 år og vil finne noen å ha det morsomt og reise med et par år, for så å få barn med når du er 29år.
      Alt opp til dette “end-gamet” rundt 27-30 år handler om å lære deg bedre å kjenne, forstå hva du søker i en mann/far (som at han er 3-7 år eldre enn deg fordi menn blir voksne og ansvarsvillige senere), masse variert sex, og opplevelser som når du sitter lenket til barnesengen gjør at du ikke føler du har gått glipp av å leve – heller gjerne tvert i mot følelsen av at det nå blir deilig å bare roe ned med barn og familie.

    10. Jeg har lenge tenkt at det er for risikabelt å elske, jeg slipper meg aldri helt og lar aldri noen slippe 100% inn på meg.
      Den siste setningen i dette innlegget, var så brutalt ærlig, fint og sant.
      Det skumleste er å elske, men hvem er vi vis ville gjør det ?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg