Måned: juni 2017

For noen uker siden satt jeg ved siden av en jentegjeng på bussen. Jentene satt og snakket om venninnen sin, som visstnok hadde ligget med en fremmed fra tinder samme helg. Jentene kunne overhode ikke forstå hvordan hun kunne hore seg rundt, være så billig og at hun kunne tenke så kort. 
Siden jeg var liten har jeg sett haugevis av såkalte “one night stands” i blant annet filmer. Ofte gjennom henrykt, vellykket og romantisk sex. Det har sjeldent vært kleine morgenstunder, walk of shame og klabb og babb.

Er det noe jeg har hørt altfor ofte er det at jenter, damer, kvinner – eller hva man nå liker å kalle oss, ikke kan ha one night stands. Jeg kan nemlig ikke fatte at aksepten for det å faktisk ha et one nights stand skal bestemmes på grunnlag av hvilket kjønn man er. For jeg oppfatter at det er akseptert å være gutt, slenge rundt seg og ligge med så mange du vil. Er du derimot jente, blir du fort stemplet som løs. Ikke bare av gutta, men av jentene også.
For et klapp på skulderen hos gutta, er ofte et “horestempel” hos jentene, og det verste er at det ofte er vi jenter som setter det på hverandre. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange”

For vi kan godt diskutere om det er usexy med en som har ligget med mange, men jeg kan ikke fatte forskjellen på å være jente og gutt når det kommer til temaer som dette.

Jeg vil tørre å påstå at det er et større problem at så mange av oss har de holdningene vi har knyttet til andre – Og at hore er beskrivelsen på en jente som tror hun er noe, som har ligget med noen hun ikke burde eller som kler seg annerledes. Problemet er nemlig ikke hvem man velger å ligge med, men holdningene til de man forteller det til. 

Vi jenter burde hvert fall ta oss sammen, rette opp ryggen og ta til oss stoltheten vi svekker hver eneste gang vi kaller noen for horer eller tillater noen å kalle andre for det. Det eneste vi gjør, er å tråkke på vår egen seksualitet. 

Og at jenter ikke har et like stort behov for aksept, sex og tilfredstillelse er noe som hører vikingtiden til. Og vi har kommet litt for langt til at det ikke skal være greit. Man er ikke hore fordi man bruker kort skjørt eller utringing. Og man er faktisk heller ikke det, hvis man ligger med mange.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Så du Martine la ut bilde på nett eller? I BH og med ei litta nippel. 
HORE.

________________________________________________________________________________________________________________________________

Jeg syntes det er altfor mye vi ikke snakker om, som vi ikke tar hensyn til og som vi graver under en stein. Hver fredag de neste ukene vil jeg ta opp temaer jeg mener vi burde snakke om! Stay tuned. 

TW.

Jeg bemerker at dette ikke er min historie, og at den er gjengitt med ønske fra personen selv. Den er beintøff, brutal og viktig. Personen har et ønske om å dele og jeg setter pris på at personen har valgt min plattform. Jeg ber om at det leses med respekt og forståelse. 

________________________________________________________________________________________________________________________________

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det dunker i ørene mine. Alt dunker. Festen er heit. Jeg føler meg heit. Jeg drikker øl, til tross for at jeg ikke liker øl. Jeg later som, jeg er faktisk sinnsykt flink til å late som. Jeg drikker mye øl, mer enn planlagt. Som vanlig. Jeg koser meg, jeg føler at alt slipper taket og jeg føler meg bra. Bra på den måten at jeg gir faen, i et øyeblikk føler jeg meg som Queen B. Kroppen er blandet med øl, frossenpizza og en bortgjemt angst. 

Takk kjære øl, takk for at du overdøver mine egne tanker, min egen luktesans, min egen frustrasjon og festens vibber. Takk for at du lar meg danse, være fri og elsket. Elsket av deg.

Fulle meg elsker å danse. Edru meg hater å danse. 

Jeg merker at han ser på meg. Han er fin, han er markert. Han er deilig. Jeg stiller meg spørsmålet om han pleier å være så deilig. Nei. Igjen takker jeg ølen. 

Jeg lurer på hvorfor han ser på meg. Tjukke, ekle og lille meg. Jeg som napper kjønnshårene mine med en pinsett for at alt skal forsvinne. Jeg som prøver alt av forbanna tips og triks som dukker opp, og føler meg mislykket. Uønsket. Han fanger meg med blikket, og jeg føler oppmerksomhet fra noe annet enn ølen. Det er deilig. Det er behagelig. 

Fulle meg aksepterer meg. Edru meg hater meg. 

Før jeg vet ordet av det drikker jeg fra hans øl. Nei, det er ikke øl. Det var noe helt annet, og jeg liker det bedre. Det er bitrere, surere og strammere.

Og jeg blir enda fullere. 

Han tar på meg, og det er fint. Jeg trekker til meg all oppmerksomheten, og lurer på om det er mitt nye salgskupp fra Bik Bok som gjør det. Han spør om jeg vil bli med på do. 

Fulle meg takker ja. Edru meg takker ikke ja til sånt. 

Uansett så må jeg jo tisse. Problemet er ikke at han vil tisse. Han vil kline. Det er greit, for til tross for at det har blitt hull i strømpebuksa og den ene løsvippen er på vei av tenker jeg at litt klining ikke er noe problem. 

Fulle meg kliner med hull i strømpebuksa og med løsvippene på svei. Edru meg kliner ikke uten å ha pusset tenna. 

Han tar litt mer. Litt hardere. Jeg tenker ikke. Jeg føler ikke. Kroppen min skrur seg av og jeg lukker øynene. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Jeg merker at jeg har mensen. Fy faen. Mensen nå. Jeg vil ikke. Stopp. 

Jeg hører han kaller meg ekkel. Ekkel fordi jeg har mensen. Han sier noe mer. Jeg vet ikke om jeg hører, eller ikke vil høre. Jeg mumler, men får ikke frem et ord, tror jeg. 

Fulle meg blir voldtatt. Edru meg blir ikke voldtatt. 

. . .

Jeg lukker opp øynene. Jeg ser ned over lårene mine som er dekket i blod. Hodet mitt dunker. Jeg ser den ødelagte strømpebuksa under vasken. Underlivet mitt svir, det dunker og jeg skjønner at alt kommer derfra. All smerten, all skammen og all dritten. Jeg reiser meg, og til tross for at rommet snurrer kan jeg ikke unngå å se meg selv i speilet. Det er da det kommer. Det er da jeg begynner å hate, det er da jeg tenker at jeg angrer på at jeg ikke var fornøyd før. For nå kan jeg umulig elske. 

Jeg fomler etter telefonen min, og jeg har fått en melding. “Sorry. Ble litt ivrig. Var ikke planlagt at du skulle ha mensen”. 

Festen er avsluttet. 

I dag er det tre år siden dette skjedde med meg. Først idag tør jeg å prate om det. I tre år har jeg hatet, grått og gitt opp. For den kvelden tok han fra meg det lille jeg hadde av meg selv. Han tok det og tråkket på det. Du tenker kanskje at jeg la opp til det selv? Jeg har tenkt akkurat det samme i tre år nå. Jeg har tenkt at det var den dumme kjolen fra Bik Bok som lyste at det var greit. At det var min skyld som drakk. Som lot meg forføre. Som svimte av. 

I dag angrer jeg på én ting og det er at jeg ikke anmeldte. Jeg anmeldte ikke fordi jeg trodde det han gjorde var greit. Fordi jeg trodde det var min skyld og at jeg fortjente det. Jeg trodde det var greit at han hadde sex med meg når jeg så vidt kunne stå oppreist. Når jeg var bevisstløs. 

Men det er verken mitt antrekk, mitt alkoholinntak eller mitt utseende som gjorde at jeg ble voldtatt. Det var han. Og kun han. 

For fulle meg ble voldtatt, og det var ikke min skyld. 

– Anonym 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Edit: 

// Marty

Det er mye jeg ikke kan forstå meg på, og dette er fire av de tingene: 

Jeg kan ikke forstå meg på reklame som handler om hvor glatt og fint underlivet ditt blir med produktene deres, som ofte er i form av voksing eller barbering. Ved bruk av produktene får du jo tight gap, barnehud og du unngår noen som helst nupper eller inngrodde hår. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan helle ikke forstå meg på reklamer som dette. Jeg har aldri klart å bli så digg som de fremstiller det på bildet, men jeg oppnår nesten samme effekt som mascaraen med mine fake vipper…

Mensen og andre slike kvinnegreier er ikke morsomt, du danser ikke lett som en lek og du føler deg ikke komfortabel og fjong. Med mindre det er festet noen greier i bindene som fungerer som en morsom stikkpille, føler jeg meg verken ren eller digg. Jeg kaster heller ikke lett på håret og blunker til fremmede på gata fordi jeg har mensen. 

Er det noen hår på de leggene? Hvis man ser ordentlig nærme?

Nei. De er jo retusjert bort. Hele huden er jo softet og fin, og det forklarer muligens hvorfor jeg aldri oppnår den samme silkemyke huden som personen på bildet. Selv dunet på fingrene er jo borte. Den dagen det kommer en så effektiv hårfjeringssak på markedet må du gi beskjed. Forresten, man pleier å ha noe å fjerne før man fjerner hår. Jeg har aldri forstått hvorfor de alltid barberer hårfrie legger når de viser frem produktene sine… 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg var flinkere til å åpne meg før. Sakte men sikkert har jeg bygd meg opp en fasade, akkurat den fasaden som jeg forsøker å få andre til å bryte ned. Ikke en slik fasade som omhandler utseende, hverdag og status, men er fasade av hvordan jeg har det. En fasade om at jeg fikser alt, at alt preller av og at jeg ikke tar meg nær. På en måte stemmer det, men det preller ikke av. For alt legges i en boks, og det blir liggende der, dessverre. Til min store fortvilelse blir det av og til litt for fullt. Da rammes jeg egentlig av en skam, en skam for å være menneskelig. For å gråte, være sint og føle. 

Jeg har valgt å eksponere meg. Ikke nødvendigvis å blottlegge meg, til tross for at enkelte tror det. For jeg vet egentlig ikke hva jeg prøver på, men jeg har faktisk tro på det jeg gjør. Jeg er takknemlig for at jeg får brøyte vei, at jeg får mene og at jeg får ta del av noe så stort som samfunnet. Samtidig som det er det jeg liker aller best, er det akkurat det jeg liker dårligst også. Problemet er at det av og til gjør så forbanna vondt. Dager som idag der det føles som om jeg blir slått i fjeset, og at min verdi måles i hva andre mener om meg. For i sammenlikningene til andre, meningene til andre og følelsene jeg sitter igjen med legger jeg hele hjertet mitt. Jeg gjør ofte det. Jeg legger hjertet mitt i alt jeg tror på. I de fleste tilfeller er det akkurat det som gjør at det blir slik det blir, mens det andre ganger gjør at jeg blir sittende igjen og stirre i veggen. Hardt og lenge. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg aksepterer at folk mener, at folk tror noe annet og vil noe annet enn meg. Jeg aksepterer at folk ikke er enige. På en måte er det akkurat det jeg liker med å si ifra, rope ut og mene på den måten jeg gjør. Jeg liker når det blir debatt, når folk engasjerer seg og vi sammen finner løsninger. Det som er vondt er når debatten glir over på meg, hvem jeg er, hva jeg liker og hvordan jeg ser ut. Det er da det ikke er greit, det er da sakene legges i boksen. Den fordømte boksen. 

Når man satser og jobber mot et mål så mister man mange, ikke nødvendigvis fordi man ikke liker hverandre, men fordi man skiller lag. Fordi man kanskje ikke er så like som man trodde. Jeg har blitt ekspert på å akseptere at vi mennesker er forskjellige og at man ikke kan bli likt av alle. Jeg har også blitt ekspert på å ikke tråkke på andre, og det kommer muligens av at jeg vet hvor vondt det gjør selv. Det gjør spesielt vondt når mennesker man bryr seg om, mennesker man er glad i og tenker på er med på å tråkke på deg. Jeg vet ikke om det kommer av sjalusi, uenighet eller at man ikke unner andre å få det til. Men når noen slår disse slagene mot meg gir jeg de nesten rett. Jeg gir nesten opp, og det plager meg. Det plager meg fordi mennesker jeg bryr meg om trykker meg ned, og gjør at jeg tror at det jeg gjør er feil, meningsløst og ubrukelig. Uviktig. 
 

Det verste er at jeg føler at det er en svakhet og si at det er nok, og innrømme at jeg også er menneskelig. 
 

I dag har jeg grini, lenge og mye. Høyt og dypt. Ikke fordi jeg ikke har det fint, for jeg har det bedre med meg selv på lenge, med tilværelsen og med mine egne følelser. Men fordi boksen av samvittighet, følelser og inntrykk ble litt for full. 

Det å ville noe er tøft, og det er enda tøffere når mennesker jeg bryr meg om trykker på “like” og støtter opp under hvor ubrukelig jeg er, hvor teit jeg er og hvor mislykket jeg er. At jeg burde være bombet, voldtatt og slått. At jeg burde holde kjeft og at jeg burde slutte å mene. Det er nemlig ikke det vi har vår frihet til. For det er de få kommentarene man biter merke i, og jeg får med meg alt. Til tross for at jeg lukker øynene hardt og forsøker å se bort. Det kommer som et slag i brystet, og jeg forstår at jeg velger mye av det selv til en stor grad. Men, det betyr ikke at det er lett. 

Når tårene er grått og sinnet, frustrasjonen og tankene har fått utløp kommer det nemlig en følelse av å ville enda mer. En følelse av at jeg gjør noe rett, og at jeg skal få til noe frem. En følelse av takknemlighet for at noen heller enda mer bensin på bålet. 

En følelse av at jeg ikke vil gi meg. Samme hvor vondt det gjør. 

// Marty