Foto: Agnes Etienne/enerWE

Tidligere i uken ble det holdt shipping messe på Lillestrøm. Søndag kveld postet Dagbladet, etterfulgt av en frustrert administrerende direktør bildet av to damer spaserende rundt som to levende reklameplakater, og jeg spør meg selv hva hensikten er. 

For i en forsøk på å vise seg frem, objektiviserer det nederlanske selskapet ROG Ship Repairs damer herfra og til månen. Og det er fullt mulig det er en effektiv form for markedsføring, men en form for markedsføring jeg tror vil svikte på sikt. 
Kvinner har i lang tid blitt objektivisert og blitt sett på som symboler og objekter, men det jeg syntes er mest synd ved bruk av markedsstrategier som dette, er at det skygger for alle de andre kvinnene. Kvinnene som jobber seg oppover, og som overhode ikke lar seg stille som verken symboler eller objekter. Og jeg tror det er her det største tapet ligger. 

For det nederlanske firmaet sier at de har brukt markedsføring som dette lenge, og aldri fått klager på det. Og jeg har full forståelse for hvorfor de gjør det, men syntes allikevel at måten det gjøres på er feil, og tanken bak er skremmende. For i bunn og grunn så spiller de jo på sex, og at det skal komme så tydelig frem i arbeidslivet i 2017 er skremmende, og ikke minst krenkende. I mine øyne vitner dette om et mannsdominert yrke, som hadde trengt noe annet enn kvinner som seksualiserte reklameplakater. For jeg skjønner at menn selger til menn i denne bransjen også, og at de fleste menn syntes det er ålreit med såkalte blonde, deilige damer, spaserende rundt. Det hadde vært spennende å se effekten av det, og hvor mange menn som faktisk biter på agnet som i dette tilfelle er rumpe, kropp og et glimt i øye. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at sleipe triks som dette kommer til å ta slutt. For så lenge kvinner er villige til å stille opp som oppmerksomhetsbomber, så er det lite resten av oss får gjort. Men la meg bemerke at de er helt uskyldige. Det som skremmer meg er de som tar beslutningene om å bruke de, om de hadde latt sine døtre sprade rundt sånn og om hvordan de ser på disse kvinnene. Og, deres eventuelle kvinnelige kollegaer. 

(Antar at det om kort tid dukker opp en som kaller meg sjalu, hårsår eller bitter. Det er helt i orden. For det er verken kroppene eller kvinnene som er problemet her, men de som har besluttet at det er helt greit å selge på kropp. Jeg håper ikke dette skremmer unge og talentfulle damer bort)

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty


 

For en stund siden startet jeg opp med mitt eget “Prosjekt Sminkefri”. Mest av alt fordi jeg ville gå litt ut av min egen komfortsone, og ikke alltid lene meg på masken min. Jeg har aldri vært opphengt av sminke, eller vært spesielt dyktig. Samtidig har jeg alltid følt at jeg må bruke det for å opprettholde min egen fasade. For noen år siden retusjerte jeg og fikset absolutt alle bildene mine. Jeg fikset blekere tenner, smalere nese og glattere hud. Hvis noen konfronterte meg med det, fikk jeg panikk. Det var som om mitt skjold av skjønnhet kunne bli brutt ned, og det kunne ingen vite om. Hvis noen spurte var jeg redd for at de ikke skulle syntes at jeg var pen nok, eller at de skulle tro at jeg ikke var pen i det hele tatt. 

Herregud, så sinnsykt latterlig.

For min del har prosessen med “Prosjekt Sminkefri” gått fint. Jeg har blitt mer komfortabel og akseptert enda litt til. Samtidig så har det gjort ekstra vondt hvis noen har spurt om jeg er sliten eller syk, fordi de har møtt meg uten sminke. 

Jeg vet at mange mener at sminke er totalt unødvendig, men jeg syntes ikke det. Jeg syntes heller det er viktigere å stille seg selv spørsmålet om hvorfor man bruker det og hvorfor man legger så mye tid i det som mange av oss gjør. For jeg vil tørre å si at hvis man gjør det for seg selv, så skal man fortsette med det. Men, hvis man kommer til det punktet at man gjør det på grunnlag av andre, så må man ta ett oppgjør. For det finnes en skjønnhetsfelle, og den gjør sinnsykt vondt å tråkke langt, og dypt inn i. Jeg har prøvd, samtidig så vet jeg at man kan tråkke enda dypere inn i den enn jeg gjør. 

For det er en forventing til hvordan man skal se ut, men jeg tror det er viktigere å legge disse forventingene selv. Forrige uke stilte jeg opp på jobb sminkefri, og jeg følte at det var en personlig seier. 

Jeg har blitt mer komfortabel på mitt eget utseende, og det kjennes godt. Jeg vet det kommer grå dager, men da skal jeg se på bildet under her – Og huske hvor digg det trøtte ansiktet her kan bli. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 

 

Jeg er opplært til å ikke hate. Jeg er opplært til å se det beste i alle, omringe menneskene rundt meg med kjærlighet. Men mest av alt, å ikke hate. Jeg er opplært til å gi en ny sjanse, akseptere og ikke møte hat med hat. Men til tross for at jeg er opplært til å ikke hate, er det eneste jeg føler på idag, hat. Igjen. 

For jeg hater noe jeg ikke kjenner, jeg hater de som ødelegger og de som vil oss vondt. Jeg hater, og det gjør vondt å hate. 

Igjen blir vi angrepet, og jeg sier vi. For vi er de uskyldige. Vi er de som uskyldig forsøker å få hverdagen til å gå rundt, følge opp våre treningsrutiner og rekke jobb. Det er vi som er målet. Vi uskyldige. For det er en ideologi og en tro jeg verken kan forstå eller sette meg inn i, som er villig til å skade, ødelegge og tråkke på oss, vi som er vanlige. 

Vi kan ikke se bort, vi kan ikke skrolle oss videre til viktigere ting. Vi kan ikke lukke øynene og bla videre til sommerens trender, sommerens beste øl og til hvordan du kan gå fortest ned i vekt. For det skjer rett foran nesen vår, og det skjer igjen, og igjen og igjen. Når skjer det neste gang? 

Jeg er 19 år gammel og jeg hater. 

Hvem tar egentlig ansvar for hatet mitt? Følelsene mine? Redselen min? 

Hvem tar tak i de som skaper dette hatet, de som skaper mine tårer og min frykt?

For jeg stiller spørsmål om hvorfor det ikke gjøres noe. Kan vi ikke gjøre noe?

Jeg mister troen på at vi kan møte hatet med kjærlighet, for hatet dreper, og det gjør ikke kjærlighet. For kjærligheten finnes ikke i menneskene som vil oss vondt. 

Snart vil det dukke opp artikler om hvem ofrene fra London var. Vi vil sørge, vi vil kjenne oss igjen i dem. Det vil være uskyldige, talentfulle, unge, gamle, smale, høye, brede og vakre mennesker. Det vil være mennesker som oss. 

Nok er nok. 

Og hvem i Norge tar ansvar for mitt hat? 

 


 

// Marty

 

 

 

Hey partypeople. Lørdag og kollaps på sofaen. AAAH, livet. Kroppen sa litt stopp i dag, og en kveld på sofaen har virkelig vært etterlengtet. Jeg var på debatt med en haug av fine folk på Chateau Neuf tidligere idag, og det var veldig interessant. Temaet var Sosiale Medier og selvbilde, noe jeg egentlig ikke tror vi får snakket nok om. Det er alltid spennende å diskutere med folk som har forskjellige synspunkter. Jeg blir alltid supergira, og digger det! 

På onsdag møtte jeg noen av jentene jeg fra Top Model, og det var veldig hyggelig. Vi presterte å sitte på Olivia på Aker Brygge i seks timer, hahaha! Er det mulig? Vi hadde hvert fall mye å prate om. Det er alltid hyggelig å møte de, og jeg tror det alltid vil være et helt spesielt bånd mellom oss. 

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hvem jeg velger å bruke tid på. Jeg velger ofte å please andre, fremfor å tenke over hvem som faktisk tilføyer meg noe positivt. Jeg elsker forhold der jeg kan møte mennesker igjen etter en god stund og ha det like hyggelig som alltid. Det er så betryggende og vite at jeg har noen sånne som jeg alltid kan ringe, og som alltid vil stille opp. Det er kanskje ikke de som fyller tomheten og ensomheten når den slår til, men samtidig så er de villige til å gjøre det. Hvis du skjønner? 

xxx

// Marty

 

Jeg har jo HELT glemt å legge ut episoden jeg lagde sammen med MinMote. Kanskje litt fordi jeg har syntes at det har vært litt skummelt, hehe? Jeg har ikke sett den selv, og det kommer jeg heller ikke til. Jeg kan hvert fall si så mye at de fikk meg til å føle meg absolutt amazing! Jeg har på meg en bikini fra H&M, en fra Calvin Klein og en badedrakt fra Bik Bok. Du kan se episoden HER

// Marty

Nesten hver gang jeg er på en fest, kommer tilbudet om jeg ønsker noen sterkere saker. Om jeg vil ha hasj, kan det skaffes på et blunk. Hvis jeg vil ha noe annet kan det også skaffes. Jeg har aldri prøvd, men holdningene rundt disse stoffene hos mine jevnaldrende skremmer meg. Det skremmer meg fordi “hasj ikke er så farlig”, fordi “det ikke skader å prøve” og fordi “man bare gjør det på fest”.  

Ungdomskulturen er en helt annen i dag, enn det har vært tidligere. Jeg forstår at generasjonen som har oppfostret min generasjon også tok seg en fest, og jeg forstår at det var folk som røyka da også. Jeg forstår at folk ble fulle da også, at folk prøvde sterkere saker, at folk hadde grøftesex og tunge dager. Men det handler ikke om det, og det forsvarer ikke det faktumet av dagens begrep av festing. For jeg kjenner altfor mange som i utgangspunktet bare benytter seg av disse stoffene på fest, men som sakte men sikkert begynner å arrangere fester, for å kunne benytte seg av disse stoffene.

Jeg har full forståelse for at de fleste fra min generasjon kommer til å klare seg utmerket. Jeg skjønner at de fleste kommer til å nå målene om å bli leger, ingeniører, advokater og politi. Og antakeligvis møter man som forelder kun fasaden og arbeidet mot drømmejobben. I form av karakterkort, våkne netter og stress-anfall. Men. Hva med de som aldri gir seg? De som aldri slutter? De som aldri slutter å feste?

 

“Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn”

 

For terskelen for å bruke narkotiske stoffer er lav. Skremmende lav. Med holdninger og forklaringer som: “Det er noe alle gjør”, “Som politi er det jo greit å ha prøvd da”, “Alkohol er mer farlig enn mange narkotiske stoffer”.  For vi hører kun om de som ikke merker noe, de som fikk det sinnsykt fett. Vi hører sjeldent om de som bæsjet på seg, som begynte å gråte, som ble sinte og som ble avhengig, når de bare skulle prøve.

Det finnes ingen aldergrense på dagens og gatas festing, og alt er tilgjengelig. Det finnes ikke behov for legitimasjon på gata, og det er der det bugner av alt. For er du redd for å legge på deg av alkoholen, kan du ta deg en pille for samme effekt. Vil du har sterkere saker er det rett rundt hjørnet. Smuglerspriten eller barskapet til pappa er også lett tilgjengelig. Og brukerne har ikke nødvendigvis fylt 18 år. Ikke alle har begynt på videregående en gang. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til våre holdninger og får såkalte festing. For dagens festing består av så enormt mye mer enn noen drinker og et dansegulv. 

 

Og hvem har egentlig ansvaret for 15 åringene som jeg møter på gata? Som gir gutta fri entre inn i barnerumpa du nettopp føler du har sluttet å tørke? Som verken husker sitt eget navn, eller hvor de bor? Fordi de er høye som fjell? 

 

Jeg forstår at det er behagelig å slenge ut en lapp fra designer-sofaen, med vinglasset i hånden når de er på vei ut av døren. For dine barn er selvfølgelig ikke en del av det man hører om. Som man egentlig ikke vil høre om. Og de forteller det jo selv, gjerne i form av at “Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn”. Samtidig som de allerede før du har fullført din egen vinkartong glemmer fatning, drømmejobben og at de selvfølgelig ikke gjør sånn. 

Jeg er kanskje tidens største sladrehank, men jeg blir skremt. For det handler ikke om at man ikke skal få ta seg en fest, at man skal drikke mer enn man tåler i løpet av ungdomsårene eller at man skal utforske. Det handler om måten det gjøres på. Det handler om mindreårige og dårlige unnskyldninger. Det handler om foreldre som ikke har peiling og stoffer som skader deg.

Det er klart man skal få ha dårlige one nights-stands i ungdomsårene, at man skal løsrive seg fra foreldrene, teste grenser og utforske. For ja, min generasjon er bedre enn på lenge. Vi presterer bedre enn noen gang og vi sliter mer psykisk enn tidligere. 

Jeg vil tørre å påstå at alt henger sammen, og at de som unnskylder seg med at hasjen gjør de roligere, at de trenger å drikke og at de bare skal ta én pille, sliter med noe større enn lysten til å feste. Og det er der man som forelder burde komme inn fra siden, dra ut kjøkkenstolen og se ungdommen sin i øynene. 

For syntes egentlig dere foreldre det er helt i orden at barna deres røyker hasj? At barna deres ligger seg inn i sosiale settinger? At barna deres bruker deres lønninger på å “passe inn”

Hvis svaret er ja, har jeg ingenting med det. Men hvis svaret er nei ville jeg tatt praten. For det er stor sannsynlighet at det gjelder barnet ditt. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs


Foto: Annie Hyrefeldt
 

// Marty

Blazer: Zara
Bukse: Selected Femme
Sko: Din sko
Makeup: @Charlotte_sb1

I går var det duket for finalefest for Paradise Hotel. Jeg dro på meg denne sinnsykt kule dressen og kost meg masse. Jeg vet ikke hvilket ord som kan beskrive gårsdagen totalt sett. Den varte lenger enn jeg egentlig holdt ut, var stressende og hektisk. Hvis det er mulig å ha makspuls uten å trene, så hadde jeg det i går, HAHA. 

Jeg har fått mange spørsmål om hva jeg syntes om årets deltakere og selve sesongen. Skal jeg være helt ærlig så har jeg ikke satt meg mer inn i det enn nødvendig. Jeg har sett det meste og mener jo mitt om både det ene og det andre. Samtidig så vet jeg jo selv hvordan det er å være med på noe sånt, ta valg og hvor sinnsykt intenst det er. Jeg har til en stor grad sluttet å dømme folk jeg ser på TV, for jeg vet at det man får se er en brøkdel av hvordan de er som menneske. Flere har spurt meg om hva jeg syntes om valget til Grunde og ikke minst til Sofie. Jeg har latt være å mene noe gjennom hele sesongen, og det har jeg tenkt til å fortsette med. Nå er det kapittelet over og de er snart ferdige med å være Paradise-deltakere. Det blir spennende å se hvor veien går for de videre, og ikke minst for Grunde! Maser litt på at han skal få seg youtubekanal….. 

Akkurat nå jobber jeg, og hører på den nye sangen til Michelle Aavitsland. Den heter Replay og er SÅÅÅ fin. Det er ganske morsomt, for Michelle og jeg kommer fra samme sted, og jeg digger at noen jobber knallhardt for å få til noe. For ikke snakke om å følge drømmen sin! Den har gått på replay, hehehe, de siste dagene. Jeg anbefaler dere å høre den HER. Jeg tror det er en sang de fleste kan kjenne seg igjen i, hvert fall jeg:):) 

Xoxo

// Marty

 

 


 

Her om dagen kom jeg over reklameplakaten til Snøhvit parodien “Red Shoes and the 7 Dwarfs”. Plakaten fremstiller en veldig slank og høy Snøhvit, ved siden av en versjon av Snøhvit som er større, lavere og sminkefri. Ved siden av spør de “Hva hvis snøhvit ikke lenger var vakker, og de syv dvergene ikke lenger var så lave?”

Påstår de virkelig at det på være stor er det samme som å være stygg? I illustrasjonen viser de frem en kropp som skal fremstå “perfekt”, og denne kroppen er så lite realistisk og oppnåelig som det går an. Det er sjokkerende med tanke på at filmen markedsføres mot barn, og at de sender totalt feil signaler mot både kropp, utseende og om hva som er pent og ikke. Hvorfor forteller de barn at det å være stor = stygg? Den “perfekte” snøhvit er umulig å strekke seg etter for noen, og hvis de kategoriserer det som perfekt, sender det livsfarlige signaler.

Det er ikke rart at samfunnet vårt blir så utseendefiksert og at så mange sliter med egen selvfølelse og selvbilde, når dette er fasiten på hvordan det forventes å se ut. Det skjer ofte at barnefilmer retter ensidige idealer mot barn og unge, og barn og unge skal for faen ikke tro at det er slik de må se ut for å være vakre. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty

 


Makeup by: @charlotte_sb1

Den beste følelsen i verden er å føle seg fin. Følelsen av at man har tatt på seg en god porsjon selvtillit, og noe man virkelig føler seg fin i slår nesten alt! 
Jeg skal snart hive meg rundt og komme meg på finalefesten til Paradise og jeg er sikkelig stolt – For jeg føler meg KANON FIN! Yessssss. Vi jenter er altfor dårlige til å fremsnakke oss selv, og hvorfor skal det ikke være lov til å føle seg fin? Vi må bli flinkere til å si at vi føler oss fine når vi gjør det og heie på oss selv – Og selvtilliten vår. Det er nok av dager med dårlige hårdager, håpløse følelser og dårlig selvfølelse. 

I dag er føler jeg meg fin. Ferdig snakka! 

// Marty 

 

Er det et spørsmål jeg har fått mye de siste ukene er det om Christian, kjæresten min, og Grunde er brødre. C ble til og med spurt i svømmehallen her om dagen om han var Grunde. Jeg klarer faktisk ikke å skjønne hvorfor, haha. Er de SÅ like?? Grunde selv nekter for det. Jeg vet ikke om han blir skremt eller hva det nå er, men han rister klart på hodet hver gang, hahaha. Det er flere som har konkludert i diverse kommentarfelt med at grunnen til at jeg er så mye med Grunde, er fordi han er broren til C. Men nei, jeg må dessverre skuffe dere. 

C og Grunde har et veldig godt forhold, men noe kjøtt og blod er det ikke. Tanken har aldri slått meg, men den siste tiden er det haugevis av folk som har spurt. Jeg har oppriktig prøvd å finne likheter, men klarer faktisk ikke å finne noen andre likheter enn at de har samme farge på håret…
Det er også veldig mange som lurer på hva C syntes om at jeg og Grunde har et så godt forhold. Han er bare takknemlig og glad på mine vegne! De er veldig forskjellige. C gjør aldri noe nummer ut av seg og vil helst sitte lengst unna der det skjer, mens Grunde er det motsatte. Derfor digger C at han slipper å være med meg på diverse ting, for da stepper alltid Grunde inn! De kjente hverandre faktisk før jeg ble kjent med Grunde, og Grunde inkluderer seg også i livet til C. Jeg tror verken jeg eller C ser på Grunde som i veien for noe som helst. Jeg tror faktisk det handler om å bli litt voksen 🙂 

// Marty