Den hvite buksen er en størrelse 42, den rosa er 44. 

Kjære Zara.

Dere er en av mine favorittbutikker. Dere er rimelig, dere har mye å by på og dere henger med på alle trender. 
Jeg pleier å få det meste hos dere, alt fra kjoler til fest og t-skjorter å sove med. Jeg anser meg selv som helt normal, og jeg forsøker i herdig å akseptere meg selv. Dessverre, så gjør dere det ofte litt vanskelig for meg. Dere gjør det vanskelig for meg fordi mye av det dere har å by på ikke passer. Det passer ikke til tross for at jeg bruker de størrelsene dere i utgangspunktet byr på. Jeg blir lei, jeg blir sint og jeg blir fortvilet. 

Jeg liker vanligvis ikke å snakke høyt om størrelsen min, men jeg tenkte jeg skulle sette det litt i perspektiv. Jeg er 180 cm høy og er vanligvis en størrelse 40, av og til en 42, og en sjelden gang en 38. Størrelsesrepertoaret deres går så høyt, men allikevel passer det ikke. Når dere går opp til størrelse 44 i noen plagg, og de fortsatt ikke passer, så vil jeg tørre å påstå at det er noe veldig galt. 

Jeg vet ikke hva dere forslår som løsning, at jeg slanker meg eller at dere utvider? For dette gjelder ikke bare meg, dette gjelder enormt mange også. Jeg syntes det er synd at dere ekskluderer en så stor gruppe mennesker, for det er akkurat det som gjøres. Jeg forstår at dere følger internasjonale standarer, at dere ikke har noe behov for å utvide og at folk handler uansett. Men jeg vil ikke høre argumentet med at jeg bare kan gå å finne meg klær et annet sted – For jeg kan ikke alltid se bort, og finne noe annet. 

Jeg forstår at alt ikke kan passe alle, men dette skjer gang på gang. For en stund siden postet dere denne reklameplakaten: 

Jeg velger å la plakaten tale for seg selv. Men jeg sliter litt med å elske kurvene mine etter besøket hos dere. 

Så, jeg hadde satt pris på om dere kunne svart meg. Er det meg eller dere det er noe feil med? 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

Hei dere! Jeg håper dere har det bra, trygt, godt og at dere smiler, ler og trallala. Jeg er på jobb nå, og flyr rundt, hehe. Jeg får stadig spørsmål av folk som lurer på hvordan hverdagen min ser ut, hva jeg gjør og hva jeg ønsker i fremtiden. Per dags dato tar jeg jo siste rest av videregående som privatist, men jeg har planer om å ikke lese noe i juli, etter som jeg har lyst på litt sommerferie. Det er klart at det tar tid, men det er jo ikke noe jeg bruker hele dagen på lenger. Bloggen er det jeg elsker å drive med. Samtidig så gjør jeg jo mye ved siden av!

Jeg har siden oktober jobbet for Day Birger et Mikkelsen, en jobb jeg ELSKER. Jeg trives så godt og jeg liker veldig godt å ha noe annet ved siden av bloggen. Der er jeg på en måte “bare” Martine og der er jeg nødt til å være til stede. Der er jeg både i butikk og har ansvar for sosiale medier, noe som passer meg midt i blinken. Dette er en jobb jeg har lyst til å prøve og holde på selv om jeg flytter til Sverige. Logistikken har jeg ikke helt klar enda, men vi får se… I tillegg til dette er jeg Social Media Manager som det så fint heter, hos Norwegian Fashion House. Dette er noe som ikke er fast, men som er nå og da. Det går rett og slett ut på å hjelpe norske designere med sosiale medie profiler og utvikle de. Dette er en liten jobb, men som jeg setter pris på. 

Som du hører så går hverdagen rundt. Jeg trodde at jeg skulle få litt bedre tid etter at jeg sluttet på skolen, men det er tvert i mot. Forskjellen nå er at ting er veldig lystbetont og fint. Dagene er travle, men bra!

Selvom man blogger så får man ikke hundrevis av mails om dagen og man er ikke i møter 24/7 slik det kanskje virker. Men jeg elsker det å ha denne bloggen, og jeg håper den bare kan bli bedre og bedre. Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre for å utvikle den, og gleder meg til tiden fremover.

xxx


 

// Marty

 

 

Det er mye som gjør meg glad, og her er 12 av de tingene:

 

♥ Når jeg kommer hjem til middag. Aaaah, det er så deilig når man er skrubbsulten også står middagen allerede på bordet… Skjer dessverre ikke oftere enn det må, hehe…

♥ Når jeg tror jeg har mer penger på brukskonto enn jeg egentlig trodde. Det er ekstra kjipt motsatt da, haha!

♥ Hvis noen holder opp døren for meg eller er sikkelig gentleman. Det er så sjeldent det skjer, og da er det ekstra hyggelig når noen gjør noe sånt. 

♥ Når noen gir et kompliment! 

♥ Når noen hjelper noen fremmede uoppfordret. Sånn som å følge noen som trenger hjelp over veien, med bilen eller med å bære poser.

♥ Når noen smiler og sprer positiv energi. Jeg elsker hvis fremmede spøker i kassen på butikken for eksempel!

♥ Når det kommer nye episoder eller sesonger av mine favorittserier………

♥ Ferske bakevarer. Det er så sjeldent jeg kjøper bakevarer, og mye av det kommer av at jeg ofte blir så sinnsykt skuffa. MEN! Hvis jeg er inne i en butikk eller på en kafe med ferske bakevarer… ALTSÅ nam!!

♥ Når folk faktisk klarer å heie på hverandre. Jeg mener jo at man skal kunne være uenige og diskutere seriøst, men da føler jeg at man på en måte bygger hverandre opp og at man på en måte heier på hverandre. Det er så mange som ikke unner andre å få det til, så når noen backer andre blir jeg sikkelig inspirert og glad. 

♥ Når jeg har en sikkelig god dag på trening og føler meg sikkelig bra!

♥ Når jeg klarer å bake en perfekt brownie….

♥ Når jeg får blomster! Jeg ELSKER å få blomster.

Ble nesten glad av å tenke på alt dette jeg altså. 

xxx

// Marty

I den siste sesongen av Skam er det Sana som har tatt hovedrollen, hun har tatt oss med i en verden bestående av sin egen frustrasjon og religion. Hun har fortalt om hvordan det er å stå mellom forskjellige kulturer og hvor vanskelig det er å føle at man aldri strekker til. Jeg forstår Sana godt, jeg forstår at hun er sint og at hun er fortvilet. Det rare er at jeg faktisk klarer å kjenne meg igjen, ikke i religionen. Men i følelsene hun snakker om. 

I formiddag kom det frem at regjeringen vil forby ansiktsdekkende plagg i skolen, og jeg er helt enig. Jeg er enig fordi det handler om kommunikasjon, fordi det handler om trygghet, fordi det handler om å bli kjent. 

Jeg er åpen for mangfold, jeg er åpen for forskjellige kulturer og jeg er åpen for flertall. For min del handler det ikke om verken kritikk av mennesker eller av religion, men om min egen skeptisk og min egen trygghet. For jeg finner det fremmed og jeg lyver hvis jeg sier noe annet enn at jeg syntes det er skummelt. Jeg skal ikke trekke inn kort som at det er kvinneundertrykkende, for i denne settingen så handler det i utgangspunktet om noe annet. Det handler ikke om de som bruker det, men om vi som ser det og vi som ferdes med det. 

For åpen kommunikasjon burde gjelde for alle, og ikke bare for noen. Bruk av ansiktsdekkende plagg gjør at kommunikasjonen blir mangelfull. Det lager skaper skille, et skille mellom oss, mellom kommunikasjon og mellom trygghet. Og det skille klarer jeg ikke å støtte. 

Så ja, jeg er positiv til at man forbyr ansiktsdekkende plagg. Men ikke nødvendigvis av samme grunner som nettavisene sine kommentarfelt mener. For disse kommentarfeltene er begeistret for nyheten, men ikke nødvendigvis fordi barna deres skal kunne se læreren sin i øynene, men fordi de bærer et generelt hat ovenfor Islam. Om det kun er hat, eller om det også er en dose frykt vet jeg ikke. Men disse holdningene smitter, og respekten ovenfor muslimer i arbeidslivet blir automatisk svekket – fordi “vi burde sende alle muslimer tilbake der de kommer fra, fordi det ikke bor noe godt i dem”. 

Jeg er også redd for Islam. Jeg er redd fordi jeg ikke har kunnskap, fordi terroristene bomber i Allah sitt navn og fordi media fremstiller de som syndebukker. Men jeg har venner som spiller fotball, som jobber i klesbutikk, som er på fest, som synger, som danser – Men som også ber til en annen gud enn vi helst ønsker.
Vi trenger at de er litt smidige med oss. At vi kan møte de, se de i øynene og kommunisere slik vi ønsker. De må ha forståelse for at vi føler det som vi gjør. De må informere oss, og de må ikke stenge seg inne. Hvis de setter seg på bakbena skapes det et enda større skille, og det er det skillet som er farlig. 

Skam gjør et tappert forsøk på å gjøre oss litt smidigere og for å få oss til å forstå litt bedre. Jeg tror vi trenger det, jeg trenger det hvert fall. Jeg er ikke nødvendigvis redd for ansiktsdekkende plagg fordi det representerer Islam, men fordi jeg ikke vet hva som er under og fordi jeg overhode ikke klarer å relatere meg til det. 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs


 

// Marty

 

 

 

 

 

Hey alle i hopa. Håper dere hadde en fin uke forrige uke, og at dere er klare for en nyyy! Jeg har akkurat spist litt og skal snart hive meg rundt for å trene litt. 

Ukens happening: Det må ha vært Årets Stylista 2017-festen som ble holdt på onsdagen. Det var veldig hyggelig og ikke minst gøy. Jeg møtte flere av de jentene det alltid er hyggelig å møte, og da blir det automatisk hyggelig. Grunde gjorde også kvelden ekstra bra!

 


 

Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på at jeg må komme inn i litt mer faste rammer. Siden jul har hverdagen vært som en karusell, og jeg håper jeg kan få litt mer struktur i tiden fremover. Jeg vet at sommeren kanskje ikke er den årstiden der det er enklest å ha faste rutiner, men jeg skal allikevel forsøke. 

Ukens ønske: Trening gir meg energi, det gir meg en god følelse og det gir meg en følelse av mestring. Det har alltid vært en stor del av livet mitt, og noe av det beste jeg vet er følelsen av å oppnå noe og ikke minst få utløp når jeg trener. Derfor har jeg bestemt meg for å bli enda litt flinkere til å faktisk prioritere det. Jeg vet hvor bra det er for meg, og da er det faktisk opp til meg selv å prioritere det og gjennomføre det. 

Ukens måltid: Altså, i går slo jeg på en eller annen stortromme som jeg aldri slår på haha! Jeg har lovet C hjemmelagd middag altfor lenge, og fant ut at i går var dagen. Ytrefilet, poteter, masse digge grønnsaker og saus, altså… Det var altså SÅ digg. Vi spiser jo alltid middag, men lager ofte noe kjapt som salater, kylling og den slags. Det blir fort sånn når jeg ofte er hjemme veldig sent og han trener hele tiden. Ah, jeg skulle ønske at jeg hadde litt mer glede rundt det å tilbringe tid på kjøkkenet, for det er jo egentlig ganske ålreit og det er jo så mye digg man kan lage. Tips mottas med glede!

Ukens overraskelse: Jeg må le litt. En av bestekompisene til C hadde bursdag i går, og i ellevetiden i går kveld sto han plutselig på døren og skulle sove her, haha. Det er for så vidt ikke noe nytt, men da hadde han jo kjørt i 90 minutter for å komme. Da kom det en annen kompis også, og jeg smalt sammen en bursdagsbrownie. De satt  oppe til langt på natt og så på hockey, mens jeg køya mye tidligere. 

Ukens frustrasjon: Jeg må innrømme at jeg var veldig frustrert i går da jeg ble gjort oppmerksom på at det er en profil som har skrevet og gjort ting i “mitt navn”. Brukeren har kalt seg Cecilie Skaug, men den har delt ting og også sendt meg diverse meldinger. Heldigvis er den fjernet nå etter at jeg hadde sendt x-antall meldinger. 

Ukens sang: Jeg henger jo litt etter alle på musikkfronten føler jeg, men jeg har virkelig crushet på “Malibu – Miley Cyrus”. Jeg har stor respekt for Miley, og jeg liker så godt historien hennes. Kul dame!

Ukens “jeg må bare få det ut”: Haha, ny kategori. Jeg har vært inne på flere forumer i helgen, mest av nysgjerrighet. Disse forumene er ganske nye og har hengt ut bloggere herfra og til månen. Jeg skjønner at man som blogger må regne med mye, men noen er ordentlig fæle. Det har stått mye om Kristine Ullebø blant annet, og jeg syntes faktisk det er noen som burde skamme seg. Folk glemmer at de faktisk snakker om mennesker som virkelig prøver og som faktisk også har følelser. Muligens litt klisje, men tenk om det var en selv da. De som skriver sånt er jo nødt til å gjøre det for å føle seg bedre. 

Vær greie med hverandre…

xxx

// Marty

 

 


 

Nå har jeg akkurat vasket leiligheten, ryddet, trent, vasket klær og middagen står i ovnen. Haha. Kødda. Jeg har faktisk akkurat støvsugd over leiligheten, for jeg tør ikke tenke på når det ble gjort sist. Jeg har blitt så giddelaus nå som jeg vet at det ikke er altfor lenge igjen til vi flytter. Samtidig så skal jeg innrømme at jeg hjalp litt, for vi skal jo faktisk trives her de neste ukene også. Jeg har prestert å love C steik til middag i over to uker, så idag var jeg faktisk bare nødt. Haha. De siste ukene har vært så hektiske så det har gått fryktelig mye i kyllingvinger og lettvint mat, så det skal bli digg med noe ordentlig tross alt. 

Denne søndagen har vært veldig avslappende og fin, samtidig så har hodet mitt gått veldig på høygir. Det har skjedd mye og jeg skal innrømme at jeg til tider har følt meg som verdens verste menneske idag. Jeg vet ikke om dere har lest innlegget jeg skrev før idag om bloggere som velger å ikke skrive under på Sunn Fornuft plakaten? Hvert fall. Det har selvfølgelig skapt mye reaksjoner, og jeg er ikke alltid like flink til å skyve det unna. Jeg står på mitt og jeg kunne diskutert det herfra og til månen, men det er aldri kult når kommentarfeltene blir useriøse og angriper meg som person. Jeg tror folk ofte glemmer menneskene i saken, for utad så er vi “bare” bloggere. Hvis dere skjønner? Jeg tråkker av og til utenfor, og det hender jeg setter ting jeg tenker på spissen. Dette gjør jeg mye fordi jeg ønsker at det skal bli debatt, fordi jeg mener det er viktig å snakke om. Men i dette tilfelle så var jo ikke dette et person angrep, overhode. 

Uansett. Nå skal jeg drukne meg, grave meg til Kina eller spise en giftig blomst. Neida, men det var et lite øyeblikk det fristet aller mest. Æsj, hater at jeg tar meg nær av det. 

Vi snakkes.

xxx

// Marty

Hey dere. 

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det er en person som skriver og sender ting “på vegne” av meg på Facebook og Snapchat. Dette er et navn jeg kjenner til da jeg selv har fått flere ubehagelige meldinger fra denne personen selv. Jeg har rapportert inn kontoen og forsøkt å kontakte personen. Jeg har ikke helt klart å skjønne om denne personen vil meg godt eller vondt, men jeg syntes det er veldig ubehagelig. 

Når mamma og jeg var i Stockholm for en stund siden fikk jeg melding på Snapchat fra en person med dette navnet med et bilde av rumpa til Christian, som for to år siden ble sendt til noen venner på tull. I meldingen sto det hils og si takk for lånet, noe som jeg overhode ikke syntes er greit. C og jeg har opplevd dette flere ganger, da det også har skjedd at noen har opprettet falske profiler i hans navn på blant annet Tinder. I fjor opplevde jeg å få en fremmed jente på døren som trodde hun skulle på besøk til C, i og med at hun trodde de hadde kommunisert på Tinder. 

 

 

Jeg syntes dette er helt ugreit og forsøker iherdig å ta tak i problemet. 

Takk til dere som sa i fra 🙂

 

// Marty


 

I disse dager avslutter de fleste av mine jevngamle sine siste eksamener og siste dager på videregående. Jeg valgte i år og slutte, følge magefølelsen og gå min egen vei. Jeg skjønte fort at det å slutte på videregående var det som var riktig for meg. Jeg gikk mange runder meg meg selv og menneskene rundt meg, og til syvende og sist så ble det et enkelt valg. 

Det er selvfølgelig rart at de jeg har gått i klasse med fullfører og er ferdige nå, samtidig så vet jeg så godt meg meg selv at jeg reddet meg selv dette året med å ta det valget som jeg gjorde. Dette året har jeg vokst, jeg har forsøkt å finne en ro og jeg har blitt tryggere på meg selv. Allerede til nå har jeg tatt flere eksamener som privatist enn jeg kanskje trodde at jeg ville klare, og jeg er godt i gang med å fullføre videregående på egenhånd. Jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg var ferdig nå, samtidig så gjelder jo det alt mulig annet også. Jeg skulle ønske at jeg hadde oppnådd alle drømmene mine allerede, og for min del så beroliger det meg. Skole er, og har alltid vært ekstremt viktig for meg. Til tider har det kanskje vært litt for viktig, og jeg har kanskje lagt litt for mye av meg selv i det. 

Det har vært rart å gi slipp på det å være ungdom, og være litt mer voksen enn de jeg har gått i klasse med og tidligere vokst sammen med. På en måte er jeg nå glad for å kunne gi ordentlig slipp på videregående, ikke med tanke på menneskene, men med tanke på det å bli voksen. Det å bestemme selv. På en måte er det veldig skummelt, men på en annen måte føler jeg at jeg nå må prestere og levere for min egen del – Og ikke for alle andre. 

Jeg er fast bestemt på å bli ferdig med videregående, og jeg er stolt av at jeg faktisk klarte å ta det valget som var best for meg. Jeg vil ikke anbefale noe som helst, for jeg tror man må gjøre det som føles rett, vel vitende om at ingen av delene er lett. 

// Marty

 

Du vet den følelsen når det dukker opp en ekstremt enkel og fin look du tenker at du får til? Når du skroller ned over Instagram og en av de hundre inspirasjonskontoene du følger gir deg ett lite håp om å kunne herme?

Ja, så bra. Jeg også. 

Eller ikke. Man kan ikke være god til alt eller få til alt. Har skjønt det nå. Jeg ser ut som en eller annen popstjerne da, på 80-tallet, eller noe. 
Shit happens. 

 

// Marty

 

Tidligere i år bugnet det av artikler om at Anders Behring Breivik har byttet navn. I mine øyne klarte han nok en gang å tiltrekke seg oppmerksomhet, og vi fikk enda en gang gitt utløp for hatet, frustrasjonen og tankene våre. Tankene om forakten, om hans menneskelige verdi og om tragedien han har utsatt oss for. Til tross for at han har byttet navn vil han alltid forbli det samme – For han er mye mer enn navnet sitt, og det er enkelt for oss å begynne å hate et annet navn. Vi er med på hans nasjonalistiske kamp ufrivillig gjennom media. Vi klarer ikke å gi slipp, jeg vet heller ikke om det er mulig. 

22.juli 2011 skjedde det vi ikke trodde kunne skje i Norge, og jeg opplever at vi ikke er ferdige med å bearbeide det nasjonale traume – Noe som er en av grunnene til at jeg er positiv til at vi skal eksponeres for en skildring av dette på et såkalt “kunstnerisk” vis. Men mest av alt er jeg positiv fordi vi må prate om det, og det dummeste vi gjør er å legge lokk på en så stor del av historien vår. For selv om dette kapittelet er mørkt, trist og vondt, viste vi som nasjon at vi var sterkere enn hatet. Det er fullt mulig at filmen ikke blir vellykket, men jeg har tro på at det kan bli en ekstremt viktig historisk formidling. Jeg ser på dette som en måte å si noe positivt om landet vårt på.

Det kommer nye generasjoner som er nødt til å bli kjent med 22.juli og forhåpentligvis vil denne filmen være et nyttig verktøy. Forhåpentligvis legger de det frem på en måte som utstråler varme og kjærlighet, som gir de nye generasjonene en stolthetsfølelse – Fordi vi løftet roser i stedet for våpen. 

Det finnes fortsatt mennesker som påstår at enkelte hendelser fra 2.verdenskrig aldri fant sted, og om det er et forsøk på fornektelse vet jeg ikke. Jeg har selv sett spor, tegn og historien fra 2.verdenskrig, og jeg er takknemlig for at jeg fikk møte det med egne øyne. For det er tøft med de mørke sidene av historien vår, men det å fornekte, tie og se bort løser ingenting. Det hjelper ingen, det støtter ingen og det sender ingen signaler om samhold. For historien skrives, og den kan ikke alltid være slik vi ønsker den. For en slik film vil ikke kunne forsvare noe som helst, men den vil portrettere 22.juli på en viktig måte.

Dette handler ikke om å legge enda større fokus på ABB, men å lage et viktig merke. For vi kan ikke ta oss råd til å late som om 22.juli aldri skjedde. Det er ABB som er grunnen til 22.juli, men jeg har tro på at vi kan ta det fra han, og at dette er en av de måtene.

Kjærligheten er større enn hatet, og historien må ikke glemmes.

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty