Er det kanskje passende tidspunkt å skrive; Hejjjjjjj bloggæææææn?
Vet ikke, og jeg lar det være med det. Men ja, jeg lever. Jeg har det ganske fint og den siste uken har bare vært høyt, lavt og fullstendig kaos. I positivt favør også, absolutt. Jeg har bestemt meg for at bloggen min skal komme fra hjertet, og at jeg verken vil skape klikk, lesere eller hva jeg nå skaper hvis jeg skriver svada. Litt svada blir det av og til, men livet er jo litt svada en gang i blant, og det vil jeg gjerne dele. Men til de som tror at det har skjedd noe alvorlig, eller noe annet, så nei. Det som har skjedd er at jeg faktisk har holdt pusten, prøvd å ta hensyn og overlevd enda en uke – HURRA.
Jeg har ikke tatt en frivillig litta pause, tvert i mot. Det har bare blitt sånn, men nå er jeg klar igjen. Jeg har mange ideer, som jeg gleder meg til å få skrevet ned og etter hvert dele. Jeg har mine tanker om leppepomade, doping, ensomhet og annet, som vanlig. Det gledes!
Er det klisje, eller provoserende å skrive at jeg har gledet meg til denne dagen, til tross for at det er mandag?
Slenger med et rimelig deilig bilde av meg selv, i sort hvitt.
Jeg er så takknemlig for alle de fine menneskene jeg har i livet mitt, og spesielt takknemlig for at det finnes så sykt mye digg mat, og spesielt vafler med sjokolade og jordbær.
I dag er det å endre på utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til å endre på eget utseende for både jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjør overleppene deres litt større, og flere ønsker å fremheve kinnbenene bare litt.
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare på hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spørsmål jeg veldig gjerne ønsker å stille.
Fornekter vi oss selv? I mine øyne så er det å endre på utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine øyne velger vi å forandre på oss selv, fremfor å gå i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om å bytte trekk på sofaen, men å endre på seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar på om det er verken bra eller dårlig, men er det ikke en måte å utad si at man ikke elsker seg selv?
Påvirker vi ikke? Jeg velger å si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger å endre på eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til å gjøre det, og fordi jeg velger å la være. Jeg ønsker ofte å spørre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en påvirkning på at de ønsker å endre på eget utseende, om hva de mener. Fordi det å endre på eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk høylytt om – og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en påvirkning annet enn at dere er misfornøyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prøvde å skape mer åpenhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer på seg selv?
Er vi ikke litt motsiende? Vi læres opp til å ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre på oss selv. De fleste av oss er opptatt av både alenetid, stearinlys og det å akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv?
Bidrar det ikke det å skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til å styrke kroppspresset vi selv føler på? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger å endre på eget utseende må slutte å grine over at dere er så misfornøyde, for kan dere ikke endre på det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke på botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for så lenge det er gjort, så velger dere, ene og alene å styrke bransjen, fokuset og aksepten.
Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det første så lurer jeg hvorfor alt må skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjøpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi må slutte å forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til å se seg selv i speilet og være fornøyd er stor – Men blir man egentlig noen gang fornøyd?
Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nå kan spise så mye vi vil, og bare operere oss til den størrelsen vi ønsker? Jeg håper for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn å sulte seg for å bli fornøyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dødd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dødd av en plastisk operasjon enda.
Det er natrulige stoffer og det går jo ut. Jeg kjøper det ikke, og jeg kjøper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjøpt argrumenter som at “Jeg røyker kun hasj på fest”. Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har å by på er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn størrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, når vi er med på å hylle uekte rumper og implanter.
Vi gir aldri slutt på det perfekte. Vi gir aldri slutt på det perfekte hvis vi fortsetter å oppfordre til at det er greit å endre på oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og ønsker ikke å slakte verken de som velger det eller å la være, men å stille spørsmål. Kanskje i håp om å få noen svar? Men jeg kjøper aldri argumentet om at det gir bedre selvfølelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt å streve etter det perfekte. Hva er ellers målet når man velger å endre på utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte?
Jeg setter det litt på spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kødde med at jeg setter det på sprøytespissen.
I dag morges har jeg holdt foredrag for ca. 200 elever ved Blindern videregående! Hvor sykt er ikke det? Hvor sprøtt er det ikke at så mange mennesker er villige til å bruke tid på å høre på meg, mine meninger og min historie? Jeg er så takknemlig, og det er så gøy. I går var verdens dagen for psykisk helse, og jeg var spurt om jeg kunne komme å holde foredrag der i den forbindelse. Jeg syntes det er fantastisk at dette får et fokus i skolen og at man er villig til å bruke ressurser på noe som er så viktig. Det at jeg får være med, dele og bevisstgjøre, er også stort.
Vi har absolutt alle en psykisk helse, og det er klart den må prates om!
Jeg omgås sterke kvinner hver eneste dag. Jeg velger å omtale de som sterke, fordi jeg mener at hver eneste kvinne har en verdi, en stemme og en helt egen og unik styrke. Jeg mener at hver eneste kvinne har en styrke, uansett hvordan de velger, eller har mulighet til å bruke den.
Jeg er heldig som får bruke min styrke til å skrive, produsere og mene. Jeg er heldig som som kan bruke min styrke til å drømme, oppleve og nyte. Jeg er heldig som får haugevis av muligheter, fordi jeg får bruke min styrke. Jeg tror på menneskeheten, og jeg tror at alle mennesker er like mye verdt. Kvinner som menn, voksne som barn, unge som gamle.
Vi lever i et likestilt land. Vi lever hvert fall i et land der vi forsøker, der vi tillater at det kjempes og der vil tillater at helt vanlige jenter som meg mener at vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling. Vi kan godt diskutere spørsmålet om likestilling, og det kan godt hende at vi aldri blir enige. Men jeg syntes ikke spørsmålet skal være om vi er likestilte eller ei, jeg syntes spørsmålet skal være hvordan vi gjør det og hva vi gjør for å bli det. I Norge idag har vi en gjensidig respekt, hvert fall de aller fleste. Mye av det vi gjør bygger på respekt for både hverandre, og for andre. Det himles ikke fullt like ofte med øynene når en dame inntrer ett møte rom og skal lede an. Det kommenteres ikke like ofte når en dame leder an sportsnyhetene, og aksepten for at menn og kvinner er likestilt i hjemme er mye større – Nesten er form for prestisje. Vi har godt en lang vei, vi har hatt både kvinner og menn som har kjempet for like rettigheter og vi har tatt store skritt. Dessverre, så har vi enten glemt, eller ikke hatt mulighet til å ta med oss resten av verden. For så vidt, så er det greit. For det er en start, men det er allikevel synd at store deler av verden verken klarer å beundre vår form for likestilling, eller å følge etter.
For det er altfor mange land i verden, der det ikke er vanlig at kvinner deltar på lønningspilsen, at kvinner får tale høyt og at kvinner for delta. De samme, sterke kvinnene, som har en verdi, som har en stemme og en styrke. Det er ikke det at det er en menneskerett og få delta på festligheter som å drikke øl, men det er en menneskerett å få føle, ha verdi og få delta. Med deltakelse, så snakker jeg om oss mennesker, og vårt behov for å omgås, oppleve og akkurat – å delta. Uansett, om det er i form av å møte kollegaer etter jobb, får spille fotball på løkka, og få mene noe.
Det at det i dag står tusenvis av unge jenter på sidelinjen, uten å få delta i verken lek, aktivitet eller å få utfylle disse enkle formene for menneskerett, er trist. For kvinnekampen, og kampen for like rettigheter og ikke minst kunnskap – er langt i fra slutt. Hos noen, så har den ikke en gang startet.
Det er fantastisk at vi har diskusjoner og påminnelser om at våre barn, søsken og venner, som blir tilbudt gratis skolegang må huske på refleksvester på skoleveien, at det burde tilbys gratis skolelunsj og at det forventes at vi skal være på skolen og ikke skulke. For vi er heldige, og vi skal ikke se ned på våre egne standarer, som vi har vært privilegerte å få bygget opp, jobbet for og fått til. For verden har tatt store steg, og vi har vært med på de. Uten oss, så hadde de fortsatt skyhøye tallene, og prosent andelen av barn, og ikke minst jenter som som ikke får rettigheter som kunnskap og lærdom vært enda høyere.
I dag, 11. oktober markeres «International Day of the Girl Child». Jeg velger å bruke denne dagen til å minne meg selv, og de rundt meg på våre rettigheter og ikke minst våre muligheter. For sånn det er i dag, står dessverre tusenvis av jenter og ser på at guttene leker og er i fysisk aktivitet. Det er også enda mer uvanlig at jenter og gutter integreres i de samme lekene og idrettsaktivitetene. Mange bærer på negative holdninger som er relatert til jenters deltakelse, og det er mange som har liten kunnskap om den positive effekten dette har på kropp, sinn og ikke minst respekten for det motsatte kjønn.
Læring foregår gjennom lek, og lek skal ikke begrenses, og hvert fall ikke på grunnlag av hvem du er.
#DayOfTheGirl
#GirlPower
Sammen med Johann Olav Koss som hver dag kjemper for barns muligheter gjennom lek og morro!
♥ Ukens craving: Tomatsuppe med egg! ALTSÅ… Nam. Det er så vanvittig digg og passer perfekt til middag med tanke på årstiden. Når jeg sier med egg så må jeg påpeke at det er kokte egg, haha. Digger det!
♥ Ukens tanke: Som denne uken, akkurat som alle andre uker så tenker jeg mye. Jeg har tenkt mye på dette rundt “Mannegruppa Ottar” denne uken, diskutert det mye og prøvd å forstå. Men; Det jeg egentlig ville skrive om var clikbait, eller hva det nå kalles. Det er veldig sjeldent jeg lager overskrifter som ikke stemmer overens med innlegget, kun for at folk skal klikke seg inn. Altså, på en måte er det jo gull, men allikevel føler jeg at det ikke gir så mye tillit til leserne sine, eller kanskje troverdighet er et bedre ord? Det blir liksom helt håpløst å lage en overskrift der jeg skriver: JEG ER GRAVID, også handler teksten om at jeg har spist litt mye til middag og at jeg kan blåse opp magen min liksom. Jeg syntes ALTFOR mange bloggere gjør det. Det må forresten være sykt slitsomt å finne på sånt hele tiden….
♥ Ukens sang:“Movements (feat. Yung Fusion)”
♥ Ukens øyeblikk: Ukens øyeblikk må være at jeg fikk mail om at jeg er nominert til Best i Tekst-prisene. Det er vanvittig kult i seg selv, men det som er så komisk med det er jeg akkurat hadde pratet med mamma, var super fortvila og følte at jeg ikke fikk til noe som helst i hele verden, kun to minutter før jeg fikk mailen.
♥ Ukens serie: NOBEL!!! Den fortjente store, tykke, rosa bokstaver. Har du sett den? Jeg ELSKER den. Jeg syntes NRK er veldig dyktige, og denne serien elsker jeg. Den er viktig, bra og ikke minst spennende! Anbefales.
♥ Ukens instagrambilde:
♥ Ukens sitat:“Just because it isn´t happening right now doesn´t mean it never will” Okei, litt klisje. Men hvorfor ikke?
Det er lenge siden jeg har skrevet om hva jeg driver med på bloggen, mye fordi jeg selv ikke finner det så veldig interessant – og fordi jeg ikke helt klarer å forstå at andre gjør det. Dagene flyr av gårde, og ofte i et vanvittig tempo. Det er mange lange dager, men det er dager fylt med glede, vilje og engasjement! Jeg trives. Tror jeg. Det er rart å være selvstendig, det er rart å styre sin egen hverdag helt selv, og det er rart å bli voksen. Men jeg tror jeg trives. Jeg har det hvert fall bra.
Så hva bruker jeg egentlig dagene på?
Vel, i går spiste jeg pizza til middag. Og is til dessert.
(Ja, det ble tatt en bit før jeg husket å ta bilde)
Før på dagen var jeg på en jobb for TvNorge, om ett nytt spennende program som kommer, og det var veldig gøy!
I dag er jeg på reklameinnspilling, jeg sitter og jobber i bilen mellom slaga, leser litt skole og blogger litt. Det er vel egentlig sånn dagene går.
Det hender jeg får innfall at jeg har lyst til å dele hva jeg skal akkurat idag, eller fortelle om noe kult jeg gjorde i går. Men av en eller annen grunn er det ofte jeg ikke finner det interessant, givende og nyttig. Hvem bryr seg vel om hva jeg gjorde i går?
Mamma bryr seg. Hun snakker jeg mye med, og hun er jeg veldig glad i. Det er hyggelig å ha en å dele tankene som dukker opp i løpet av en dag med, det er hyggelig å ha en å prate med om hva jeg gjør, hva jeg har lyst til. Jada, jeg har fler. Og de er jeg vanvittig glad i. Jeg ler litt inne i meg, for de færreste orker jo å bry seg. De fleste observerer og kommenterer det hvis man møtes på butikken, før man traver videre i sin egen boble og hektiske hverdag. Jeg tror det er helt normalt, uansett hva en driver med, hva en holder på med og hva en skal.
Men allikevel, selvom vi tilsynelatende ikke bryr oss om hva andre gjør, så gjør vi det allikevel. Helts i smug. Selvom vi har mer enn nok med oss selv, så klarer vi å mene og syntes noe om hva andre rundt oss gjør. Vi er flinke på å utrykke at vi ikke bryr oss, ikke får det med oss – Men HALLO? Det er klart folk får ting med seg, det er vel litt derfor vi også har et behov for å snikskryte litt, eller noen av oss mye.
Jeg hater å bruke meg selv som eksempel, fordi jeg også finner det svært uinteressant, og vil mye heller prate om en som går andre året på medisin og er vanvittig dyktig. Det er viktig det, det er spennende det. Men til poenget; Her om dagen møtte jeg en som ikke visste at jeg blogget, plutselig visste ikke personen at jeg drev med blogg. Vel, det er jo forsåvidt HELT i orden. Men det ironiske er jo at personen betrodde seg i fylla for en tid tilbake at bloggen var lagret på favoritter og at min blogg ble sjekket hver eneste dag. Ironisk hva?
Så, folk bryr seg vel egentlig. Ikke alle, men en hel del. Uansett hva vi driver med, så syntes vi det er spennende. Jeg vet ikke om vi skal kalle det snoking? Hvert fall, så syntes jeg vi skal hylle Facebook, Instagram og ikke minst Snapchat. Halleluja. Hvordan skulle vi ellers fått med oss hva gamle klassekamerater, kollegaer og venninner drev med?
Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått i selvforakt, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har følt meg verdiløs. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull – det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt, men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt.
Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser.
Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå.
Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon – av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til eksamen – i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint – fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer.
Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker, og jeg hater det. Fordi det gjør vondt, og fordi jeg innerst inne vet at det er så sinnsykt undøvendig. Jeg vet at det er like undøvendig som bildene jeg ser curlingforeldrene legger ut på Facebook, av de flotte ungene sine i det sinnsykt fine været.
Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt “flink pike” heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det – jeg som føler at jeg aldri får til noen ting. Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at “flink pike” er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse – en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink.
Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser. Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike?
Jakke: Fake fur – VILA
Genser: TiMo
Bukse: H&M
Sko: Debbie
Vekse: Morena vesker & tilbehør (gave)
Solbriller: Urban Outfitters
_________________________________________
Jeg digger å kombinere feminine, tøffe jakker, med deilige, baggy bukser og høye heler. Dette antrekket er veldig behagelig, samtidig som det er stilig, feminint og tøft! Jeg mener det passer perfekt på lørdager, som på hverdager. Bytter man ut de høye helene med et par tøffe sneakers, har man plutselig et avslappet, men kult antrekk som er perfekt på for eksempel mandager!
