I dag er det å endre på utseende for mange en lunsjbehandling, og en kort vei til lykke. Fristelsen til de unge er stor, og veien til å endre på eget utseende for både jenter og gutter er kort. Flere og flere tyr til midler som gjør overleppene deres litt større, og flere ønsker å fremheve kinnbenene bare litt.
Jeg er ikke i en posisjon der jeg kan svare på hva som verken er rett eller galt, men jeg har haugevis av spørsmål jeg veldig gjerne ønsker å stille.
Fornekter vi oss selv? I mine øyne så er det å endre på utseende er form for kortvarig lykke og en fornektelse av seg selv. I mine øyne velger vi å forandre på oss selv, fremfor å gå i oss selv og akseptere oss selv. Det handler ikke om å bytte trekk på sofaen, men å endre på seg selv, og personen man skal leve med resten av livet. Jeg har ikke svar på om det er verken bra eller dårlig, men er det ikke en måte å utad si at man ikke elsker seg selv?
Påvirker vi ikke? Jeg velger å si vi, selv om jeg har tatt et standpunkt om at jeg ikke velger å endre på eget utseende. Jeg skriver velger, fordi jeg har alle muligheter i verden til å gjøre det, og fordi jeg velger å la være. Jeg ønsker ofte å spørre de som mener at for eksempel bloggere ikke har en påvirkning på at de ønsker å endre på eget utseende, om hva de mener. Fordi det å endre på eget utseende er ikke et tabu lenger, det prates faktisk høylytt om – og altfor mange hyller det. Dere som mener at det ikke finnes en påvirkning annet enn at dere er misfornøyde selv, mener dere at de som sliter med en psykisk lidelse hadde ropt det ut, hvis ikke man febrilsk prøvde å skape mer åpenhet? Og hvorfor skal man i utgangspunktet fortelle absolutt alle at man endrer på seg selv?
Er vi ikke litt motsiende? Vi læres opp til å ha en holdning om at vi skal akseptere oss selv, ikke at vi skal endre på oss selv. De fleste av oss er opptatt av både alenetid, stearinlys og det å akseptere oss selv, men hvorfor klarer vi det ikke? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere oss selv?
Bidrar det ikke det å skape kroppspress? Bidrar ikke plastiske operasjoner til å styrke kroppspresset vi selv føler på? Vi normaliserer det vi kjemper mot, og jeg mener helt oppriktig at dere som velger å endre på eget utseende må slutte å grine over at dere er så misfornøyde, for kan dere ikke endre på det? Jeg vet at det er krast, og at flere av mine venninner vil rynke på botox-nesen sin, neida, joda. Men stemmer det ikke litt? For det hjelper ikke at motivet er usikkerhet, for så lenge det er gjort, så velger dere, ene og alene å styrke bransjen, fokuset og aksepten.
Velkommen til 2016, der restylane faktisk er helt normalt. Jeg tror egentlig ikke det. For det første så lurer jeg hvorfor alt må skje i 2016? Er det en unnskyldning og kjøpe seg lykkeligere fordi vi lever i 2016? Vi må slutte å forsvare at det er normalt, fordi muligheten er der. Jeg vet personlig at fristelsen er stor, og at fristelsen til å se seg selv i speilet og være fornøyd er stor – Men blir man egentlig noen gang fornøyd?
Ring meg den dagen du sulter. Har vi kommet dit at vi nå kan spise så mye vi vil, og bare operere oss til den størrelsen vi ønsker? Jeg håper for all del ikke det. Jeg tror muligens at operasjoner er en kortere og mindre farligere vei enn å sulte seg for å bli fornøyd. Jeg kjenner nemlig mennesker som har dødd av det, jeg kjenner heldigvis ikke noen som har dødd av en plastisk operasjon enda.
Det er natrulige stoffer og det går jo ut. Jeg kjøper det ikke, og jeg kjøper det ikke fordi vi alltid finner en unnskyldning for alt. Jeg har heller aldri kjøpt argrumenter som at “Jeg røyker kun hasj på fest”. Si hva du vil, men det er avhengighetsskapende. Kroppene bransjen i dag har å by på er mer formfulle, og muligens sunnere. Vi hyller jo ofte heller tjukkasene enn størrelsene 0. Skal vi igjen fortelle at vi lever i 2016 og at det er grunnen, og bruke det av vi har kommet videre? Det hjelper ikke at vi hyller formfulle, sunne kropper, når vi er med på å hylle uekte rumper og implanter.
Vi gir aldri slutt på det perfekte. Vi gir aldri slutt på det perfekte hvis vi fortsetter å oppfordre til at det er greit å endre på oss selv, og andre. Jeg har ikke et fasit svar, og ønsker ikke å slakte verken de som velger det eller å la være, men å stille spørsmål. Kanskje i håp om å få noen svar? Men jeg kjøper aldri argumentet om at det gir bedre selvfølelse, samtidig som vi klager over press og det at det er slitsomt å streve etter det perfekte. Hva er ellers målet når man velger å endre på utseendet, hvis ikke det handler om det perfekte?
Jeg setter det litt på spissen, og jeg lover at jeg ikke skal kødde med at jeg setter det på sprøytespissen.
Bilde: (illusjon) – http://somedayprods.com/talking/barbie/
Følg meg gjerne på:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
Marty.
Du burde lese deg litt mer opp på det, om du ikke tror på at det ikke er permanent og at det er naturlige stoffer. For det er det faktisk:) Hva angår de fleste fillere hvertfall.
Og jeg er enig med deg i det meste du skriver, men jeg er 26 år, og har funnet ut at jeg aldri kommer til å akseptere hvordan jeg ser ut. Tro meg, jeg har forsøkt. Hardt og lenge. Så hva er egentlig så galt med at jeg tar å fyller leppa en gang i blandt, noe som gjør at jeg klarer å smile og være meg sjøl?:) Jeg skriver ikke om det eller nevner det for andre enn de som lurer. For det mener jeg er litt feil, å reklamere for det i hytt og pine i enhver sosial media.
Er det ikke innsiden som teller da? Det er ingenting galt med kosmetiske inngrep. Det er et individuelt valg, likt som mye annet i livet – har man lyst har man lov. Jeg syntes det er rart at folk enda driver å kritiserer hverandre for dette.
Så klart er det litt fælt når folk misbruker det; men det er jo de som får all oppmerksomheten. Da blir det for mye av det gode, men for mye av det gode er ikke bra uansett hva det dreier seg om.
Jeg syntes det er helt fantastisk at vi har en mulighet til å få slike behandlinger. Jeg f.eks begynte å ta injeksjoner i leppene for 2 år siden, og har holdt det ved like siden den tid. Jeg tok det fordi jeg tenkte det hadde kledd meg og mitt ansikt bedre, og det gjorde det. Det gjorde meg mer meg enn jeg var før. Slik er det bare med den saken. Jeg gjør ikke dette for å få oppmerksomhet, eller på grunn av kroppspress. All for me.
MAN LEVER BARE EN GANG!!! Er man ikke komfortabel med noe, så hjelper det ikke å bruke sjukt mye energi på å prøve å motsi seg selv. Gjør noe med det, så trenger man ikke plages av det lengre.
(leppe injeksjoner er som oftest ikke permanent – ihvertfall ikke de som brukes mest i ordentlige og gode klinikker. De er laget av stoffer som vi har i kroppen fra før, slik at kroppen ikke reagerer negativt på det og har sjansen til å bryte det ned. Bare å google det!)
Synes innlegget ditt er bra skrevet og jeg skjønner frustrasjonen din. Det er ikke lett å føle seg OK uansett hvor mye man prøver når man får tilbud på kosmetiske inngrep o.l trykt i fjeset uansett hvor man går eller ser. Det har faktisk blitt så vanlig at man ikke ser at det er uekte lenger.
Har en samboer som blir like overasket hver gang jeg forteller han at kjendisen på tv eller på instagram har f.eks operert seg slik. Folk er så naive og tror det er normen, fordi alle ser jo sånn ut og ALLE kan da vel ikke ha gjort noe med utseende sitt? Men i dag, så kan de faktisk det.
Men folk må kunne gjøre som de vil. Folk må kunne benytte seg av en mulighet til en flukt fra sin usikkerhet. For det er så mye annet å bekymre seg over. Da kan man i hvertfall slippe å tenke på om puppene er for små, eller nesen for stor i tillegg til økonomi, jobb og verdensproblemer? Men de skal ikke komme etterpå å si at “de ble seg selv endelig”, for det er jo teknisk sett ikke riktig.