Måned: oktober 2016

Her om dagen fikk jeg spørsmål om hva jeg tror skjer når jeg dør, hvor jeg tror jeg kommer og hvordan jeg tror det føles. Jeg måtte le litt når jeg fikk spørsmålet, litt fordi det var rett etter at jeg hadde trodd at jeg skulle dø etter en løpetur. Spørsmålet kom selvfølgelig fra et barn, da jeg tror de færreste voksne hadde turt å stille spørsmålet. 

Til tross for at jeg tror de aller fleste av oss lurer. 

Vi lever i ett samfunn fylt av dietter, prestasjoner og botox. Vi lever i et samfunn der vi bleker tennene som en gang skal dø, der vi farger bort alle grå hår, som veileder oss mot det å bli gamle. Betyr dette at vi er redde for å bli gamle, redde for å dø? De fleste av oss fornekter rynkene som kommer, at vi mister håret og at spagaten ikke er aktuell lenger. Jeg tenker egentlig sjeldent på dette med døden, men det hender det treffer meg. Jeg syntes det er så rart at noe som er så naturlig, kan være så så skremmende, og ha en så stor innvirkning på oss. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg lurer på om jeg kommer til å angre på alle de fæle smoothiene jeg har drukket, om jeg kommer til å angre på alle motivasjonstalene jeg har hatt med meg på søndager om at morgendagen er en ny start og om jeg kommer til å angre på alle tankene jeg har tenkt om meg selv foran speilet. Jeg lurer på om jeg kommer til å se døden i øynene og angre. Jeg er livredd for å angre. Jeg er livredd for å ha vært mer redd, enn modig. Jeg er livredd for å ha vært mer skeptisk, enn tøff. Jeg er livredd for å angre på at jeg ikke har levd livet på mine premisser. Jeg er redd for å ikke ha grepet muligheter, spist hva jeg har ønsket selv og for å ikke ha kastet alle ukeblader som har foret meg med unødvendig informasjon, som at det holder å trene 30 minutter om dagen for å oppnå sixpack, og at hvis du bare har litt spiseforsyrrelser så blir du tynn, les; 450 kalorier om dagen. Jeg syntes vi snakker for lite om døden. Jeg syntes det er synd at vi er så opptatt av å poste bilder fra juleavslutningene til barna at vi glemmer å virkelig oppleve de, jeg syntes det er synd at vi kjøper dyre merkevesker for å imponere andre og jeg syntes det er synd at vi er mer opptatt av å krangle om hvem som skal kjøre på fotballtrening enn å dra på den fordømte fotballtreningen, se og oppleve. 

Jeg syntes det er rart at vi lever i et land der vi lever lengre enn noen gang, der det er prestisje å eie kunnskap og der det er tabu å prate om noe så naturlig som døden. Jeg sier ikke at døden skal romantiseres, for hvordan kan man egentlig romantisere noe som i utgangspunktet er så smertefullt og vondt for de rundt? Jeg sier bare at døden kanskje blir lettere hvis vi tør å prate om den, hvis vi tør å være åpne, og hvis vi tør å være ærlige. 

Vi velger helt selv hvordan vi ønsker å møte døden, prate om døden og forstå døden. Jeg ønsker ikke at døden skal komme snikende inn på meg, så jeg velger å prate om den. Jeg syntes ikke det er lett, og det siste jeg har lyst til er at jeg, eller noen jeg er glad i skal forlate livet. Men det er ingen unnskyldning, og jeg ønsker hvert fall ikke å surre døden inn i et falsk late-som-liv om at alt er så perfekt, fint, og vakkert, noe jeg allerede lenge før døden har panikk for. Jeg tror ikke nødvendigvis at man trenger å bli venn med døden, men jeg tror det er en stor fordel å kjenne den. 

Vi må snakke om døden, for den er faktisk livsviktig! 
 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty. 

Høstferien er i full gang for enkelte, mens andre ikke gjør annet enn å glede seg til neste uke. Feriebilder tikker inn, Facebook kryr av stolte mødre, lange turer i fjellet og kyllingpølser i fjellveggen. Det skrives og postes bilder av nybakte boller, solbærtoddy og fantastisk høstvær. Det diskuteres og skrives lange debattinnlegg om “Mannegruppa Ottar”, som diskriminerer og sjikanerer jenter, og jeg undrer på om noen av fedrene som er med i denne gruppen er en av de som poster bilde fra solveggen på hytta. Jeg undrer på hvorfor det i utgangspunktet kun er sinte feminister og stolte mødre som angriper og skriver lange sinte Facebookstatuser, selvom de egentlig ikke har tid mellom slagene med kort på fjellet. Samtidig som jeg skjemmes over vennene mine som er medlem av gruppa, og kjenner et snev av å ville være slem. Mektige mennesker, med nystrøkende skjorter kritiserer forrige helgs sensasjonelle boksekamp, der motstanderen til verdens beste bokser begynte å blø. Jeg lurer jo litt på hva vi trodde boksing var når vi satte oss ned med popcorn i fanget. Mange av oss gleder oss til søndagskveld da Nobel skal surre over TV skjermene igjen, der mange av oss er så naive at ikke skjønner at hendelsene på skjermen forekommer i virkeligheten. Avtaler utsettes grunnet #Feriemodus, barna skal OVERHODE ikke sendes på fotballtrening, da mor og far behøver litt fri fra kjøring denne uken. De som dessverre ikke har foreldre som har høstferie, de er det synd på. 

De deilige dagene med frisk luft, kvalitetstid og superundertøy fra Kari Traa er fantastiske. Jeg høres kanskje ut som en bitter ungdom, som selv ikke har råd til 8 dagers tur til Dubai, eller som ikke har foreldre som har tatt seg høstferie, eller som rett og slett ikke er elsket høyt nok. Men, det går egentlig ikke på slike ting. I det hele tatt. Jeg er en av de som skjemmes litt over vår naivitet, og selvopptatthet, hvis det er noe som heter det. 

Vi klager over at au-pairen ikke har brettet trusene våre riktig, og at pastaen (som bare ungene får servert, da det blir litt mye karbohydrater på mor og far) er kokt litt for lenge. Jeg observerer bare, og lar meg fascinere. Jeg har i utgangspunktet mer enn nok med å komme meg på treningstimen på Elixia, for å få sendt en snapchat, huske å sette på en vaskemaskin og ringe bestemor, som jeg er altfor dårlig på. Men, jeg sender jo snappen om at jeg har vært sinnsykt flink å trent på Elixia, så jeg har jo hvert fall husket på henne, og de 2459 andre vennene mine. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er ung, naiv, og sikkert litt dum. Jeg burde sikkert rette blikket mot russetiden, investere i sykkelbukse og bruke alle sparepengene mine på billetter til Stavanger, i stedet for å klage. Selvom det egentlig ikke menes som klaging. Jeg er i bunn og grunn egentlig livredd, og har mest lyst til å legge meg under dyna med øynene lukket – LENGE. For jeg får smålig panikk når jeg ser at mødre som døtre deler innlegg om botoxkonkurranser, i stedet for at barn sulter og blir sprengt i hjel på andre siden av jorden. Ikke det at en rynke, eller smale lepper er viktig, for all del, jeg blir bare litt flau. Eller veldig. Jeg undrer på hvordan “flink pike syndromet” har utviklet seg til den dagen jeg skal få barn. Jeg undrer på hvem som kommer til å tørke meg i rumpa og jeg lurer på hvem som kommer til å hente barna mine i barnehagen. Jeg håper for guds skyld at jeg hvert fall lager mine egne barn. 

Jeg er muligens en hykler fordi jeg syntes det er stats å vaske min egen leilighet, kjøpe ferdigdeig fra Toro og er livredd for å bli voksen. 

Men er det egentlig så veldig rart? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs 

Marty. 

Jeg er i utgangspunktet åpen, jeg er for ulikhet, samtidig som jeg er for tilhørighet. Jeg er for at alle skal få tro på akkurat hva de vil, at alle skal gå med akkurat hva de vil og når de vil. I utgangspunktet. For i debatten om nikab skal forbys, så stiller jeg meg svært skeptisk. Jeg stiller meg blant annet skeptisk, fordi jeg veldig sjeldent ser et argument som argumenterer for at det skal være tillatt. Jeg er ikke i noen posisjon der jeg kan svare på hva som er rett og galt, men jeg kan alltids dele mine tanker, og mine erfaringer. Jeg mener at vi bør, og skal ha et samfunn som unngår anonymitet. For min del, ser jeg det vanskelig når jeg føler at jeg ikke kan kommunisere med de som bærer dette plagget, når jeg ikke kan se hvordan de reagerer, om de i det hele tatt har lyst til å prate med meg, eller i det hele tatt hvem det er. 

Religion er farlig, og jeg syntes det oppriktig er skummelt. Jeg syntes det er skummelt fordi det gir en så vanvittig makt, og fordi følelsene i debatter om religion automatisk blir så sterke. Men nå snakker ikke jeg ut i fra religion, jeg snakker ut i fra det jeg ser på som menneskerettigheter, og samfunnsrettigheter. Jeg snakker ut fra hva jeg ser på som viktig, og hva jeg ser på som skremmende. Hvis vi skal sette dette opp i en debatt mellom land og religion, så kan jeg godt be nordmennene skjerpe seg, for alle muslimer er ikke grusomme, alle muslimer dreper ikke og alle muslimer voldtar ikke, og de som har disse holdningene mener jeg allerede har tapt. De som har disse holdingene blir useriøse. Jeg tror nemlig at det er snakk om forskjeller her, og kultur – og selvfølgelig religions overbevisning, og jeg tror i utgangspunktet ingen gruppe er så mye bedre eller verre enn noen annen. 

Men uansett hvilken kultur en kommer fra, hvilken religion noen tror på eller hvilke forskjeller som finnes, så klarer ikke jeg å forsvare bruken av nikab. Jeg klarer forresten heller ikke å forsvare at jenter blir utsatt på såkalte jomfrusjekker. For det er disse faktorene som gjør at jeg tviler, og jeg tror det er disse faktorene som gjør at resten av vi som er i mot tviler. For min del så stritter begge deler i mot, og det stritter i mot den norske kulturen, som jeg også er livredd skal forsvinne. For jeg vil ikke legge skjul på at jeg hadde hatt vanskeligheter med å betro meg til en psykolog som bar nikab, tatt til meg lærdom fra en lærer eller hatt tillit til en lege. Mye fordi at for meg, så er åpenhet viktig. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skal også være dønn ærlig og si at jeg også syntes dette svekker kvinnene som bærer nikab sin posisjon. Jeg føler det svekker deres kvinnelige bilde, og at det er en feig måte å gjemme bort så mange flotte kvinner på. Dessverre tror jeg også at seriøsiteten svekkes i et land som Norge.  

Jeg vet ikke om jeg stiller meg så kritisk som jeg gjør fordi jeg har for lite kunnskap, men igjen stusser jeg når jeg ser så få som velger å forsvare bruken, samtidig som jeg ser så mange som er i mot. Jeg dilter ikke etter, og vil gjerne ha et konstruktivt svar på hvorfor nikab burde være tillat. Jeg er for forskjellige religioner og trosretninger, og jeg har venner jeg som velger å bruke hijab og er flotte i det. Men disse ser jeg le, disse ser jeg gråte, disse sminker jeg meg sammen med og de fleste er enig meg. 

Det er mulig feministen i meg skriker høyt, og at noe er feil. Men svar meg gjerne, selvom jeg har tilgode med å få ett god svar på hvorfor nikab burde være tillat. 

Og det er vel på tide at Norge sier klart i fra at vi ikke ønsker nikab på verken skolen eller i det offentlig rom? Det er kanskje på tide at Norge står opp, står for sine verdier og ikke lar seg bli intigrert, fremfor å integrere? 

Følg meg gjerne på:

Facebook HER

Instagram HER

Snapchat: Martinehalvs

Marty.