Jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange seksere jeg har fått på skolen opp gjennom, hvor mange kilo jeg ønsker å gå ned i vekt eller hvor mange selfies jeg må ta for å bli fornøyd. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått i selvforakt, og jeg har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har følt meg verdiløs. Men jeg har tall på hvor mange treere jeg har fått. Hvor mange ganger jeg har tatt den i mot, grått og hatet meg selv. Nei, det er ikke tull – det er blodig alvor. For meg, har dette vært blodig alvor. Jeg har ikke tall på hvor mange treningsøkter jeg har hatt, men jeg har tall på de treningsøktene jeg ikke har tatt.
Jeg er ikke deprimert. Jeg har ikke angst. Jeg har ikke selvmordstanker. Jeg har ikke spiseforstyrrelser.
Jeg er kun flink pike. Jeg ønsker kun å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Jeg vet at det verken er nødvendig eller lett for meg å få en sekser, gå ned i vekt eller ta et bilde jeg blir fornøyd med. Men allikevel, så er det noe som forteller meg at jeg burde. At jeg burde få en sekser, at jeg burde gå ned i vekt og at jeg burde ta et fint bilde nå.
Jeg kan se meg selv i speilet, og se en refleksjon – av seksere, avokadoer og smale midjer. Noe som gir meg lyst til å spy bare av å tenke på det. Ikke fordi jeg ikke unner meg en avokado, mens jeg leser til eksamen – i håp om å få smal midje av situpsene jeg tar innemellom sidene, men fordi det ikke er meg. Fordi jeg blir sint – fordi jeg egentlig ønsker å gi faen i både seksere, vekt, avokado og smale midjer.
Jeg ønsker å gi faen, men det hender at avokadoen og situpsene sluker meg og mine ønsker, og jeg hater det. Fordi det gjør vondt, og fordi jeg innerst inne vet at det er så sinnsykt undøvendig. Jeg vet at det er like undøvendig som bildene jeg ser curlingforeldrene legger ut på Facebook, av de flotte ungene sine i det sinnsykt fine været.
Egentlig har ikke jeg et ønske om å være så kalt “flink pike” heller, og jeg kan egentlig ikke forstå at jeg er det – jeg som føler at jeg aldri får til noen ting. Jeg tror kanskje heller ikke at jeg alltid er så flink, men at “flink pike” er akseptert å være, og jeg tror jeg ønsker å være det fordi jeg trenger annerkjennelse – en annerkjennelse jeg ikke tåler. Jeg liker ikke å være flink pike, for jeg strekker ikke til hvis jeg skal være flink pike, og hvis folk skal kalle meg for flink pike. For i mine øyne, er jeg faen ikke flink.
Og nei, jeg er ikke deprimert, jeg har ikke angst, jeg har ikke selvmordstanker og jeg har ikke spiseforstyrrelser. Heldige meg. Jeg er bare en helt vanlig jente, som ønsker å prestere, og levere det beste – til alle døgnets tider. Og ja, det er jævelig slitsomt, men hadde det ikke hjulpet, hvis jeg sluttet å forvente at jeg skulle være flink pike?
Følg meg gjerne på:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
Marty.
Du skriver godt som alltid <3
Nydelig kjole, forresten! Hvor er den fra?
Andrine: tusen takk <3 den er fra Cream!
“Flink pike”-syndromet er ubehagelig. Jeg har det selv, og resultatet av det blir panikk anfall og angst i perioder som stresset tar overhånd. Det er slitsomt, og i blant føles det ut som det ikke går an å komme seg vekk fra den byrden, men det gjør det. Godt mot og god fremtidsplaner gjør i hvert fall at jeg klarer å lande på bakken igjen med to bein. Det er ingen fasit svar på hva som fungerer, eller hvordan man skal endre tankegang, men jeg tror man bare må prøve og feile, og prøve og feile til man finner noe som passer for en selv. Man har ett liv. Kun ett liv til å leve, til å drømme, til å være tilstede. Det er ikke lett, men heller ikke umulig. All lykke til deg!
Camilla: <3
Så sjukt enig. Har så mange ganger tenkt på det selv: hvorfor i alle dager gjør noen av oss dette? HVORFOR? Vi vinner jo aldri. Det stopper aldri. Den som finner svaret blir nok den neste Steve Jobs!