Bildet er brukt med tillatelse. 

“Kanskje du kan zome inn litt mer på sminken neste gang?”
“Det blir litt mye av deg kanskje”
“Du er oppmerksomhetssyk.”
“Tenker du ikke på at andre vil skade seg på grunn av dette?”
“Du burde kanskje dekke deg til litt?”
“Fine vipper, men du kunne kanskje zomet inn litt så vi hadde sluppet å se resten?”
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skroller nedover Facebook og blar meg gjennom alle de vanlige oppdateringene. Midt på Facebook-feeden dukker det opp et bilde av en jente i en av de mange sminke-gruppene jeg forsøker å tilegne meg kunnskap fra. Jenta har postet et bilde av sminken sin, men det jeg ser er kuttene som brer seg utover armene hennes. Det er det kommentarfeltet også ser. Vi ser ikke sminken hennes. Kun kuttene hennes. Kun fortiden.

Hvorfor? 

Jeg tar meg selv i at jeg automatisk syntes synd på jenta. Jeg begynner å tenke på hva som er grunnen til at jenta har skadet seg og om hun fortsatt gjør det. Den siste tanken som slår meg er at jeg også har lyst til å skade meg.

Neste dag poster jenta et nytt bilde, og igjen er det kuttene hennes, nei, arrene hennes som kommer til syne. Igjen legger jeg mer merke til arrene hennes enn sminken. Og det gjør også kommentarfeltet som ber henne kle på seg, som ber henne advare andre om at hun nå poster et bilde av seg selv slik at ingen blir trigget. Kan hun ikke bare forstå at vi ikke vil se arrene hennes? Kroppen hennes? Fortiden hennes?

Jeg har aldri vært avhengig av noe sånt i noen som helst form. Jeg har forsøkt å skjønne, men jeg klarer ikke. Samtidig stiller jeg spørsmål om fokuset rundt psykisk helse, og hvorfor vi gang på gang krever åpenhet, og hvorfor vi gang på gang vil slippe og bli eksponert for det. Jeg lurer på hvorfor jenta får beskjed om å kle på seg og hvorfor hun stadig må bli påmint om at hun ikke er bra nok. For hvorfor skal hun dekke seg til, og ikke jeg? Jeg forsøker å ha full forståelse for at de som sliter med selvskading selv muligens kan føle seg trigget.

Til tross for at jeg ikke kan forstå hvordan selv, kan jeg forstå effekten av sammenlikning, for den er jeg selv god på. Jeg vet nemlig alt om det å sammenlikne seg med noen som er tynnere, penere, høyere, rikere og bedre. Men jeg vil tørre å påstå at denne trigger-effekten ikke skal begrense jenta som bruker sminke for å komme seg ut fra et av de mørkeste stedene vi mennesker kan være på.

Disse arrene er en del av denne jenta, jeg mener at vi ikke har noen grunn til å dømme henne, for ikke snakke om å kritisere henne. Hun blir antakeligvis påmint om hennes egen fortid hver eneste dag, og er det da vår oppgave å kritisere henne for den? Jeg hører stadig folk i alle aldre snakke om selvskading som idioti. I min øyne vitner det om at vi ikke har nok kunnskap, og nok fokus på sider av den psykiske helsen som dette.

Vi trenger flere tilbud.

I mine øyne er det tøft av jenta og møte fortiden sin, for ikke snakke om å dele av seg selv på den måten hun gjør. Jeg vil tørre å påstå at vi bærer på noen enorme fordommer når det kommer til selvskading, og er det egentlig riktig av oss?
Jeg sier ikke at vi skal normalisere selvskading, men skal jenta dekke seg til for vår skyld? For at vi skal slippe å se? Jeg syntes ikke det. For jeg mener hun skal ha like stor rett til å vise seg frem som meg.

Personlig skal jeg slutte å se på folk som kutter seg som svake, for det er en av mine store fordommer.

For burde ikke hun ha like store muligheter som meg?

Vi velger hva vi ønsker å se. Vi velger å se arrene, psyken og fortiden. Vi velger ikke å se øynene, sminkene og jenta bak masken som forsøker å få anerkjennelse. Selvskading er en del av den psykiske helsen som vi ikke prater om, og jeg vet ikke om det er fordi vi syntes det er flaut, eller fordi det er ubehagelig for oss. I et samfunn der vi er så opptatt av at kropp er topp må vi ikke glemme å akseptere ALLE.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg har tatt turen til Stockholm idag. Til tross for at de fleste har anbefalt å holde seg unna Stockholm, har jeg valgt å dra hit. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Akkurat nå kunne jeg dratt til alle andre steder. København, Berlin eller Paris. Nå er jeg glad for at jeg ikke befinner meg i Paris, med tankene på skyteepisoden som har funnet sted der i kveld. Samtidig så har jeg møtt svaret på de grusomme terrorhandlingene idag. Gatene i Stockholm er nemlig fylt med kjærlighet og samhold. Holdningene og verdiene Stockholm utstråler akkurat nå, trumfer faktisk all terror og alt hat. 

Gatene og hendelsesstedet vitner ikke om hat, de vitner om det helt motsatte og det rører meg. Det rører meg hvor sterk godheten er, og hvor mye godt vi mennesker kan skape med å legge alle fordommer og hat til side. Terroren er skremmende, og jeg har personlig valgt å ikke la den begrense meg. Jeg vil ikke være redd, og jeg tror ikke vi tjener på å være redde. Disse handlingene skjer, og det finnes ingen fornuft rundt det. Det er ingenting annet en sårt, vondt og skremmende.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En ung gutt har skrevet et brev til ofrene av Stockholms-terroren, og det fikk meg til å tenke. Det prydet den fargerike veggen fylt av kjærlighet, og nå som det ser ut som det akkurat er begått en ny terrorhandling i Paris, så vil jeg gjerne dele det. Det er nemlig så sant, og så riktig. Når det kommer så nært, forstår jeg faktisk hvor viktig det er å se, elske og leve. 

Hvem var dere?

Noens barn?

Noens foreldre?

Noens søsken?

Noens venn?

Noens kollega?

Noens klassekamerat?

Noens slektning?

Noens nabo?

Hadde vi møttes?

Hadde blikkene våre møttes?

Hadde dere nådd deres mål?

Kanskje passerte vi hverandre for opptatt av vår egen hverdag?

Om vi gjorde det, var jeg høflig?

Om jeg ikke var det, kunne dere se at det var stresset som krevde sitt og at det ikke hadde noe med dere å gjøre?

Så dere hva jeg gjorde?

Så jeg hva dere gjorde?

Så jeg dere?

Hverdagsmedborgere

Forrige uke fantes dere i livet mitt

Livet er skjørt som rispapir

– John

// Marty

I går kveld begynte jeg på serien «13 Reasons Why»  Jeg har lest mye om serien og tenkte at det var verdt det å gi den et forsøk, i starten forsto jeg ikke helt poenget, men plutselig jeg ble besatt. Jeg ble besatt av å finne svaret, på å følge selvmordet, for ikke å snakke om tiden etter selvmordet. Jeg ble besatt av hvor glorifisert det var.

I utgangspunktet ville jeg se serien i håp om å tilegne meg kunnskap, for ikke snakke om å bli dratt inn i den brutale fortellingen jeg hadde hørt om. Men det eneste jeg følte at jeg tilegnet meg var kunnskap om selvmord, og i mine øyne så ble det litt for vakkert. Litt for gjenkjennelig, litt for enkelt. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Personlig er jeg opptatt av å snakke om alt. Samtidig stiller jeg spørsmål om hvorvidt det kan oppfattes som stigmatiserende og brutalt, hvis vi skal normalisere selvmord gjennom åpenhet. For burde vi egentlig ufarliggjøre selvmord? 

Jeg mistet en venninne som tok livet sitt for en tid tilbake, og jeg opplevde at det ble sett på som en skam. Det skulle ikke prates om. I mine øyne kunne jeg ikke, og kan jeg ikke forstå hvordan vi mennesker kan klare å finne noe så vondt som flaut. Jeg har tenkt gjennom alle tankene som omhandler livet og døden, og jeg har mistet flere som ikke har ønsket å leve lenger. For min del forsøker jeg å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv, samtidig som jeg aldri helt har klart å akseptere det. Det å ta livet sitt er nemlig så brutalt, og jeg er redd serien sender ut feil signaler. 

Det tas opp et viktig tema, jeg er bare ikke helt sikker på at det er riktig å legge skylden på alle i livet til hovedkarakteren Hannah. Når jeg mistet venninnen min, satt jeg igjen med en skyldfølelse. Den følelsen kom selvom jeg visste at jeg ikke hadde noe skyld, samtidig så angrer jeg på at jeg ikke gjorde mer. 

Jeg tror det er viktig å belyse selvmordstematikken, men ikke ved å glorifisere det på måten det gjøres på i serien. 

Samtidig tror jeg vi burde forsøke å favne om nyansene og bredden, både med tanke på hvem som tar sitt eget liv, hva som ligger bak et selvmord og hvordan man kan få hjelp. På den måten tror jeg at vi sammen kan nå flere. Jeg tror vi da kan være med og skape et samfunn hvor vi er der for medmennesker som trenger hjelp og bidra til å forebygge selvmord. Uten å legge skylden på noen, eller alle. 

// Marty