Glorifisert selvmord

Categories Tanker 💭


 

I går kveld begynte jeg på serien «13 Reasons Why»  Jeg har lest mye om serien og tenkte at det var verdt det å gi den et forsøk, i starten forsto jeg ikke helt poenget, men plutselig jeg ble besatt. Jeg ble besatt av å finne svaret, på å følge selvmordet, for ikke å snakke om tiden etter selvmordet. Jeg ble besatt av hvor glorifisert det var.

I utgangspunktet ville jeg se serien i håp om å tilegne meg kunnskap, for ikke snakke om å bli dratt inn i den brutale fortellingen jeg hadde hørt om. Men det eneste jeg følte at jeg tilegnet meg var kunnskap om selvmord, og i mine øyne så ble det litt for vakkert. Litt for gjenkjennelig, litt for enkelt. 

Personlig er jeg opptatt av å snakke om alt. Samtidig stiller jeg spørsmål om hvorvidt det kan oppfattes som stigmatiserende og brutalt, hvis vi skal normalisere selvmord gjennom åpenhet. For burde vi egentlig ufarliggjøre selvmord? 

Jeg mistet en venninne som tok livet sitt for en tid tilbake, og jeg opplevde at det ble sett på som en skam. Det skulle ikke prates om. I mine øyne kunne jeg ikke, og kan jeg ikke forstå hvordan vi mennesker kan klare å finne noe så vondt som flaut. Jeg har tenkt gjennom alle tankene som omhandler livet og døden, og jeg har mistet flere som ikke har ønsket å leve lenger. For min del forsøker jeg å rettferdiggjøre det ovenfor meg selv, samtidig som jeg aldri helt har klart å akseptere det. Det å ta livet sitt er nemlig så brutalt, og jeg er redd serien sender ut feil signaler. 

Det tas opp et viktig tema, jeg er bare ikke helt sikker på at det er riktig å legge skylden på alle i livet til hovedkarakteren Hannah. Når jeg mistet venninnen min, satt jeg igjen med en skyldfølelse. Den følelsen kom selvom jeg visste at jeg ikke hadde noe skyld, samtidig så angrer jeg på at jeg ikke gjorde mer. 

Jeg tror det er viktig å belyse selvmordstematikken, men ikke ved å glorifisere det på måten det gjøres på i serien. 

Samtidig tror jeg vi burde forsøke å favne om nyansene og bredden, både med tanke på hvem som tar sitt eget liv, hva som ligger bak et selvmord og hvordan man kan få hjelp. På den måten tror jeg at vi sammen kan nå flere. Jeg tror vi da kan være med og skape et samfunn hvor vi er der for medmennesker som trenger hjelp og bidra til å forebygge selvmord. Uten å legge skylden på noen, eller alle. 

// Marty 

9 kommentarer

9 thoughts on “Glorifisert selvmord

  1. De gjør det absolutt ikke vakkert ved å vise verden hva selv den minste ting kan gjøre med et menneske på godt og vondt. Hva ord og handlinger fra så mange mulige personer i så mange ulike situasjoner kan ende opp med et brutalt selvmord. Selve scenen er jo alt annet enn vakker. Spør du meg er dette en helt ekstremt bra oppvekker som får oss til å tenke på hvor vitkig det er å ta vare på alle rundt seg. Tenke at en liten ting for deg kan ha en stor betydning hos en annen.

  2. Jeg er så enig. Jeg syntes ikke de fokuserte nokk på det faktum at selvmord ikke er en utvei, men noe sårende og egoistisk.

  3. Halleluja! Helt enig, det e et viktig tema vi treng å snakke om, men det blir feil å romantisere det. For den som e i det og de som sitt igjen e det her en avgjørelse som endre alt i de livan, og har en smerte som aldri forsvinn.

  4. Kan virk som du har mistolka serien ganske mye. Poenget e jo ikke på nån som helst måte å normaliser selvmord, men å vis dens sanne ansikt. Serien pynta ikke på kor brutalt og stygt er selvmord e, eller kordan det påvirka og ødelegg for alle rundt. Og poenget e jo ikke å legg skylda på alle rundt, sånn egentlig, men å vis kor tøft det e å bli holdt uttafor osv.. Og kordan små ting kan bli så stort for nån. Det e ganske viktig at dette tas opp med tanke på kor mange som faktisk tar selvmord, for at både lærera, eleva og folk generelt skal ta ting meir på alvor.

  5. Har tenkt til å se denne serien selv. Men har selv opplevde sikkert over ti selvmordsforsøk på nært hold. Og er på tide å sette fokus på psykisk helse hos eldre, barn, voksen og ihvertfall ungdom. Eller alle. Psykisk helse er ekstremt viktig.
    Har selv hat diagnosene depresjon og angst. Og jeg skal innrømme at tanken har streifa meg når jeg var yngre. Men heldig vis aldri gjort det.
    http://www.josefine.blogg.no

  6. Jeg tenker at en sånn serie blir laget for å vise hva selvmord er for mange unge mennesker, ikke for å normalisere selvdrap. Men mange har tenkt eller vil på et eller annet tidspunkt tenke: “hva om jeg var død?” og dermed også “det hadde vist dem hvor grusomt de behandler meg”. Konfrontasjonen kommer etter at hun har tatt selvmord, og det kan virke som selvmordet blir en måte å understreke hvor grusomt disse folka har behandlet henne. I denne settingen er det snakk om fiksjon, noe basert på en bok, og selvmord er dermed et artistisk virkemiddel. Hva om serien hadde handlet om en som ble mobbet fordi han mistet håret, for deretter å dø av kreft? Og så hadde han konfrontert mobberne i ettertid med at de mobbet ham for en alvorlig sykdom…
    Selvmord er ikke egoistisk eller sårende, det kommer som følge av alvorlig psykisk sykdom. Man sier jo ikke til en som dør av kreft at han er egoistisk eller at han dør for å såre noen. Psykiske lidelser burde snakkes om mye mer. Det er uansett umulig for friske mennesker som aldri har opplevd psykisk sykdom å forstå desperasjonen, sinnet, torturen… det smertehelvetet som er hvert våkne øyeblikk.
    Jeg tror ikke at åpenhet er det samme som å normalisere et sykdomsbilde. Når noe er tabubelagt så tør ikke mennesker søke hjelp, og dette gjelder også ting som incest, voldtekt, trusler osv., og det fordi de skammer seg over noe de ikke kan noe for. Nei, når man prater om selvmord er det viktig å være reflektert rundt hva det faktisk er. Det er ikke en trend, det er en sykdom, og det burde være absolutt åpenhet rundt det!

  7. Må si jeg ikke er helt enig, selvmordet og voldtekten og alle de andre vanskelige tingene i serien var ikke vakkert for meg. Jeg måtte se bort.

  8. Jeg så hele serien i påska, som deg var jeg også interessert og ville se om jeg kunne lære noe (selv om vi har noen vanskelige temaer som går på psyk.helse i spesialpedagog studiet). Jeg er ikke sikker på om jeg liker serien, men jeg er stiller meg kritisk og lurer på om dette er med på å normalisere det som blir feil..

  9. Det er jo USA i et nøtteskall å lage overfladiske serier og filmer. Derfor mangler serien den dybden og refleksjonen som temaet fortjener..
    Jeg syns måten serien fremstiller selvmordtemaet på blir så “enkelt og tynt” ifht hva det er: mørkt, jævlig mørkt. Jeg klarer ikke skjønne at noen med selvmordstanker skulle klare å være så “gjennomtenkt” som å lage 13 kassetter feks. hun virker for oppegående til å ta selvmord når hun har evne til å se ting i perspektiv; i praksis burde hun tenkt” ikke faen om dette skal knekke meg”, men i stedet bruker hun alle sine erfaringer som “grunner” for å ta livet.Hun går fra å ha det helt flott og fint i en alder der du tåler mer til å “miste” grepet i løpet av 1 år. De som tar selvmord har latt det vokse i mange år. Ingen går bare å tar sitt eget liv pga en vanskelig periode i ett år.
    Jeg tror ingen tar livet sitt på denne måten..
    Har selv vært deprimert og hatt selvmordstanker siden jeg var 10 år, men jeg har aldri gjort noe med det.. I de stundene der jeg ville dø så tenkte en liten celle inni meg “hvis jeg dør nå får dem rett, og de eneste som skades er familien og det unner jeg dem ikke”… (ble mobba 10 år)
    Et utsagn jeg må dele er dette:
    Selvmord tar ikke bort smerten, det gir det bort til noen andre

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *