For et år siden satt jeg og Grunde på en restaurant i Oslo. Jeg satt og skrev og Grunde skravla. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sittet sånn, jobba litt, skravla litt og bare vært. Vi satt og snakka om damer, maten som Grunde ikke syntes var sterk nok og så kom vi inn på fremtiden. Om hva vi ville. For hva vil man egentlig når man er 19 år, eller for så vidt 21 år? Grunde hadde akkurat begynt å studere, mens jeg akkurat hadde slutta på videregående. Grunde lurte på hva han skulle gjøre det neste året, mens jeg selv var livredd for hva jeg i alle dager skulle gjøre. For Grunde sin del butta det litt, ikke i den forstand at det ikke gikk fint, for det gjorde det. Det har på mange måter alltid gått fint med Grunde, for han klarer seg alltid. Uansett.
Jeg sa på den tiden her i fjor at jeg skulle melde Grunde på Paradise Hotel, mest på gøy, helt frem tid søknadsskjemaet dukket opp på Facebook-feeden min. Jeg slang inn en søknad og smurte tykt på, og etter en uke ringte han meg og sa: “Vet du hva?”. Og jeg visste selvfølgelig hva det gjaldt. Han gikk lenge og vurderte om han skulle dra eller ikke, mest fordi han var redd for sitt eget rykte. Men, etter mye om og men dro han. Heldigvis.
Hvis du lurer på hvorfor jeg skriver dette, så er det fordi jeg sitter og griner. Igjen. Jeg har gjort det hver lørdag de siste ukene. For hadde noen sagt til meg og Grunde at han skulle på Skal Vi Danse for et år siden hadde vi ledd oss ihjel begge to. Ikke fordi det er teit, men fordi det på det tidspunktet hadde kjent helt surrealistisk ut.
Det siste året har vært turbulent, det har skjedd mye og vi har opplevd ekstremt mye på hver vår kant. Allikevel er vi der alltid for hverandre, og det er så digg.
Egentlig lurer jeg litt på hva Grunde driver med, for han er jo helt RÅ og han begynner endelig å finne seg til rette.
Jeg er SÅ stolt av deg Grunde, og jeg heier ALLTID på deg.
Til tross for at vi er så unge at vi antakeligvis aldri har opplevd en “ordentlig” gentleman.
Det er ikke første gang jeg hører noen etterlyse gentleman i 2017. Jeg kan til og med lese om det på Facebook, blogger og i kronikker. Noen påstår at gentlemannen er helt forsvunnet, men at vi finner han over dammen. Men den norske gentlemannen er ikke forsvunnet, han er heller ikke død. Vi har bare latt han modernisere seg. Heldigvis.
Norge er et av verdens mest likestilte land i følge rapporten fra World Economic Forum, som forøvrig også sier at vi minst er 170 år unna global likestilling.
Jeg kan jo stille et motspørsmål og spørre om hvor husmoren har blitt av. Hun som lager mat, vasker huset hver torsdag og ordner. For hun og gentlemannen har modernisert seg samtidig.
For hvis jeg, eller min venninne ønsker oss en gentleman, kan denne gentlemannen på mange måter forlange det motsatte fra oss, og det er jeg må veldig mange måter ikke interessert i. For jeg er ikke interessert i at gentlemannen skal spandere middag på meg, fordi det er en betaling for alt husarbeidet det forventes at jeg skal gjøre hjemme.
Venninnen min har bodd flere år i utlandet, rettere sagt Frankrike og et utvekslingsår i USA, og begynner å snakke om likestilling. Og ja, hun har helt rett i at gentlemannen på mange måter har forandret seg på grunn av likestillingen, og ja. For meg er det helt i orden å stå på bussen, gå sist inn døra og betale min egen middag, hvis det gjør at jeg har de samme rettighetene som menn.
Hvis venninnen min leter etter en fyr som alltid skal spandere, lukke opp dører og som vil komme hjem til kjøttkaker og ferdig middag tror jeg at hun er nødt til å lete lenge. Og jeg tror ikke hun finner de med Oslo-radiusen på Tinder.
Men hvis hun vil ha en nå-tids gentleman, så finner hun han. Men han lager enten middag, støvsuger stua, henger opp klesvasken, er på jobb eller på byen med gutta.
Mine foreldre har vært sammen i 28 år i dag, og i følge dem er oppskriften å trives i hverdagen, ha tillit til hverandre og være rause. På mange måter betyr det at pappa henter på skolen, fordi mamma er på jobb. At mamma har tillit til pappa når han er på reise. At de aldri har diskutert hvem som har fortjent hva, men at de har funnet løsninger som er best for begge.
Moderne form for kjærlighet er likestilt, og det er enda godt.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Den norske gentlemannen er ikke død, og jeg får låne både skjorta og jakka hans.
Nå våknet jeg akkurat! C er på trening, men kommer snart hjem. Det er faktisk første lørdagen på veldig lenge der det bare er han og meg, så det skal bli veldig digg. Jeg spurte han hva han ville gjøre i går kveld etter at vi kom hjem etter kampen hans, og det første han svarte var at han gjerne ville dra å se en hockeykamp i nabobyen. Hurra! Så i dag er egentlig det planen, pluss at vi skal sitte benka foran Skal Vi Danse i kveld. Det er faktisk 4 nordmenn som skal spille den kampen, og da er det jo faktisk litt moro.
I går trente jeg, jobba og jobba. Pluss at jeg så kampen til C! Jeg rakk ikke så mye annet, men det er veldig digg å være tilbake her. Det er på mange måter ikke så mye å forholde seg til her nede, og det liker jeg veldig godt. Det passer meg egentlig utmerket, haha.
Nå skal jeg snart komme meg opp og spise litt sen frokost. Vi hørs!
“Jeg matcher bare menn som allerede er i et forhold” sukker venninnen min tungt etter å ha sveipet gjennom hele Tinder. Jeg skyter inn fra siden og forteller at jeg flere ganger i uken får meldinger fra menn som gjerne vil slå av en prat. De vil gjerne prate på dagtid, men på kveldstid er jeg fjernet fra telefonene deres. Jeg er selv i et forhold og har ingen intensjon av å prate med noen i smug, og svarer derfor sjeldent. Venninnen min forteller om den gangen hun møtte en mann, spiste middag og overnattet for å så finne ut at han var forlova. Jeg rister på hodet, og spør venninnen min oppgitt: Hva faen er det som skjer med folk?
Jeg har en venninne som er helt ærlig på at hun dater en mann som er gift i smug. Det er hemmelig, men hun er sjeldent flau for å vise frem gavene hun får hver eneste fredag. Enten i posten, inn på vipps-kontoen sin eller når de møtes til en “ettermiddags-økt”. De har møttes i over et år, og aldersforskjellen er mange år. Venninnen min setter pris på at det er en ordentlig mann som passer på henne, og for henne er det behagelig å slippe og forholde seg til noe seriøst. Mannen hun ligger med syntes også det er deilig å ha et friskt pust inn i livet, ettersom kona alltid jobber.
Jeg har en annen venninne som ligger med typen til en felles venninne. Men, bare når de begge har drukket. Vår felles venninne bor på andre siden av jordkloden, så hun mener at hun bare passer på kjæresten hennes mens venninnen vår er borte. En gang forsøkte jeg å fortelle venninnen på andre siden av jorda at kjæresten hennes er utro, men hun ville ikke høre på meg, og reagerte med å bli sint på meg. Han ville jo aldri gjort noe sånt. Han sender jo tross alt blomster på døren annen hver onsdag!
Jeg må ikke glemme å nevne venninnen min som har som mål å kline med gutter som allerede er i et forhold når hun er ute på byen. Er de forlovet er det enda bedre, og hvis de er gift er ofte hele kvelden redda.
“Kort fortalt er det svært vanlig å være utro, men utbredelsen av utroskapen vil variere kraftig avhengig av hvordan du stiller spørsmålet, og til hvem.” Sa Sosialpsykolog Justin J. Lehmiller i 2015.
Er det sånn at det å være utro har blitt normalt og noe vi anser som greit?
For nei, det er faktisk ikke greit å ligge med noen på siden fordi kona di jobber mye.
Det er heller ikke greit å ligge med noen når du er i et forhold for også skyld på at “fylla har skylda”. Du lar ikke noen dette inn i deg med et uhell.
Selv syntes jeg det er vanskelig å være vitne til et utroskap eller å få det slengt i fanget. For hvordan reagerer man egentlig? Før ble jeg sjokkert, mens nå blir jeg mer oppgitt. For omfanget er så stort, og det gjelder så mange. Det gjelder mennesker man er glad i, vennepar man bryr seg om og mennesker man trodde var trofaste. Skal man si ifra eller ikke?
Det er ikke greit å være utro mot en som har tillit, kjærlighet og tiltro til deg. Og hvis tanken faller deg inn burde du hvert fall ha baller nok til å være ærlig mot partneren din først, eller så får du faktisk la være.
Gresset er nok sjeldent grønnere på den andre siden. Og ikke vær en dritt. Ikke vær en dritt.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Tirsdag ga John Arne Riise ut sin selvbiografi «Fordeler og ulemper ved å være John Arne Riise». Boken presenterer en fantastisk fotballkarriere, men også en god dose private dramaer. Man kan lese om farens død, skilsmisser, luksusliv, mobbing, kjendisfester og milliongjelden. Noen vil antakeligvis kalle disse stikkordene ingredienser i Riises liv.
Jeg er ung, og husker John Arne Riise best som “fotballspilleren”. Yrket hans er og forblir fotballspiller. Det er jo tross alt de færreste norske fotballspillere som kan skryte av 110 landskamper og seier i Champions League-finalen med selveste Liverpool i 2005. Det er vel kanskje ikke så altfor mange fotballspillere som også kan skryte av å ha gitt alt for Norge og alle storklubbene de har spilt for heller, på lik linje som det Riise har gjort.
I boka forteller Riise om hvordan det har vært å føle at bare Ole-Gunnar Solskjær har vært elsket i Norge. Og han sier også at han ikke føler at han har fått den oppmerksomheten han fortjener. Riise har også uttalt at han har omtrent det samme forholdet til Solskjær som han har til ekskonene sine, og i kommentarfeltene ber folk han trekke seg ut av rampelyset og holde munn, og fascinert som jeg er lurer jeg på hvorfor.
I boken kan man også lese om den mye omtalte «SMS-saken» der Riise sendte en likelydende tekstmelding til et tosifret antall kjente damer, noe pressen valgte å trykke. Riise forteller at han vurderte å trekke seg tilbake på landslaget når ting sto på som verst.
Har det seg sånn at John Arne Riise er for stor for Norge?
Eller fortjener ikke en av være største idrettsprofiler tid i rampelyset? Har vi fått nok?
John Arne Riise er ikke kjent for å holde munn, og han har en tydelig karakter. Mange har stilt spørsmål rundt Riise sin lojalitet blant annet i forbindelse med hans ønske om å avslutte sin karriere i daværende Tippeligaen samtidig som han var ambassadør for spilleselskapet Betsson. Dette var i utgangspunktet ikke noe som var mulig med tanke på Norsk Tipping sin enerett inn mot Tippeligaen og Norges Fotballforbund. Diskusjonene endte opp med at Riise sa opp avtalen sin med Betsson og fikk lov til å avslutte i Aalesund, noe som ikke ble annet enn et trist opphold. Riise sa opp på flekken etter mangel på motivasjon og mye hets fra publikum, til mange sin store fortvilelse. Det viste seg fort at han ikke la opp fullt allikevel da han har spilt profesjonelt for Chennaiyin og på gøy for Sportsklubben Rollon i ettertid.
John Arne Riise bestemte seg som 13 åring at han skulle bli Norges beste fotballspiller. Han har på mange måter klart det, og det er til syvende og sist det han vil huskes for. Ekstremt mange er kritiske, og om det er på grunnlag av at han har tatt noen dårlige valg, avgjørelser og til tider stanget litt i veggen vet jeg ikke.
Jeg tror muligens Riise sine holdninger, utfordringer og valg har blitt for store, og for sære for Norge, et land der janteloven regjerer høyt.
Har vi ikke tålt at John Arne Riise har turt å si at han har skulle bli best?
By the way: Norsk presse skriver at Nicklas Bendtner kanskje er den største profilen i Eliteserien noen sinne. Dette er feil, alle statistikker tilsier at det er John Arne Riise.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Nå sitter jeg på toget, jeg skroller meg gjennom alt av sosiale medier, spiser pastiller og hører på musikk. Når jeg sitter på toget sånn som nå benytter jeg ofte muligheten til å lese blogger. Jeg leser jo blogger ellers også, men jeg tror egentlig jeg veldig ofte får “bloggdosa” mi etter å ha vært på min egen blogg en hel dag. For meg er det å blogge noe jeg digger å drive med. Jeg elsker å skrive, mene og dele. Alt annet enn det kommer som en bonus. Med det mener jeg egentlig at fokuset mitt ikke er på goder, fortjenester eller penger knyttet til bloggen.
Jeg har aldri, og kommer nok aldri til å forstå hvorfor noen bloggere har et behov for å dele hvor mye penger de har på kontoen. Jeg kommer nok heller aldri til å forstå hvorfor noen har et behov for å fortelle hvor mye penger de har brukt på spesifikke ting eller diskutere hvor mye man fortjener pengene man har på konto. Altså, ærlig talt. HVILKEN rolle spiller det egentlig? Når folk deler hva de tjener føler jeg nærmest at det er et behov for å vise seg frem, og at de tror at deres verdi måles i penger.
Jeg forstår at det er kult å tjene penger, og jeg forstår at folk reagerer når disse personene skriver hva de tjener. Det jeg ikke forstår er når disse som deler hva de tjener blir sinte fordi folk blir oppgitt. Jeg diskuterer ikke nå hva som er fortjent eller ei, men jeg må ærlig innrømme at jeg vet at det finnes enormt mange sultne mager, ubetalte regninger og kalde hjem. Jeg forstår derfor at det for noen virker kvalmt og tåpelig når noen bretter ut om kontoene sine.
Det er kult at man tjener sine egne penger og at man klarer seg bra. Men må man brette ut om det til resten av verden?
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Nå satt jeg meg akkurat på toget mot Norrköping. I hele dag har jeg vært rastløs og telt minutter. De siste ukene har vært hektiske, morsomme, spennende, tunge og innholdsrike. Jeg har pendlet litt mer enn ønsket, og det kjennes på kroppen. Kronisk rastløs. Haha. Det morsomme er jo at jeg er rastløs ufrivillig… Uansett, nå gleder jeg meg ekstremt til å komme ned til C, senga mi der nede og forhåpentligvis lande litt. Jeg kan ikke huske sist jeg og C har hatt en hel dag alene bare han og jeg, så det er relativt etterlengtet.
I følge kalenderen får jeg vært der nede i 2,5 uke før jeg må hjem, men det er lengre enn på veldig lenge. Så det skal bli godt! C snakker nærmest svensk (selvom han nekter for det selv), og det er komisk hvor påvirket man blir. Jeg legger om en del der nede jeg også, men mest enkelt ord fordi det er SÅ mye de svenske ikke forstår, haha. De skjønner ikke hva spise er en gang. Eller vindu. Eller “vil du sitte på hjem”. Eller alene.
Jeg har alltid gjort litt narr av de som har vært på utveksling eller bodd i et annet land, for når de kommer hjem så er de så språkforvirra at fy! Jeg har alltid tenkt at man kun gjør det for å gjøre seg til, men det er faktisk et faktum. Men det skal sies at man henter seg inn relativt fort, så de som fortsatt gjør det etter et år…….. De gjør seg til, haha.
Nå skal jeg stirre ut av vinduet, høre på musikk og surre.
Jeg elsker å spille fotball, jeg elsker gymtimene på skolen og jeg spiller alltid ball med gutta i friminuttet. Hjemme bor vi meg, lillesøster, storebror, mamma og pappa. I kveld skal vi ha taco til middag, selv om det bare er onsdag. I kveld skal jeg også på fotballtrening, da har pappa lovet meg å være med og se på. Hvis jeg skal være helt ærlig så kan jeg fortelle at jeg fortsatt har en kasse med barbiedukker stående på rommet. Den står under sengen, men det hender jeg tar den frem på dager jeg har fri, eller dager jeg er litt sliten.
Hvordan hadde du reagert hvis jeg fortalte deg at jeg var gift? At jeg hadde vært gift i 3 år? At jeg hadde en sønn?
Dette er et bilde av Sonhita og hun er 13 år gammel.
Hun elsker å hekle. Hun går ikke på skole, og dagene hennes går stort sett til å passe på de andre i familien. Hun giftet seg for tre år siden. Nå bor hun sammen med mannen sin, hans søsken, foreldrene hans, sønnen sin og sin bestemor. I kveld vet de ikke hva de skal ha til middag. Det kommer helt an på hva mannen hennes kommer hjem med, hvis han kommer hjem med noe. Hun har aldri eid en dukke i hele sitt liv. Jeg vet ikke om dette er historien til Sonhita, men jeg vet at hun giftet seg når hun var 10 år gammel med fetteren sin på 16 år.
Hvorfor tillater vi dette?
Se for deg en 13 åring. Enten datteren din, søsteren din, kusina di, barnebarnet ditt eller nabojenta. Se for deg henne. Kanskje har hun fortsatt barbiedukker på rommet sitt. Kanskje må hun fortsatt ligge på armen til pappaen sin for å sovne. Kanskje må hun sove med lyset på. Kanskje ser hun fortsatt på barne-TV. Kanskje setter hun seg fortsatt på fanget til mamma. Kanskje kryper hun fortsatt opp mellom mamma og pappa om natta.
Jeg vet ikke. Men det er en ting jeg vet, og det er at hun er et barn. Og barn skal ikke giftes bort.
I dag er det FN’s internasjonale jentedag. I løpet av et år blir over 15 millioner jenter giftet bort, noe som betyr at det i gjennomsnitt i løpet av dagen i dag er én jente annen hvert sekund som står barnebrud.
Altså. Nå. Nå. Nå.
Nå. Nå.
Det kunne vært jeg som skulle stå brud på bildet ovenfor. På bildet er jeg nemlig 16 år gammel. Lillesøster er 10 år, altså like gammel som det Sonhita var når hun giftet seg. I flere land i verden kunne vi begge to vært giftet bort. Hadde fylkesmannen godkjent det, kunne jeg altså vært barnebrud som 16 åring. Også i Norge.
Kampen mot barneekteskap er blitt en av vår tids viktigste kvinnesaker og blant annet fordi det er en viktig bremsekloss mot utdanning, likestilling og økonomisk vekst i verden.
For visste du at: Hver femte jente i verden går ikke på skolen? At kvinner er overrepresentert som ofre for menneskehandel? At bare 22 prosent av representantene i nasjonale forsamlinger i verden er kvinner? At 40 prosent av alle barneekteskap inngås i Afrika og 70000 tenåringsjenter dør årlig som følge av komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel? At de fleste jenter som giftes bort som barn blir voldtatt? At komplikasjoner under graviditet og fødsel er den vanligste dødsårsaken blant jenter mellom 15 og 19 år i utviklingsland?
Visste du at det er lov med barneekteskap i Norge?
Den dominikanske republikk, Honduras, El Salvador, Guatemala og Danmark har innført absolutt 18-årsgrense for å gifte seg, og de har dermed et forbud mot barneekteskap. Og hvorfor klarer ikke Norge å følge etter? I mine øyne er ikke det annet enn grusomt og trist. Vi kan ikke kjempe kampen for barn som Sonhita, eller jenter som meg selv, hvis vi skal være et land som tillater barneekteskap.
Barn skal ikke behøve å ta stilling til å ha sex.
Barn skal ikke behøve å gi opp fremtiden sin.
Barn skal ikke behøve å få barn.
Barn skal ikke behøve å slutte og leke.
Barn skal ikke behøve å stifte familie.
Det kunne vært din datter, din søster, ditt barnebarn, ditt oldebarn det var snakk om. Ville du tolerert det?
Del gjerne.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Nå har jeg akkurat kommet inn etter å ha gått en tur i skogen med lillesøster. Hun hadde for en gang skyld ikke trening eller noen andre planer, så det var digg og få luftet hodet litt sammen med henne. I dag sov jeg litt lengre enn vanlig, trente, jobba litt og hadde en shoot med en fotograf. Jeg tenkte at det passer bra å svare på noen spørsmål som har kommet den siste uken!
❀ Hvorfor dro du ikke i bursdagen til Andrea og Martine? Jeg så at du var invitert til arrangementet men at du ikke kom.
– Hva folk får med seg! (Til dere som ikke vet hvem det er snakk om så er det Andrea og Martine fra årets sesong av Paradise Hotel). For min del fristet det sykt lite med masse mennesker og fest nå. Kroppen og hodet er ikke helt der, og bare tanken på å dra hjem i mørket alene var grunn nok til å ikke dra. Andrea, som er grunnen til at jeg var invitert forsto det veldig godt.
❀ Hvordan syntes du Anne Brith fremstår i Bloggerne?
– FYFADER for en rå dame. Har så stor respekt for henne.
❀ Hadde du takket ja til å være med i Kjendis Farmen hvis du fikk mulighet?
– Absolutt! Jeg digger Farmen.
❀ Hvorfor er du av og til helt av på Instagram?
– Jeg poster ikke bilder på Instagram hvis jeg ikke har det topp og hvis jeg ikke føler at jeg kan gjenspeile bilde jeg publiserer. Det forklarer vel også hvorfor jeg har vært litt av den siste måneden.
❀ Hva er ditt beste tips til å lykkes med bloggen?
– Det er sikkert en del bloggere som er uenig med meg, men: For min del kunne jeg aldri forestilt meg at bloggen min skulle bli et levebrød. Altså, WHAT. Jeg visste jo egentlig ikke hva jeg drev med når jeg lagde bloggen. Det vet jeg fortsatt ikke, haha. Jeg tror man må begynne å blogge fordi man har en lidenskap og fordi man har et ønske om å dele. Jeg tror ikke intensjonen burde være og lykkes. Først og fremst skal det faktisk være gøy!
❀ Hvorfor liker du ikke Isabel Raad?
– Det er kanskje på tide og svare på dette? Jeg har INGEN grunn til å ikke like Isabel. Jeg har faktisk aldri møtt henne. Jeg har vært ekstremt uenig hvordan hun har brettet ut om sine operasjoner på bloggen (noe hun vet selv), men utover det kan jeg ikke si noe vondt om henne. Man kan da ikke gå rundt og ikke like folk uten å kjenne de? Eller? Jeg vet ikke, haha.
❀ Har du kontakt med noen av jentene i Sykt Perfekt?
– Dessverre har vi nesten ikke kontakt. Men, vi har skrevet et stort og viktig kapittel sammen, noe som gjør at vi har et spesielt bånd. Jeg blir alltid glad når jeg møter de og jeg følger med på hva alle gjør!
❀ Hva syntes du egentlig om Anna Rasmussen?
– Jeg kjenner ikke Anna privat, men jeg er oppegående nok til å skjønne at Anna trenger en pause og at hun trenger litt tid og rom. Jeg beundrer hva hun har fått til, og det kan ingen ta henne på!
❀ Hva heter kjæresten til Grunde?
– Det er IKKE mitt bord og ikke noe jeg kommer til å snakke om med mindre Grunde vil!
❀ Hvorfor er det slutt med deg og Christian?
– Det er ikke slutt.
Det er utrolig hva som fyller seg opp i innboksen si! Nå har jeg hvert fall svart på noe av det som har kommet. Egentlig vil jeg bare sitte og blogge, for jeg skal snart sette meg ned med regnskap, og det er SÅ kjipt. Haha. Det er mest kjipt fordi jeg ikke kan det. Jaja, wish me luck!
♡ Ukens høydepunkt: Hmm… Jeg tror det var å se Grunde STRÅLE etter å ha fullført dansen sin på Skal Vi Danse på lørdag. Jeg grein og grein, og ikke spør meg hvorfor. Jeg blir så rørt av det han gjør og sier, og ja.
♡ Ukens tanke: At jeg er nødt til å komme inn i rutiner igjen. Forrige uke bar hverdagen preg av at mange av de rundt meg hadde høstferie, og det er for så vidt greit. Samtidig er jeg nødt til å komme i gang litt igjen. Det blir både slitsomt og tungvindt å ikke være det.
♡ Ukens måltid: Det var faktisk når jeg satt meg på Olivia og spiste helt alene. Begynner jeg å bli voksen når jeg kan sette meg på restaurant helt alene, uten å ofre det en tanke?
♡ Ukens øyeblikk: I går (søndag) var en sikkelig fin dag. Jeg tror faktisk at det er en av årets fineste dager. Solen skinte, det var sikkelig høsttempraturer, jeg var med familien, vi kobla av med en tur, vi spiste god mat og skuldrene var senket. Når jeg la meg ned på fjellet der vi stoppet for å grille var det et øyeblikk der jeg ikke tenkte, og jeg kan faktisk ikke huske sist det har skjedd.
♡ Ukens sang: Jeg går ikke lei “Vi er perfekt men verden er ikke det” av Astrid S. Jeg fikk faktisk snap av en venninne som bor i Texas for øyeblikket at Astrid ble spilt på radioen der nede. FYSØREN så kult det er at noen får det til! Tommel opp.
♡ Ukens tåre: Jeg var på besøk hos bestemor og bestefar i går ettermiddag, og det er sikkelig rart. Det er sikkelig rart fordi det nå kun er bestefar. Det suger at livet skjer og at man er nødt til å miste mennesker man er glad i. Æsj. Kan man noen gang vende seg til det?
♡ Ukens klem: Jeg klarer ikke å vende meg til at det faktisk finnes mennesker som syntes det er hyggelig å møte meg, fordi de leser bloggen min. Altså, lille (gigantiske) meg. Ukens klem går til de jentene som gjorde det her om dagen.
♡ Ukens irritasjon: Les DETTE, så skjønner du. AAAAH!!!
♡ Ukens sitat: “Livet er faktisk ganske fint. Sånn når vi er sammen”. Lillesøs ass. Klok hu.
Nå sitter jeg og ser C spille kamp på TV. Jeg kan ikke vente med å ture nedover til Norrköping igjen om noen dager! Jeg skal klappe igjen macen nå, drikke Pepsi Max og spise toast. Yes.
