Akkurat nå er det haugevis av tanker og følelser i kroppen min. Jeg er sint, forvirra, fortvila, lei, skuffa, men samtidig så kjenner jeg på en følelse av styrke. Det er vanskelig å beskrive eller forklare, men jeg føler meg så forbanna at akkurat nå kjennes det ut som at jeg kunne håndtert absolutt alt. 

I går ble den første av mine tre saker hos politiet henlagt. Grunnen er at politiet ikke har tilstrekkelig informasjon om personen som har drapstruet meg. Ironisk nok så hadde kanskje denne saken vært ut av verden hvis jeg hadde hatt informasjon om hvem denne personen er. 

Reaksjonene har selvfølgelig vært mange, og de fleste heier, backer og støtter – Noe jeg er ekstremt takknemlig for. Men, av en eller annen grunn er det alltid noen som mener at man fortjener det, at det er fordi jeg er den jeg er eller fordi jeg selv ber om det. 

Jeg er sint fordi saken min er henlagt, men jeg tror faktisk jeg er enda mer sint fordi noen klandrer meg. Eller for så vidt alle andre ofre i verden. 

Men kan vi ikke vær så snill å bare slutte å klandre andre enn personen som står bak? 

For man blir ikke drapstruet fordi du sier noe som andre er uenig i. Man blir drapstruet fordi noen er ondskapsfulle.

For man blir ikke voldtatt fordi man går i feil klær. Man blir voldtatt fordi noen velger å voldta.

For man blir ikke slått ned fordi man er på feil sted, til feil tid. Man blir slått ned fordi noen syntes det er greit å slå.

For man blir ikke seksuelt trakassert fordi man er lettkledd. Man blir seksuelt trakassert fordi noen syntes det er greit å tråkke på noen andre sin seksualitet og kropp. 

For man blir ikke mobba fordi man er rar. Man blir mobba fordi noen ikke ønsker å akseptere at det finnes ulikheter. 

Man blir ikke et offer fordi man velger å bli et offer. Man blir et offer fordi noen gjør deg til det. 

Så bare slutt. 
 

 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

Jeg vet ikke hva som vil skje hvis jeg møter personen som drapstruet meg i september. Forhåpentligvis vil det gå bra, men hvis ikke – Hvem tar ansvar da?

I dag har jeg fått beskjed om at én av de tre sakene jeg har anmeldt denne høsten har blitt henlagt. En sak der både jeg og pappa ble drapstruet, der det var en person som oppsøkte hjemmet mitt og der det var en person som var så sint at vi ikke kunne bo hjemme. Personen truet meg fordi den mente at overfallet jeg ble utsatt for i Sverige aldri fant sted.

Jeg har gått en stund og ventet på å få vite noe, og hver morgen har jeg våknet opp med en klump i magen. For når man utsettes for en trussel der noen sier at de har lyst til å ta livet av deg og at du ikke fortjener å leve, så blir man automatisk redd. Man tar automatisk forhåndsregler. Man blir sint. Man blir stressa. Man blir så ufattelig sliten. 

Jeg føler meg hjelpesløs, fortvila og sint, og det skremmer meg at politiet ikke har kunnskap og kapasitet nok til å finne ut av saker som dette. I mitt tilfelle var det en person som sto bak en falsk profil, og politiet har ikke klart å finne ut av hvem dette er. Nå får jeg bare krysse fingrene og be politiet finne ut av de to andre sakene, selv om jeg ærlig må innrømme at det føles rimelig håpløst ut nå. 

I mine øyne betyr egentlig dette at man kan gjøre akkurat hva man vil på nettet, og sånn skal det faen ikke være. 

Men til deg som med stor sannsynlighet leser dette, du som mente at overfallet aldri skjedde, du som mener at jeg ikke fortjener å leve og du som mener at jeg fortjener alt smerte i verden:

Se på dette bildet, og tenk deg om.

Jeg er en 19 år gammel jente, som ytrer meg, som mener, som drømmer og som vil.

Jeg er sterk, jeg er smart og jeg er dyktig.

Jeg kan, jeg vil og jeg skal.

Du har ingen grunn til å hate meg for at jeg er den jeg er, for at du er uenig eller for at du selv er redd. Du får faktisk ikke lov til å skremme meg, du får ikke lov til å gjøre meg redd og du får ikke meg til å gi meg. 

Uansett hvor hardt du prøver. 

Jeg orker ikke å bruke flere tårer på deg, mer sinne eller mer frustrasjon.

Men tro meg at jeg skal bruke alle disse følelsene til å fortsette, og jeg håper du irriterer deg like mye hver gang – Og jeg håper du forstår at dette har du tapt. Uansett. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

Og ja, jeg har prøvd noe av det…

Tidligere i dag snakket jeg og en venninne om hva vi skal gi til kjærestene våres i julegave. Kjæresten hennes har sagt at venninnen min ikke får kjøpe noe dyrt og kjæresten min ønsker seg faktisk ingen verdens ting. Og hva skal man egentlig gi til noen som ikke ønsker seg noen ting og som heller ikke behøver noen ting?

Rundt i magasiner, blogger og på landets nettaviser bugner det av tips til hva du kan kjøpe, fra alt fra hansker til bærbare høyttallere. Men hva er det du egentlig ikke burde kjøpe? 

Jeg har ramset opp noe av det jeg tenker er langt uttafor: 

Ikke gi han noe som tyder på at han må forandre seg! Det kan være hyggelig å gi et plagg du vet han liker, men ikke gi noe fordi du syntes at han burde bruke det. 

– I mitt forhold er det garantert kjæresten min som trener mest, men hvis det er motsatt i ditt forhold så er det ikke lurt å gi bort timer med en personlig trener (hvis han ikke spesifikt har sagt det), en bok med treningsøvelser eller “hvordan få sixpack-bok” (broren min har opplevd det)… 

– Det er mye mulig dere liker sexleketøy, men dropp det som julegave til kjæresten. Hvert fall hvis det skal ligge under treet og åpnes opp foran hele familien. Det er snart Valentines…

Sokker og boksere er kanskje en forbruksvare og noe man kan gi. Men, det er kjipt å få, selvom det er nyttig! Du kan for så vidt gi det bort, men kanskje med en liten ting ved siden av? 

– I fjor ga jeg bort et gavekort på tjenester til kjæresten min, og han har nesten ikke fått noe av det (Ja, det er dårlig av meg). Det er en romantisk tanke å gi bort tjenester, men da må det hvert fall gjennomføres… Et av punktene kjæresten min fikk var massasje, og det har han enda ikke fått, hehe. 

– Dette kommer kanskje an på typen din, men hjemmespa-produkter er ikke særlig kult å få hvis han er totalt uinteressert – Og har mye uren hud. 

– Hvis dere har snakket om nytt sengetøy, så betyr ikke det at det er lurt å kjøpe det til kjæresten din i julegave.  

Sexy undertøy til deg selv. Yes, jeg har en venninne som gjorde det og trodde at kjæresten hennes skulle bli kjempe glad, hahaha! Tanken er jo for så vidt fin, men kanskje ikke i julegave? 

– Det å gi bort “nå får du lov til å dra ut med gutta-kuponger” er heller ikke særlig lurt. Jeg gjorde det en gang, og det ble veldig misforstått. Jeg mente jo ikke sånn at han ikke skulle få dra ut med gutta når han ville…… 

Det er jaggu ikke bare, bare å finne julegave til kjæresten og i mitt hode er vi damer litt enklere – Men jeg vet ikke. Det er vel kanskje uansett tanken som teller? Jeg har hvert fall trøstet meg selv med det et par ganger… 

Uansett, lykke til! 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Skjermdump Instagram: anna_knyazeva_official

Nå går det et bilde av russiske Anastasiya Knyazeva rundt om i hele verden der hun blir omtalt som verdens vakreste barn. Anastasiya er det russiske barnemerket Chobi Kids’ sitt ansikt utad. I fjor vant hun en kåring og ble også ansiktet til luksusmerket Mischka Aokis barnekolleksjon, i følge britiske Mirror.

Men ærlig talt. 

Jeg blir ikke annet enn trist, fordi hun er et barn. Barn er ikke vakre fordi de har krøllet håret, blitt sminket og sitter i en flatterende posisjon. Barn er lekne, de er søte, de er morsomme, de har bustete hår og de er tullete. De er barn, og barn skal få lov til å være barn.

Barn skal huske, de skal klatre i trærne, de skal leke i sande, de skal ha skrubbsår på knærne, de skal ha skitt i ansiktet, de skal ha snørr under nesa, de skal ha farge i kinnene og de skal glade øyne. Og de skal ha dette fordi de er barn, og fordi nylakkerte negler, nystelt hår, lange øye vipper og kroppspress kommer tidlig nok. 

I mine øyne er ikke foreldrene til denne jenta annet enn uansvarlige som sender barnet sitt som lager et slik symbol ut av deres egen datter. Det er heller ikke greit å eksponere barnet sitt for egen vinning. Med å gjøre dette mener jeg at de gjør sin egen datter til et objekt, fremfor et barn. 

På bildet over følte jeg meg som en prinsesse. Jeg dansa, rappa sminke fra skapet til mamma, sang og lekte. På dette bildet var jeg 6 år. Jeg var glad og jeg var leken. 

Alle verdens barn er vakre, de er unike og de er fine akkurat som de er. De skal hvert fall ikke være idealer i en alder av 6 år. Det er bare trist.

La barn være barn. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

For noen dager siden reagerte Youtuber Malin Nesvoll Vangsnes, bedre kjent som MakeUpMalin på buksestørrelsene i butikkene, etter at hun selv ble henvist til mammaavdelingen når hun spurte etter større bukser. Jeg har selv reagert på det samme før, men kanskje aller mest fordi jeg selv føler meg normal og at det dermed føles ganske så rart at buksene i butikkene ikke passer. 

Samtidig så har jeg jo selv stilt meg spørsmålet om det faktisk er rumpa mi som er grunnen til at buksene ikke passer. 

Den største størrelsen i buksa på Bik Bok passer ikke meg. Og er det størrelsen eller rumpa mi det er noe feil med? 

Jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt har stått sånn som meg på bildet. Jeg har hvert fall det, og det er like lite kult hver eneste gang. For uansett om du er tjukk eller smal, så er det aldri kult når klær ikke passer. For størrelser er rare, og i mitt eget klesskap finner vi alt fra størrelse S til størrelse XXL, og det vitner kanskje mer om størrelsesrepertoaret enn om  meg.

Kjæresten min er topptrent, men kan heller ikke gå inn i alle butikker han vil å kjøpe seg bukser, rett og slett fordi hans kropp heller ikke passer inn i alle bukser. 

Og nei, han blogger ikke om det, hehe. 

Jeg tror det er viktig å si ifra, og jeg er for at man skal si ifra. Vi skal nemlig ikke finne oss i at ting er helt bak mål. For det at en M, ikke tilsvarer en M i hver eneste butikk man går inn i vil jeg påstå at er en enorm svakhet hos kleskjedene, og det er det som er problemet – Ikke at jeg må gå opp eller ned en størrelse.

Det er heller ingen hemmelighet at det norske folk blir større og større, jevnt over. Kleskjedene er faktisk nødt til å holde følge med det, om det vil eller ei. For det er ikke Bik Bok sin jobb å slanke meg. 

Samtidig så kan vi stille oss selv spørsmålet om hva vi kan gjøre, og jeg mener at vi skal vrenge av disse buksene som ikke passer, gi blanke faen i det og gå videre til neste butikk. 

For jeg er faktisk ganske lei av å sette meg ned å grine hver eneste gang en bukse ikke passer, og jeg har så mye annet jeg syntes er viktigere enn at rumpa mi ikke får plass i ei bukse. Forresten så er jeg ganske så fornøyd med den rumpa jeg har, og det er vel det viktigste, eller? 

Vi blir stadig utsatt for kroppspress, både gjennom sosiale medier, reklamer og generelt i samfunnet. Vi blir fortalt hva vi må gjøre for at kroppen vår skal bli tynnere, smalere, bedre og mer perfekt. Vi blir fortalt om magiske kurer, tåpelige triks og vi blir eksponert for forventinger til hvordan vi skal og burde se ut. Snart blir vi fortalt om hvordan vi kan spise sunt i jula og om hvordan vi kan gå fortest ned i vekt etter jul. Det slår nemlig aldri feil, og vi nordmenn hiver oss alltid på. 

Personlig tror jeg kanskje at grunnen til at det kjennes så kjipt når en bukse eller bluse ikke passer rett og slett er fordi jeg selv da føler at jeg ikke klarer å være en del av den standaren jeg selv ønsker at jeg skal være. At jeg ikke er så dedikert og flink som media legger opp til at jeg burde være! 

Men akkurat nå så kjenner jeg meg litt lei, og jeg har aller helst lyst til å bare ha det bra. Jeg har lyst til å føle meg fin, jeg har lyst til å trene med den kroppen jeg har, jeg har lyst til å være glad med den kroppen jeg har og jeg har lyst til å ha på med de buksene som passer. For den buksa som ikke passer er faktisk ikke verdt min tid. 

Jeg sier ikke at vi aldri skal skrive om kropp igjen, ei eller at jeg aldri kommer til å gjøre det. Men akkurat nå så tror jeg at vi kanskje trenger en pause. 

Jeg klarer fint å danse, leve, spise god mat, trene, synge og være forelska, selv om noen bukser ikke passer. Og hva er egentlig viktigst? 

Størrelser er faktisk uviktig, det viktigste er at vi trives med den kroppen vi har! 

Selv om vi ikke får igjen buksa.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

 

 

 

 

I dag ble det mørkt klokken 15.00, og jeg mimrer sjukt tilbake til lyse tider, feri og sol. 

Hei og hopp fra hu som har skrytt på seg at hun skal lage biff stroganoff-gryte i dag. Hva tenkte jeg med egentlig? Haha. Jeg er veldig glad i god mat, men jeg er dessverre ikke like glad i å stå på kjøkkenet (eller flink). Samtidig så syntes jeg det er hyggelig å servere god mat til de jeg er glad i – Men hvorfor måtte jeg skryte så innmarri av at jeg klarer å lage det jeg skal lage? Jeg vet jo ikke om jeg klarer det en gang, haha. Men, jeg skal jaggu gjøre ett tappert forsøk. 

I dag har vært en skikkelig rar dag. Jeg lå og jobba, så serier og surra til langt på natt i går, og det er skikkelig ulikt meg. Ikke det å jobbe sent, men det å se på serier og bare aldri legge meg for å sove. C var hjemme 08.00 i dag morges etter kamp, og var rimelig kaputt. Det er egentlig derfor jeg har lovet digg middag i dag! Utover det har jeg gått en lang tur, jobba og hatt et intervju med P4 som kommer senere denne uka. 

Jeg sov litt lengre enn vanlig idag, takket være alt surret mitt i natt. Jeg liker egentlig dårlig å sove lenge på hverdager, for jeg føler meg som verdens dårligste menneske når jeg gjør det. Jeg vet jo at jeg styrer mine egne arbeidstider, men jeg får allikevel dårlig samvittighet av å sove lenge. Resten av verden er jo oppe, og da føles det bare rart at jeg skal ligge å sove – Selvom jeg på mange måter kan det. Nei, i morgen er det opp og hoppe til vanlig tid! 

I kveld er planen å egentlig ikke gjøre så mye, og jeg skal snart begi meg ut på mitt middagsprosjekt, drikke Pepsi Max også skal jeg pakke inn julegaver litt senere i kveld. 

Jeg håper dagen deres er finfinfin.

// Marty

I dag fikk jeg denne meldingen, og jeg ble ganske så overrasket. For det første så er jeg jo ikke på Møteplassen og jeg har heller aldri vært det, og for det andre så er jo jeg i et forhold jeg selv anser som ganske så fint. Så nei, jeg søker ingen mann! Men, det sto visst noen festlige punkter der. Så hvis du er på sjekker’n og behøver noen tips til hvordan du skal finne den rette mannen så kan du jo ganske bruke noen av disse. 

Eller ikke… Jeg håper virkelig ikke at det finnes en mann der ute som har gått på dette. Jeg tenkte forresten det var festlig å kommentere disse punktene…: 

– Jeg må få lov til å sjekke telefonen din akkurat nå jeg vil! Har du kode skal jeg vite koden din. (Jeg syntes det er helt i orden å kunne gjøre det, men det er ikke noe jeg har noe nytte av med min egen kjæreste) 

– Du får overhode ikke lov til å se på porno under noen omstendigheter. Det gjelder når vi ikke er sammen også. (Se så mye porno du vil for min del)

– Du får ikke lov til å dra ut på byen uten at jeg er med. (EMH JO! Da får jo jeg fjernkontrollen for meg selv)

– Du får ikke lov til å kjøpe deg noe nytt, uten å ha spurt meg! (Haha, hæ?!)

– Jeg bestemmer når du skal barbere deg eller ikke. (For du er jo ikke voksen nok til å passe på deg sjæl, eller?)

– Du må ha en fin jobb og tjene mye penger. (Driv med noe du trives med du)

– Du må elske å gi meg massasje og aldri si nei hvis jeg spør. (Ja, dette er jeg enig, haha)

– Du får ikke lov til å snakke med noen andre jenter…. (Nei, er du gæren. Det hadde tatt seg ut)

– Eller følge noen på Instagram! Jeg gjør det slutt hvis jeg ser at du har gjort det. (Så venninner kan du drite i å ha…)

– Du må aller helst være jomfru, sånn at jeg slipper og forholde meg til noen andre jenter. (HAHAHAHAH)

– Du må gi meg blomster to ganger i uken. (Jeg elsker å få blomster, men to ganger i uka? Det har jeg ikke plass til en gang.)

– Du får ikke lov til å se på noen andre jenter, uansett hva det gjelder. (Så sjefen din får du ikke prate med). 

– Du får ikke lov til å prioritere kompisene dine over meg. (For nå skal resten av livet handle om MEG, MEG, MEG. NOT. Kos deg med gutta du)

 

Jeg tror du kommer langt hvis du gjør alt annet enn å følge disse rådene her, både som mann og dame. Og du som har laget kontoen, seriøst? Haha. 

Lykke til. HAHA!

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Edit: Litt alvor innimellom spøken her… Profilen ser ut til å være fjernet nå, men er meldt inn til politiet sammen med alt annet. 

// Marty

 

GOOD kveld i stuggu! Jeg har fått flere spørsmål av blogglesere og andre om jeg følgere med på bloggen Bloggomtoppbloggere. Jeg er ikke helt sikker på hvordan denne bloggen fungerer, så jeg skal ikke utdype det så veldig. Jeg tror det er noen jenter som styrer den og som skriver om bloggere i Norge. Mye av det er faktisk god underholdning, og det er jo litt festlig hvor mye det selger når de skriver om bloggere, hva vi gjør og hva som er teit (og hva som er bra). 

Samtidig så har jeg lest lite av det som har vært skrevet om meg, rett og slett fordi jeg av og til ikke fikser det så bra som jeg sikkert burde. Det betyr ikke at det alltid er teit eller dumt det som står, det handler egentlig mer om at jeg bare velger å ikke gjøre det.

Jeg har tenkt på om jeg har skulle svare på hva jeg syntes lenge, men jeg har liksom holdt igjen litt fordi jeg ikke vil at det skal oppfattes som teit! For de må gjerne skrive, blogge og holde på, uten at jeg skal legge meg opp i det. Jeg har også vært litt redd for at de som skriver skal syntes at jeg angriper de, og lage et innlegg om hvor hysterisk jeg er, for det er OVERHODE ikke meningen. Faktisk syntes jeg at de virker sjukt oppegående og smarte. 

Men, jeg tenkte uansett jeg skulle svare på noen av de tingene som jeg selv vet at jeg blir konfrontert med der. 

At jeg gjør mye for klikk, som blant annet å poste mensenbildet:

– Jeg har en blogg, og jeg vil selvfølgelig at fleste mulig skal lese den! Det er alltid morsommere når det er mange som leser enn få, samtidig så er det viktigste for meg å faktisk formidle mine meninger og tanker. Jeg syntes faktisk det er litt synd at man ikke skal kunne ta opp viktigere temaer eller gjøre noe spesielt uten at det blir ansett som et PR-stunt. Og, man poster jo ingenting på en blogg fordi man ikke vil ha oppmerksomhet for det! Sier man noe annet så juger man jo 🙂 

Jeg har delt innleggene mine i mange Facebook-grupper:

– Det vet jeg at flere har reagert på. Men i en gruppe som omhandler interiør, der det ikke sier noe om at man ikke kan dele innlegg – Hvorfor er det da teit at jeg deler innlegg som omhandler interiør? Eller i en gruppe med trening, hvorfor er det da teit å dele et innlegg som omhandler trening når det er lov? Jeg vet ikke, og jeg skjønner egentlig ikke alltid at det er dumt. For jeg syntes faktisk ikke det er teit å promotere seg selv og faktisk tørre å satse litt høyt. Noen syntes sikkert at det er kjempe teit, men bloggen vokser jo ikke av at man sitter på rævva og forventer at folk skal gå inn uten grunn 🙂 Selv om det hadde vært veldig deilig! 

Jeg prøver å konkurrere mot de andre toppbloggerne:

Dette er ikke noe jeg har lest der selv, men noe jeg har hørt. Men det kan jeg uansett svare på! Og igjen: Jeg driver jo ikke en blogg fordi jeg vil at kun mamma og pappa skal lese den. Jeg digger å skrive, formidle og mene, og bruker bloggen til det. Skal jeg være helt ærlig så ser jeg heller ikke på noen av de andre bloggerne, der flere er mine kollegaer som konkurrenter. Jeg tror faktisk jeg hadde blitt GAL hvis jeg hver eneste dag skulle følt at jeg måtte konkurrere mot de andre. 

Jeg syntes det er dødskult å nå ut til folk, at folk vil lese bloggen min og at den blir satt pris på. Samtidig syntes jeg at det er kjempe skummelt, og av og til har jeg lyst til å legge ned hele bloggen fordi jeg er så redd for at folk ikke skal like meg, at folk skal syntes at jeg er teit eller at folk skal snakke stygt om meg. Jeg er faktisk LIVREDD. Det hender jeg skriver innlegg på bloggen der jeg klapper igjen macen etter at jeg har trykket på publiser, for også gå en lang tur i skogen. Kun fordi jeg syntes at det er så skummelt. 

For det er ikke alltid kult å bli målt opp og ned, bli vurdert og snakka om. Jeg vet at det er noe jeg velger sjæl, men jeg syntes faktisk det er skikkelig skummelt. Jeg tenkte faktisk på her om dagen på at jeg aller helst skulle hatt en helt anonym blogg, kun for å slippe og stå i stormene. Men, til syvende og sist så er det verdt det, for det er faktisk skikkelig morro. 

Det eneste jeg egentlig savner er at man av og til kunne fått litt ros, for det kan godt hende at jeg (og andre bloggere) gjør mye dumt – Men av og til sier vi noe vettugt og klokt også. Vi prøver hvert fall. 

Jeg vet ikke, dette var skummelt å skrive hvert fall og det ble kanskje litt mer følelser enn planlagt. Konklusjonen her er vel egentlig at jeg veldig ofte er pissredd, fordi jeg er redd for at folk ikke skal like meg. Samtidig så syntes jeg at dette er så morro, og prøver så godt jeg kan! 

Og av og til bommer jeg. Skikkelig 😉 

(Egentlig håper jeg at de vil møte meg en dag og ta en kaffe (som jeg ikke drikker)

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

 

Jeg har forsøkt å tenke litt på hvem som er mine forbilder. Hvem som inspirerer meg, hvem som motiverer meg og hvem jeg sammenlikner meg med. Jeg har i mange år sammenliknet med med mannlige fotballspillere, fordi jeg har hatt lyst til å bli like gode som dem. Men nå så vet jeg egentlig ikke.

Det er på mange måter så enkelt å være et forbilde om dagen. I mine øyne er det både bra og dårlig, for det er fint at forbildene er mer tilgjengelig og at det kanskje finnes flere forbilder enn det har gjort tidligere. For forbilder nå trenger nødvendigvis ikke å være en person som har oppnådd noe stort, brutt noen barrierer eller vunnet en pokal. Det kan like godt være en jente på 17 år som syntes det er gøy å legge ut filmer på nett, det kan være gutten som en gang i måneden skriver ett innlegg i Aftenposten og det kan være en realitydeltaker. 

Og jeg lurer av og til om alle passer til å være forbilder. For ingen har vel egentlig noen gang sagt at et forbilde må være et godt et. Eller? 

Vi bloggere har stor påvirkning, på lik linje som artister, skuespillere og storebrødre. Vi har stor påvirkning fordi vi når ut til noen, kanskje få eller kanskje mange, men uansett hvor mange vi når ut til så mener jeg at det er viktig å tenke gjennom hvordan forbilde man ønsker å være. Noe av det dummeste jeg ser er personer som fraskriver seg rollen om å være et forbilde, for det å være et forbilde er ikke noe du velger selv. Hvis man er en idrettsutøver, så velger man ikke selv at mennesker ønsker å sammenlikne seg med deg, bli som deg eller å gjøre som deg. Det samme gjelder når man er skuespiller eller når man blogger. 

Og alle som er forbilder har et ansvar. 

Jeg sier ikke at forbilder alltid må ta rette og gode valg, for det er umulig. Men jeg sier at man som forbilde er nødt til å være bevisst og faktisk tenke gjennom at man kanskje tar valg som omhandler flere enn seg selv. For jeg syntes det vitner om uvitenhet når man sier at man ikke har valgt å være et forbilde, at man må få gjøre som man vil og at man ikke kan noe for at noen ser opp til deg. 

I mine øyne er det å være et forbilde noe man skal bære med stolthet, og man skal faktisk gjøre seg litt fortjent til det. Det betyr ikke at man må ha oppnådd noe stort for å være et forbilde, for den dagen man fungerer som et forbilde for en eller annen så er det nok. 

For som forbilde så bestemmer man hva andre skal ha på seg. Hvilke produkter andre skal bruke. Hvor andre skal dra på ferie. Hvilken serie andre skal se på. Hvilken farge noen skal ha på håret. Hvilken leppestift noen skal ha på leppene. Om man vil eller ei.

Det finnes vanvittig mange gode forbilder, og jeg ønsker meg så inderlig at alle kunne vært litt stolte over det å faktisk være et forbilde. At alle kunne være litt bevisste og vite hvilket ansvar man selv har. Og igjen, jeg sier ikke at man må leve eller være perfekt for å være et forbilde – Men man kan ikke fraskrive seg ansvaret det medfører. Om det er som blogger, artist eller mamma. 

Jeg heier hvert fall på forbilder, og ikke minst på de som ser opp til forbildene. For vi må huske at vi selv er viktigere enn et menneske vi kanskje aldri har møtt. 

Og by the way… Man kan faktisk ikke alltid gjøre som man vil, tenk hvordan verden hadde sett ut da a 🙂 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

I dag har jeg vært på trening. Jeg trente faktisk både spinning og styrke, og er strålende fornøyd med meg selv. På spinninga gikk det fint, der var lyset slukket og jeg fikk pine meg gjennom minuttene i fred. Utenom den ekstreme pustinga til han bak meg, men hvis det var det som fikk han til å gjennomføre så skal jeg faktisk ikke påpeke det. 

Men. Så fort jeg kom ut av spinningsalen for å trene litt styrke begynte sirkuset. Sirkuset av stirring, bedrevitere, selvopptatte klyser og svette. Og selvfølgelig de som er som meg. Nemlig mosjonister. De som trener fordi de føler at de må, fordi de ønsker å leve noen år lenger eller fordi de vil fungere best mulig i hverdagen. 

1. Det finnes faktisk ikke noe mer irriterende enn at noen stirrer på deg når du er på trening. Og de som er såkalte “stirrere” de slutter ikke å stirre heller. De stirrer, og stirrer, og stirrer. Dette gjelder for så vidt både jenter og gutter. 

2. Jeg lar meg fascinere av de som tar knebøy på knebøy, med de aller tyngste vektene og de som tar benkpress med fler kilo enn jeg klarer å telle, men som IKKE klarer å rydde opp etter seg. Hvor himla vanskelig kan det egentlig være? 

3. Tror de som ikke tørker opp svetta si at jeg har lyst til å fleske meg i deres svette? Det er kun et spørsmål. For det er faktisk ikke annet enn sjukt ekkelt. 

4. Jeg har aldri og tror aldri at jeg kommer til å skryte av hvor mange kilo jeg løfter eller hvor langt jeg har løpt. Hvert fall ikke til han som trener ved siden av meg. Det betyr at jeg heller ikke er interessert (hvis ikke du er veldig ydmyk og oppriktig stolt av resultatene dine) til å høre på hvor mange ganger du klarte å løfte 30 kilos vektene. 

5. Det er kult å være fornøyd med seg selv, men MÅ du flekse deg til i speilene? De fleste treningssenter-mennesker forstår vel hva jeg sier når en fyr (kan også være jente) stiller seg opp foran speilet, strammer alle musklene, drar opp t-skjorta si og så tørker svetta etter å ha studert magemusklene sine. Jeg bare klarer ikke å forstå greia. Jeg ønsker ærlig talt å se minst mulig på meg selv når jeg trener. 

6. Enkelte øvelser krever spennende posisjoner, men det er aldri en invitasjon til sex. Det er ikke kult når du ligger i en av disse spesielle posisjonene (der du for eksempel tøyer lysken) og en fyr kommenter “Oi, dette så jo bra ut”, og rusler videre. Det er en ting, men her er ofte stirrerne ekstreme. Tips: Aldri vær en stirrer. 

7. Hvorfor er det alltid sånn at det er jentene som får spørsmål om vi er ferdig med et sett eller en øvelse før gutta? De store gutta kommer hvert fall alltid bort til meg før de går bort til en annen fyr å spør om han er ferdig. Er det fordi jentene (meg) ser så uskyldige og søte ut? Håper det. 

8. Det er veldig hyggelig å få hjelp hvis man er usikker på en øvelse eller hvis man ikke gjør ting helt riktig, men hvis du er en av disse hjelperne er det et lurt tips å spørre før du hjelper. Og være ydmyk. 

9. LA MEG TRENE I FRED UTEN Å HA BLITZ OG KAMERAER RUNDT MEG. Noen er på trening for å snappe og vise seg frem, ferdig snakka. For min del kan du skryte så mye du vil, men jeg vil ikke under noen omstendigheter være med i bildet ditt, selv om jeg “bare” befinner meg i bakgrunnen. Takk. 

10. La barberhøvelen ligger hjemme… Et sted går grensa. 

God trening! 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

 

// Marty