Vær så snill, holdt kjeft før det blir snakk om liv og død.

La oss ta en prat om liv og død. La oss ta en prat du og jeg, oss i mellom.
31.desember døde en 13 års gammel jente av spisevegring, og Norge er i sjokk. Vi er sjokkerte. Hvordan kan dette skje i et land som Norge? Hvordan kan ikke skolen ha fanget opp dette? Hvorfor er det sånn? Hvordan har vi latt dette skje? 

Jo kjære nordmenn. Dette kan skje i et land som Norge fordi vi tillater det. Vi tillater å høre på det som blir sagt, vi tillater å se det som blir gjort og vi holder munn når vi burde ropt ut. Hvorfor? 

Kjære medmennesker, skjerp dere. Nei, jeg skylder ikke på noen, langt ifra. Jeg syntes kanskje bare at vi må lukke opp øya. Så la oss ta enda en prat om denne mobbinga vi driver med, den hverdagslige ertinga og de hysteriske kommentarene. Hvor ofte slenger vi ikke med leppa til en kompis og bemerker hårsveisen hans, den nye kvisa i panna og hvor mye han har lagt på seg i jula? Eller til venninnene våre? Joda, for all del, la oss ikke være hårsåre. Men hvor går grensa på hva som er greit og hva som ikke er greit? Når går grensa, hvor mange kommentarer skal til om den småstore ølmagen til kollegaen vår før det faktisk ikke er greit lenger? Og hvorfor må vi egentlig i det hele tatt bemerke det? Jeg tror kanskje vi gjør det for å føle oss bittelitt bedre selv. Menneskelig? Tja. 

Hvis noen hver dag hadde bemerket til meg hvor jævelig dårlig jeg var, hvor håpløs jeg var og hvor svær rumpa mi så ut, så hadde det til slutt blitt nok. Hvem skulle jeg gått til da? Læreren min, sjefen min? Det hadde kanskje ikke sett så veldig bra ut hvis jeg og den svære rumpa mi hadde spretti opp fra stolen og bedt deg holdt kjeft for nå var det nok. Da hadde jeg vel bare fått beskjed om å slappe av litt, for det var jo bare tull. 
Nei ikke vet jeg. Men vi burde kanskje tenke oss litt om, før det blir snakk om liv og død på ordentelig. 

 

Kjære medmennesker, kjære nordmenn.. Vær så snill, la oss tenke oss om to ganger og slutte å tillate det som blir sagt. La oss slutte å tillate det som blir gjort og for all del, la oss slutte å holde munn når vi burde rope ut. Hvorfor?
– Fordi det faktisk er snakk om liv og død; for hvem hadde trodd at hun egentlig ikke hadde det sånn? 

– Marty 

Til de kule gutta.

Hei du gutt. Du som er så sinnsykt kul, du som er så kul at du må le av andre, du som er så kul at du går med hevet hode forbi de som trenger en hånd og du som er så kul at du ler av sånne som meg, sånne som prøver å sette ord på ting du er livredd for og ting som skjer deg også. 

Jeg sitter på elixia. Jeg ser meg rundt på alle menneskene som hver og en er inne i sin egen lille boble. Jeg ser gutta, de som jobber knallhardt, de som ser seg selv i speilet, de som har konkurranse om å løfte tyngst og de som er der for å klarne tankene sine. Også tenker jeg på alle de som ikke er der.

Presset mot kvinner er en kontinuerlig debatt, en uttalt bekymring i samfunnet, noe som snakkes om hver dag. Men menn presses også, de bare snakker ikke om det. Det burde de. Menn, og gutter, de presses vel like hardt. Det er vel bare det at det er tabu å fortelle om det, det er tabu å snakke om det. Gutter og menn lever under ett enormt press de også, dere gutter og menn, dere gjør vel det? Jeg nekter å tro at det kun er vi jentene som sliter, kun vi jentene som ligger våkne om natta og kun vi jentene som drar på elixia for å gjøre det vi kan for å se bra ut. 

Hva med gutta?
Mens jenta på bakerste rad i klassen, hun anorektikeren som ikke blir slank nok, blir megarektikeren aldri stor nok. Megareksi er et forholdsvis nytt ord i norsk sammenheng. De mest typiske «symptomene» er dårlig selvbilde, livredd for å ikke være stor og sterk nok, bruker uvanlig mye tid på trening og spising ? gjerne i form av forskjellige dietter. Det er vel kanskje en grunn til at anabole steroider er like enkelt å få tak i på gata som tobakk. 

Jeg sier ikke at gutta pålegges å slite, og at dette gjelder alle. Jeg snakker egentlig ikke til de gutta som tør å si de sliter, de man vet sliter, jeg snakker til de tøffe gutta, gutta som ler av sånne man vet sliter. Er du aldri liten og sliten du? Er du aldri sint og frustrert på verden, aldri lei av at du må stille på fest og prestere hver bidige helg? Blir du ikke sliten av å måtte ha en ny fet historie og dele meg gutta? Er du ikke sliten av å måtte være så jævelig kul hele tiden? Jeg blir sliten jeg, av og i det hele tatt tenke på hvordan du egentlig har det inne i deg jeg. Når du kommer hjem, legger deg, leser litt på prøven du kanskje har sagt du driter i, hvordan føler du deg da? Føler du deg bra da? Som en ekte mann kanskje? 

 


– Marty

 

GI NÅ LITT FAEN OG KOS DEG.

Hei dere. 

På lørdag var jeg på julebord og jeg hadde det super gøy. Jeg storkoste meg! Jeg spiste masse mat og koste meg gløgg i hjel. Litt ut på kvelden, så kom klumpen i magen med dårlig samvittighet, rett og slett fordi jeg kanskje hadde spist litt mye. Faen, jeg kunne vel latt være å spise de to loffskivene, kunne jeg ikke? Men så tenkte jeg meg om enda en gang og kan frem til at: kjære vene, skjerp deg Martine. Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne spise meg god og mett i godt selskap? Hvordan klarte den dårlige samvittigheten å snike seg inn under den gode stemninga og de hyggelige komplimentene? 

Nå har 2016 vart i 11 dager. New year, new me. Hvordan har det gått hittil? Ja, tenkte meg det. Neida, selvfølgelig er det mulig å ta tak og gjøre endringer. Selvfølgelig er det mulig å kutte ned litt her, øke litt der. Men jeg tror ofte at problemet vårt er at vi kutter ut absolutt alt med en eneste gang. Vi går fra å være sofagriser til topptrente på en dag, tror vi hvertfall selv. Hvis du er vant til å røyke 10 om dagen, det er klart det blir et problem å plutselig våkne opp nesten morgen og ikke skulle ta noen. Endringene kommer, men som jeg har sagt før – det tar tid. Du våkner da plutselig ikke opp og veier 10 kg mindre. Det tar tid, og har du ikke lyst til å bruke den tiden det tar så er det kanskje ikke rett tidspunkt. For 1.januar er en brilliant mulighet til å starte på nytt. Men herregud, 10.mars er da like bra. Og endringene må komme fordi vi ønsker det og når vi er mentalt klare for det – hvis ikke så kan vi slå fra oss tanken med en gang. 

Jeg vil leve sunt, trene og ikke minst kose meg. Jeg skal prøve å slutte og få dårlig samvittighet fordi jeg har det bra, spiser god mat og tilbringer til med givende mennesker. Hvorfor tillater jeg meg ikke dette? Hvorfor tillater VI oss ikke dette? Jeg syntes sannelig vi skal gi litt faen og kose oss. 

 

– Marty

Jeg er sykt perfekt

Jeg er sykt perfekt. 

Du er 1.80 cm høy. Eller nei, nå juger jeg. Du er 1.78 cm høy. Du har blå øyne og langt blondt hår. Du er flink på skolen, og jobber så godt du kan. Du trener godt over 7 dager i uka og du har en jobb du trives i ved siden av. Du har en kjæreste som er helt super og en familie du er veldig glad i. Du har mange venner og du trives på alle dine arenaer. Du har tusenvis av følgere på instagram og du viser ditt perfekte liv med delikate bilder der hver eneste dag. Du har haugevis av fine klær og du har alt du trenger. 

Så kjære Martine, kjære meg, hvorfor er ikke jeg lykkelig? Hva er det å være lykkelig? Jeg streber sånn etter det, og når mine venninner beskriver hva lykke må være, så har jeg jo faktisk alt. Jeg har alt som skal til for å være lykkelig, har jeg ikke? Det er vel mer det at det å være flink på skolen og jobbe så godt jeg kan er ganske slitsomt. Det er vel mer det at å trene godt over 7 dager i uka er ganske slitsomt. Det er vel det at det å jobbe ved siden av er ganske slitsomt. Det er vel det at både kjæresten og familien jeg er så glad i skal følges opp og at det skal pleies. Det er vel det at jeg sjeldent har tid til overs til å være sammen med vennene mine, og at det er slitsomt å ta de fine bildene av mitt perfekte liv til instagram. Og alle de fine klærne? Ja, de er både dyre og jeg foretrekker jo aller helst å gå i treningsbuksa hele tiden. 

Jeg vet da søren jeg dere. Men hva er egentlig det perfekte, og hva er det å være lykkelig? Jeg vet hvertfall at jeg ikke er perfekt, og jo, jeg kan være lykkelig fra tid til annen. Men lykken varer da ikke evig. 

Hva definerer vi som perfekt? Er det å være perfekt å ha kritt hvite tenner, er det å ha en stram og trent kropp, er det å ha en fast og fin rumpe eller er det å kun få seksere på skolen? Teller vi med personligheten når vi definerer perfekt? Hvorfor vil vi egentlig være perfekte, hva er det perfekte og hvor i helvette finner vi det perfekte? 

Er perfekt å få en god jobb? Er det å være perfekt når man har en god økonomi eller når man kan reise til syden? Er det perfekt når man har et stort hus med havutsikt? 

Hvis du kan svare meg på alle disse spørsmålene, så vil jeg gjerne slå av en prat. Jeg tviler på at du klarer det, jeg klarer det hvertfall ikke. Så da kan vi vel kanskje bli enige om at perfekt ikke eksisterer da dere? Jeg tror ikke det perfekte finnes der ute, vi er bare mennesker du og jeg, så hvorfor stever vi etter noe som ikke finnes?

 Det er jo noe med det at det finnes rotter i huset med havutsikt, og alle mennesker tørker seg når de er ferdig på do, så vi er vel alle bare mennesker med en drøm som ikke finnes? 

 

Utrolig hvor bra en puls på 200 kan se ut.

 

– Marty 

 

KONKURRANSE!

Hei dere!

Jeg er utrolig takknemlig for alle positive tilbakemeldinger og all god feedback de siste dagene. Tusen takk. Jeg har i den forbindelsen veldig lyst til å ha en konkurranse her på bloggen! 

Kommenter et stort smilefjes og del dette innlegget på facebook for å vinne. (Husk å legge ved mailadresse) 

Gled enten deg selv eller en du er glad i og kick start helgen! 

Jeg trekker en vinner i kveld innen 24.00. 

___________________________________________________________________________________

 

Her er det ett bilde av meg og Raija, som også er med i Sykt perfekt. Vi var på sikkelig kosedate på Olivia i går og kosa oss gløgg ihjel! 

Håper alle får en super helg 🙂 

– Marty 

Herregud så sinnsykt flaut

I dag morges satt jeg på bussen og jeg begynte faktisk tre stopp før jeg skulle gå av å grue meg fordi jeg satt så langt bak, og fordi baggen min kom til å dulte borti absolutt ALLE på vei ut. Men i det jeg tenkte tanken skumpa en annen bort meg med baggen sin og det slo meg at kanskje han var like redd som meg for å gå ut av bussen, og at han syntes det var like flaut som meg. Altså, ikke vet jeg. Det er fullt mulig at jeg er spesiell, og at det kun er jeg som tenker de tankene. 

Men som når du ser en du kjenner litt sånn halvveis, en du har snakket med ett par ganger, men som du faktisk i idag – OVERHODE ikke har lyst til å slå av en prat med, sitter på bussen når du går på. Er det kun jeg som lurer på hva jeg i alle dager jeg skal gjøre nå? Er det kun jeg som får den klumpen i magen og helst har lyst til å late som jeg ikke ser personen? Vel, kanskje det er derfor folk stadig vekk jeg vet hvem er går med nesa godt planta ned i mobilen når de traver forbi meg. 

Vel, nå som jeg først er i gang. Er det kun jeg som syntes det å kjøpe haugevis av digg, is og frossen pizza på butikken er DØDS flaut? Jeg krymper meg seriøst hver eneste gang, og prøver å unnskylde meg med en dårlig unnskyldning. 

Vel, hvis du lurte på hva som fløy gjennom hodet mitt i morges, så var det disse tankene. Og jeg håper og tror vel egentlig ikke at jeg er den eneste? 

For det sitter garantert fler på bussen med de samme tankene, personen som allerede sitter på bussen ber sikkert om at jeg ikke skal slå meg ned og tro meg at personen i kassa kjøper haugevis av candy, og syntes det er døds flaut. 

Ha en fin dag videre :):):) 

 

– Marty 

Jeg er en dropout.

Hei kjære politiker. Jeg har noen spørsmål til deg, noe jeg egentlig har ganske ofte om regler og ting. 

Fraværsgrensen skal innføres fra skoleåret 2016/2017, og innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får halvårskarakter eller standpunktkarakter i faget. Denne fraværsgrenser blir innført for at fraværprosenten skal gå ned i norske skoler (videregående). Jeg kan ikke alle fakta, men jeg stusser allikevel og stiller følgende spørsmål: 10 % fraværsgrense. Hva om jeg får influensa og blir liggende rett ut i en uke? Jo, jeg vil tro en legeerklæring telles og ikke gjelder for disse ti dagene, men med at jeg tar med tid til å dra til legen betyr det at fraværet mitt blir enda høyere, i og med at det tar den tiden det tar. 

Dette er jo kanskje ett eksempel, og ja, kall meg gjerne sær, for jeg skjønner baktanken med dette, og jeg skjønner alvoret med fravær. Men jeg frykter at prosenten av alle som dropper ut fra videregående vil øke, betrakelig. Hva med de som virkelig sliter? De som opplever en livskrise som man faktisk ikke kan noe for? De som ikke skjønner hvordan de skal makte og fullføre videregående. Jeg snakker ikke om de som skulker, men om de som sliter eller de som er akkurat som deg og meg, de som mister noen i familien, de som blir liggende med omgangssyken, de som møter veggen? Skal ikke vi kunne fullføre vi da? Skal vi straffes for dette? 
Jeg er redd for å skrive noe feil, i frykt for å tråkke noen på tærne, men kjære politiker, jeg har så mange spørsmål. Jeg er klar over at tilstedeværelse er viktig, men absolutt alle forteller meg at helsa kommer først. Det er bra det stilles krav til oss, men jeg vet ikke, jeg er redd den ene prosenten går ned og at den andre går opp. Jeg tror nemlig at de som dropper ikke misliker det å komme på skolen og være der, jeg tror det er mer det at de faktisk ikke takler det.

Det er synd, for tar vi ikke videregående – da kan det vel ikke bli noe av oss. Og jeg kan ikke garantere at jeg ikke blir en dropout. 

– Marty

Skal vi virkelig fortsette å ta livet av hverandre?

“Mobbing er et problem for mange barn og unge. De fleste barn blir mobbet på et eller annet tidspunkt i løpet av sin skoletid. Man anslår at mobbing er et problem for hver 4. elev, og at hver 20. elev – dvs.cirka én elev i hver klasse – blir mobbet hver dag i flere år. Mobbing er et stort problem! Ingen foreldre kan være sikre på at barna deres aldri vil mobbe eller bli mobbet.” 

“Hvilke skade gjør mobbing?
Mobbing gjør barn ulykkelige og kan få dem til å skamme seg og føle seg ensomme. De mister selvtillit, blir innadvendte og kanskje syke. De prøver å fortrenge at de blir mobbet. Noen føler også at det er deres egen skyld. Kanskje avreagerer de på sine søsken eller foreldre.” (http://www.fug.no/mobbing.141889.no.html)

 

“Hva kan du egentlig gjøre hvis du eller noen du kjenner blir utsatt for mobbing?”

Jeg har nå vært skoleelev i snart 12 år. Jeg har gått på tre forskjellige skoler, med trygge stabile rammer, gode venner og et godt læringsmiljø. Mobbing har egentlig aldri vært et tema for meg, verken det å bli mobbet eller mobbe noen. Men det har vært et stort og heftig diskutert tema så lenge jeg kan huske. Haugevis av tips til hvordan du kan unngå mobbing og hva du må gjøre hvis du blir utsatt for mobbing, men jeg tror aldri jeg noen sinne har hørt et godt eksempel eller fått et godt tips om hvor hardt det kan skade noen og læren om hvorfor i helvette du skal la være. Hvor kommer dette mobbehysteriet fra? Hvor lærer 8 åringer å være slemme mot hverandre? Flere og flere eksempler på mennesker som er skadet og ødelagt kommer frem, og 8 åringene fortsetter å være slemme mot hverandre. Disse sterke, flotte menneskene står frem, de blottlegger sitt verste mareritt for å vise hvor stor skade det kan gjøre, men hvorfor ser vi det ikke? 

Er det i vår natur og skade hverandre, ødelegge for hverandre og ta livet av hverandre? 
I såfall, betyr det at noen er bedre enn andre? 
Betyr det at de som faktisk er villig til å mobbe er bedre enn de som blir mobba? 
Og da lurer jeg på, hvem bestemmer hvilken vei rangstigen vi føler skal stå? 
Og igjen… Hvor lærer en 8 åring at det er greit å være slem mot en annen? Mamma, pappa? Hvem lærer de dette av? 

I sitatet øverst står det at mobbing er et problem for mange barn og unge. For mange barn og unge, javel, mer blant og jeg tror sannelig ikke at de voksne er noe bedre. For noen må jo lære disse 8 åringene det, så kanskje pappa ikke skal snakke så høyt rundt middagsbordet om han jævla ****** på jobben som gjorde som han gjorde. 

Også er det kanskje på tide at vi og samfunnet tar fatt i det virkelige problemet, nemlig mobberne – ikke mobbeofrene. 

Men da må vi kanskje lukke opp øya først, istedet for å trekke nisselua vår så langt ned over øra at vi tilslutt ikke ser mer. 

 

– Marty 

 

 

Min første gang.

Min første gang… 
når blir den siste? 

Jeg svetter. Jeg er usikker. Jeg er egentlig ikke helt sikker på hva som skjer, jeg har ikke kontrollen. Jeg befinner meg på badet, jeg kjenner de harde flisene under de såre føttene og krymper meg under det kjølige vannet i dusjen. Svetta presser på og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Nei, jeg svetter ikke. Eller jo, jeg svetter under vannet som gir meg gåsehud. Hodepinen dunker på og jeg lurer på når hodet mitt skal eksplodere, når kræsjer jeg? Jeg kan ikke kræsje, jeg har faktisk ikke tid til å kræsje. Faen. Jeg orker ikke, men kroppen vrenger seg. Stopper opp ett lite øyeblikk, ting bare skjer. Jeg prøver å vinne tilbake kontrollen, men jeg evner det rett og slett ikke. Gråter, hyl gråter. Vil ringe noen, men kan ikke. Jeg rett og slett kan ikke. Legger meg under dyna, det verker i øynene og nå er faktisk hodet i ferd med å eksplodere. Tar ett par paracet…

 

Så blir jeg utslitt, helt utslitt. Jeg orker ikke og jeg vil gi opp. 

Hei du, du som sier at jeg gjør meg til, at jeg bestemmer det selv og at jeg tar mine egne valg. Joa, kult nok det. Men nei. Jeg er stressa, jævelig stressa. Er ikke du stressa? Er ikke du utslitt av og til? Kan du kjenne deg igjen? Jeg tror kanskje det. 
I det siste har det blitt mer og mer in å si at “dere unge jenter må bryte ut av stresset og forventingspresset”. Jeg vet ikke med deg, men jeg kunne virkelig ønske det. Jeg har virkelig lyst til å klare å ikke bry meg, ta en Zlatan og gi litt faen. Men hva hvis jeg gjør det? Hvordan blir jeg sett på da? Det er i utgangspunktet ikke akseptert å gå sine egne veier, ikke prestere og gjøre det som samfunnet ikke forventer av deg. Jeg føler hvertfall ikke det. Og jeg tror ikke det. Det er lett å be oss gjøre det, men du som voksenperson, som oppfordrer til dette. Du følger vel strømmen du også, gjør du ikke? Du lever opp til det samfunnet forventer av deg, gjør du ikke? Og jeg tror sannelig du oppfordrer barna dine til det samme, gjør du ikke? Vi oppfordres tll å prestere, levere og jobbe knallhardt. Kom ikke å si noe annet, vær så snill. Ikke be meg skjerpe meg. Jeg prøver så godt jeg kan. For du voksenperson, gjør ikke du? Jeg vil ikke kalle det klaging, for jeg aksepterer det, meg syntes ikke det er greit. Men hva skal vi da gjøre?

Vi får vel bare stå opp i morgen også, passe på å rekke skole og jobb, ikke svi fisken til middag og passe på at ungene legger seg tidlig så vi rekker spinningtimen vår. Ikke tenk på det, det er vi selv som velger det. 

Jeg tar en paracet til jeg, vil du skylle ned for meg?

 

 

Sjekk gjerne ut promoen til sykt perfekt som kommer på TV2 13.januar.

SYKT PERFEKT PROMO

– Marty

Jeg har både restylane og silikon.

Jeg har lenge gått og tenkt på hvordan vi mennesker kan dømme hverandre på den måten vi gjør. Jeg har lenge gått og lurt på hvorfor jeg er så opptatt av at alt skal være på stell og at alt skal se så himla bra ut hele tiden. Jeg har lenge gått og lurt på hvor lenge jeg skal orke at alt skal være perfekt hele tiden. Jeg kan si hva jeg vil, jeg kan si at jeg ikke bryr meg, akkurat sånn som mange av dere gjør. Men det er feil, for jeg bryr meg. Jeg bryr meg når noen kommenterer noe ved meg, gjør ikke du?

Det virker nesten som at enkelte av oss mennesker lever på å rakke ned på andre, at noen av oss rett og slett digger å kritisere andre. Stemmer det? Av en eller annen grunn er jeg hvert fall vett skremt nok til å ikke tørre å si høyt at jeg er fornøyd.

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg har botox i panna, restylane i leppa og jeg har silikon. Jeg misliker nemlig at panna mi er flat som en pannekake, at jeg har en leppe som to streker og at jeg egentlig ikke trenger å bruke BH. 

Jeg heter Martine Halvorsen, jeg er fornøyd med panna mi, jeg syntes leppene mine er fine og jeg er fornøyd med BH-størrelsen min. 

Neida, nå har det seg sånn at faktisk ingen av delene stemmer. 

Men jeg lurer allikevel på hvilken av setningene likte du best? Det er nemlig noe med det, at uansett, så blir det feil. For etter min mening, så er det ikke akseptert å være så misfornøyd at du er villig til å endre på deg selv, og det er heller ikke akseptert å være fornøyd med deg selv. Jeg forsvarer ingen av delene, men jeg undrer på hvorfor det er sånn, og jeg undrer på hvorfor og hvordan vi kan tillate oss å kritisere og rakke ned på andre? 

Vi kan vel egentlig ikke det, kan vi vel? 

Men det er en ting jeg, og kanskje du også kan og burde jobbe med. Vi kan vel slutte å bry oss, hvertfall gjøre ett forsøk. Men da kan vi vel også slutte å kristisere det vi ikke har snurrings på. For jeg har lyst til å kunne si meg fornøyd, uten at det ikke skal være lov. Hvem søren bestemmer at det ikke er lov? Hvem setter disse reglene, disse reglene som begrenser oss? Jeg vil ikke være en av de. Vil du?

 

Og du, hadde du likt meg dårligere hvis tittelen stemte? 

– Marty