Kategori: Tanker 💭

Jeg er vant til å klare alt. Bare jeg gir litt til, så klarer jeg det. Samme hva. Jeg klarer å løpe litt fortere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt tynnere bare jeg gidder, jeg klarer å bli litt deiligere bare jeg gidder og jeg klarer å bli litt bedre bare jeg gidder. Lurer du på hvorfor? Jo, fordi jeg er så flink. 

Vær så snill, ikke slutt å lese. Ikke i dag. Du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Nok en sytete ungdom”, du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at; “Dette har jeg hørt før” og du trenger ikke slutte å lese fordi du tenker at “Dette angår ikke meg”. Hvis disse tankene dukker opp hos deg, kan jeg fortelle deg at det er akkurat de samme tankene jeg tenker. Forskjellen er bare at jeg tenker de tankene om meg selv. For hver eneste gang jeg sutrer, så tenker jeg at jeg er sytete. At jeg bare må ta meg sammen. Hver eneste gang jeg kjenner at kroppen sier ifra, så tenker jeg at dette har jeg hørt før, og det pleier jo å gå bra. Når jeg hører om statistikker og tall som omhandler stress, pliktoppfyllende ungdommer og psykisk helse så tenker jeg at dette angår jo ikke meg. 

Og jeg hadde kanskje rett, helt til den dagen jeg begynte å være flink på grunnlag av andre sine forventinger – Og helt til den dagen mine beste egenskaper ble min største fiende. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For min del handler det om at jeg måler min verdi i resultater. Dette betyr at dårlige resultater er lik dårlig verdi. Gode resultater betyr god verdi. Jeg er så bevisst på det selv, samtidig så vet jeg ikke hvem jeg er uten. For min del hjelper det ikke med en beskjed om at jeg må skjerpe meg, roe meg ned og at det ikke er så viktig. Det føles nemlig som om jeg ikke er verdifull hvis jeg ikke presterer. 

Det å være så kalt “flink pike” er på en måte egoistisk. Det er egoistisk fordi hvis ikke jeg er bra nok, får ingen andre det bra heller. På grunn av akkurat dette forsvinner kanskje fokuset bort fra det som faktisk betyr noe, og jeg er livredd for å gå glipp av livet. Gå glipp av kjærlighet. Gå glipp av glede. Gå glipp av klemmer. Gå glipp av å akseptere. Jeg er nemlig mer redd for å ikke fortjene kjærlighet. Ikke fortjene glede. Klemmer og aksept. 

Jeg har ikke et fasit svar på hvorfor jeg føler det sånn som dette, og i bunn og grunn vet jeg at jeg utsetter meg selv for noe som er totalt unødvendig. Men jeg ønsker å be om at de som kaller meg “flink pike” slutter. Jeg tåler det nemlig ikke. I mine øyne er jeg ikke flink. Ikke flink nok. Flink eksisterer egentlig ikke. 

Jeg er selvutslettende og ikke selvsentrert. Du må nemlig ikke tro at jeg kun bryr meg om å prestere, for det går helt fint å ikke gjøre det. Da fortjener jeg det ikke. Men! Du får ikke sitte igjen å tro at løsningen er å dra ut, drikke øl og møte mennesker, for hvis det hadde vært fasit svaret skulle jeg gjerne gjort det hver eneste dag. Det er nemlig sånn at uansett hva det gjelder, så handler det om å være best. Best i å ha det verst, best i å ha det best. Det spiller ingen rolle. Det er ingen konkurranse mot noen andre enn meg selv. 

Jeg vil ikke være “flink pike”, for det å være det suger. Det blir som en merkelapp du aldri blir kvitt, og det er på tide at vi klipper i stykker den lappen. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat: Martinehalvs

// Marty

"Er dere et par?"

Grunde og jeg snakker mye sammen, og vi henger mye sammen. Av en eller annen grunn dukker alltid spørsmålet om vi er et par opp når vi møter folk ute. Jeg oppfatter nesten at det er en selvfølge for folk at vi er sammen fordi vi henger sammen og gjør ting sammen. Vi ler alltid, for i våre øyne er det totalt fjernt og helt uaktuelt. Grunde er også en veldig god venn av kjæresten min, men ofte tar jeg heller med meg Grunde på diverse sammenkomster fordi Christian ikke vil. 

Men jeg lurer alltid på forventingene til at man er kjærester så fort man henger sammen som gutt og jente. Jeg føler i utgangspunktet at jeg har kommet opp i en alder der folk egentlig ikke bryr seg og der det ikke er så nøye for folk, men allikevel dukker spørsmålet opp. Daglig! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er så lei av så mange mener det må ligge noe mer bak det å ha en bestekompis. At folk tror det skjer noe bak lukkede dører og at det er følelser innblandet. Jeg har alltid trivdes godt sammen med gutta, og elsker å ha en kompis som jeg er så god venn med. 

Hvorfor dukker det ikke spørsmålet opp når jeg henger med en venninne? Jeg forstår selvfølgelig logikken bak, men jeg lurer på hvorfor det nesten automatisk er forventinger til at man er noe mer enn bare venner når man henger sammen som gutt og jente. Jeg ler av artikler som påstår at det blir mer likestilling av at jenter og gutter leker hver for seg, av forskning som påstår at det ikke er mulig å være tiltrukket av hverandre når man bare er venner og at det alltid er en part i et vennskap som har følelser for hverandre. 

Selvfølgelig er det greit å bare være venner! Et vennskap mellom en gutt og en jente trenger jo overhode ikke å handle om sex eller forelskelse. 

Så nei, vi er BARE venner. Noe som er helt amazing! 

// Marty

Jeg kom akkurat over en artikkel publisert av “De Nye”, som visstnok er en slags underlinje til bladet “Det Nye”. Innlegget handlet om at alle “fake” jenter ødelegger for oss naturlige. Jenta som hadde skrevet innlegget skrev at kjæresten hennes syntes en “fake” jente på TV var så pen. Hun hadde argumentert med at jenta på TV, som visstnok hadde fikset på mye, opprinnelig kunne være pen, og at hun var mer sminke og extensions enn menneske. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Personlig er jeg ingen tilhenger av at folk endrer på seg selv. Jeg er en av de som mener at det ikke burde være greit å reklamere for inngrep, og at man er nødt til å tenke på påvirkningskraften man har. Men jeg syntes heller ikke at det burde være greit å rakke ned på andre – Og tvile på deres verdi som menneske. 

Ingen ødelegger for meg fordi jeg velger å ikke endre på meg selv, og til tross for at jeg personlig velger å ta avstand, gir det meg ingen grunn til å kalle andre for “fake” eller dårlige mennesker. 

Jeg er av den oppfattelsen av at det er en grunn til at folk tar disse valgene. Personlig har jeg vurdert det litt for ofte, men sitter igjen med konklusjonen om at det ikke hadde fått meg til å føle meg noe bedre. Alt for ofte tenker jeg at jeg hadde vært lykkeligere hvis jeg hadde veid mindre, hatt større lepper, lenger hår og smalere midje. Samtidig så vet jeg at min verdi ikke måles i noe av dette, og at ingen andre sin verdi heller måles i det. 

Vi kan jo mye heller stille spørsmål om hvorfor så mange av oss tenker akkurat disse tankene, og gå i oss selv å jobbe med det, fremfor å legge vår egen usikkerhet i hendene til noen andre. 

Det handler ikke om at man opprinnelig kunne vært fin. I bunn og grunn tror jeg at alt handler om selvtillit og selvfølelse. Jeg tror ikke nødvendigvis at større pupper løser problemet, men jeg tror hvert fall ikke å rakke ned på andre på en slik måte det ble gjort i dette innlegget er løsningen. 

Jeg forsøker konstant å lære meg at det er hvordan jeg har det selv som teller, og jeg mener oppriktig at man heller skal ta en real oppvask av selvfølelsen og personen man tror man ser i speilet fremfor å endre på seg selv. 

Men. INGEN har mindre verdi på grunnlag av valgene de har tatt, hvordan de ser ut og hvem de er. 

Jeg syntes vi jenter skal slutte å kalle hverandre for “bitch”, fremfor å kritisere hvor lange vipper, hvor store lepper eller smale midjer hverandre har. 

Hvis vi jenter heller kan ta oss sammen, fremfor å kalle andre for stygge, ubrukelige og fake, så er jeg faktisk sikker på at mange av oss hadde følt oss bedre. 

Vi skaper vår egen usikkerhet, og jeg er lei av det. Vi er så ressurssterke som vi selv gjør oss, og vi dyrker ikke oss selv på andres bekostning og på å se ned på andre. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Det siste året har jeg blitt kontaktet av forskjellige brukere på Facebook. Unge jenter, flørtende gutter, spørrende fedre og hyggelige jenter. Og alle disse profilene viser seg å være en og samme mann. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet at dette er en kjenning i media og en kjenning til politiet. Han har uheldigvis blitt en kjenning av meg også. Mannen er nemlig ute etter å kjøpe truser, bukser og tights – Brukt. Jeg har lenge vært usikker på om jeg skal skrive om det, men etter å både ha lest og hørt at den samme mannen kontakter mindreårige jenter, ned i 11-års alderen kunne jeg faktisk ikke la være. Jeg har lest gjennom de fleste artiklene det er å finne, og jeg har også kjennskap til hvem mannen er. I følge mediene er mannen syk. Samtidig, klarer jeg ikke å forsvare det han driver med eller forstå hvorfor ingen skåner både barn, unge og mannen selv mot dette. 

Første gangen skal jeg innrømme at jeg tenkte at jeg selvfølgelig ville selge min brukte truse til 3000,- kroner. Nå sist, var jeg helt sikker på at han sto å så på meg, i og med at han kommenterte hvor fine buksene jeg hadde på var. Hvor fint de satt. 

Jeg vet at mange ler av at det oppriktig sitter en mann og er interessert i å kjøpe truser, men til tross for dette har han aldri har ønsket å møte meg, selv etter avtalt tid. Han har derimot ønsket å vite om jeg har hatt de på før, eller etter samleie, om jeg har onanert i de trusene og om venninnene mine har lånt de. 

Det har hendt flere ganger at kjæresten min har måtte sjekke om han faktisk står utenfor vinduet, om han faktisk er inne i samme butikk eller om det er han som ringer, og da mener jeg at han har tråkket over en grense som overhode ikke er greit. 

Jeg hører at flere sier at de selvfølgelig ville solgt trusene sine, men det handler ikke om det. For du får ikke pengene dine, og han møter ikke opp. Det han derimot aldri gjør er å slutte og prate med deg. 

Den nyeste identiteten til “Trusemannen” svarte at en 15 års gammel jente var heldig fordi hun ble utført oralsex på av en eldre gutt som senere ble dømt. 
 

Jeg leser at forsvareren til “Trusemannen” påstår at mannen ikke er farlig, men forsvarer det egentlig sjikanering og trakkassering? Og hvorfor klarer man ikke å stoppe dette? Ut ifra beskrivelsen av mannen er han syk, og jeg forstår at han faller mellom det å være for frisk, og for syk. Men hvorfor klarer ikke det norske rettsvesenet og finne en løsning for disse tilfellene? 

Jeg velger å skrive dette i håp om å bevisstgjøre foreldre og informere andre som er i samme situasjon eller som opplever det samme. Jeg vet at det er satt i gang flere kampanjer for å stoppe denne mannen. Jeg mener det er naivt å si at dette er en konsekvens av samfunnet vi lever i, at det er en konsekvens av å gi barn en telefon og ved å være aktiv på sosiale medier. Skal man akseptere det, fordi det er en konsekvens? Og skal man bare finne seg i at det er sånn det er? 

Jeg har valgt å ikke anmelde, fordi jeg hører om alle andre som har gjort det, og hvor lite som har blitt gjort. Er det virkelig sånn vi vil at det skal være? 

Del gjerne. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Til alle foreldre. 

Jeg må komme med en bekymringsmelding til dere alle. Selv om det selvfølgelig ikke gjelder deg, eller dine. Så er du nødt til å høre det. 

Jeg vet ikke om jeg skal være sint, fortvilet eller trist. Akkurat nå er det så mange følelser i kroppen min at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. I går kveld ble jeg vitne til flere filmklipp av seksuell karakter. Disse filmene viste unge jenter, på min egen alder og yngre som utførte seksuelle handlinger, der både de som deltok og de som så på filmet. 

Jeg river meg i håret, og velger å henvise meg til dere. Hvorfor skjer dette? Hvorfor settes det ikke en stopper og hvorfor tillater vi at det skjer, gang på gang? Jeg vet ikke om dere vet at det skjer, og jeg velger å være tydelig i håp om at dere snakker med oss, at det åpner øynene deres og at dere tar ansvar for deres barn. For deres barn ødelegger for andres barn. 

På den ene filmen ble en jente holdt opp ned uten verken truser eller bukser på, samtidig som noen lekte med kroppen hennes. Glemmer man at hun faktisk er datteren til noen, søsteren til noen og venninnen til noen?

Jenta som var naken mens to kompiser holdt på med henne så ikke ut til å ha det bra. Så hvorfor ler så mange når de får se den? Jeg nekter å tro at hun hadde sagt ja til at akten skulle sendes landet rundt. Jeg klarer ikke å fatte at guttene i filmen overhode kan tenke så kort. At de kan være så slemme. 

Jentene som danset nakne i russebussen etter å ha fått rulleplass, har blitt stemplet som løse, som horer og som tapere, samtidig som alle rundt, både jenter og gutter tydelig heiet og syntes at det var stas. De har ligget i armkroken til foreldrene sine, de har pugget til eksamen og de skal en dag søke jobb. 

Jeg sitter på så mange spørsmål. For jeg skjønner ikke hva en 15 åring har å gjøre på en russebuss. Jeg forstår ikke at barna deres kan være så dårlig oppdratt at de finner det gøy. Jeg forstår ikke at deres barn forsvarer seksuelle overgrep og voldtekt. Jeg forstår ikke at det ikke eksisterer større selvrespekt blant oss, for ikke å snakke om respekt for andre. 

Dette handler nemlig ikke om dårlige rampestreker, om dårlige valg eller om at man er ung og dum. Dette kan ikke dere som foreldre forsvare, for dette er ikke en feil. Dette er kriminelt, og dette ødelegger livet til noen.  

Dette er ikke kritikk av russen for dette skjer ellers også, men det er en pekefinger til dere foreldre. Dere må slutte å være så naive, og dere må ta del. Dere må prate og dere må ta ansvar. Plutselig er det nemlig din mindreårige datter som blir filleristet, naken, full og fjern. Plutselig er det sønnen din som blir dømt for å ha videresendt en film for å vise den til resten av gutta. Plutselig hjelper det ikke å skylde på naivitet og at dere alle har vært der.

Jeg ber dere om å prate med døtrene deres om å ha selvrespekt. Om å tenke konsekvenser. Om å ikke ligge seg til rulleplass. Om å ha selvinnsikt. Om å ha selvtillit til å si nei.

Jeg ber dere om å snakke med sønnene deres om respekt for andre. Om grenser, om det å ta hensyn. Altfor mange tror det er greit å ta en jente i skrittet uoppfordret, at sex er glorifisert og brutalt. Det finnes nemlig de som tror at en 16 år gammel jente liker å bli tatt bakfra og suge noen samtidig. 

Jeg er en del av dette, og jeg ber dere om å ta ansvar. Vær trygge, vær ærlige og snakk med barna deres. 

Vær så snill. 

Dette er ikke kult, og men det finnes mange som syntes det. Da vil jeg dessverre tørre å påstå at dere har sviktet, og dessverre får dere ingen ny sjanse. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Foto: Annie Hyrefeldt
 

// Marty

Legger det ut fordi jeg syntes det er fint, men det er vel åpenbart?
 

Tidligere denne uken kom jeg over et bilde av en jente i bikini på Instagram. Som regel blar jeg rett over, eller zoomer inn på hvert eneste fiber det er å finne. Jeg skal oppriktig innrømme at jeg har sluttet å følge bekjente på Instagram fordi de har gitt meg dårlig selvtillit. Noen vil nok påstå at det er håpløst, men for min del er det av og til nok med den seksualiseringen jeg får trykt opp i ansiktet ufrivillig.

Jeg gikk for en gang skyld inn på kommentarfeltet og leste kommentarer. Bildeteksten lød som følger: “Gleder meg til å drikke cola i solsteiken snart #tb”.
Den sure og gretne personen inni i meg hadde mest lyst til å kommentere hvor fin colaboksen var. Ikke fordi jenta på bildet ikke strålte, men fordi hun forsvarte sitt behov for oppmerksomhet bak en colaboks.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er todelt om hvor vidt jeg er tilhenger av såkalte sexy bilder. Mest av alt fordi det ikke gjenspeiler seg i noen som helst virkelighet. Samtidig så syntes jeg ikke at man skal kle på seg, og gjemme seg. Men jeg syntes det er feigt å skjule seg bak en colaboks.

Kommentarfeltet til jenta kommenterte jo kun på hvor fantastisk hun var, hvor deilig hun var. Og stort sett var den jenter som kommenterte.

Det som jeg stusset mest over er at jenta på bildet er 15 år.

Jeg syntes nemlig det er synd at 15 åringer har et behov for å bli kalt deilig. For jeg vil tørre å påstå at man er relativt fornøyd med bildet når man velger å legge det ut. Ikke misforstå, for jeg sier ikke at du skal slutte. Dette gjelder nemlig ikke bare jenta på 15 år, for jeg ser dette hos voksne damer også.
Jeg tror den retusjerte virkeligheten har kommet for å bli. Mulighetene til å fremstille seg på best mulig måte er nesten umulig å unngå, men må vi virkelig skjule oss bak colabokser og fine palmetrær?

Jeg savner nemlig å se at noen poster et bilde og innrømmer at de gjør det fordi de er sinnsykt fornøyde. Jeg vet noen mener at vi må slutte å tillate bilder som dette, men jeg tror ikke vi skal be hverandre kle på oss. For hvilke signaler sender vi egentlig da? Det jeg derimot mener er at vi må slutte å redigere fasaden vår, og at vi må begynne å innrømme hvorfor vi poster et bilde av rumpa vår. Men. Det trenger ikke starte i en alder av 15 år. Personlig poster jeg aldri bilder av min egen kropp for å fremstå sexy, mest av alt fordi jeg ikke føler meg fin nok til å gjøre det. Samtidig vet jeg at det ikke er en grunn til at jeg ikke kan gjøre det.

Jeg tror ikke det er riktig vei å gå med å snakke ned noen som er komfortable med kroppen sin, men jeg tror ikke selvtilliten skal bygges ut ifra kommentarer og bekreftelse på sosiale medier. Og hvert fall ikke bak colabokser, palmetrær og retusjering. 

Facebook HER  – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Det hender jeg føler meg som verdens kjedeligste. Jeg skulle gjerne sagt at jeg elsket å feste, for det virker så enkelt, så gøy og ikke minst festlig! Jeg skulle ønske at jeg kunne slippe alle hemninger og ikke tenke gjennom konsekvenser. For jeg elsker å danse, og jeg er veldig sosial. Du må ikke misforstå meg. 

Jeg skulle ønske jeg hvert fall kunne skryte på meg at jeg var avholds, men jeg har ikke en visjon om at jeg aldri skal drikke alkohol. Forskjellen er bare at jeg overhode ikke har peiling på hvordan jeg skal åpne en vinflaske, og at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært full. Forskjellen er bare at jeg ikke har et behov for å drikke alkohol, og at jeg dermed nesten aldri gjør det. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er lei av å måtte forsvare at jeg ikke ønsker å drikke alkohol. Jeg har derfor skrevet ned 12 ting jeg ofte får høre når jeg takker nei takk til alkohol. 

Er du gravid?

– Nei, jeg er ikke gravid fordi jeg ikke drikker alkohol. Jeg føler bare ikke for det, og må jeg virkelig ha en slik grunn for å la være?

Hvordan kan du ha det gøy?

– Jeg syntes det er synd at vi har bygget oss opp en mentalitet om at vi må ha alkohol for å ha det gøy. Du kan fint danse uten å ha noe og skylde på! De gangene jeg har drukket har jeg hatt det gøy, men jeg klarer fint å ha det gøy uten også. 

Hvordan slapper du av da?

– Slappe av? Jeg lurer heller på hvorfor du må ha alkohol for å slappe av. 

Er du ikke redd for å være kjedelig? 

– Fordi jeg ikke drikker alkohol? Jeg har aldri forstått hvorfor man må drikke på seg selvtillit, og hvorfor man blir stemplet som kjedelig når man ikke drikker. Tro meg at jeg fint kan le, danse og være sosial (også på byen) uten alkohol. 

Tar du noe annet i stedet?

– Nei, jeg behøver verken å røyke eller sniffe for å føle meg sosialt akseptert. 

Jeg har dessverre ikke noe alkoholfritt, annet enn vann i springen. Men det går vel fint?

– Dette skjer ofte. I mine øyne vitner det om forventingene til at alle drikker alkohol. Det går helt fint med bunnslammet fra colaen din eller vann fra springen, det er ikke det. Jeg bare lurer på hvorfor det kjøpes inn drikke med henhold til at alle vil drikke. 

Suger det ikke å ikke drikke alkohol?

– Nei, det suger ikke. Jeg velger jo det selv? 

Hva skal du skylde på hvis du gjør noe dumt? 

– Dette lurer jeg så ofte på. Hvorfor må vi ha noe å skylde på? Hvorfor er det akseptert å drite seg ut hvis man har drukket? Noe som er sinnsykt håpløst er hvis man har hooket noen på fest edru, og blir ledd av etterpå fordi man ikke har noe å skylde på. 

Hvordan kan du slå deg løs?

– Med å tråkke ut fra den firkantede boksen vi nordmenn trives så godt i. Ved å ta på danseskoa og ikke ta meg selv så sinnsykt høytidelig! 

Hva gjør du når andre drikker? 

– Da slår jeg de ofte med en flaske i hodet.
Nei, jeg gjør vel akkurat det samme som deg? Jeg har ikke noe med hva andre drikker, eller hva de gjør. Jeg aksepterer at de drikker, på lik linje som de burde akseptere at jeg ikke gjør det. Du må gjerne drikke vin hvis vi spiser middag sammen, ser film sammen eller hvis vi skal ut å danse. 

Det er best at du ikke kommer, siden du ikke drikker. Det blir så kjedelig for de andre. 

– Den setningen der har jeg fått slengt etter meg altfor ofte. På ungdomsskolen kom det flere ganger, og nå i etterkant er jeg glad for at jeg hevet hodet og så forbi det. Hvordan signaler er det man egentlig sender med å si ting som dette? Det har blitt bedre med alderen, kanskje også fordi jeg har trukket meg unna de som forventer at jeg må drikke for å passe inn. Alkohol er ikke limet i noe som helst vennskap, tro meg. Ironisk nok har jeg juridisk sett bare hatt lov til å drikke alkohol i ett år. 

HVA? Du drikker jo, jeg trodde du var sånn avholds jeg. Pass på å ikke bli alkis nå da, og ikke drite deg ut.

– Jeg trenger ikke drikke meg dritings hvis det skulle falle meg inn å ta en øl, og hvis jeg skulle finne på å gjøre det betyr det ikke at jeg er nødt til å drite meg ut. 

Det er nemlig ingen sykdom å takke nei til alkohol. Jeg spør ikke deg hvorfor du velger å drikke, så hvorfor skal du spørre meg hvorfor jeg velger å ikke drikke? Det er synd at alkohol er en av de viktigste ingrediensene på de fleste sosiale sammenkomster. 

Jeg behøver heller ikke et klapp på skulderen eller skryt for å ikke drikke alkohol. Hvis det er det som faller deg inn, mener jeg at vi har en lang vei å gå.

Jeg vil mye heller at du spør meg om vi skal danse neste gang du ser meg ute, for jeg vil ikke sitte igjen i minnet ditt som en festbrems fordi jeg ikke drikker alkohol. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Jeg har akkurat kommet over podkasten til Tusvik og Tønne. Den har faktisk fulgt meg i hele dag, både på bussen i dag morges, i lunsjen og gjennom rushen på vei hjem. De to hysteriske damene har underholdt meg, til tross for at jeg ikke helt klarer å sette ord på hvorfor jeg har funnet det underholdende. Antakeligvis den fengende settingen, ærligheten og åpenheten. Disse damene satte virkelig ord på ALT. 

Jeg har hørt mye om episoden i podkasten der Tønne bretter ut om historien om da eksmannen Kyrre Holm Johannessen var utro, og jeg skal ærlig innrømme at det var derfor jeg startet å lytte (Var det meningen, kanskje?). Muligens fordi jeg var interessert i noe sladder, eller fordi jeg rett og slett var sinnsykt nysgjerrig på hva dette kunne være. Men mest sannsynlig fordi sladrekjerringa i meg var nysgjerrig, og fordi jeg var redd for å gå glipp av noe. 

Min første reaksjon var å bli sint, ikke på Tusvik, og hvert fall ikke på Lisa Tønne, som jeg forøvrig har stor respekt for. Jeg reagerte med å sette meg inn i situasjonen hennes, og jeg kjente at raseriet i meg boblet. Et lite øyeblikk var jeg villig til å bli med på heksejakten av den kommende eksmannen hennes. 

Vi snakker ikke nok om utroskap, men i denne podkasten oppfatter jeg ikke at det var temaet utroskap som ble synliggjort. Jeg oppfattet det mer som en ubevisst hevnaksjon fra Tønne sin side, en hevnaksjon jeg i utgangspunktet syntes var helt grei. Jeg vet ikke hvorfor jeg har et behov for å forsvare henne, men det er mulig at kvinnen i meg føler for å forsvare noe av det sureste du antakeligvis kan oppleve. Samtidig kan det jo stilles spørsmål om det var verdt det. 

“Dessverre har ikke utroskap noen straff”

Jeg ser at det finnes folk som påstår at begge disse komikerne har gått ut på dato, men akkurat i denne podkasten var det ikke komikerne vi fikk lytte til. Vi fikk lytte til en dame, med en bestevenninne som var sinnsykt forbanna og såret. I bunn og grunn syntes jeg at de var snille, uten og vite hvordan jeg selv ville reagert. Jeg oppfattet nemlig ikke et snev av festligheter. Det jeg derimot oppfattet var svik. Det eksisterte ikke hat, men jeg oppfattet at det var sviket som snakket. 

Det diskuteres om det juridiske i denne situasjonen. Noe jeg absolutt forstår. Men hvis vi skal se bort fra det juridiske er jo dette intet annet enn en forferdelig trist familietragedie.

Dessverre har ikke utroskap noen straff. Det er ikke noe annet en trist. Jeg kan forstå sviket Tønne føler, og er spent på hva eksmannen faktisk mener. Samtidig vil han alltid være den “utro-pappaen”, “den utro-naboen” og “den utro-eksmannen til Lisa Tønne”, og jeg vil ikke tro at det var hoved intensjonen til Lisa Tønne. 
Samtidig forsvarer ikke det handlingen og det som ble gjort.

Jeg lot meg nesten kjøpe av argumentene og reglene som skriver under på at dette ikke var innafor. Samtidig er det noe inne i meg som støtter fullt opp under det Lisa Tønne har gjort. Jeg forstår at barna skal forsvares i denne saken, men hvilke av partene har virkelig såret og tråkket i feil rede? 

Etter det lille jeg har kjent disse radar-damene ville de sagt: “Altså, vel fortjent når man bare tenker med kukhodet”  hvis dette gjaldt noen andre. 

Jeg tror absolutt jeg vil fortsette å lytte til de fremover. 

Syntes du det er innafor? Og er Lisa Tønne egentlig unnskyldt? 

Forresten: Jeg kjøper ikke argumentet med at alle av og til driter seg ut. Du faller nemlig ikke inn i en annens sitt liv, og spesielt ikke med tissen først. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Bildet er brukt med tillatelse. 

“Kanskje du kan zome inn litt mer på sminken neste gang?”
“Det blir litt mye av deg kanskje”
“Du er oppmerksomhetssyk.”
“Tenker du ikke på at andre vil skade seg på grunn av dette?”
“Du burde kanskje dekke deg til litt?”
“Fine vipper, men du kunne kanskje zomet inn litt så vi hadde sluppet å se resten?”
 

Jeg skroller nedover Facebook og blar meg gjennom alle de vanlige oppdateringene. Midt på Facebook-feeden dukker det opp et bilde av en jente i en av de mange sminke-gruppene jeg forsøker å tilegne meg kunnskap fra. Jenta har postet et bilde av sminken sin, men det jeg ser er kuttene som brer seg utover armene hennes. Det er det kommentarfeltet også ser. Vi ser ikke sminken hennes. Kun kuttene hennes. Kun fortiden.

Hvorfor? 

Jeg tar meg selv i at jeg automatisk syntes synd på jenta. Jeg begynner å tenke på hva som er grunnen til at jenta har skadet seg og om hun fortsatt gjør det. Den siste tanken som slår meg er at jeg også har lyst til å skade meg.

Neste dag poster jenta et nytt bilde, og igjen er det kuttene hennes, nei, arrene hennes som kommer til syne. Igjen legger jeg mer merke til arrene hennes enn sminken. Og det gjør også kommentarfeltet som ber henne kle på seg, som ber henne advare andre om at hun nå poster et bilde av seg selv slik at ingen blir trigget. Kan hun ikke bare forstå at vi ikke vil se arrene hennes? Kroppen hennes? Fortiden hennes?

Jeg har aldri vært avhengig av noe sånt i noen som helst form. Jeg har forsøkt å skjønne, men jeg klarer ikke. Samtidig stiller jeg spørsmål om fokuset rundt psykisk helse, og hvorfor vi gang på gang krever åpenhet, og hvorfor vi gang på gang vil slippe og bli eksponert for det. Jeg lurer på hvorfor jenta får beskjed om å kle på seg og hvorfor hun stadig må bli påmint om at hun ikke er bra nok. For hvorfor skal hun dekke seg til, og ikke jeg? Jeg forsøker å ha full forståelse for at de som sliter med selvskading selv muligens kan føle seg trigget.

Til tross for at jeg ikke kan forstå hvordan selv, kan jeg forstå effekten av sammenlikning, for den er jeg selv god på. Jeg vet nemlig alt om det å sammenlikne seg med noen som er tynnere, penere, høyere, rikere og bedre. Men jeg vil tørre å påstå at denne trigger-effekten ikke skal begrense jenta som bruker sminke for å komme seg ut fra et av de mørkeste stedene vi mennesker kan være på.

Disse arrene er en del av denne jenta, jeg mener at vi ikke har noen grunn til å dømme henne, for ikke snakke om å kritisere henne. Hun blir antakeligvis påmint om hennes egen fortid hver eneste dag, og er det da vår oppgave å kritisere henne for den? Jeg hører stadig folk i alle aldre snakke om selvskading som idioti. I min øyne vitner det om at vi ikke har nok kunnskap, og nok fokus på sider av den psykiske helsen som dette.

Vi trenger flere tilbud.

I mine øyne er det tøft av jenta og møte fortiden sin, for ikke snakke om å dele av seg selv på den måten hun gjør. Jeg vil tørre å påstå at vi bærer på noen enorme fordommer når det kommer til selvskading, og er det egentlig riktig av oss?
Jeg sier ikke at vi skal normalisere selvskading, men skal jenta dekke seg til for vår skyld? For at vi skal slippe å se? Jeg syntes ikke det. For jeg mener hun skal ha like stor rett til å vise seg frem som meg.

Personlig skal jeg slutte å se på folk som kutter seg som svake, for det er en av mine store fordommer.

For burde ikke hun ha like store muligheter som meg?

Vi velger hva vi ønsker å se. Vi velger å se arrene, psyken og fortiden. Vi velger ikke å se øynene, sminkene og jenta bak masken som forsøker å få anerkjennelse. Selvskading er en del av den psykiske helsen som vi ikke prater om, og jeg vet ikke om det er fordi vi syntes det er flaut, eller fordi det er ubehagelig for oss. I et samfunn der vi er så opptatt av at kropp er topp må vi ikke glemme å akseptere ALLE.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg har tatt turen til Stockholm idag. Til tross for at de fleste har anbefalt å holde seg unna Stockholm, har jeg valgt å dra hit. Hvorfor vet jeg egentlig ikke. Akkurat nå kunne jeg dratt til alle andre steder. København, Berlin eller Paris. Nå er jeg glad for at jeg ikke befinner meg i Paris, med tankene på skyteepisoden som har funnet sted der i kveld. Samtidig så har jeg møtt svaret på de grusomme terrorhandlingene idag. Gatene i Stockholm er nemlig fylt med kjærlighet og samhold. Holdningene og verdiene Stockholm utstråler akkurat nå, trumfer faktisk all terror og alt hat. 

Gatene og hendelsesstedet vitner ikke om hat, de vitner om det helt motsatte og det rører meg. Det rører meg hvor sterk godheten er, og hvor mye godt vi mennesker kan skape med å legge alle fordommer og hat til side. Terroren er skremmende, og jeg har personlig valgt å ikke la den begrense meg. Jeg vil ikke være redd, og jeg tror ikke vi tjener på å være redde. Disse handlingene skjer, og det finnes ingen fornuft rundt det. Det er ingenting annet en sårt, vondt og skremmende.

En ung gutt har skrevet et brev til ofrene av Stockholms-terroren, og det fikk meg til å tenke. Det prydet den fargerike veggen fylt av kjærlighet, og nå som det ser ut som det akkurat er begått en ny terrorhandling i Paris, så vil jeg gjerne dele det. Det er nemlig så sant, og så riktig. Når det kommer så nært, forstår jeg faktisk hvor viktig det er å se, elske og leve. 

Hvem var dere?

Noens barn?

Noens foreldre?

Noens søsken?

Noens venn?

Noens kollega?

Noens klassekamerat?

Noens slektning?

Noens nabo?

Hadde vi møttes?

Hadde blikkene våre møttes?

Hadde dere nådd deres mål?

Kanskje passerte vi hverandre for opptatt av vår egen hverdag?

Om vi gjorde det, var jeg høflig?

Om jeg ikke var det, kunne dere se at det var stresset som krevde sitt og at det ikke hadde noe med dere å gjøre?

Så dere hva jeg gjorde?

Så jeg hva dere gjorde?

Så jeg dere?

Hverdagsmedborgere

Forrige uke fantes dere i livet mitt

Livet er skjørt som rispapir

– John

// Marty