Kategori: Tanker 💭

Foto: Agnes Etienne/enerWE

Tidligere i uken ble det holdt shipping messe på Lillestrøm. Søndag kveld postet Dagbladet, etterfulgt av en frustrert administrerende direktør bildet av to damer spaserende rundt som to levende reklameplakater, og jeg spør meg selv hva hensikten er. 

For i en forsøk på å vise seg frem, objektiviserer det nederlanske selskapet ROG Ship Repairs damer herfra og til månen. Og det er fullt mulig det er en effektiv form for markedsføring, men en form for markedsføring jeg tror vil svikte på sikt. 
Kvinner har i lang tid blitt objektivisert og blitt sett på som symboler og objekter, men det jeg syntes er mest synd ved bruk av markedsstrategier som dette, er at det skygger for alle de andre kvinnene. Kvinnene som jobber seg oppover, og som overhode ikke lar seg stille som verken symboler eller objekter. Og jeg tror det er her det største tapet ligger. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det nederlanske firmaet sier at de har brukt markedsføring som dette lenge, og aldri fått klager på det. Og jeg har full forståelse for hvorfor de gjør det, men syntes allikevel at måten det gjøres på er feil, og tanken bak er skremmende. For i bunn og grunn så spiller de jo på sex, og at det skal komme så tydelig frem i arbeidslivet i 2017 er skremmende, og ikke minst krenkende. I mine øyne vitner dette om et mannsdominert yrke, som hadde trengt noe annet enn kvinner som seksualiserte reklameplakater. For jeg skjønner at menn selger til menn i denne bransjen også, og at de fleste menn syntes det er ålreit med såkalte blonde, deilige damer, spaserende rundt. Det hadde vært spennende å se effekten av det, og hvor mange menn som faktisk biter på agnet som i dette tilfelle er rumpe, kropp og et glimt i øye. 

Jeg tror ikke nødvendigvis at sleipe triks som dette kommer til å ta slutt. For så lenge kvinner er villige til å stille opp som oppmerksomhetsbomber, så er det lite resten av oss får gjort. Men la meg bemerke at de er helt uskyldige. Det som skremmer meg er de som tar beslutningene om å bruke de, om de hadde latt sine døtre sprade rundt sånn og om hvordan de ser på disse kvinnene. Og, deres eventuelle kvinnelige kollegaer. 

(Antar at det om kort tid dukker opp en som kaller meg sjalu, hårsår eller bitter. Det er helt i orden. For det er verken kroppene eller kvinnene som er problemet her, men de som har besluttet at det er helt greit å selge på kropp. Jeg håper ikke dette skremmer unge og talentfulle damer bort)

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg er opplært til å ikke hate. Jeg er opplært til å se det beste i alle, omringe menneskene rundt meg med kjærlighet. Men mest av alt, å ikke hate. Jeg er opplært til å gi en ny sjanse, akseptere og ikke møte hat med hat. Men til tross for at jeg er opplært til å ikke hate, er det eneste jeg føler på idag, hat. Igjen. 

For jeg hater noe jeg ikke kjenner, jeg hater de som ødelegger og de som vil oss vondt. Jeg hater, og det gjør vondt å hate. 

Igjen blir vi angrepet, og jeg sier vi. For vi er de uskyldige. Vi er de som uskyldig forsøker å få hverdagen til å gå rundt, følge opp våre treningsrutiner og rekke jobb. Det er vi som er målet. Vi uskyldige. For det er en ideologi og en tro jeg verken kan forstå eller sette meg inn i, som er villig til å skade, ødelegge og tråkke på oss, vi som er vanlige. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan ikke se bort, vi kan ikke skrolle oss videre til viktigere ting. Vi kan ikke lukke øynene og bla videre til sommerens trender, sommerens beste øl og til hvordan du kan gå fortest ned i vekt. For det skjer rett foran nesen vår, og det skjer igjen, og igjen og igjen. Når skjer det neste gang? 

Jeg er 19 år gammel og jeg hater. 

Hvem tar egentlig ansvar for hatet mitt? Følelsene mine? Redselen min? 

Hvem tar tak i de som skaper dette hatet, de som skaper mine tårer og min frykt?

For jeg stiller spørsmål om hvorfor det ikke gjøres noe. Kan vi ikke gjøre noe?

Jeg mister troen på at vi kan møte hatet med kjærlighet, for hatet dreper, og det gjør ikke kjærlighet. For kjærligheten finnes ikke i menneskene som vil oss vondt. 

Snart vil det dukke opp artikler om hvem ofrene fra London var. Vi vil sørge, vi vil kjenne oss igjen i dem. Det vil være uskyldige, talentfulle, unge, gamle, smale, høye, brede og vakre mennesker. Det vil være mennesker som oss. 

Nok er nok. 

Og hvem i Norge tar ansvar for mitt hat? 

// Marty

Nesten hver gang jeg er på en fest, kommer tilbudet om jeg ønsker noen sterkere saker. Om jeg vil ha hasj, kan det skaffes på et blunk. Hvis jeg vil ha noe annet kan det også skaffes. Jeg har aldri prøvd, men holdningene rundt disse stoffene hos mine jevnaldrende skremmer meg. Det skremmer meg fordi “hasj ikke er så farlig”, fordi “det ikke skader å prøve” og fordi “man bare gjør det på fest”.  

Ungdomskulturen er en helt annen i dag, enn det har vært tidligere. Jeg forstår at generasjonen som har oppfostret min generasjon også tok seg en fest, og jeg forstår at det var folk som røyka da også. Jeg forstår at folk ble fulle da også, at folk prøvde sterkere saker, at folk hadde grøftesex og tunge dager. Men det handler ikke om det, og det forsvarer ikke det faktumet av dagens begrep av festing. For jeg kjenner altfor mange som i utgangspunktet bare benytter seg av disse stoffene på fest, men som sakte men sikkert begynner å arrangere fester, for å kunne benytte seg av disse stoffene.

Jeg har full forståelse for at de fleste fra min generasjon kommer til å klare seg utmerket. Jeg skjønner at de fleste kommer til å nå målene om å bli leger, ingeniører, advokater og politi. Og antakeligvis møter man som forelder kun fasaden og arbeidet mot drømmejobben. I form av karakterkort, våkne netter og stress-anfall. Men. Hva med de som aldri gir seg? De som aldri slutter? De som aldri slutter å feste?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn”

For terskelen for å bruke narkotiske stoffer er lav. Skremmende lav. Med holdninger og forklaringer som: “Det er noe alle gjør”, “Som politi er det jo greit å ha prøvd da”, “Alkohol er mer farlig enn mange narkotiske stoffer”.  For vi hører kun om de som ikke merker noe, de som fikk det sinnsykt fett. Vi hører sjeldent om de som bæsjet på seg, som begynte å gråte, som ble sinte og som ble avhengig, når de bare skulle prøve.

Det finnes ingen aldergrense på dagens og gatas festing, og alt er tilgjengelig. Det finnes ikke behov for legitimasjon på gata, og det er der det bugner av alt. For er du redd for å legge på deg av alkoholen, kan du ta deg en pille for samme effekt. Vil du har sterkere saker er det rett rundt hjørnet. Smuglerspriten eller barskapet til pappa er også lett tilgjengelig. Og brukerne har ikke nødvendigvis fylt 18 år. Ikke alle har begynt på videregående en gang. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til våre holdninger og får såkalte festing. For dagens festing består av så enormt mye mer enn noen drinker og et dansegulv. 

Og hvem har egentlig ansvaret for 15 åringene som jeg møter på gata? Som gir gutta fri entre inn i barnerumpa du nettopp føler du har sluttet å tørke? Som verken husker sitt eget navn, eller hvor de bor? Fordi de er høye som fjell? 

Jeg forstår at det er behagelig å slenge ut en lapp fra designer-sofaen, med vinglasset i hånden når de er på vei ut av døren. For dine barn er selvfølgelig ikke en del av det man hører om. Som man egentlig ikke vil høre om. Og de forteller det jo selv, gjerne i form av at “Seriøst pappa, selvfølgelig gjør jeg ikke sånn”. Samtidig som de allerede før du har fullført din egen vinkartong glemmer fatning, drømmejobben og at de selvfølgelig ikke gjør sånn. 

Jeg er kanskje tidens største sladrehank, men jeg blir skremt. For det handler ikke om at man ikke skal få ta seg en fest, at man skal drikke mer enn man tåler i løpet av ungdomsårene eller at man skal utforske. Det handler om måten det gjøres på. Det handler om mindreårige og dårlige unnskyldninger. Det handler om foreldre som ikke har peiling og stoffer som skader deg.

Det er klart man skal få ha dårlige one nights-stands i ungdomsårene, at man skal løsrive seg fra foreldrene, teste grenser og utforske. For ja, min generasjon er bedre enn på lenge. Vi presterer bedre enn noen gang og vi sliter mer psykisk enn tidligere. 

Jeg vil tørre å påstå at alt henger sammen, og at de som unnskylder seg med at hasjen gjør de roligere, at de trenger å drikke og at de bare skal ta én pille, sliter med noe større enn lysten til å feste. Og det er der man som forelder burde komme inn fra siden, dra ut kjøkkenstolen og se ungdommen sin i øynene. 

For syntes egentlig dere foreldre det er helt i orden at barna deres røyker hasj? At barna deres ligger seg inn i sosiale settinger? At barna deres bruker deres lønninger på å “passe inn”? 

Hvis svaret er ja, har jeg ingenting med det. Men hvis svaret er nei ville jeg tatt praten. For det er stor sannsynlighet at det gjelder barnet ditt. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

Foto: Annie Hyrefeldt
 

// Marty

Her om dagen kom jeg over reklameplakaten til Snøhvit parodien “Red Shoes and the 7 Dwarfs”. Plakaten fremstiller en veldig slank og høy Snøhvit, ved siden av en versjon av Snøhvit som er større, lavere og sminkefri. Ved siden av spør de “Hva hvis snøhvit ikke lenger var vakker, og de syv dvergene ikke lenger var så lave?”

Påstår de virkelig at det på være stor er det samme som å være stygg? I illustrasjonen viser de frem en kropp som skal fremstå “perfekt”, og denne kroppen er så lite realistisk og oppnåelig som det går an. Det er sjokkerende med tanke på at filmen markedsføres mot barn, og at de sender totalt feil signaler mot både kropp, utseende og om hva som er pent og ikke. Hvorfor forteller de barn at det å være stor = stygg? Den “perfekte” snøhvit er umulig å strekke seg etter for noen, og hvis de kategoriserer det som perfekt, sender det livsfarlige signaler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke rart at samfunnet vårt blir så utseendefiksert og at så mange sliter med egen selvfølelse og selvbilde, når dette er fasiten på hvordan det forventes å se ut. Det skjer ofte at barnefilmer retter ensidige idealer mot barn og unge, og barn og unge skal for faen ikke tro at det er slik de må se ut for å være vakre. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Dette er meg. På det ene bildet har jeg kun på mascara, på det andre bildet har jeg kjørt bildet mitt gjennom en retusjeringsapp. 

Ser du forskjellen? Hva tenker du når du ser disse? Tenker du at jeg er finere på bildet under, enn bildet over? Hadde du blitt skuffet hvis jeg alltid postet retusjerte bilder av meg selv, og du møtte meg i virkeligheten?

Jeg mener oppriktig at det er greit å redigere bildene sine, men å redigere bort faktumet av hvordan huden er, hvordan øyenbrynene er og hvordan ansiktsformen er – Syntes jeg ikke er greit. Dette handler nemlig ikke om at det ikke er greit å bruke sminke, gjøre seg fin og ville fremstå bra, dette handler om å redigere bort hvordan man egentlig ser ut. 

Og påvirkningen det har.

Igjen har 17 års gamle Tiril postet et innlegg i Aftenposten der hun snakker om hvordan Snapchat redigerer henne. Og Snapchat gjør det igjen, og igjen. Snapchat tilbyr deg filtere som gjør deg pen, stygg, deilig og morsom. Alt på en gang, men når de gjør deg penere så gjør de nesen de smalere, øynene dine større og huden din glattere. Når de forsøker å gjøre deg stygg plasserer de en kvise i pannen din, og setter på deg briller. 

Vi retusjerer oss, og jeg forstår hvorfor. Vi gjør det fordi vi vil fremstå pene og på en best mulig måte. Men er det greit hvis det fornekter hvordan man egentlig ser ut? 

Det har en enorm påvirkning. Større enn vi tror. Det er en quick fix av hvordan ting er. Det er på tide at vi er realistiske og det er på tide at vi er ærlige om hvordan virkeligheten er. I virkeligheten finnes det nemlig kviser, strekkmerker, rynker og skjeve pupper. Det er dessverre altfor sjeldent å se på sosiale medier. Men når vi sjeldent blir utsatt for det i virkeligheten, hvordan skal man forstå at strekkmerker under armen er normalt? At en kvise på låret er normalt? At ulike øyenbryn er normalt? At man faktisk er helt normal?

Jeg er glad på begge bildene mine, men hvor er jeg egentlig finest? Hva liker vi best å se?

Se også: Selg meg strekkmerker, kviser og uren hud.

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs 

// Marty

Siden jeg er jente så tenkte jeg at jeg fikk frem budskapet mitt bedre nå. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For ett år siden gikk jeg og lillesøsteren min forbi en fotballbane midt i Oslo sentrum. Solen var på vei ned, og på banen spilte to unggutter fotball Jeg vet ikke om de i det hele tatt la merke til meg, men jeg så de. Takket være lillesøster. Gutta på banen var nemlig for meg som to helt vanlige barn, før lillesøster utbrøt at det var Marcus og Martinius. 

Tidligere i uken så jeg den nye musikkvideoen deres til sangen «Like it like it». Løkka midt i Oslo sentrum var plutselig erstattet med et luksusliv bestående av sol, varme, ringer og jenter. Jeg forsto fort at noen tjener penger på Marcus og Martinius sin suksess, og at de jobber knallhardt for å lykkes internasjonalt.

Samtidig så sitter det små barn hjemme i Norge, på skolebenken, på løkka i Oslo, på fanget til mamma og pappa og hyller sine jevnaldrende favorittartister opp i skyene. For jeg er ikke i målgruppen til Marcus og Martinius, heller ikke lillesøsteren min. Men jeg kjenner jenter som har tapetsert rommet sitt med de to talentfulle guttene, og disse jentene kan umulig klare å sammenlikne seg med jentene som henger etter gutta i bassenget, i små bikinier, og med hjerter i øynene. 

Dette handler ikke om at det er etisk forsvarlig, men at disse gutta ufrivillig er forbilder, idoler og haugevis av unge jenters kjendisforelskelse. Under et besøk hos Skavlan fortalte gutta åpenlyst at de hadde veldig lyst på kjærester, og at de var på utkikk. 

Det er mulig at jeg er kjedelig, kritisk og krass. Men hvorfor i alle dager blir ikke gutta spurt om hvilken fotballspiller som er deres favoritt? Om de trives på skolen? Om hva de drømmer om? 

Hvorfor må de snakke om at de ønsker seg kjæreste, og bade blant lettkledde jenter?

Nylig postet Dagbladet en film av Guro på 11 år, som mener akkurat det samme som meg. Og i kommentarfeltet til filmen la jeg igjen følgende kommentar:

“Jeg blir faktisk ordentlig brydd! TUSEN TAKK for at du sier ifra Guro:) Jenta er faktisk 11 år gammel, og jeg beundrer hennes verdier og tanker. Dette handler ikke om å være feminist, men om å si ifra. Bemerker at det kun er menn som kommenterer at jenta som er 11 år burde tilbake til kjøkkenet, og det sier litt. Stiller spørsmål ved om dere har barn? Jenter? Om dere har barn som blir seksualisert i hue og rævva? 🙂 Marcus og Martinius er foreløpig barneartister, og vi i kommentarfeltet her er ikke deres målgruppe. De klarer fint å fremstille jenter som objekter i denne musikkvideoen. Vet ikke om datteren deres på 11 år står på kjøkkenet nå? Burde ikke hun i såfall være ute og leke?”

Etter at flere menn har skrevet at Guro burde komme seg tilbake på kjøkkenet. At hun må slutte å være så hårsår. At hun sutrer. At hun ikke skal grine fordi hun ikke er så fin i bikini. 

Jeg minner om at Guro er 11 år. 

Jeg gjentar også: Hvor mange 11 åringer står egentlig på kjøkkenet? 

For dette handler ikke om å være hårsår eller om å sutre. Men om retten til å si ifra. 

Jeg vil også bemerke at Guro er et barn, og overhode ikke skal behøve å tenke på at hun er fin i bikini. Hun burde også slippe å sammenlikne seg med jentene i musikkvideoene til hennes idoler. 

Marcus og Martinius er artister for fremtiden. Det hadde stått stor respekt av managementet til gutta om de latt de være barn litt til, at de kunne latt de slått et slag for likestilling og respekt og at de kunne latt gutta stått på skatebord og badet, uten lettkledde jenter som plasket rundt dem. 

Nei, vi jenter er ikke til pynt. Og det er fantastisk at noen sier ifra!

Fansen til Marcus og Martinius er ikke deilige. De er barn. 

#IKKETILPYNT

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

For en stund siden stilte jeg opp for VG og Minmote. Jeg tråkket milevis ut av min egen komfortsone og stilte meg selv haugevis av spørsmål om hvorfor ikke jeg skulle kunne stille opp. Alle de negative tankene svirret gjennom hodet mitt, og jeg sammenliknet meg med alle andre modeller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I kommentarfeltene til denne filmen har det dukket opp kommentarer om hvor tøff jeg er. Hvor flott jeg er, og hvor bra forbilde jeg er. Dette er kommentarer jeg i utgangspunktet burde vært lykkelig for å få slengt etter meg, men jeg skal ærlig innrømme at jeg sitter igjen med en sikkelig bismak i munnen. 

Er jeg et forbilde fordi jeg ikke er A4?

Hvis svaret er ja, så mener jeg at vi har en sinnsykt lang vei å gå. Jeg liker dårlig å snakke om min egen størrelse, men ikke fordi jeg er flau – Men rett og slett fordi jeg føler at det overhode ikke burde ha noe med mitt syn på egen kropp å gjøre. For ikke å snakke om andre sitt syn på min. 

For hvem bestemmer egentlig hva som er A4? Finnes det? 

Jeg er lei av at alle som ikke er A4, alle som er retusjerte og tilgjorte blir hyllet. Jeg er lei av at damer med kurver blir hyllet opp i skyene med en gang de dukker opp på forsiden av et blad eller med en gang de sier at de elsker kroppen sin. Jeg er lei, fordi vi aldri hyller de som er det motsatte – Og fordi kroppen ikke er noe vi burde hylle, men noe vi burde akseptere. 

Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg vurderte å ikke stille opp fordi jeg ikke følte meg fin nok, men hvilke signaler ville det egentlig sendt? I bunn og grunn tror jeg de fleste ville tenkt de samme tankene, uansett hvordan de ser ut. 

Jeg stilte ikke opp fordi man trenger at “noen som meg” gjør det. Jeg stilte opp fordi jeg ikke så noen grunn til at ikke jeg skulle gjøre det. Og fordi jeg ikke ville la tankene om at jeg ikke er fin nok stoppe meg. 

Vi har en lang vei å gå når det kommer til kropp, og jeg tror at noe av det første vi må gjøre er slutte å hylle en viss type kropp. Enten fordi den er liten eller stor. Høy eller lav. Slank eller kraftig. Vi burde spare oss for kommentarer som: “Så bra at de brukte en som ikke er så tynn”. For det er ugreit ovenfor de som er tynne. For til tross for at vi trenger et større mangfold skal det ikke være mindre greit å være tynn. 

Jeg ønsker ikke en klapp på skulderen fordi jeg ser ut som jeg gjør. Det er nemlig ingen andre sin fasit enn min. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Når jeg var 15 år ble jeg ikke invitert i en bursdag, fordi jeg ikke drakk alkohol. Fordi jeg ville ødelegge festen og fordi jeg antakeligvis ikke ville ha noe glede av å være der. Det hender fortsatt at det skjer. Det hender fortsatt at jeg ikke blir invitert på et vorspiel eller på en vinkveld fordi jeg ikke drikker. Jeg har gått i kjelleren for det flere ganger, men velger å stille spørsmål om alkoholen er midtpunktet i festen, i og med at jeg ikke får være med på grunnlag av det. For blir disse sammenkomstene kun arrangert fordi man da kan drikke?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke den typen som aldri har og aldri skal drikke alkohol. Jeg ser ikke på alkohol som gift og som ulovlig, jeg velger bare å ta avstand. Hvis jeg har smakt på ølen til kjæresten min, på vinglasset til mamma eller tatt meg en drink, opplever jeg at de rundt begeistret klapper i hendene, fordi jeg endelig har lært og fordi de mener at jeg da har sluttet å være så seriøs. Det blir ofte svart med et klapp på ryggen og glede for at jeg velger å bli en del av gjengen. En del av de som drikker. 

Jeg kan være ute å spise med noen og bli spurt om de får lov til å drikke. De spør fordi jeg ikke drikker, og fordi de er redde for at jeg skal bli sint for at de velger å drikke. Men mitt standpunkt er kun mitt, og jeg er ikke i noen posisjon til å bestemme hva du skal drikke eller hvordan valg du skal ta. Jeg liker ikke deg noe mindre fordi du ikke tar avstand. Du er verken dum eller teit, fordi du drikker. Det er et valg, og det handler om å respektere det. Både for deg, og for meg. 

Selv om det kun er et par slurker igjen av flaska, så vil jeg ikke ha. Jeg vet nemlig at flere mener at det ikke har noe å si, men hva er poenget for meg å ta de siste slurkene hvis det ikke har noe å si? Det er nemlig ikke en ti-poenger til deg hvis du får meg til å ta en slurk. Jeg aksepterer at du drikker, så jeg forventer at du aksepterer at jeg ikke drikker. 

Jeg har dratt haugevis av unnskyldninger for å slippe å forklare meg. Jeg er til og med bestilt sprite, i håp om at folk skal tro det er noe annet. Fordi jeg da slipper unna spørsmålene. Jeg har dratt unnskyldningen om at jeg går på antibiotika og at jeg derfor ikke kan drikke, flere ganger. Som regel får jeg da svar tilbake om at personen har drukket alkohol blandet med antibiotika flere ganger, og at det går helt fint. For jeg kan jo bare ta en slurk. Et glass. En flaske. 

Veldig mange lurer på hvorfor jeg ikke drikker, og jeg velger derfor å spørre hvorfor de drikker. 

Fordi du får bedre selvtillit? Fordi du opplever drikkepress? Fordi du har det morsomt? Fordi du har hatt en tøff dag? Fordi det er godt? Fordi du er ulykkelig? Fordi det har blitt en vane? 

Jeg har like mange spørsmål til deg om hvorfor du drikker, som du har til meg om at jeg ikke drikker. Og jeg mener oppriktig at man har en vei å gå, hvis man lar alkoholen være midtpunktet på festen, grunn til å samles og grunn til å være sosial. 

For arrangerer du lønningspilsen, julebordet og middagen fordi du vil være sosial, eller fordi du skal drikke alkohol? Fordi det da er akseptert? 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I går kveld satt jeg og skulle klikke hjem noen bikinier til en etterlengtet sommerferie som er om en liten stund. Jeg søkte på diverse nettsider, men endte opp med å ikke bestille meg en eneste en. Det samme skjedde da jeg gikk i noen butikker dagen før. 

Du lurer kanskje på hvorfor. Sannheten er at mange av de ikke hadde over størrelse 38, og de fleste nettsidene skrev at det var utsolgt. Den andre sannheten er at jeg ikke på noen som helst måte klarte å relatere meg til de som hadde på seg bikiniene. Jeg følte meg bleik, svær og ekkel. 

Jeg har til gode å se noen som fremstiller modellene sine ekte, uretusjert og gjenkjennelig. For hvor mye av det gjenspeiler egentlig virkeligheten? Jeg snakker ikke om vekt, eller størrelse. For det er så mangt. Og jeg mener vi må slutte og diskutere hvilke størrelser som er rett, eller galt. Jeg snakker om at jeg savner at bransjen gjør det ekte. Jeg savner glade kropper, sunne kropper, mennesker som ler, mager med smilerynker, bleike legger og glødene, rynkete og fregnete fjes. Ujevne bikinilinjer, nuppete armhuler, soleksem og føflekker. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg savner at noen gjør det ekte. 

Jeg sier ikke at dette er et fasitsvar på hvordan det burde se ut. For i bunn og grunn så er det KUN min fasit. Men jeg tenkte jeg skulle utfordre noen i bransjen til å tørre og gjøre det samme. Totalt uredigert, levende og ekte. Slutt å gjør alt så sexy, ugjenkjennelig og uekte.

En retusjert vennegjeng som står og ler med trusa opp i rumpa gjør ingenting annet enn å få meg til å føle meg totalt rævva. 

La meg føle meg unik, vakker og fin når jeg skal kjøpe meg klær, bikini og undertøy. La meg føle meg akseptert. 

Dere har en jobb å gjøre, men jeg har troa!

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

I dag har jeg flere blandede følelser i kroppen. I dag har jeg foreløpig ikke klikket meg inn på én nettavis som ikke har skrevet om selvmord. På en rar måte syntes jeg det er bra, ikke fordi tilfellene er mange – Men fordi det er på tide at dette virkelig blir tatt tak i, ristet i og gjort noe med. Det er på tide at vi også fjerner tabuet rundt selvmord. 

Jeg vet at mange lurer på hvorfor vi burde snakke om selvmord. Jeg velger å stille et motspørsmål og spørre om hvorfor vi ikke skal snakke om det. Vi har de siste årene snakket om psykisk helse høyt og lavt, og det kan godt diskuteres om det er flere enn nødvendig som har stått frem med psykiske lidelser. Åpenheten vi har opparbeidet er fantastisk, samtidig så har vi noen sorte felt som vi alltid skyr unna. Jeg vet ikke om det er fordi selvmord fortsatt blir ansett som en svakhet hos mange, fordi det er så fjernt, eller fordi det er så vondt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorfor burde vi snakke om selvmord?

Fordi selvmord fortsatt er et enormt tabu. Noe vi er nødt til å få slutt på. 

Fordi alt for mange ser på selvmord som en svakhet. 

Fordi alt for mange ikke tør å snakke om at de har mistet noen grunnet selvmord.

Fordi alt for mange syntes selvmord er flaut. 

Og da mener jeg at vi har en lang vei å gå. 

Jeg har gått mange år på skolen, og jeg kan ikke huske at vi har snakket om selvmord en eneste gang. Kanskje bortsett fra når en klassevenninne mistet faren sin på ungdomsskolen, da visste alle om det – Men ingen snakket om det. Jeg tror ikke nødvendigvis at det kun er skolen som kan åpne seg opp mer, jeg tror den viktigste jobben ligger hos foreldrene. At den største forbygningen ligger der. For åpenheten rundt selvmord som jeg søker, handler nemlig ikke kun om åpenhet, den handler like mye om forebygging. 

Det er på tide at vi drar de sårene temaene som er igjen opp fra mørket. Det er på tide at vi prater om det. Det er på tide at vi fjerner fordommer vi har knyttet opp mot selvmord. Jeg tror nemlig ikke nødvendigvis vi er så bevisste på at vi ikke skal snakke om det, jeg tror heller det handler om at vi ikke har kunnskap, kanskje godt blandet sammen med frykt. 

I dag virker som en god dag å begynne, til tross for at det for mange er for sent. Vi trenger informasjon, vi trenger voksne som snakker, vi trenger samhold og vi trenger aksept. 

Vi trenger å vite at selvmord ikke er en svakhet, at selvmord ikke er flaut og at selvmord burde snakkes om. 

Det handler ikke om at vi skal akseptere selvmord. Det handler om at vi skal akseptere det å ikke ha det bra, at vi skal snakke om fordommer og tanker knyttet rundt teamet. 

Jeg tror nemlig det kan redde liv. 

Følg meg gjerne: Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty