Kategori: Tanker 💭

Foto: Astrid-Helen Holm

Det florerer nå en historie rundt på nettet av svenske Sophie som ble befølt, slått og overfalt med en flaske i ansiktet når hun var på et utested. Når jeg leste historien til Sophie begynte jeg å gråte og jeg begynte å gråte fordi historiene våre var skremmende like. Fordi Sophie og jeg er like gamle, vi skjønte ikke hva som skjedde og vi kunne ikke kontrollere situasjonen. 

Og vet dere hva den største fellesnevneren i våre historier er? 

At det var en mann. Og vet dere hva? Det er ALLTID menn. Det er nemlig menn som begynner å slåss på utestedene, det er menn som voldtar, det er menn som bryter loven og det er menn som overfaller kvinner på gata. Det er menn som krangler med dommeren på kampene til barna, det er menn som bråker på ishockeykamper og det er menn som kjører villest i trafikken. 

Og nei, jeg hater ikke menn: Men jeg hater menn som misbruker sin styrke, sin makt og menn som utøver vold. Menn som ikke forstår spillereglene og menn som ikke klarer å tilpasse seg. Menn som tror de er bedre enn andre og menn som tråkker ned kvinner. Menn som tror de kan gjøre hva de vil, fordi de er menn. 

Jeg vet at det finnes haugevis av bra menn, og jeg er så heldige å ha flere av de i mitt eget liv. Du vet de mannfolka som kjører på trening, lager middag, vasker bad, bruker refleksvest og synger nattasanger. Ikke de som overfaller noen i en park, trykker hånda si opp i skrittet på en fremmed dame eller de som slår andre. 

Egentlig sitter jeg med et eneste spørsmål: Kan ikke mannfolka bare gi faen å slå? Kan ikke mannfolka gi faen i å voldta? Kan ikke mannfolka gi faen i å bryte loven? 

For hvor lite mandig er det ikke å slå ned meg når jeg går i søpla? Hvor lite mandig er det ikke å overfalle Sophie fordi hun ikke vil at du skal ta på henne? Hvor lite mandig er det ikke å stikke av? 

Både Sophie og min gjerningsmann er på frifot – Og hvem har vondest? 

Jo, Sophie og jeg. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty

Jeg leste akkurat innlegget til Pappahjerte, og det fikk meg til å tenke. Innlegget handler om forbilder og rumpeforstørring, og han stiller seg selv blant annet spørsmålet om hva han hadde gjort om hans datter kom til han å ville operere rumpa si. 

Pappahjerte sier at han ville prøvd å forstå og at han ville gjort alt som sto i sin makt for å forstå hvorfor hun ville gjort et slikt inngrep og han sier at han tror at mange slike operasjoner kunne vært løst med masse kommunikasjon og kjærlighet, fremfor en sylskarp kniv. Og som jente20 er helt enig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For hva gjør du egentlig som pappa, eller forelder – Når datteren din kommer og sier at hun vil operere rumpa si? 

Skal du bli sint? 

Skal du akseptere det?

Skal du overtalte henne til å la være? 

Tenk deg dette før du svarer: 

Kjære pappa.

Jeg vil operere rumpa mi. Du vet, den rumpa du og mamma lagde for 20 år siden. Den rumpa som fikk plass i hånden din og som du har vært så heldig å tørke nærmest flere ganger enn meg selv. Den rumpa som hata å ha på seg bleier, og som aller helst ville løpe naken rundt på plenen – Selv på vinteren. 

Jeg vil operere den rumpa som du lærte hvordan best mulig kunne takle på fotballbanen. Jeg vil operere den rumpa som promper i smug under familiemiddagene og den rumpa som du fleiper og sier at jeg har arvet av deg. 

Jeg vil operere den rumpa som er identisk lik lillesøsteren min sin, den rumpa som ofte må stå som blink etter å ha tapt i “null spretten” og den rumpa som du så suse av gårde på sykkelen hver eneste morgen på barneskolen. 

Jeg vil operere den for å passe inn, selv om jeg vet at du alltid har sagt at jeg er bra nok. Fin nok. God nok. Perfekt. Men, jeg er ikke perfekt. For jeg mangler mye, og mye av det du har skapt er for feil og for annerledes. 

For leppene mine er for smale, midjen min er for bred. Smilerynkene som både jeg og mamma får når vi smiler vil jeg heller ikke ha. Jeg passer ikke inn i standaren og jeg er lei meg for å si at du og mamma ikke gjorde jobben nøye nok. Det koster dyrt nå, men det går fint. 

Det er verdt det. 

Jeg håper du vil forstå pappa. Jeg håper du vil forstå at jeg må gjøre det, for å bli tilfreds. Jeg håper du vil forstå at jeg vil endre på meg selv, til tross for at jeg vet hvor stolt du er for å ha skapt meg. For å ha skapt latteren min, for at jeg har arvet trekkene dine og for at jeg arvet spilleforståelsen din på fotballbanen. For at jeg ble meg. 

Jeg er jo den samme jenta, til tross for en større rumpe. Du har gjort jobben godt nok altså, og det er ikke din skyld. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

For to år siden gledet jeg meg som en liten unge til Oslo Runway (den norske moteuken) skulle sette i gang, men nå, tre ganger senere har jeg faktisk bestemt meg for å ikke dra.

Det er ikke fordi jeg er lei av moten som blir vist, men fordi jeg selv føler at jeg ikke passer inn i opplegget. Opplegget bestående av sponsede antrekk, status og likes. Faktisk så er det ganske så bokstavelig talt, og hvert fall på det første punktet: Sponsede antrekk. For størrelsen min henger sjeldent til utlån (og ja, det irriterer meg faktisk grønn, hehe). 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Norsk mote blir stadig sterkere og flere merker som Christina Ledang og Holzweiler har vært å se i det internasjonale motebildet de siste årene. Det er både kult og faktisk er det viktigere enn mange tror. Jeg digger at norsk mote blir satt på kartet og jeg blir alltid en smule rørt når jeg ser store, internasjonale profiler traske rundt i norske merker. Det blir litt som å høre noen nevne Norge i et stor, kjent film fra Hollywood. 

Apropo profiler: Det er også kult at det stadig kommer flere og flere store, dyktige og viktige profiler fra Norge, som også peker seg ut internasjonalt. For sannheten er at den norske moteeliten er skikkelig god – For ikke å snakke om inspirerende. 

Når jeg lagde meg blogg var tanken at den i første omgang skulle handle litt om mote. Jeg ville være inspirerende og vise frem antrekk. Jeg ville bli invitert til presse-arrangementer. Jeg ville få sponsede klær og jeg ville være en del av det såkalte “Mote-Norge”. Jeg ville være som de kule damene på Instagram. Jeg prøvde, og sakte men sikkert skjedde det ting. Men samtidig som det skjedde ting så fant jeg ut at bransjen ikke var noe for meg. Den ble for overfladisk, og jeg pleier å tulle å si at forskjellen på meg og de i bransjen er at jeg spiser croissantene (måtte google hvordan man skriver det) på bordet i stedet for å ta bilde av de… Og nei, det er ikke fordi de “andre” i bransjen ikke spiser eller fordi man må være dødssunn/tynn for å være en del av mote-Norge. Det er heller ikke feil å være overfladisk. 

…For sannheten er at Mote-Norge er eksentrisk, og at alle ikke kan være med på leken. Jeg fiksa det ikke, men all cred til de som klarer det og brenner for det. 

Faktisk stiller jeg spørsmål om hva den norske moteuken egentlig handler om. For hvis jeg skal være helt ærlig så virker det som at det er viktigere å tilfredstille profilene/kjendisene som har tatt turen for å se nye kolleksjoner og den norske moten (les: Blitt invitert, stylet og kjøres rundt i byen i en sponset dyr bil) enn det er å virkelig fremme det vi får se på catwalken. Ingen av oss kan lyve å si at profilene og kjendisene ikke er viktige, for mange av disse er med på å videreføre moten videre til utlandet, selv om enkelte får fine summer for å gjøre det. 

For hvor ekte er egentlig gatemoten? Det er ingen hemmelighet at mye av gatemoten vi blir vitne til under moteukene, og ikke bare her hjemme, men internasjonalt er nøye plassert reklame. Noen av profilene fungerer nærmest som levende reklameplakater og ofte sitter disse profilene med de samme plaggene (på første rad) som de som blir vist på catwalken. Altså de plaggene vi andre kan dra å kjøpe neste sesong. 

Gatemoten virker å være gjennomprofesjonalisert og kanskje for regissert, og selv om jeg vet at det er jobben til flere av profilene – Så blir det litt falskt og unaturlig. Noe jeg tror de fleste profilene selv er klar over og heldigvis klarer å fleipe med fra tid til annen. 

Men tilbake til overfladisk. Jeg håper ingen føler at jeg tråkker de på tærne, men man kan ikke si noe annet enn at det er en overfladisk bransje. For det er overfladisk å drikke champagne til lunsj på en vanlig torsdag, det er overfladisk å skifte antrekk tre ganger i løpet av en dag og det er overfladisk å få gå med plagg mannen i gata nærmest bare kan drømme om å eie. Og, det er kanskje der jeg datt litt av. 

I år har jeg valgt å ikke ta turen, men heldigvis kan jeg få med meg visningene gjennom mobilskjermen og Instagram-kontoene til de som er der, hvis jeg ønsker det. 
 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

Tenk deg at du hadde hørt at det banket på døra di. Tenk at du så hadde reist deg opp fra middagsbordet, lukket opp døren og sett at det sto en mann der. Se for deg at denne mannen sto klissnaken og onanerte, gjerne samtidig som han ropte ut ting som at grunnen til at han gjorde det var fordi at du hadde så fin rumpe. Hvordan hadde du reagert da?

Antakeligvis hadde du ringt politiet, også hadde du antakeligvis anmeldt saken. For det sier seg jo selv at det overhode ikke er greit. Du hadde antakeligvis også blitt ganske skremt, og kikket en ekstra gang hver gang det ringte på døra i nærmeste fremtid. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og er det egentlig så annerledes hvis en mann sender deg en film eller et bilde på Snapchat, klissnaken mens han onanerer? 

Jeg mener nei, for det er faktisk en form for online-blotting. Og det å presse tissen sin på andre er aldri greit, uansett hvordan det gjøres. 

Personlig pleier jeg stort sett å reagere med panikk, og gjøre alt jeg kan for å komme meg ut fra filmklippet eller bildet, og spesielt hvis jeg sitter på bussen eller i befinner meg i en annen sosial setting. I ren panikk for at noen skal tro at jeg holder på med noe jeg overhode ikke holder på med. For jeg kan si med en gang at det er skikkelig kleint når det skjer. 

… Og nå har jeg faktisk bestemt meg for at jeg skal begynne å anmelde de som sender meg penisbilder, og grunnen er så enkel som at jeg er så lei av at folk vifter med tissen sin på Snapchat helt ut av det blå. 

For det er ikke greit å sende penisbilder, og hvert fall uten at mottakeren har sagt at det er greit. Og hvem er det som eier et snev av verdighet som egentlig sender penisbilder? Sånn helt seriøst? Det er jo nødt til å være at man har et sykt behov for å vise seg frem, for det kan umulig være pirrende å sende et bilde eller en video av tissen sin til en person som er på jobb, i kassa på butikken eller på trening. Som stort sett reagerer med panikk. Eller?

Eller kanskje det er for å si “Hei, se så velutstyrt jeg er”, og for å få bekreftelse på det?

Altså, jeg vet ikke, jeg er hvert fall møkkalei av kåte mannfolk i innboksen og nå er det på tide å ta et oppgjør mot de. 
 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

Olivia Lua ble bare 23 år gammel, og at verden kan sitte og le av det gjør meg rett og slett skikkelig uvel. At norske menn kan sitte og håne henne gjør meg sint. At norske gutter kan si at minnet hennes lever videre for også poste klipp i kommentarfeltene gjør meg trist. 

Olivia er en av av fem pornostjerner som har død de siste tre månedene. Selskapet hennes meldte om dødsfallet hennes tidligere denne uken og de pekte på alkohol- og pillemisbruk som mulig dødsårsak. Men uansett hva årsaken er, så er det ikke annet enn tragisk. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For Olivia var mer enn yrket hennes. Hun var en kvinne, hun var vakker, hun var datteren til noen, hun var vennen til noen, hun var kusinen til noen, hun var barnebarnet til noen og hun fortjener verdighet på lik linje som alle andre. Hun satt antakeligvis å spiste pizza på fredagskvelden hun også, hun dro nok på treningssenteret hun også og hun handlet med stor sannsynlighet inn brød og melk på butikken hun også. 

Jeg klarer faktisk ikke i min villeste fantasi å forså hvorfor noen får seg til å kommentere dette: 

«Det var sikkert slitsomt å ha sex 25 ganger om dagen». Hva gjør at en mann som i følge seg selv har gått livets harde skole selv, i det hele tatt får seg til å lire av seg en slik kommentar? Mener han at dette er en god nok grunn til å miste livet? Til å ikke orke livet? 

«Jaja, minnet hennes lever fortsatt videre da… Fapfap…». Denne fyren er i følge Facebook-profilen sin bestefar. Jeg er så glad for at min bestefar ikke skriver sånn på nettet, og for at han ikke latterliggjør dødsfallet til et annet menneske på den måten. 

«Det var sikkert en lettelse for familien». Jeg orker ikke en gang å kommentere det, for det er faktisk så lavmål og umenneskelig å kommentere noe sånt.

«Ja ja slik kan det gå når det blir for mye gjennomtrekk :D». Seriøst, Rune? 

Vi mennesker må slutte å heve oss over andre og tro at vi er mer verdt enn andre. Det er snakk om en ung jente på 23 år, med hele livet foran seg. 

Jeg minner om at en av de andre døde pornostjernene tok livet av seg i desember, etter å ha blitt hetset på sosiale medier, så bruk huet a folkens.

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

De fleste som har et aktivt sexliv har opplevd dårlig sex. Dårlig sex kan være flaut, rart og det kan være ubehagelig, men dårlig sex er ikke seksuell trakassering eller overgrep. Det er heller ikke et dårlig forsøk på å flørte med noen på byen. Ei heller når en fyr forsøker å kysse deg etter en het kveld på date. 

Det kan derimot være kleint, rart og ja, det kan gjøre litt vondt. Men seksuell trakassering er det ikke. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvis vi skal begynne å stemple alle kleine, ubehagelige og mislykka dater, sjekketriks og ligg som #Metoo mørklegger vi hele kampen som jeg av hele mitt hjerte mener har vært og er svært viktig. For at seksuell trakassering skjer er det ingen tvil om og det er heller ikke tvil om at det er ugreit og til en stor grad ulovlig. 

Jeg er en av de som heier på alle som står frem og snakker høyt om seksuell trakassering. Jeg har gjort det selv og jeg kommer også i fremtiden til å stå bak de som åpner opp og sier ifra om reelle forhold. Samtidig syntes jeg det er vanskelig når det virker som at noen glemmer hvor alvorlig seksuell trakassering faktisk er og når noen sliter med å skille mellom dårlige valg og virkelige overtramp og overgrep. 

I helgen fikk jeg som flere andre med meg anklagene mot skuespiller Aziz Ansari. Anklagene ble publisert via det feministiske nettstedet Babe.net. Anklageren ble holdt anonym bak navnet “Grace”. “Grace” startet teksten sin med å si: “Jeg gikk på en date med Aziz Ansari. Det ble til den verste natten i livet mitt.” Anklageren fortalte om en date med Ansari som hun mente eskalerte for fort etter at hun hadde blitt med på å bli med han hjem. Ansari på sin side sier at han trodde at begge to samtykket. “Grace” hevder at han ignorerte de verbale og ikke-verbale tegnene hennes. 

Jeg er ikke i en posisjon til å uttale meg om hva andre opplever som seksuell trakassering, men i mine øyne er det ikke trakassering om noen:

– Spør om du vil ta en drink. 

– Inviterer deg ut på date.

– Kysser deg etter en date. 

– Spør pent om telefonnummeret ditt. 

– Spanderer en kaffe på deg. 

– Kommenterer at du en fin.

– Når du er på date med noen, du blir med personen hjem, kler deg naken og trekker deg fra å ligge med personen i siste sekund.

– Hvis en kompis stryker deg på ryggen for å trøste deg. 

Mange kjenner til kampanjen “Nei er Nei”, og på mange måter skulle jeg ønske at den heller ble kalt ja “Ja er Ja”. For en stund siden skrev jeg dette på bloggen min om en situasjon der jeg selv satt igjen med en dårlig følelse: 

“For nei, jeg har ikke blitt voldtatt – Men jeg har hatt sex uten å ville det. 

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvor grensa gikk. For min grense ble hvert fall tråkket over den kvelden, uten at jeg føler meg voldtatt. Rett og slett fordi jeg ikke vet hva det vil si å føle seg voldtatt. Fordi jeg var med på leken, helt til siste sekund. Jeg valgte bare ikke å si i mot, til tross for at jeg de neste dagene følte meg helt naken, tråkka på og flau. 

For denne fyren har forhåpentligvis ikke peiling på at jeg føler det sånn som jeg gjør, til tross for at han i ettertid oppførte seg som en drittsekk. Men jeg kan ikke kalle han en voldtektsmann fordi jeg ikke sa nei, og fordi han var en drittsekk” 

Jeg vet at det finnes mye dårlige holdninger der ute, jeg vet at det finnes mye dårlig oppførsel der ute og jeg vet at det altfor ofte oppstår situasjoner som er langt over grensa. 
 

På fredag har jeg bursdag, og hvis det er en ting jeg ønsker meg så er det at vi jenter skal lære oss å si nei. 

Vi må si ifra hvor grensene våre går. Vi må være tøffe nok til å si nei. Vi må få kunnskap om hva som er greit og hva som ikke er greit. Vi må forstå at vi må stå opp for oss selv. 

Ingen skal gjøre noe med oss som vi ikke vil, men av og til tror jeg det er vanskelig å sette grenser når det står på. Voldtekt er aldri greit, men vi må skille mellom voldtekt og seksuell trakassering og sex vi egentlig ikke ville være med på. Og vi må ikke stemple noen som overgripere fordi vi enten angrer eller ikke syntes det var så gøy allikevel. 

Og først og fremst så tror jeg at vi, kjære jenter, vi må tørre å si ifra. At vi må være tøffe nok til å stå opp for oss selv. 

Livet er fullt av dårlig sex og dårlig sjekketriks, og jeg tror det er viktig at vi klarer og å skille mellom det og overgrep. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs

// Marty 

I dag må vi snakke om overvektige modeller. 

Jeg mener med hånden på hjertet at alle mennesker er like mye verdt, jeg mener at vi ikke skal bry oss om andre sine kropper og jeg mener at man egentlig skal la hverandre være i fred. Jeg er nemlig lei av at vi kommenterer og kritiserer hverandres kropper og at kropp har en så sentral og stor plass i samfunnet vårt. At kropp er så viktig. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nylig var jeg med i podkasten Treningsstudio med treningsekspert Cornelis Elander og Petter Braathen. Der tok vi opp spørsmålet «bør vi forby overvektige modeller»? Cornelis på sin side er for at motebransjen tar grep og han mener at det er riktig og forby sykelig undervektige modeller, men han mener også er det er riktig å forby sykelig overvektige modeller. 

Det jeg syntes er vanskelig med dette spørsmålet er hva som definerer overvektige modeller. For alle vet at det ikke under noen omstendigheter er sunt eller helsemessig å være overvektig. Men i motebransjen og i modellyrket så er selv jeg som en størrelse 40 i utgangspunktet for stor. 

Grunnen til at noen ønsker å forby overvektige modeller er fordi man ikke ønsker at disse skal sende signaler om at det er greit å være overvektig. 

Men, la meg først si en ting: Jeg har aldri møtt et menneske som har hatt et ønske om å bli overvektig. Og hvis noen oppriktig er redde for at overvekt skal være trendy, så syntes jeg de skal slå opp hvilket som helst kvinnemagasin og lese alle artiklene som forteller oss kvinner om hva vi burde spise for å være tynne, hvordan vi burde trene for å være tynne og hvor mange timer vi burde sove for å holde oss tynne. 

For overvekt er ikke trendy, og det er heller ikke det modeller over gjennomsnittet ønsker å formidle. Jeg syntes nemlig ikke at man skal fremme overvekt, men jeg mener heller ikke at det er det som gjøres når det går store modeller på catwalken. 

Mangfoldet på catwalken er allerede for smalt, og jeg mener det er trist hvis man skal utelukke en så stor gruppe mennesker. For jeg savner allerede flere mørkhudede, rullestolbrukere, hijabkledde kvinner og korte mennesker i motebildet. For mote er ikke kroppen som bærer det, det er klærne utenpå – Og de trenger vi alle. 

For jeg mener at alle mennesker trenger noen å sammenlikne seg med, noen å hente inspirasjon fra og noen å se opp til. 

I mine øyne er det nemlig viktigere å få noen til å føle seg fine, enn det er å fortelle de at de er for annerledes til å føle seg fine. 

I mine øyne er det nemlig viktigere å få noen til å ha god selvtillit, enn det er å ekskludere de. 

I mine øyne er det nemlig viktigere å få noen til å bli motivert, enn å si at det ikke finnes muligheter. 

Mote handler om indentitet, følelser og kreativtet. Det handler om hvem du ønsker å være, hvordan du ønsker at andre ser på deg og om hvilke signaler du ønsker å sende. Også for tjukke mennesker. 

Og hvis jeg skal være helt ærlig så tror jeg det er farligere å ekskludere enn gruppe mennesker enn det er at noen er tjukke. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER (3 kategorier) 

// Marty

Regjeringen har nettopp sagt at de vil foreta en styrt avvikling av pelsdyrnæringen innen 2025, og det er JAGGU på tide. 

En av grunnene til at jeg ikke lenger kjøper pels er fordi det ikke under noen omstendigheter lenger er trendy – Og at jeg nærmest ville følt meg dum hvis jeg skulle gått på gata med pels. Men, hovedgrunnen er hvordan dyrene blir behandlet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter at regjeringen la frem at de ville ha slutt på pelsdyrnæringen innen 2025 var det mange som lurte på hvorfor de skulle slutte med pels i landets kommentarfelt, og jeg har forsøkt å ramse opp 9 gode grunner til hvorfor vi ikke skal bruke pels: 

1. Pels er ikke nødvendig. Vi lever i 2018 og det er ingen mennesker i verken varme eller kalde strøk som oppriktig behøver å ha et dyrelik hengende rundt halsen. Det finnes så mange andre gode, varme, lettere og ikke minst miljøvennlige alternativer til pels!

2. Det er dyremishandling. Det er ingen hemmelighet at svært mange dyr på pelsfarmer ikke har det bra. 

3. Det foregår også dyremishandling på sertifiserte farmer… Og jeg tror nærmest det er umulig å drive en pelsfarm der man behandler alle dyrene med verdighet – Og det er en god grunn til å bare droppe hele greia. 

4. Norge kan vise vei internasjonalt. Vi i Norge kan faktisk vise vei og ta en viktig rolle i å forby pels. Når Norge legger ned sin pelsnæring forhindrer det forhåpentligvis oppblomstring av pelsdyroppdrett i utlandet. 

5. Det er utrendy! Ekte pels er skikkelig ut hvis vi skal snakke mote, og faktisk har flere av de store motehusene valgt å slutte og produsere ekte pels. Gucci er en av de 👏🏻 

6. Pels er miljøskadelig. Ifølge Dyrevernalliansen markedsfører pelsindustrien seg som miljøvennlig, mens pels faktisk forurenser hele fire ganger mer enn fuskepels, og syv ganger mer enn ull. 

7. Det er ikke fint. Og hvis man syntes det er fint, så har man faktisk blitt SÅ dyktige til å produsere fuskepels at det ikke finnes noen gode grunner til å kjøpe vanlig pels fremfor fuskepels. Spør meg så skal jeg gi deg tips til noen som er dyktige! 

8. Kultur er ingen unnskyldning. «Jeg kommer nordfra og der bruker alle pels – Og det har vi alltid gjort». Ehm? Så man skal dilte etter alle andre? Skal man støtte opp under denne næringen kun fordi alle andre bruker det? Er det ikke da virkelig på tide å slutte med det? 

9. Se på bildet under, for meg er egentlig det en god nok grunn i seg selv. 

Licensed from: leungchopan / yayimages.com

Det er faktisk ikke kult å representere dyremishandling og jeg syntes det er på tide at vi setter ned foten og står opp for dyrene. 

Pels kler dyr – Ikke mennesker. 

Facebook HER – Instagram Martinehalv – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER (3 kategorier) 

// Marty

Jeg elsker å ha fri. Jeg elsker å kunne sove lenge, spise en deilig frokost og treffe venninner på kafé. Jeg elsker å trene om morgningen og være hjemme for å lage middag til kjæresten min. Jeg elsker å dra på spa, jeg elsker å shoppe og jeg elsker å ligge langflat å se på serier. 

Faktisk så tenker jeg ganske ofte at jeg heller vil gjøre det enn å jobbe, men det betyr ikke at jeg gjør det for det. Jeg tror heller ikke det er så unormalt å av og til tenke seg til spa i stedet for jobb en kald, tirsdagsmorgen. 

I går uttalte Spekter-direktør Anne-Kari Bratten at det er uforståelig at kvinner uten barn eller med voksne barn jobber mer deltid enn småbarnsmødre. Jeg er for så vidt enig, men å begrunne det med at vi kvinner velger å shoppe fremfor å jobbe mener jeg ikke er annet enn vanvittig stereotypisk og arrogant. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tviler ikke på at det er en del dårlig arbeidsmoral blant oss, og jeg tviler heller ikke på at det finnes kvinner som syntes det er mer behagelig å shoppe, enn å jobbe (jeg er faktisk en av de, men det betyr ikke at det er det jeg gjør). Det å derimot å si at det er det normale er ikke annet en tåpelig. 

Jeg har bekjente jeg som sier at de aller helst ikke vil jobbe, men min oppfattelse er at de fleste kvinner ønsker seg en karriere – Fremfor å shoppe, plukke blomster og gå tur i skogen, som Bratten sier at de fleste kvinner vil. 

Erna Solberg la stor vekt på at deltidsarbeidene kvinner utgir den klart største arbeidskraftreserven i Norge under sin tale til NHOs årskonferanse på tirsdag. I følge Statistisk sentralbyrå jobber 36,8 prosent av norske kvinner deltid, mot 12,5 prosent av menn. Det betyr at hvis Norge skal ha nok arbeidskraft i tiåra fremover må flere av disse kvinnene ut i fulltidsjobb. 

Men, jeg tror ikke løsningen er å dra alle kvinner under en kam – For at det sitter enormt mange kvinner som ønsker heltid fremfor deltid er det ingen tvil om. Jeg tror heller løsningen er å åpne opp for flere fulltidsstillinger, og kanskje spesielt i kvinnedominerte yrker, for det er helt klart en u-ting i arbeidslivet at det ikke tildeles flere fulltidsstillinger. 

Noen kvinner har garantert godt av å ta av seg korsettet, komme seg opp av sofaen og ut på jobb, men, jeg nekter å si meg enig i at dette gjelder de fleste. 

Jeg legger forresten ved et bilde av meg på shopping i sommer. Det var digg, men jeg hadde ikke hatt råd til å shoppe hvis ikke jeg jobba. 

Forresten: Syntes det er kulere med kvinner som heier på kvinner. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER (3 kategorier) 

// Marty

Jeg har akkurat sett flere av episodene av Aftenposten sin serie STUCK. Hvis jeg skal være helt ærlig så vet jeg ikke om jeg skal le eller gråte. Først og fremst så er jeg forbanna, men også fortvila. Fortvila for hva jeg blir vitne til gjennom serien. Hva som vises. Hva jeg ikke vet om og alt jeg blir skjermet for.

Samtidig så tar jeg meg selv i at jeg skammer meg litt. Jeg skammer meg nemlig for å klage over gnagsår fra de nye joggeskoa, at jeg ikke har penger til å dra på kino eller til å sette på nye falske vipper. Jeg skammer meg over å kun tenke på meg selv, over å syntes synd på meg selv og ikke reflektere over hvor bra jeg egentlig har det. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor bra vi har det.

I den ene episoden møter programleder Emilie en jente på 17 år. Denne jenta er sammen med en mann på 42 år som hun møtte når hun var 12 år. 

I en annen episode møter Emilie en gravid jente på 15 år som har blitt gruppevoldtatt og får skylden for det selv. 

For ikke å snakke om da Emilie gråter og stiller spørsmål om hva slags monster som voldtar en 8 år gammel jente etter at en åtteåring er voldtatt av stefaren sin og får vondt når hun tisser. 

Av og til får jeg spørsmål om hvorfor jeg er feminist, og etter å ha sett denne serien sitter jeg igjen med haugevis av gode grunner. Haugevis av grunner til at jeg ønsker å ta kampen for kvinner, og ikke minst jenter sine rettigheter.

Egentlig lurer jeg på hvordan man ikke kan være feminist etter å bli presentert for en virkelighet som er så brutal at jeg nesten må sette på en episode med Kardashian, bare for å minne meg selv på hvor overfladisk og falsk denne verden egentlig er. For ikke å snakke om hvor godt jeg liker det når det er falskt og overfladisk, og når vi krenkes av ulver på turklær. 

Egentlig trenger man ikke å kalle det feminist en gang, for man kan egentlig kalle det et medmenneske. 

Æsj. Jeg blir faktisk nærmest flau av å skrive det. Jeg blir flau av at vi klager over at brød er dyrt, jeg blir flau av at vi klager over vi ikke kan kjøpe sprit før vi er 20 år og jeg blir flau over at idrettstopper kaster penger ut av vinduet – Når 8 års gamle jenter blir voldtatt, når kvinner ikke kan gå selv på gata og når jenter blir hindret rett til utdanning fordi de skal selge seg selv til inntekt for resten av familien. 

Jeg blir sint og jeg blir forbanna. 

Også blir jeg takknemlig for at noen viser frem hvordan det er, tross alt.

For jeg er egentlig lei av å lese om hvordan jenter burde organisere sminkeskuffen sin, når det finnes jenter i verden som ikke får lov til å smile uten tillatelse. 

Jeg er egentlig lei av å lese om hvordan jenter burde kle seg, når det finnes jenter i verden som må kle av seg for å tjene penger. 

Jeg er egentlig lei av å lese om hvordan jenter burde fylle leppene sine, når det finnes jenter i verden som ikke får si hva de mener. 

Jeg forstår at verden er urettferdig og at jeg kommer fra et land der vi heller klikker på sex, utroskap og lønninger fremfor krig, mangel på jenters rettigheter og barneekteskap – Men det gjør vondt. Jeg sier heller ikke at vi skal slutte å leve de livene vi gjør fordi noen har det verre enn oss… 

Men av og til må vi få opp øyene og forstå hvor heldige vi faktisk er når vi legger oss mette i magen, når vi kan ta en varm dusj og når vi kan få klemmer fra mammaene våre. 

Det finnes nemlig så vanvittig mange som aldri får oppleve det. 

Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Stem gjerne på meg på til Vixen Influencer Awards HER (3 kategorier) 

// Marty