Røde kors sin nye kampanjefilm florerer rundt på internett i disse dager. På min liste over facebookvenner har alle slags mennesker delt den, og når vi snakker om alle slags mennesker snakker jeg om at hun jenta i klassen som innvadret fra Irak i 2008 har delt den, hun som er så dårlig oppdratt fordi hun verken har moren eller faren sin her. Kompisen til broren min som tar mastergrad i ett eller annet har delt den, han som aldri har tid til å være med kompisene, søsteren til venninnen min som har delt den, hun som sliter med tvangstanker vet du, også har han i kassa ved nærbutikken min har delt den, han overvektige. Faren til hun ene jeg spilte fotball med tidligere har delt den, han som kjører Porsche og har 345 reisedager i året, han som helt sikkert har en dame på si i alle land han reiser til. Også har vi meg da, som har delt den, jeg som tror jeg er så perfekt og flink, men egentlig bare er helt håpløs.
Alle vi har delt den, og jeg tror vi har delt den fordi den treffer oss, fordi vi sitter igjen med et snev av skyldfølelse. En skyldfølelse fordi de aller fleste av oss enten gjør narr, tuller eller snakker nedlatende, ikke bare om flyktningene; men om alt og alle.
For har vi ikke et holdningsproblem når vi tillater oss å fortelle en liten jente at hun burde komme seg ut av landet vårt, når vi forteller en ungdom at han ikke er verdt noen ting og like gjerne kunne blitt bombet ihjel, og når vi forteller et helt folkeslag at de må klare seg selv, i alle elendighet og møkk? På lik linje som når vi tillater oss å si at han i kassa på nærbutikken er overvektig, at faren til hun jeg spilte fotball med før er utro og at søsteren til venninnen min har tvangstanker?
Jeg er nemlig rimelig sikker på at at hun lille jenta helst ville vært hjemme, at ungdommen føler seg ganske verdiløs og at de gjerne skulle klart seg selv. Akkurat som at han i kassa på nærbutikken vet han er overvektig, at faren til hun jeg spilte fotball med syntes ryktene er kjipe og at søsteren til venninnen min syntes det er vanskelig at folk snakker om henne og tvangstankene.
Jeg syntes vi er feige jeg Norge. Jeg syntes vi er feige når vi snakker om hvor bra det er at de ikke får oppholdstillatelse, også deler vi filmen, for å vise hvor gode og medmenneskelige vi er. Jeg syntes vi er feige når vi ler av de som ikke kan prate norsk, i stedet for å hjelpe. Jeg syntes vi er feige når vi legger all skyld på disse menneskene med en gang noen blir voldtatt, noe er stjålet eller noen er drept.
For det er helt i orden at vi ikke ønsker flere flyktninger, at vi syntes språkutfordingene er vanskelige og at vi syntes kulturen er skremmende.
Men jeg ønsker ikke flere slike holdninger, jeg syntes språkutfordringene vi har intert er vanskelige og jeg syntes kulturen vi holder på å bygge er skremmende. Men det passer vel godt inn i konseptet «Jenta var fattig, men vi knulla likevel (ÆSJ)» (Fra russebussen Storbjørn 2015)
– Marty


































