Først må jeg starte med å si at du så ekstra fin ut idag, og beklage at jeg har ligget og sovet til nå (Selvom det var sjukt digg). For det andre så må jeg si at badet er nyvasket og at jeg tenkte meg ut på en ganske så lang løpetur straks. Jeg må dessverre dra før du kommer hjem, og blir nok borte en god stund. Jeg vet at jeg har vært på tre gutteturer den siste måneden, og at jeg lovte å hjelpe deg med å flytte denne uka. Men Fabian inviterte meg akkurat med på en ny guttetur…
I morgen.
Jeg syntes jo det hørtes veldig gøy ut, hva tenker du? Han kalte det forresten golftur, og jeg har jo blitt så veldig glad i å spille golf.
Jeg har forresten kjøpt disse til den veldig snille og flinke kjæresten min:
Jeg har allerede pakka baggen, så hvis du skulle bli ordentlig irritert så er ikke det noe stress altså. Skjønner at du da kanskje trenger noen dager for deg selv uansett.
En venninne sendte meg en melding her om dagen. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, du MÅ hjelpe meg”. Først tenkte jeg at de var noen eksamensnerver, venninnetrøbbel eller annet trouble in paradise. Jeg svarte selvfølgelig ja, og forsto i neste melding at alt dreide seg om et Tindermatch. Hun hadde møtt fyren ute samme helg, og de hadde virkelig funnet tonen. Han hadde med beste lovnad lovet at han skulle ringe henne, men det skjedde aldri. Nå var hun hypp på å ta kontakt, og jeg kunne virkelig ikke forstå problemet.
Hvis du har vært forelska, betatt eller interessert i noen, noen gang – Så kjenner du antakeligvis følelsen av å overanalysere alt. Venninnen min hadde siden møtet deres analysert alt, til og med antrekket hans. Hun hadde altså begynt å interesse seg for typen som har barisbilde som profilbilde på Tinder, etterfulgt av et bunadsbilde med gutta på 17.mai. Han hadde blunket til henne på byen, og de hadde snakket om alt mulig rart hele kvelden.
Problemet til venninnen min var at hun ikke visste hvordan hun skulle gå frem, om hun skulle ringe, sende en melding (tinder eller SMS) eller la det gå. Det er for så vidt de tre alternativene som oftest gjelder, og jeg prøvde i herdig og forslå at hun enten bare måtte ringe han eller la det gå. Nå skal det sies at jeg nå har vært i et ganske så godt og stabilt forhold en god stund så det er fullt mulig at jeg har mistet noen av de tankene der – MEN, jeg undrer fortsatt på hva problemet er, og var.
Venninnen min lurte selvfølgelig på om han kunne ha playa henne, og jeg sa at det ikke er å playe noen når man bare snakker sammen ute på byen. Hun lurte på om hun ikke hadde vært så fin som han trodde. Og det beste av alt: At han hadde død, blitt kidnappet eller at en i familien hans hadde blitt alvorlig syk. Da fikk hun et snev av dårlig samvittighet, som for så vidt gikk fort over når hun stalket han på Instagram og så at han hadde vært i bursdag men de såkalte 17.maigutta kvelden før.
Hovedproblemet til venninnen min var nemlig at hun syntes han som gutt burde ta kontakt, og at det ble feil hvis hun gjorde det.
HALLO!
For noe fjas, kjas og bullshit. Konklusjonen hennes ble også dette, at hun ikke kunne ta kontakt fordi det burde være gutta som gjør det. Så hun mista altså den Tindermatchen, til tross for at det hadde blitt såpass at de hadde delt nummer.
Altså, tenk om barisbunadsmannen var drømmemannen, og at hun lot det gå – Fordi hun mener at det er guttas jobb å ta kontakt.
Jeg kan umulig være den eneste som har fått med meg at Fitness24Seven har laget et eget treningsrom for jenter. Personlig visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg så det. For jeg stusser litt på forklaringen og bakgrunnen for at de har gjort det. Hvis den oppriktige grunnen er at jentene føler et ubehag når de trener med gutter og at de føler at de ikke får være i fred – Da mener jeg at man tar tak i HELT feil enda av problemet. Det er skremmende at det i denne saken er snakk om voksene mennesker, for hvis det er et problem at kvinner og menn trener sammen, fordi mennene oppfattes ubehagelig mener jeg at det er feil mennesker som må finne løsninger. Strengt talt sett burde vel disse mennene i såfall burde få forbud mot å trene der.
Jeg trener selv på treningsstudio, og tanken har aldri falt meg inn at jeg skulle ønske at jeg hadde et eget rom å trene på. Faktisk opplevde jeg tidligere denne uken å finne dette bildet av meg selv på nettet:
Jeg ønsker å påpeke at dette bildet er tatt i damegarderoben. Men jeg gikk ikke til ledelsen for å spørre om et eget rom å skifte i. For problemet ligger vel heller i våre holdninger. Jeg mener det er å skru tilbake tiden og sette er grovt spørsmålstegn ved likestillingen når man iverksetter tiltak som dette. Jeg vil tørre å si at de drar det så langt som å sykeliggjøre kvinnene, og jeg lurer på hva vi som damer hadde sagt hvis mannfolka hadde fått et helt eget, hellig rom – Der du skulle slippe å trene med oss.
Vi har et enormt fokus på kropp og utseende, og vi bekjemper ikke noen av delene ved å kle på oss, lukke dører og finne oss i at vi blir skilt fra hverandre. Jeg forstår at det er gunstig for treningssenterne, og jeg kan forstå argumentene som handler om at man som kvinne føler at man kan slippe seg mer løs, slappe av og at man kan få svetteringer uten å føle seg ubekvem. I bunn og grunn handler jo dette om kropp, selvfølelse og selvtillit, og det er jo også der vi må begynne. Hvis kropp kunne få vært kropp, hvis man kunne trent uten at hensikten handlet om at man skulle bli deilig, hvis mannfolka kunne sluttet å objektivisert og hvis vi damer kunne vært litt rause, og ikke så kritiske til hverandre – Hadde vi sluppet dette. Dette er selvskapt, og jeg nekter å finne meg i det.
Her er dermed et bilde av rumpa mi, til du som snikfotograferte meg, og til de eventuelle mannfolka som ikke klarer å holde øynene sine for seg selv (dessverre i ført sofatruse).
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
Heialleihopa. Lørdag, jobb og C kommer endelig hjem fra en liten hyttetur han har vært på. Jeg vil også på hyttetur…. Haha:( C og jeg har prøvd å komme oss på hans familiehytte nå i snart ett år, og det har enda ikke skjedd. Haha, er det mulig…
I går skrev jeg om hvorfor jeg valgte å slutte på videregående. Du kan lese det HER. I den forbindelse fikk jeg en kommentar om at jeg burde slette innlegget, fordi det kunne påvirke andre ungdommer dårlig. Min beslutning handler jo verken om at jeg syntes videregående er dumt, eller at jeg ikke syntes at det er viktig. I bunn og grunn handler det jo kun om at for min del, var det den beste løsningen.
Jeg anser ikke meg selv som en drop out, i og med at jeg fullfører videregående. Men jeg oppfatter det som en enorm tabu å gjøre noe annet enn hva som forventes, uten helt å skjønne hvorfor. For videregående er viktig, men det finnes så vanvittig mange måter å gjøre det på – Til tross for at man tror og føler at det kun finnes en eneste fasit. Jeg tror faktisk det hadde vært flere som fullførte videregående hvis man åpnet for flere muligheter å gjøre det på. Jeg syntes også det er synd at man sier at det påvirker dårlig, for det er snakk om forskjellige historier og muligheter. Jeg ser på det som en mulighet å få gjøre det på den måten jeg gjør – Og overhode ikke noe som er negativt.
Vi er vanvittig heldige som har de utdanningsmulighetene vi har og vi er heldige som har så mye å velge mellom. Det er til en stor grad opp til oss selv om vi ønsker å benytte oss av de eller ikke, men vi burde hvert fall ikke flire det bort eller stresse det bort.
Den største forskjellen fra i år til tidligere er at jeg ikke har hatt ferie i hele år. Det er rart, uvant og jeg kjenner det på kroppen. Samtidig så trives jeg godt i hverdagen og i mitt forsøk på å ha rutiner. Sommerferien i år er overhode ikke på åtte uker, men på en måte så er det liksom helt greit.
Jeg syntes altså ikke at det er negativt å fortelle om andre måter å fullføre på, jeg vil heller påstå at det er en styrke, for ikke snakke om en gode vi er så heldige å ha. Til syvende og sist så handler det jo om å veilede oss og gjøre oss klare for voksenlivet, og voksenlivet har jo en haug av forskjellige veivalg.
Hey dere! Jeg skulle gjerne ropt ut at det endelig er fredag, men jeg har ikke “fredagsfølelsen” i det hele tatt. Jeg savner litt den tiden der det var obligatorisk med taco, Idol og digg på fredagskvelden. Nå skjer det liksom så mye annet, og når jeg jobber så mye som jeg gjør har jeg sjeldent fri på lørdager lenger. Helgen er liksom ikke helt det samme som før, men sånn er det. Kanskje følelsen av helg kommer tilbake når man får barn en gang? Ikke vet jeg. I såfall. Denne uken har vært fin, innholdsrik og hektisk. Det er synd at det har bøttet ned i hele dag, for jeg trodde sommeren var på vei.
Jeg har lenge tenkt på om jeg skal åpne snappen min. Mye fordi jeg ikke klarer å dukke så altfor dypt inn i mitt eget kommentarfelt og fordi jeg føler at jeg så gjerne skulle være tilgjengelig på en av plattformene. Jeg har bevisst stengt snappen min fordi jeg vet at jeg ikke vil klare å svare på alt, og fordi jeg ikke kan sitte å snappe med forskjellige mennesker om hva som skjer. Og rar som jeg er tar jo samvittigheten over da! Jeg snakket med Anne Brith om det i går, og hun sa det så fint at det var jobben hennes, og at det for henne var en selvfølge å være tilgjengelig på snap. Hmmm… Jeg vurderer det. Hvert fall å prøve kanskje?
Det snakkes idag om hvor mye tid på skolen som kastes bort på tullball, hvor mange dager skoleruta burde inneholde og hvor feil inntrykk elevene får av inngangen til arbeidslivet. Jeg valgte å slutte på videregående, og dette er en av grunnene. Jeg sluttet fordi det var for mye dødtid, og fordi jeg ville ut i arbeidslivet.
Det er ingen hemmelighet at det er et enormt press på skolen, og dette presset er tøft. Jeg ser alle argumentene om at arbeidslivet også er tøft, men jeg mener at man ikke kan sammenlikne en 16 åring, og en 40 åring. Det skal være greit å syntes at det er tøft, at det er mye press og mange forventinger når man går på skolen. Jeg syntes det, og for min del kunne det bli så ille at jeg ble syk.
I arbeidslivet trives jeg derimot mye bedre, til tross for mye mindre ferie og lengre dager. Og det er her jeg mener det skurrer.
Jeg kan, så lenge jeg kan huske, huske månedene etter påskeferien som behagelige på skolen. Det har de siste årene vært tynget av eksamener, muntlige tester og ting som har vært både tungt og krevende. Samtidig så har det vært enormt mye fritid og døtid, og mye av denne døtiden har vært obligatorisk å delta på.
Det har vært obligatorisk å være tilstede når jeg overhode ikke har trengt det. Jeg har full forståelse for at det i utgangspunktet skal være sosiale, gode sammenkomster, men jeg ser ingen verdi i å se tre filmer i løpet av en skoledag, fordi man må være tilstede. Som oftest har det endt med at man har fått reise hjem mange timer før man skal, eller at man kun har trengt å møte opp.
Derfor valgte jeg heller i år og ha mange eksamener på egenhånd, og komme meg ut i arbeidslivet. For all den tiden jeg de siste årene har “kastet” bort på skolen, kunne jeg jobbet og gjort mye annet som er mye mer nyttig og viktig.
Jeg vet at skolen er en viktig sosial arena, og man skal få lov til å være ungdom, prøve og feile. Men jeg oppfatter skoleåret som rotete, og at det overhode ikke er tilrettelagt for elevene sitt beste.
For det stemmer at man som skoleelev har mye skole, fritidsaktiviteter, ekstrajobber, og hvis man først skal ha all denne døtiden burde vel den kunne brukes til noe konstruktivt? For jeg har aldri funnet det spesielt motiverende og givende å sitte inne, uten å lære noe som helst – Kun fordi skolekalenderen sier at vi må. For hvorfor er det ofte slik at det er lagt opp til mer undervisning etter at eksamen er gjennomført?
Skolen er viktig, men hverdagen er rotete. Jeg vet at skole er til for vårt eget beste, men det trengs en oppussning.
Og den trengs nå.
Facebook HER – Instagram HER – Snapchat Martinehalvs
– Godt spørsmål! Jeg har mye på hjertet, kanskje? Jeg tenker sånn at det skjer ting i media, i ens eget liv og i verden hele tiden – Og det er alltid noe å skrive om.
♥ Når flytter du og Christian?
– 1.august!!! Æh. Det er så nære. Jeg fant ut at jeg skulle hjem allerede 16.august i går da, så jeg kommer hjem en tur, eller til Stavanger ganske fort…
♥ Skal du reise noe i sommer?
– Jeg skal innrømme at denne sommerferien kommer til å handle mest om å flytte og jobbe. Det kommer nok til å gå skremmende fort! Men, C og jeg skal en tur til Spania i juli. Etter det er det flytting, før en tur til Stavanger i midten av august. Jeg håper jeg får tid til å reise bort en tur i løpet av høsten også.
♥ Er du redd for å bli sett på som sur og bitter siden du kjefter mye på bloggen?
– HEHEHEHE. Nei. Overhode ikke faktisk. Jeg skriver to til tre innlegg på bloggen hver eneste dag, og de er så varierte og forskjellige at jeg tror de som tenker det må begynne å lese alt det andre også. Jeg tar opp mye jeg har på hjertet, men det betyr overhode ikke at det er kjeft 🙂
♥ Er du like mye med Grunde som før?
– Grunde er min bestekompis, og vi har daglig kontakt selvom vi ikke møtes hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for han!
♥ Er du stolt av Grunde etter han var med på PH?
– SELVFØLGELIG. Jeg er så stolt at jeg dåner. For en fyr!
♥ Kunne du vært med på Paradise selv?
– Haha. Godt spørsmål. I utgangspunktet nei, og hvert fall ikke slik livssituasjonen min er akkurat nå. Samtidig tror jeg det hadde vært SJUKT interessant og sett en som meg der inne, haha.
♥ Skal du gjøre noe mer TV, vil du det?
– Vi får se 😉 Men ja. Jeg elsker det.
♥ Når fikk du mensen?
– I 7.klasse tror jeg. Ah, husker det så forbanna godt. Må nesten fortelle om det en gang!
♥ Er du redd for å være ensom når du flytter?
– Jeg tror jeg blir gal hvis jeg skal være redd for det før jeg flytter. Samtidig så er jeg faktisk ikke engstelig for det overhode! Men det blir en spennende utfordring og jeg vet at mye avhenger av meg selv. Jeg er mer redd for hvordan leilighet vi får fremfor at jeg skal være ensom. Om det er for at jeg vet at det kommer til å ordne seg eller fordi jeg ikke vil tenke på det vet jeg ikke…. Samtidig så mener jo jeg at det er forskjellige måter å være ensom på!
♥ Har du noen gang farget håret?
– Nei. Jeg skal faktisk til frisøren og stripe det litt neste uke 🙂
♥ Leser du noen andre blogger og hvem ser du på som din største konkurrent?
– JA! Men jeg leser ingen daglig. Jeg surrer rundt, klikker meg inn her og der. Det er jo litt for å følge med, hente inspirasjon og lese hva andre skriver. I forhold til klesinspirasjon så henter jeg mest fra utlandet, men jeg er oftere inne på diverse nettaviser enn andre blogger haha. Jeg er min egen største konkurrent. Helt på ekte. I bransjen “konkurrerer” man jo mot alle. MEN!!!!!!!!! Jeg syntes faktisk at altfor mange er dårlige til å omtale hverandre og bruke hverandre positivt. Jeg syntes det er kult når man kan utfordre hverandre litt og diskutere ting man ikke er enige i, men man skal faktisk unne andre suksess.
(Dette var det eneste treningsbildet jeg fant i farta… Tar altså svært sjeldent treningsbilder av meg selv)
Jeg har fått tilbake treningsmotivasjonen. Den dukket opp fra ingen sted, og jeg stor trives med det. For første gang på lenge er det lystbetont, og det gjøres fordi jeg vil, ikke fordi jeg føler at jeg må. Jeg ønsker å ha et bevisst forhold til både kropp og trening, men jeg skremmes litt når noen gang på gang påpeker at man er et dårlig forbilde fordi man trener. Jeg vil nemlig tørre å påstå at man da har misforstått litt. For konseptet med trening har muligens tatt litt av, for det handler om så vanvittig mye mer enn kropp og utseende.
På en måte skulle jeg ønske at trening kun ga utslag på vår psykiske helse – For den blir faktisk bedre av å trene.
For jeg tror ikke vi kan normalisere holdinger om at sunt kosthold og trening er feil. For det stemmer jo overhode ikke. Det vi må ta tak i er holdingene til hvorfor vi gjør det og finne gleden til å gjøre det. For hvis målet kun er å bli digg, få sprettrumpe og smalere midje, kan det umulig være lystbetont, og det er vel da trening ikke er bra?
For trening har blitt så forbanna glorifisert, og alt handler mest om hvordan du kan trene deg smalere, lettere og større. Det handler ikke om hvordan du kan trene deg mer positiv, gladere og til en bedre psyke. Det å trene har blitt status og prestasjon som mye annet, og jeg nekter å la det bli enda en arena der jeg føler at jeg må prestere for å holde følge, og for å være bra nok.
Jeg vet nemlig at trening er bra for meg, og jeg lyver hvis jeg påstår noe annet. Selv er jeg ekspert på å finne unnskyldninger for å slippe, og jeg ønsker heller å bli flinkere til å akseptere at jeg ikke gidder, orker eller har motivasjon, fremfor å finne alle andre unnskyldinger for å la være.
I vår kamp mot kroppspresset er vi flinke til å bygge opp en rekke gode holdinger, men vi må ikke glemme hva som er bra for oss. Merk at jeg ikke viser til vekt eller størrelse, men at trening på ingen måte er feil, og at vi må slutte og snakke ned trening og gode vaner.
Man aksepterer nemlig ikke kroppen sin noe mer eller mindre hvis man spiser tre kuler is fremfor tre gulrøtter. Så vi må slutte og lage fasiter, og heller forsøke å lage vår egen fasit, og finne en balanse for hva vi syntes er greit. Jeg er ikke et dårlig forbilde om jeg velger å trene eller ei. Samtidig er det ikke min oppgave å lage maler andre kan stå fritt til å sammenlikne seg med.
For vi må ta vare på oss selv, for det er så sinnsykt verdt det.
Det gikk opp for meg hvilken dato det er idag. Hvor fort timene, dagene og ukene går. Mamma ringte meg tidligere idag og spurte når jeg tenkte vi skulle flytte ut av leiligheten. Herregud. Leiligheten som jeg føler at jeg akkurat har flyttet inn i, men som jeg aldri har rukket å føle meg hjemme i. Det har vært halvveis, halvhjertet og et forsøk på å trives i et kaos av fullbookede dager og svett treningstøy. Vi har knapt en uke igjen i leiligheten før vi begynner å pakke ned, og jeg har et behov for å utsette det, uten å vite hvorfor. For jeg er ikke redd for å flytte, oppleve og få enda flere erfaringer. Jeg er redd for å feile, for at jeg ikke vil ha det bra og jeg er kanskje bittelitt redd for å leve.
Jeg er en sikkelig kontrollfreak, og tanken på å bo i pappesker og kaos gir meg et snev av panikk. Æsj, er jeg den eneste? Jeg gleder meg sånn til å kanskje falle litt til ro, få en struktur og kanskje en plan. På en måte vet jeg at det ikke vil skje, for jeg har valgt alt annet en trygge, stabile og rolige rammer. Jeg liker livet på farta, og det å flytte burde vel være skummelt? Fjernt? Vanskelig?
Jeg vet ikke om jeg syntes det.
Jeg har så tro på at det blir bra. På en måte så har jeg jo ikke noe annet valg, for det skjer selvom jeg ikke er klar. Jeg står jo hundre prosent inne for valget mitt, men det er skummelt å dra fra det jeg ser på som trygghet.
Hey people! Jeg er i Skien akkurat nå. Solen tittet akkurat frem og det er SÅÅÅ deilig. Vi turet hit i dag morges i og med at C skulle trene på is idag. Vi må hjemover i kveld alt, men det er hyggelig å være en svipptur innom.
Jeg har fått sikkelig treningsmotivasjon i det siste. Jeg vet ikke helt hva som skjer, for det er altfor lenge siden sist. Jeg tror kanskje det henger litt sammen med at temperaturene er litt deiligere, at dagene går litt smidigere og at livet er fint. Det er deilig, for jeg merker hvor mye det gir meg. Jeg er så flink til å nedprioritere det å trene når dagene er fulle av alt annet, til tross for at jeg vet hvor godt jeg har av det.
Jeg har alltid trent og likt å bevege meg, og det gjør jeg fortsatt. Samtidig så har jeg til tider følt at jeg har trent for å trene, uten noe som helst glede. For min del har det blitt totalt kræsj, for hodet har ikke hengt med og tankene har vært på alt annet enn det positive. Jeg syntes derfor at det er ekstra deilig at motivasjonen og gleden sakte men sikkert kommer tilbake. Jeg har faktisk allerede begynt å lete etter en treningssenter i Sverige, så jeg håper at motivasjonen holder seg gjennom sommeren! Jeg skal jo innrømme at det hjelper litt å være sammen med C, som egentlig lever av å trene. Han drar på trening hver morgen, og det gjør at jeg ofte får et lite spark bak.
Så, jeg tror treningsgarderoben min må ryddes litt i, kanskje jeg også skal kjøpe meg ett par nye joggesko. WOHO!
