Jeg har fått æren av å bli Go´nok-ambassadør og jeg er super stolt!
“Go´nok prosjektet er et holdningsskapende arbeide som er initiert av Diameta. Diameta ser på dette som sitt bidrag til sin sosiale bunnlinje og ønsker også at flere andre firmaer vil se verdien av å satse på den sosiale bunnlinjen. Go´nok skal fremme en holdningsskapende endring hos barn og ungdom ved å sette fokus på følelsen av å være Go´nok som den du er. Dette er forebyggende psykisk helsearbeid for barn og unge. Vi ønsker at alle skal kjenne på følelsen av å være Go´nok ? å tenke, føle og være Go´nok som den du er gir næring til god selvfølelse”
«Tørre å være seg sjøl»
«Tørre å ha egne meninger»
«Tørre å tro på egne egenskaper og talenter»
«TØR Å VÆR GO`NOK»
«Go´nok som den du er»
Jeg setter enormt stor pris på å bli spurt, få delta og ikke minst få kjempe for følelsen av å faktisk være Go´nok! Jeg skriver mye om disse følelsene og for meg er det viktig at følelsene rundt det å ikke føle at man strekker til, når opp eller mestrer blir snakket om – Rett og slett fordi vi ALLE av og til har det sånn.
Det å føle seg Go´nok er ingen selvfølge, men jeg har troen på at man kan bedre følelsen med riktig arbeid.
Det er glade dager, dype farger og lørdag. Blir det egentlig bedre? Været er kjipt, men jeg lar meg ærligtalt ikke påvirke. Jeg har lagt min elsk på denne fargen, og syntes den er så kul! Jeg har aldri brukt den før, og nå vil jeg helst matche alt med denne dype lilla miksen. Været er så ustabilt, og jeg bor i denne jakken. Den støter fra seg sluddet, er lett å bære med seg og er super god. Jeg har den siste tiden fått øynene opp for belter og bruker det hver eneste dag nå! Det gjør SÅ mye med et antrekk. Et stort, bredt et slik som dette er en perfekt erstatter med beltet i kåpen, til å ta rundt jakker som dette eller for å holde sammen en blazer.
I går surret siste episode av årets sesong av Top Model. Årets sesong har ønsket å sette fokus på kropp, fremme alle farger og fasonger og bidra til å skape et sunt fokus i bransjen. Jeg var så heldig å få være med i årets sesong, og jeg har vært heldig som har fått være med på å ytre meg om temaet og stå opp for at alle kvinner i alle former og fasonger skal aksepteres. Top Model, og ikke minst jeg har ønsket å endre “skjelettbransjen”. Jeg vet ikke om vi har klart det, om det kanskje har sviktet litt eller om vi faktisk ikke er klare til å ta i mot det. Jeg vet ikke om de bommet på størrelsene sine, og om konseptet sviktet. Det er hvert fall gjort et forsøk, og utover det så er det opp til hver og enkel hvordan vi oppfatter, fremstiller og tenker om både oss selv og om kropp. I bunn og grunn så er det jo forferdelig at man i det hele tatt må skrive hvilke størrelser man søker.
Dagens samfunn byr på yoghurter uten kalorier, tips til hvordan du kan gå ned i vekt på tre uker og piller i posten til deg som vil bli kvitt ett par eller ti kilo. Samtidig som det av og til dukker opp en artikkel om at sjokolade er sunt, noe de fleste av oss jubler over i og med at vi i ett lite øyeblikk kan legge bort den dårlige samvittigheten vi ofte bærer på. Problemet er ikke sjokoladebitene, den utgåtte treningstimen eller burgeren, men hvorfor vi får dårlig samvittighet.
Det er som at vi av og til glemmer at mat er mer enn det som ligger på tallerkenen vår. For de færreste av oss kjenner på samvittigheten på grunnlag av vår egen helse, og fordi vi er redd for å dø før hvis vi skeier ut. De fleste tilfeller av dårlig samvittighet kommer på grunn av egen vekt og utseende. For når ble vi så fanatisk opptatt av vårt eget ytre?
Kvinner har gjennom alle tider pint seg selv for skjønnhet, og på en måte så er det greit. Det er greit hvis det gjør oss lykkelige. Men jeg kjøper ikke at sinnsyke rutiner, selvpining og spy gjør oss lykkeligere. Jeg tror vi skjønner at skjønnhetsidealene som fremstilles i reklame ofte er urealistiske, men vi blir allikevel påvirket – også av modellene som viser frem klærne vi ønsker å kjøpe. Av en eller annen grunn klarer nemlig bransjen å vise tynne, perfekte individer selv i store, klumpete vinterjakker. For i bransjen så er det ingen store vinterjakker å gjemme seg under, og på internett er det bikinisesong året rundt.
Vi lever mer på sosiale medier enn noen andre steder. Det er ingen steder vi uttrykker oss, deler og kommuniserer på samme måte som vi tillater oss å gjøre der. Vi velger hvordan vi fremstiller oss selv, og higer etter det optimale og det perfekte. Av og til er jeg redd for at vi glemmer at det finnes en ekte kvinne, med en helt ekte kropp bak retusjeringen vi blir vitne til. Og kjøper. Jeg har apper på telefonen min som gjør meg penere med et tastetrykk, og hvorfor skulle ikke jeg ønske å gjøre det tastetrykket – kun for å bli litt penere? Vi lar oss selge av dårlige blogginnlegg og vi elsker det! Er det ikke skremmende at så mange av oss tiltales av 20 % på blodfjes, dårlige grønnsaksdrikker og en frokost bestående av en gulrot?
Jeg vil tørre å påstå at det er en trend å vise det uperfekte, det å vise strekkmerker og komplekser. Det er fantastisk, for det gjør at noen ikke føler seg så alene som man i utgangspunktet gjør. MEN! Det er nemlig et stort men; Hvorfor heier vi på de som tør, samtidig som vi gjemmer oss bak fire forskjellige filtere og ett par apper selv? I bunn og grunn blir det feil å legge skylden på noen, og vi ville alle sett at menneskene foran oss på bussen ikke gjenspeiler bildene som popper opp på Instagram hvis vi tok oss tid til å se opp. Men vi påvirkes, uansett hva de som påvirker mener. Temaet er livsfarlig, men det hjelper ikke å ikke prate om det. Det som hjelper er bevissthet og aksept.
Det hjelper ikke å elske idealer uten å elske seg selv først. Og det hjelper heller ikke å hate idealer, hvis man hater seg selv.
Størrelsene burde ikke bety noe.
Skjørtet er i str L.
Genseren er i str. XL
Skoa er i str. 42
Jeg vet at om mange som gleder seg til jul, mange som gleder seg til å spise pepperkaker, pynte juletre og mange som gleder seg til romjulsturneringene med idrettslaget. Jeg er en av de. Jeg har allerede satt frem pepperkaker, funnet frem røde lys og hører på julesanger i smug. Jeg gleder meg, og jeg vet at mange av oss gleder oss, men jeg vet også at det er vanvittig mange som gruer seg. Jeg vet at enkelte lyver om at de ikke har lyst til å delta på romjulsturneringen med fotballlaget grunnet juletrefesten som blir arrangert etterpå, festen som hvert år blir arrangert uansett hvordan turneringen går.
Juletrefesten mamma alltid drikker på.
Problemet er i utgangspunktet ikke at mamma drikker, selvom jeg ikke kan forstå lysten til å nyte alkohol under premieutdelingen. Problemet er at mamma ikke slutter etter juletrefesten. Hun fortsetter etter at alle andre har dratt hjem, og begynner ofte til frokost. Mamma har faktisk drukket siden bittebittelille julaften, for tre år siden. Hun har drukket siden da, fordi hun bare skulle ta et lite glass fordi hun gledet seg sånn til jul. Jeg gleder meg ikke. Ikke i år heller.
Mamma elsker sammenkomster der hun slipper og blande alkoholen sammen med kaffen. Selvom det er lenge siden hun har gjort det. Hun blandet i starten, men nå er det aldri kaffe i kaffekoppen, bare på jobb. Eller jeg vet egentlig ikke. Jeg bryr meg egentlig ikke, for det jeg bryr meg om er at mamma drikker når hun er med meg.
Sammenkomster der alkohol er akseptabelt er de verste. Unnskyldningene for å drikke, der aksepten for å bare ta seg et lite glass er akseptabelt. For hvem drikker egentlig bare et glass?
1 av 4 foreldre mener at det er akseptabelt å drikke alkohol på idrettsfestene til barna. Men når begynte alkohol og idrett å høre sammen? Og når begynte alkohol og barn å høre sammen? Hvorfor skal det tillates?
Mamma kommer nemlig aldri hjem etter juletrefestene med laget. Hun glemmer til og med igjen premien min ett eller annet sted. Mamma blir lei seg når sånt skjer. Jeg blir også lei meg. Ikke fordi jeg bryr meg om den dumme premien, men fordi mamma glemmer den. Fordi mamma glemmer meg. Mamma drikker sjeldent når det bare er hun og meg, for de gangene det bare er mamma og meg så blir det bare meg, fordi mamma vil drikke. For da drar hun.
Alle vet at mamma drikker. Jeg vet at de snakker om det, og at de syntes synd på meg. Men ingen snakker høyt om det. Det forblir liksom som en liten hemmelighet, som alle vet om. Jeg kunne bare ønske at mamma sluttet, eller at noen stoppet henne når det allerede var litt for mye.
Ca. 90 000 barn i Norge lever med alkoholmisbrukere. Det er 90 000 barn som aldri er trygge. Det er 90 000 barn som må klare seg selv. Det er 90 000 barn som lettere vil utvikle sitt eget misbruk. Det er 90 000 barn for mye. Det kan være barn på fotballlaget til barna, det kan være barn i klassen til barna, det kan være venner, det kan være naboen og det kan være ditt eget. Jeg tror ikke personen som drikker kan hjelpes hvis ikke det vil hjelpes, men barnet må, og burde hjelpes. Barnet skal ikke vite at alle andre vet, barnet skal ikke tie og det skal ikke være noen hemmelighet.
Mamma sier alltid at hun er glad i meg, men jeg er ikke glad i mamma når hun drikker. Da blir hun høylytt, sint og ekkel.
ALTSÅÅÅÅ! Jeg er bare nødt til å dele disse bildene med dere. Hvor kule er ikke de? Bildene er tatt i forbindelse med en lansering av sokkene på bildet som heter SoxyBox. Jeg anbefaler dere og sjekke de ut på Facebook HER. SoxyBox har et mål om å bli den råeste inntektspartneren for idrettslag, skoleklasser, russ og andre organisasjoner.
Kåpe: Zara
Bukse: Levis
Sko: Bianco
Skjerf: Ralph Lauren
Vekse: Lånt
Genser: TiMo
Belte: Fretex
_________________________
Digge høstfarger, kåpe og regn.
Jeg har forresten vært og fikset vippene mine hos @vipperbybella. Jeg kommer til å fortelle mer om henne senere, men anbefaler dere virkelig å sjekke henne ut på instagram under samme navn. Jeg har med hånda på hjertet aldri vært så fornøyd før! Wohoooo
Ofte så deler jeg uken som gikk innlegg, der jeg både deler tanker, oppturer, nedturer, hva som er det beste jeg har spist den uken og hvilken sang som har vært mest hørt. Men hva når behovet for å dele ikke er så stort? Jeg vet ikke. Jeg er glad, jeg har det bra og jeg trives stort om dagen. Det er lenge siden kroppen har slappet av på samme måte som nå, hatt det bra og klart å nyte på den måten den gjør nå. Trykket av stress som i utgangspunktet konstant trykker på i brystet er borte. Eller nei, ikke borte – Men den gjør ikke vondt. Jeg finner meg mer og mer til rette, vel vitende om at det selvfølgelig vil komme perioder, dager og tidspunkt som kommer til å dra følelser som jeg nå ikke kjenner på opp igjen. Men akkurat nå så er det liksom helt greit, for aksepten for at det er sånn livet er, er på nåværende tidspunkt ok. Veldig ok.
Så hva jeg gjorde forrige uke? Jeg løp rundt, fikk blogget litt lite, jobbet masse, koste meg, og tok blå-shampoo i håret. YES! Sykt glad for at jeg gjorde akkurat det, fordi jeg har fått så mange komplimenter for hårfargen. Spiste ikke middag hjemme én gang, sov lite og snakket såvidt med C. Men det går helt fint, fordi livet er fint!
Jeg har begynt i ny jobb, det er kanskje derfor ting er fint? Jeg har begynt å jobbe for DAY Birger Et Mikkelsen, og jeg elsker det. Her har jeg fått masse spennende oppgaver og det er midt i blinken for meg.
Jeg gleder meg til denne uken! Jeg har noen spennende innlegg på lager, skal jobbe en del og opprettholde følelsen. Jeg ønsker dere en kanon bra mandag!
Kåpen: DAY Birger Et Mikkelsen
Genser: Fretex
Bukse: H&M
Hansker: DAY Birger Et Mikkelsen
Vekse: Day Birger Et Mikkelsen
Sko: Fretex
______________________________
Kjølige dager kombinert med deilige plagg. Jeg har lagt min elsk på denne kåpen og syntes den er lekker både til hverdag og fest. Den rosa vesken bryter mønsteret elegant og jeg digger det! Antrekket er avslappet men allikevel stilig. Med et par høye heler til så er antrekket like perfekt til å svinge seg på byen som det er med sneakers når man lufter hunden eller traver rundt på jobb.
Enkelte dager byr på mer skrivesperre enn lysten er på sjokolade. Og du skulle bare visst hvor høyt jeg elsker sjokolade! Jeg vil egentlig ikke kalle det skrivesperre heller, for det er mer behovet for å stå opp om morgningen, trave gjennom dagen og lande sent en gang når kvelden kommer helt alene, som frister. Om det er skrivesperre, eller frykten for å dele som stopper meg vet jeg ikke. Dagen i dag er fin, og det er klart den er – for fredag starter jo på samme bokstav som fin. Æsj, bare vas. Det er jo ingen garanti for at fredagene er fine fordi fin og fredag begynner på F. Men uansett så har det vært en fin dag. Jeg jobber, har jobbet i hele dag. Bortsett fra tre kvarter på Elixia, som jeg er sykt stolt over. Jeg skal spise med Maria i natt en gang, etter jobb. Jeg gleder meg, og livet er ganske fint, akkurat som denne fredagen. Jeg har forresten navnedag!
Jeg er ny i gamet, og jeg stortrives. Jeg har ikke blogget ett år en gang, men det har skjedd mye på den tiden jeg har holdt på. Er det lov å si at jeg er bitt av basillen? Jeg vet ikke. Det føles hvert fall sånn. Det å ha muligheten til å skrive, dele og kanskje av og til inspirere er fantastisk. Jeg elsker det å kunne produsere og mene akkurat hva jeg vil! Jeg vet ikke hva jeg vil med bloggen min, hva som er målet eller hva det i det hele tatt kan bli ut av bloggen min. Men det jeg vet er at jeg liker det jeg holder på med, jeg liker å mene og jeg liker å kunne skrive.
De siste årene har det blitt arrangert VIXEN Blog Awards, der de beste bloggerne blir kåret. Kategoriene er forskjellige, og jeg har spisset meg inn på “Årets Sterke Mening”. Jeg føler den passer perfekt til meg, og med beskrivelsen:
“Årets sterke mening går til bloggeren som har utpekt seg med én eller flere ytringer som bidratt til å skape økt bevissthet, engasjerte mange til å mene noe og/eller som har ført til en konkret endring politisk eller samfunnsmessig”
Jeg har dette året som såkalt blogger vært med på å bedre helsesøstertjenesten, tatt opp en rekke tabubelagte temaer og ikke minst fått mange tilbakemeldinger på at jeg har gjort en forskjell. Jeg har skapt debatter om alkoholbruk, jeg har skapt debatter om psykisk helse, og ikke minst lært vanvittig mye selv. Jeg er egentlig livredd, men samtidig stolt. Jeg er liten i en stor og mektig bransje, men jeg velger å kicke ass og gjøre en innsats for denne prisen!
Jeg håper du har lyst til å ta deg noen sekunder til å stemme på med som “årets sterke mening”. Det hadde betydd enormt! Tusen takk på forhånd.
