Jeg har stor respekt for skuespiller Anders Danielsen Lie, og jeg ønsker å svare på hans uttalelse etter mitt innlegg om ensomhet. Han stiller nemlig spørsmålet:
“Sykeliggjøringen av vanlige menneskelige problemer i ulike livsfaser er blitt kampanjejournalistikk i særlig VG og Aftenposten. Nå er det flere saker i uka, blant annet om unge friske personer som skal ha blitt syke av stress, prestasjonsjag osv. Jeg betviler ikke at de har det vanskelig i perioder av livet. Men når er man egentlig “syk”? Er man syk hvis man besvimer? Er man syk hvis man overnatter på Rikshospitalet? Er man syk hvis man krysser av i rubrikken for mørkt tankegods i et spørreskjema?”
Jeg er enig, og jeg syntes faktisk det er viktig at disse spørsmålene blir stilt. Samtidig, så har jeg et brennende ønske om å svare. Jeg føler et behov for å svare. Muligens fordi jeg er en av de som har svimt av, overnattet en natt på sykehus, og antakeligvis av og til er på kanten av hva som er bra når det kommer til stress.
Jeg er en av de som er helt “vanlig”. Ikke det at jeg vet hva helt vanlig egentlig vil si. Jeg er blid, jeg er glad og jeg er generelt glad i livet. Jeg er glad i å trene, jeg ønsker i å jobbe hardt og jeg prøver alltid å gjøre mitt beste. Jeg er en av de som av og til har dårlige perioder. Jeg er en av de som av og til føler at jeg er i nærheten av å stange i veggen, miste all kontroll og få panikk. Eller, panikk har jeg egentlig ganske ofte.
Heldigvis, så har jeg flere gode dager enn dårlige. Jeg unner ingen å ha flere dårlige dager enn gode, samtidig som jeg tror og er avhengig av å tro at det er helt normalt med dager som er litt tøffe. Jeg har derimot aldri kategorisert meg selv som syk, faktisk så hadde jeg dessverre følt det som ett nederlag. Jeg forstår at “generasjon prestasjon” muligens er utydelig, vanskelig å tolke, og ikke minst vanskelig å sette seg inn i.
For hva faen er egentlig “generasjon prestasjon”? Hva er så spesielt med generasjonen min? Generasjonen som vokser opp etter dere voksne, som på en eller annen måte har tullet seg inn i en sykelig boble som er på randen til å sprekke, min er hvert fall det. Jeg syntes det er synd at mange av oss bruker ordene angst og depresjoner om nedturene vi støter på, og om de fasene som ikke tilbyr champagne, men som kanskje setter oss inn i hva livet faktisk er. Samtidig så ønsker jeg å stille spørsmål om hvorfor dette har blitt “vanlig”? Vel, jeg velger fortsatt å sette vanlig med gåseøyne, rett og slett fordi jeg fremdeles ikke vet hva vanlig er. Tingen er vel enten det at det har blitt mer åpenhet rundt temaet psykisk helse eller så har noen ledet generasjonen min ut på ville veier, som kategoriserer fartsdumpene vi møter på veien med så mørke, og dype ord som blant annet angst og depresjon. Jeg vet ikke hva vanlig er, og dessverre så er vanlig i mange sine øyne det perfekte. Altså; perfekte relasjoner, rød vin med gode venner, veltrente kropper, god utdannelse og god økonomi. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er sånn selv, og det tror jeg de aller fleste er. Allikevel blir vi foret med dårlig tabloid og retusjerte bilder som kanskje gir oss helt feil innblikk i hva “vanlig” egentlig er. Det er ingen hemmelighet at vi roser de som åpner seg, de som forteller om psykiske lidelser og de som blottlegger noe vi personlig kanskje tenker på som svakheter. Mange av oss er flinke til å klappe for de som stolt viser frem vekten sin og sine ekstra kilo, samtidig som vi drikker slankepulver blandet med lunket vann til middag. Allerede der mener jeg at vi har driti oss ut.
Jeg har ingen psykiske lidelser eller noe annet “spennende” å tilby. Det jeg kan tilby er åpenhet, ærlighet og bevissthet.
Jeg tror faktisk det er nødvendig med slike spørsmål som du stiller Anders, samtidig så tror jeg det er viktig å være åpen for svar. Jeg vet ikke om vi faktisk har kommet til et punkt der vi er nødt til å finne en balanse. For det skal ikke være en skam å slite, og det skal heller ikke være en skam å ikke slite.
Jeg ønsker å være en representant, både for meg selv, min generasjon og kanskje din. Jeg ønsker nødvendigvis ikke å tilby innblikk i mine dårlige dager, for de sitter fortsatt litt langt inne. Jeg ønsker heller egentlig ikke at noen skal vite at jeg ikke har trent på en uke, at jeg har spist en boks med is i dag og heller ikke at jeg sov to timer i stedet for å lese til eksamen i stad. Jeg ønsker hvert fall ikke å bli hyllet for at jeg her driver med en rar form for snikskryt, i håp om å kanskje få en kommentar på at det er flott at jeg sov to timer i stedet for å pugge. For i bunn og grunn så er det jo håpløst.
Jeg har åpnet meg og fortalt at jeg ofte føler på ensomheten, jeg har ikke søkt etter en diagnose. Det gjorde jeg heller ikke når jeg svimte av sist.
Jeg har etterlyst en som kan lære meg å drikke kaffe og jeg møter deg gjerne over en kopp kaffe, hvis du har lyst til å lære meg det. Jeg tror kanskje vi egentlig er enige.
For du føler vel kanskje på ensomheten av og til du også?
Følg meg gjerne på:
Facebook HER
Instagram HER
Snapchat: Martinehalvs
Du er kjempe flink, stå på! 🙂
Ja, det hender at jeg gjør! Bra skrevet 🙂
Vi er i pysegenerasjonen, alle går på eggeskall.
Ahhhhh! Martine! Den satt på riktig sted:) Fantastisk!
Enig i det han skriver, og jeg er selv ungdom og har slitt. Det skrives bare om slike ting og jeg begynner å bli lei.
“generasjon prestasjon”
Hvor i alle dager kommer dette fra?
Tror ikke det er noen generasjoner som er blitt dullet med mer enn de som vokser opp nå.
Noe av det mer tåpelige jeg har lest, av ingen generasjon tidligere er det forventet mindre av enn av denne. Arbeidsledere vegrer seg for å ansette generasjon prestasjon da disse er altfor myke, mangler arbeids moral, sykefraværet er skyhøyt…. Ansetter en 60åring før jeg går i fellen å ansette en 20åring fra oppvoksende generasjon igjen.
Anders Danielsen Lie er faktisk utdannet lege