hits

Til dden skiller oss ad

Jeg smaker litt p ordet kreft. Kreft. Kreft. Kreft. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grte. Jeg vet heller ikke om jeg vil forst det. Kreft, du liksom. Er det snn at man m begynne grte nr diagnosen blir slengt p bordet, eller har man egentlig lov til le av det? Til tross for at det ikke under noen omstendigheter er morsomt. Det er dds alvorlig, bokstavelig talt. Men det virker s fjernt. Og heldigvis s er det, det for mange. 

Men ikke for meg, ikke denne gangen. 

P tirsdag sovnet bestemoren min inn med alle hennes nrmeste rundt seg. Hvem kunne forestille seg at kreft kunne g s fort? Hvem kunne forestille seg at min bestemor skulle d av kreft? Hvem kunne forestille seg noe s vondt, srt og frustrerende?

Kreft er dessverre ikke noe vi velger, og er det noe som kan ramme alle, s er det kreft. Det er skummelt, fremmed og vondt. Vi kjenner alle noen som er eller har vrt rammet. En nabo, en sster, en lrer, en kollega, en trener eller en bestemor. Kreft har ingen spesifikk gruppe, kreft gr ikke etter rase, legning eller tro. 

Samtidig som vre venner, familie og bekjente blir rammet bruker Norge mneder og r p konkludere angende ny kreftmedisin. Det blir et tydelig klasseskille mellom de som har mulighet til benytte seg av private medisiner og hjelp, og de som ikke har mulighet. Det blir et klasseskille mellom liv og dd, og jeg lurer p om noen egentlig kan forsvare det. Det viser seg at det tar altfor lang tid f godkjent nye og livreddende medikamenter i Norge. Mens norske pasienter venter p nyutviklede kreftmedisiner som eksempel er godkjent for bruk i Danmark, dr norske pasienter mens de venter i k. 

Jeg verken kan eller vil spekulere om dette kunne utgjort en forskjell i mitt tilfelle, men mest av alt nsker jeg tale for andre. Vi kan ikke sitte se p et klasseskille og en behandlingstid som skiller mellom liv og dd, mens mennesker mister sine nrmeste. Jeg hper ingen tjener gode penger p at andre dr av kreft, og jeg hper at noen fler et ansvar. 

I i-lands Norge diskuterer vi s busta fyker angende vannscootere, og jeg skulle s gjerne likt sett at norske politikere og helsedirektoratet gjorde noe konstruktivt som redde liv, for kreft tar ikke ferie, permisjon og det stiller seg hvert fall ikke i k for vente p behandling. 

Jeg er glad for at bestemoren min ikke har vondt lenger, men jeg vet at det sitter mange som har det. Jeg skulle gjerne nske at hun fikk oppleve mine fremtidige barn, nr jeg en gang skal gifte meg og et enda lengre liv sammen med bestefar. For 48 r siden ga de sitt lfte om at de skulle st sammen til dden skulle skille de ad, det har de klart. 

Men hva n? 

 

Facebook HER - Instagram HER - Snapchat Martinehalvs 



 

 

3 kommentarer

Det stter virkelig tingene i perspektiv. Jeg har selv vret ved at d fra livet, grundet min anoreksi. Heldig HELDIGVIS er jeg i bedring, og er nu klar til at leve livet.

Ls gerne her, hvordan det egentlig tr til med mig

http://nouw.com/lillelyng/det-gar-og-det-gar-godt-30821173

Tak for denne opvgning. Og jeg er meget ked af det, p jeres vegne. Alt godt til jer fremover.

Forstr deg s godt. Mistet min morfar til kreften for 2 r siden.

Flott innlegg. Jeg mistet min bestemor for 15 r siden i kreft. N 15 r senere kjemper min mor samme kamp. Tenker p deg! God klem

Skriv en ny kommentar